Sorg……

I går kom Isabell Raad endelig med et livstegn.
Til og med jeg begynte å lure på hvorfor hun ikke blogget på en uke.
Forklaringen er forståelig.
Hun har mistet noen hun er gald i og som sto henne nær. Hun er i sorg, og har brukt tid med familie og venner, forståelig nok.

Jeg føler med Isabell.

Sorg er lammende. Sorg er så utrolig vondt  energitappende og altoverskyggende….

Engang spurte noen i sorg meg hvordan man kom over noe så vondt?  Hun hadde mistet en datter noen uker tidligere, og visste at jeg hadde mistet en datter noen år tidligere.  Jeg sa at man ikke kommer over det, men at man på en eller annen måte kommer gjennom det.
Jeg tenker meg sorg som en skog.  En tett, mørk skog.
Noen steder når sollyset inn, noen steder er det tett, svart skog, nesten ufremkommelig.
Noen steder er det stille skogstjern hvor man kan ta en pust i bakken. tenke og reflektere, gråte en tåre og minnes.
Noen steder er det store åpne plasser hvor sollyset flommer og livet føles vakkert – så er skogen med ett tett igjen, og mørket overtar.

Til slutt kommer man gjennom skogen – gjennom sorgen. Men livet blir aldri mer helt det samme. Noen er borte.
Man blir aldri helt den samme. Men man kommer gjennom det….

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg