Sommeren er ikke slutt fordi om ferien er over, og selv når høsten kommer er jo ikke livet over. Det er lov å fylle fritiden med gode opplevelser som for eksempel iskrem. Eller kanskje ikke fylle livet med iskrem, men å kose seg. Finne på noe gøy. Gå på kino, for eksempel.

Når Ole har tatt ordet og spør Er Oppenheimer en bra film det er verdt å få med seg? klikker jeg meg interessert inn. For den filmen har jeg hatt lyst til å se. Ole og jeg pleier ikke å være enig om stort, han liker filmen. Kanskje den da ikke er noe for meg? Likevel, det kan jo hende vi er enige om noe. Jeg har fremdeles lyst til å se filmen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En annen ting å skrive på lista over ting jeg kan eller kanskje mer bør gjøre de nærmeste dagene, ukene kommer jeg på når jeg leser det siste innlegget til Dama fra nord. Jeg må komme meg på multetur. Få plukket nok av skogens gull til at vi i det minste har til multekremen på julaften, helst litt mer. Nystekte vafler med rømme og multesyltetøy er heller ikke å forakte.

Hvem skulle tro at jeg skulle oppleve multeturer som positivt? Da jeg var barn og var med Høvdingen på multeturer opplevdes det som endeløse fotturer i tunge myrer.

Den multeturen jeg husker best var da jeg som 13 åring skulle være med farfaren min på multetur.
Mamma kjørte oss et godt stykke inn på skauen, og så skulle vi gå til alle de multemyrene han hadde plukket bær på da han var yngre. Jeg tror ideen var at jeg skulle “arve” hans gamle “hemmelige” multemyrer.
Farfar var en gammel mann. Hvis jeg var 13, noe jeg tror jeg var, så var det i 1979. Da var Farfar 78 år. Mulig det var året etter, uten at det gjorde mannen noe yngre. Når han sist hadde vært på disse myrene og plukket bær vet jeg ikke, men jeg tipper det kunne ha vært 20 eller 30 år siden. En del ting endrer seg i skogen gjennom årene, og i den grad vi fant de myrene Farfar lette etter, så var det ikke multer der.
Etter å ha gått “hele dagen” hadde vi funnet 5 multer.
Da snublet Farfar, og ble liggende. Han svarte ikke da jeg snakket til han. Bare lå helt stille på magen. Jeg var alene midt i skogen med en gammel mann som lå på magen i veien og ikke svarte, og jeg visste ikke helt hvor jeg var.
Jeg har aldri vært noen sprinter, men jeg løp. Jeg løp nedover den skiløypa vi akkurat drev å gikk på og håpet det ikke var så langt før jeg fant folk.
Heldigvis var det folk i det første huset jeg kom til, og til og med folk jeg kjente. De ringte etter Mamma, og så sprintet jeg tilbake til Farfar. Da jeg nærmet meg stedet jeg hadde forlatt han kom han traskende på stia. Litt forslått, multene hadde han mistet ut av spannet og antagelig landet på, men du hvor glad jeg var for å se han gå og svare og være som før.

Jeg klikker meg videre nedover bloggtopplista. Er det flere gode ideer til ting jeg kan finne på nå utover slutten av sommeren? Lena Lykke har delt oppskrift på Barbie-pasta. Den passer godt til jentefester før eller etter en tur på kino for å se den nye Barbiefilmen. Pastaen ser lekker ut den, ingenting galt med verken pastaen eller innlegget.
Men Barbie-filmen… Jeg er ganske sikker på at den ikke klarer å lokke meg til å dra på kino.

Det var alt jeg rakk å filosofere over. Nå må jeg komme meg i dusjen og på jobb. Vi blogges,