Jeg har vært snufsete og forkjøla en ukes tid, så da husarbeidet var unnagjort i dag krøp jeg godt under pelspleddet på sofaen i stua og droppet både bytur og kaffe-latte. Varm te og en lang strekk håper jeg på at skal kurrere forkjølelsen. Vi skal i barnedåp i morgen, og da bør jeg jo være i form.  Yngste Sønn og Gamle Gubben Grå dro av sted til byen med beskjed om ikke å vende tilbake før de hadde med seg mat og dåpsgave.  Jeg regnet med de ble borte en stund, og strekte meg godt ut der på sofaen. Bare Charlie Chihuahua og meg i et tomt hus.
Det føltes som om jeg knapt hadde rukket å sovne før de var tilbake, men det er en drøy time der jeg ikke kan gjøre rede for.

Må si at slike forberedelsene til slike familieselskap som barnedåp har blitt mye enklere etter at ungene vokste til.  Mye mindre stress og færre ting som jeg må huske på.  Nå regner jeg med at alle familiemedlemmer, innbefattet Gamle Gubben Grå, har funnet ut hva de skal ha på seg i morgen, sørget for at det er rent og nystrøket og at skoene de har tenkt å ha på passer.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Første gang jeg skulle ha med Gamle Gubben Grå i en familiebursdag til en niese.  Jeg var ikke vant til å sjekke andres klær, eller komme med instrukser for hvordan andre skulle kle seg. Så Gamle Gubben Grå, den gang i slutten av 20- åra, møtte opp i olajakke og t-skjorte mens alle de andre mennene hadde blazer og skjorte.  Jeg var ikke fornøyd.

Eller det året vi ankom huset til Svigermor for familiemiddag i julen og jeg fikk skjenn for at jeg ikke hadde strøket skjorta til Gamle Gubben Grå samt gredd håret hans. (Min elskede svigermor fikk beskjed om at det kanskje hadde vært praktisk om hun hadde lært sønnen å gre håret sitt og stryke skjorta si før han ble gifteferdig og flyttet hjemmefra. ) Vel, Gamle Gubben Grå har blitt relativt selvhjulpen med årene. Jeg er kona hans, ikke moren hans. Noe jeg har minnet han på mange ganger.

Så har vi ungene da. Der har jeg jo følt et visst ansvar, og derfor følt at det er min feil når ikke alt er i orden.

For eksempel 17. mai for noen år siden, relativt mange når jeg tenker etter. Jeg hadde med Datteren i en alder av 4 – 5 år for å prøve pensko til 17. mai etter barnehagen 16. mai. Datteren var sliten etter en lang dag med tog, kaker og 17. mai feiring i barnehagen og var ikke spesielt samarbeidsvillig når vi skulle prøve sko. Hun lå stort sett på gulvet i skobutikken og sparket med beina og ville hjem.
Til slutt fant vi et par sko som jeg fikk sånn halvveis på de sparkende føttene. Hun gikk noen prøve-skritt og sa de var bra, og jeg mitt dumme naut var rimelig fornøyd med at vi endelig var i mål.
Dagen etter klarte ikke Datteren å gå mer enn 20 meter med de nye skoene før hun klaget over at de var for trange. Noe man lett kunne konstatere når man målte sålen på skoen opp mot størrelsen på barnefoten. Vel, barnetoget ble iakttatt i strømpelesten, resten av nasjonaldagsfeiringen i noen godt slitte joggesko.

Slitte joggesko ja. Det er ikke så mange årene siden jeg en annen17. mai hentet Eldste Sønn hjemme hos han og vi dro til byen for å se barnetoget. Da vi steg ut av bilen nede i byen var den unge mannen pent antrukket i dress, skjorte og slips – og verdens mest møkkete og utslitte joggesko.

Jeg har løpt stressa rundt og lett etter bunadforkle, bunadskjorter, søljer og ikke minst bunadstrømper til guttene. Pensko og slips, skjorter og sløyfer… Hårspenner og sløyfebånd til Datteren osv. Alltid var det noe som manglet. Jeg savner helt klart ikke det stresset.

For eksempel da vi skulle i konfirmasjon til Eldste Nevø. Jeg hadde hatt senkede skuldre denne gangen. Yngste Sønn hadde blitt konfirmert halvannen måned i forveien. Mellom det hadde vi feiret 17. mai. Jeg hadde kontroll på penklær og sko til familien denne gangen. Alt var blitt vasket og det som trengtes det renset rett etter nasjonaldagen, nettopp med tanke på denne konfirmasjonen.
Lørdag kveld, nærmest natt  få timer før vi alle skal møte i kirken roper Yngste Sønn fra loftet der han bor: “Mamma, hva skal jeg ha på meg i morgen?” Jeg svarer med litt oppgitt stemme; “Du skal selvsagt ha på deg konfirmasjonsdressen din. Jeg har strøket skjorta den henger her nede”
Jeg glemmer aldri synet av Yngste Sønn som kom ned fra loftet ikledd dressen han hadde fått til konfirmasjonen under to måneder tidligere. Dressbuksa endte midt på leggen og dressjakka dekket så vidt albuene. “Det er du sikker på?” spurte slampen som hadde sett sitt snitt til å vokse en halvmeter de siste to månedene. Man kan få hjerteinfarkt av mindre.

Nok en historie om Yngste Sønn. Han var blitt noen år eldre, og på ny var det konfirmasjon til en av niesene som sto på programmet. Gutten hadde ikke hatt dress siden han vokste ut av konfirmasjonsdressen i rekordfart, men nå var han forhåpentligvis ferdig vokst for en stund. Vi møttes i sentrum da jeg var ferdig på jobb for å finne en dress. Den unge mannen hadde rukket å bli 18 år, og relativt kresen i klesveien. I tillegg var han lang, tynn og hengslete. Ikke den letteste å finne dress til.
Dressmann og de andre kjedebutikkene hadde lite som falt i smak, og lite hjelp med å finne noe som passet. Så jeg bestemte meg for at vi prøver i en av de litt finere herreklesbutikkene i byen, og stormet inn på Torvet klær ti minutter før stengetid.
En rutinert selger fant raskt en dress hvor både jakke og bukse satt som det skulle og som falt i smak hos den unge mannen.
Lykkelig gikk jeg til kassa for å betale.
“Å, har du solgt en Tiger” sa butikkinnehaveren anerkjennende til selgeren da vi sto ved kassen. Jeg ante ikke hva det betød, men fikk et inntrykk av at det muligens ikke var et billigmerke. Vel, butikken var egentlig stengt for noen minutter siden, jeg hadde funnet en dress som satt som et skudd. Det var bare å dra kortet og smile. 7.000 kroner kostet det meg å kjøpe en Tiger of Sveden dress til Yngste Sønn og jeg håpet inderlig han ikke vokste så raskt at den ikke kunne brukes mer enn en gang. Heldigvis har det gått bra, og det er vel den samme dressen han skal ha på i morgen, 7 år senere.

Men i morgen føler jeg kun ansvar for mine egne klær og sko, og de er klare. To alternativer avhengig av hvordan været serut når vi står opp i morgen. Jeg har bedt Eldste Sønn sjekke dress, skjorte og sko i dag. Det samme hørte jeg Yngste Sønn gjorde da han snakket med broren sin i går. De to andre, Yngste Sønn og Datteren  behøver jeg ikke tenke på. De kler seg pent uten påminning fra mor.  I år har jeg håp om at vi skal ankomme kirken i god tid før Gudstjenesten og sitte pent og andektige på plassene vår når orgelbruset starter.