Romantikk i hverdagen….

Jeg er på 16. plass i dag og.  Kokkejævel er selvsagt fremdeles på bloggtoppen hvis noen lurte. Han forsøkte seg på å være super-romantisk i adventstiden og endte opp med noe som mer kunne tolkes som vissen eller døende kjærlighet. Så feil kan det gå.

Og har vi ikke alle vært der dere, tenkt ut den ultimate romantiske greia, og så ble det ikke helt sånn. Jeg har i det minste mange slike opplevelser.

24 års dagen min er ett av dem. Det var første bursdagen min med GamleGubbenGrå som kjærest. Jeg var gravid med Datteren  og vi var i ferd.med å flytte sammen.  Gamle Gubben Grå hadde sagt opp leie av hybelen i Oslo og skulle flytte inn hos meg i sykehusleiligheten i Hønefoss.  Romantikk og kjærlighet preget dagene.

Gaven, dere vet en slik liten firkanta eske som enhver ung kvinne forstår at er kjøpt hos en gullsmed, ble overrakt meg mens vi sto ute på verandaen til leiligheten.  Gaven var fra gullsmeden! Det var en gullring med små diamanter, og den var bare helt nydelig! Jeg ble så overveldet og så glad aldri hadde noen kjærest gitt meg noe så fint og vakkert. Jeg tok ringen forsiktig ut av esken – og mistet den over rekkverket og ned i det høye graset på plenen tre etasjer under oss.

Gamle Gubben Grå forsvant ned trappene og fant etter en del minutters leting ringen. Men i ettertid har vi ledd mye av at jeg kastet ringen, kjærlighetssymbolet, så fort jeg fikk det.

Eller da vi skulle forlove oss senere samme år. Den store dagen var Nyttårsaften. Vi hadde bedt vennegjengen på nyttårsfest.  Kvelden i forveien begynte vi å snakke om hvordan vi rent praktisk skulle ordne denne forlovelsen. Altså “seremonien” med å sette på oss ringene.

Jeg er i grunn veldig romantisk. Så jeg hadde sett for meg han og jeg, alene, levende lys, romantisk musikk. Vårt lille magiske øyeblikk. Gjerne under stjernehimmelen ute på verandaen…

Gamle Gubben Grå var enig med meg i at det skulle være vårt øyeblikk. Å ha vennegjengen som publikum ville fort få nervene til å tre inn og ødelegge noe av magien. Det der med stjernehimmel og veranda kunne jeg bare glemme.

Men så var det det å få “tid til” denne seremonien da. Jeg skulle i utgangspunktet jobbe til 12 på Nyttårsaften. Når jeg kom hjem sto nok Gamle Gubben Grå fullt opptatt med stuffing og steking av kalkun. Vi måtte i så fall ta å forlove oss etter at kalkunen var satt i ovnen og før gjestene kom.  Det var bare et problem. Når kom egentlig gjestene til å komme? Vi hadde ei venninne som alltid kom når det passet henne best. Siste bybuss opp til oss gikk sikkert rimelig tidelig på en sånn dag, og vi kunne kanskje risikere at hun kom omtrent likt med meg og ganske garantert lenge før kalkunen var på plass i ovnen.

Løsningen ble  som de praktikerne vi er å forlove oss når klokka så vidt hadde passert midnatt – altså natta før nyttårsaften. Med feil musikk, uten levende lys men det var i det minste kun oss to…..

Det gikk ikke noe bedre da det var tid for bryllup.  Vielsen skulle foregå hos byfogden med kun våre forlovere til stede.  Våre forlovede og to små brudepiker.  Datter og Eldste Niese måtte jo være med.

Så sto vi der da, finpynta og strigla foran byfogden som høytidelig spurte om vi ville ha hverandre. Bak oss sto to alvorlige brudepiker som plutselig fant ut at i en sådan stund trenger man litt sang. Så da satte Eldste Niese i gang med en sang hun regnet med at også hennes tre år gamle niese (Datteren)  kunne.

Jeg er rimelig sikker på at Gamle Gubben Grå og jeg er det eneste paret i Norges land som er viet til lyden av “Bæ, bæ lille lam.”

Det hender at ikke alle romantiske øyeblikk blir helt som forventet. Men det hender og at helt vanlige hverdagsøyeblikk blir flotte romantiske øyeblikk. Det har jeg og flere eksempler på.

4 kommentarer
    1. Verandaer er kanskje ikke stedet for å være slepphendt nei, men det er jo veldig romantisk ute da. Om det er stjernehimmel eller ei. Jeg hadde bryllupsdag på nyttårsaften, som ble ganske romantisk i og for seg. Men der er litt som du sier, alltids ett eller annet skår som gjør at det ikke blir den helt optimale romantikken. Men man får nyte den romantikken en får, øyeblikkene blir sjeldnere og sjeldnere ettersom årene går har jeg inntrykket av.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg