I dag startet jeg dagen med å lese et blogginnlegg som fikk et par tårer til å renne stille nedover kinnene mine. Vibbedille beskriver så utrolig godt hvordan jeg har det i dette innlegget her.

Du verker over alt uten å ha løpt maraton

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Du kjenner du er rasende innvendig, du orker ikke mer, ikke mer lyder, du vil bare være i ro-
Ha det stille! 

 Du trenger lading! Ja rett og slett opplading!

Det er vanskelig å forklare og når du prøver tar du gjerne til tårene, du blir sint og etterpå får du beskjed om å roe deg ned! 

Du er så sterk får du høre

…gå å sov så føler du deg bedre…

Og så skriver hun om dårlig samvittighet og det og sette foten ned og si Nei.

Jeg har blitt flinkere til å si nei.  Der er jeg i grunn litt stolt av meg selv.  For det har kostet mye å komme dit jeg er i dag hvor jeg prioriterer meg selv og mine egne behov.  Kanskje har de ikke første prioritet. Men jeg har prioritert meg selv godt oppover på lista. Jeg måtte det.

Men den dårlige samvittigheten…..
Den sliter jeg med.  For jeg burde jo ha gjort mer her hjemme, stilt opp mer for de som trenger meg, trent mer, gjort mer, orket mer…  lista på ting jeg føler dårlig samvittighet for er nesten utømmelig.

Vibbedille skriver ikke om nederlagsfølelsen og sorgen.
Sorgen over at jeg ikke lenger er en del av det hektiske livet jeg elsket.
Nederlagsfølelsen over at jeg ikke klarte å stå i det. Ikke klarte å bite tenna sammen, krumme nakken og stå på litt til.
Selv om jeg vet at jeg måtte gire ned, ta alle de grepene jeg har tatt, så føler jeg på nederlagsfølelsen av å måtte gi opp. Selv om jeg vet jeg har tatt de riktige valgene så føler jeg på nederlag ved at jeg måtte ta de valgene.

Sliten – ikke det samme som psyk har Vibbedille kalt innlegget sitt.
Jeg reflekterer litt over tittelen.  Jeg vet ikke om jeg er enig med henne, eller mulig jeg tolker overskriften feil.  Jeg er sliten, eller utbrent som jeg velger å kalle det.  Det gir seg utslag i en hel del fysiske plager, og kroppen min er nok og fysisk slitt og har sine skavanker som og er en del av bildet. Men slik sliten som Vibbedille beskriver er ikke god-sliten, slik man blir etter en lang arbeidsdag, en lang skitur eller ei skikkelig treningsøkt. Slik slitenhet Vibbeille beskriver stikker dypere enn det. Går mer på hele deg, og er det ikke da mer psykisk enn fysisk?

Psykologen John Petter Fagerhaug har skrevet en artikkel jeg synes sier mye fornuftig. Utbrenthet er en løsning skriver han.  Sykdommer kan være forsvarsmekanismer, opplevde problemer kan være løsninger. Utbrenthet er også en løsning, der kroppen tvinger oss til å gjøre noe nødvendig. 

Stress betyr påkjenning eller belastning (Store norske leksikon), en belastning som kommer av aktivitet. Så lenge vi lever er vi alltid i en eller annen form for aktivitet, som betyr at vi alltid er i en eller annen form for belastning.
Det betyr også at positivt stress, trening, engasjement i noe meningsfullt eller lystbetont og jakten på de positive tankene, som mange anbefaler, også er aktivitet, belastning og stress. Det dreier seg altså ikke om at noe er stress, og at noe annet ikke er det. Det dreier seg om grad av stress eller belastning, ikke enten eller.
For mye aktivitet er for mye aktivitet, punktum. Uansett om den er bra eller dårlig, positiv eller negativ, lystbetont eller pliktoppfyllende, fysisk eller psykisk. Summen av aktivitet over lang tid skaper slitenhet, uansett om den er positiv eller negativ.

Aktivitet fører til slitenhet, slitenhet starter kroppens forsvarsmekanismer som vi kjenner som utbrenthet, og i mang tilfeller depresjon, og enkelte ganger angst eller andre diagnoser.
Er man sliten nok setter kroppens egne løsninger inn. Presser man seg for langt kan det sannsynligvis gi biologiske skader. Men kroppen er et under, den stopper oss vanligvis før det er for sent, den vet at det er bedre å møte «veggen» enn graven.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at det var det som skjedde i mitt tilfelle. Kroppen sa stopp, jeg fikk alle vondtene og selv om jeg gang på gang karret meg tilbake sa det til slutt stopp. Heldigvis stoppet kroppen meg når jeg bare møtte veggen og ikke graven.

Jeg fortsetter med å sitere fra Fagerhaugs artikkel.

Mye aktivitet føles som om det gir mer aktivitet. Men aktivitet uten det motsatte skaper en negativ spiral som ender hos behandler, NAV eller i sin ytterste konsekvens: kirkegården. Er du sliten nok gir mer aktivitet «kredittkort» effekten. Du bruker noe du ikke har, eller du går på reservetanken.

En måte å se det på er at utbrenthet dreier seg om mental slitenhet som forankrer seg i det fysiske. Når vi blir slitne nok sender hjernen «stopp» signaler til kroppen.
Kroppen sier fra mer og mer til vi lytter og gjør noe med det.

Jeg tror vi er slitne både fysisk og psykisk.  Om det går unner begrepet psykisk syk er ikke så viktig for meg. Det som er viktig for meg er at det ikke “går over” bare jeg ignorerer slitenheten. Det som er viktig for meg er å få folk, ikke minst meg selv, til å forstå at det ikke bare er “å ta seg sammen”.

Takk, Vibbedille, for et viktig innlegg!