Etter litt Stress… på morgenen rakk jeg aarbeidstrening i god tid.  Den arbeidstreninga  består i å snekre fuglebrett. Et riktig forseggjort et. Lenge siden jeg hadde sløydtime sist, men sånn aktivitet kan jeg like selv om jeg blir sliten i ryggen av å stå å sage og file.  Jeg kom godt i gang før jeg måtte gå for å ta den berømte “sykkeltesten”

Sykkeltesten gikk og greit. Jeg klarte å sykle I 13 av 15 minutter. Litt surt å måtte gi seg, men ankelen ble såpass vond at jeg ikke orket mer. Den er jeg redd for å overbelaste.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv om testen gikk greit, var jeg mer sliten enn jeg ønsket å gi uttrykk for. Jeg vaklet svett og varm ut.  En halv times pause før jeg skulle på ryggskole.

Ryggskole er teori. Og på teori har jeg alltid vært god. Jeg vet at teoretisk sett blir man sprekere av å trene. At en trent kropp tåler mer. Og at det er bra for helsa å være I fysisk aktivitet og spise sunt. Det er ikke på grunn av manglende teoretisk kunnskap at jeg stapper innpå med baconpølser og tar heisen når jeg har mulighet til det.

Etter lunsj var det tid for kondisjonstrening, og det var da Røde Brit dukket opp for alvor.

Vi skulle ut å gå tur. Vi fikk velge mellom lang eller kort løype. Jeg var den eneste som valgte kort.  Så da labbet vi i vei en av fysioterapeutene og meg.

Eller, selv om hun fysioterapeuten sikkert synes at vi rusla i relativt rolig tempo så gikk jeg langt raskere enn når jeg labber av gårde med Charlie  Chihuahua.  Ikke stoppet fysioterapeuten like ofte for å snuse og markere som Charlie Chihuahua heller. Og jeg droppet å stoppe hvert femte minutt for å ta bilde slik jeg ofte gjør når jeg går på tur.

Vi startet fint på asfalt, så ble det grus og så sti. Sti med til dels mye vann, søle og leire.  Dere som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har ramlet og ødelagt kneet I 2013 og ankelen I år ved å ramle på grunn av at jeg har sklidd i leire når jeg er ute på tur. Jeg er og benskjør.  5 ganger har jeg brukket noe ved fall fra egen høyde. Ingen klarer å overbevise meg om at det ikke kan skje igjen.  Selv om jeg hadde staver og gode sko for å gå i terrenget gikk jeg sikkert litt anspent i de verste leire stedene.

Jeg hadde bare to stopp  for å drikke vann i løpet av en times tur.  Jeg sier ikke at jeg holdt høyt tempo, og jeg hadde kontrollen på hvor fort vi gikk. Men man vil jo gå så fort man synes man klarer, og helst litt til. Farten ble heller ikke lavere av at de som hadde gått lang runde nådde oss igjen og forsvant forbi. Vi snakker ikke om en hel haug topptrente mennesker her, men folk med mye vondter og skader akkurat som meg.

Jeg fullførte selvsagt. Man gjør jo det. Man setter seg ikke gråtende ned i søla og venter på Norsk Folkehjelp.  Men du hvor sliten jeg var!  Jeg falt om på senga da jeg kom inn på rommet, og der når ingen kunne se meg kom tårene. Jeg var så sliten som jeg ikke har vært på lenge. Og ankelen dukka som besatt. Da jeg gikk inn på badet mitt ti minutter senere var det ansiktet til en knallrød Brit som møtte meg i speilet. Ikke vanskelig å se at det var Røde Brit.

Har slappet av etter middag. Har fått tilbake normal ansiktsfarge, men ankelen er fremdeles hoven og vond. Men i morgen foregår kondisøkta i bassenget. Det er forhåpentligvis ikke så belastende for ankelen.