Jeg synes det er litt underholdende å lese i kommentarfeltet at enkelte av leserne mine ser ut til å mene at de kjenner Gamle Gubben Grå, mannen jeg har delt hus og seng med i rundt 35 år, bedre enn meg.
Ja, at det nesten kan virke som om de blir krenka på Gubben sine vegne av hva denne kjerringa skriver.
OK, Jeg vet at i 2025 er det å bli krenka på andres vegne nærmest den nye folkesporten, i det minste utrolig trendy. Men Gamle Gubben Grå og Kjerringa har aldri vært så opptatte verken av sport eller å følge de nyeste trendene. Ingen av oss er lett-krenka, sarte sjeler heller.
Gamle Gubben Grå er heldigvis i likhet med Kjerringa utstyrt med en god del selvironi. Jeg tror ikke han hadde holdt ut i 35 år sammen med Kjerringa uten det. Ikke hadde jeg holdt ut med han heller. Selvhøytidelige mennesker som ikke har evnen til å le av seg selv er liksom ikke mennesker denne kjerringa liker å omgi seg med.
Egentlig er det alt for lite selvironi i samfunnet i dag. Vi skal være så feilfrie, så fantastiske, så unike, så like. Alt skal gå etter den tidlige utpekte kjøreplanen, og alle avvik fra den ses på som nederlag.
Livene til Gamle Gubben Grå og Kjerringa har avvikt fra det vi så for oss mange ganger.
Jeg tror, og håper, at de fleste på vår alder har opplevd det samme. Livet skjer, og blir kanskje aldri helt slik vi hadde sett for oss, men det kan bli et bra liv likevel.
Denne kjerring-bloggen skildrer ikke et fantastisk liv, men et helt vanlig liv hvor julebaksten brennes og Gamle Gubben Grå tror klokka skal stilles tre uker før tiden. Et liv hvor ting som går litt skeis heller blir til morsomme historier enn nederlag som krever krisepsykiatri.
Livet blir litt morsommere på den måten.
Og en siste ting til dere som føler dere må be meg ta hensyn til Gamle Gubben Grå sine følelser hvis han skulle slumpe til å lese bloggen min; Jeg publiserer selvsagt ikke innlegg som omhandler han uten hans godkjenning og uten at han har lest og godkjent teksten jeg publiserer.