I går hadde Gamle Gubben Grå og jeg vært ute påg vår sedvanlige lørdagsdate. Dere vet kaffe-latte på senteret. Vi var på vei tilbake til bilen da vi møtte på en tidligere kollega som jeg ikke har sett på noen måneder. Vi pleier å ta en kopp kaffe sammen og skravle litt sånn nå og da. Det er en stund siden sist  og jeg har tenkt på at jeg burde ringe henne og avtale en kaffe-date.

Hei, hvordan går det med deg? spurte jeg. En vanlig hilsen, synes du ikke? Jo, takk.. begynte hun som forventet, men så sprakk ansiktet hennes og liksom gikk i oppløsning da hun fortsatte Jeg har mistet …(navnet på ektemannen).  Jeg kjente klumpen i magen vokse. Ja, den i halsen og mens hun stotret frem historien om ektemannens relative korte sykdomsforløp og bortgang. Dette dødsfallet hadde jeg ikke fått med meg, og jeg har blitt relativt flink til å lese dødsannonser på nettavisen. Nettopp for ikke å havne i slike situasjoner, og for å kunne stille opp i bisettelser og begravelser til folk jeg har hatt i livet mitt. Jeg har kommet i den alderen.

Bisettelsen hadde vært på fredag denne uka, i følge kollegaen. Dødsannonsen ville først komme i avisen på tirsdag. Klumpen i magen ble ikke noe mindre av den opplysningen. Greit at bisettelsen ikke var offentliggjort og at jeg ikke kunne visst om den, men her sto en person foran meg som hadde fulgt sin ektemannen til graven dagen i forveien, og jeg hadde hilst henne med et muntert Hei på deg! Ja jeg fikk vondt langt inni meg.

Hun hadde noen med seg. To unge mennesker jeg ikke kjente sto litt på avstand og ventet mens vi pratet. Det var godt å se at hun ikke var alene. Vi avsluttet med at vi måtte snart møtes til en kaffekopp og en prat. Og ja, jeg vet jeg kommer til å ringe om et par uker å innby til den.

Gamle Gubben Grå og jeg gikk videre mot bilen. Klumpen i magen forsvant ikke. Jeg hadde så medfølelse med min tidligere kollega.  Og litt vondt fordi jeg hadde hilst muntert og glad da jeg så henne. Jeg visste jo ikke….