I dag er det et virkelig godt innlegg på plassen over meg på topplista.  Jeg anbefaler deg virkelig å gå inn og lese innlegget til Mammaen til en autist. Hun skriver blant annet:

Når man går igjennom noen tøft i livet så skal man finne styrken i seg selv sies det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Joda, når livet er tøft må man finne frem til sin indre styrke, men du hvor godt det er å ha noen å lene seg på i tøffe tider. Føle at man ikke er alene.  Jeg er utrolig glad for all støtte og omtanke jeg har fått etter at GGG døde. Hvor mange som virkelig bryr seg. Det har både rørt meg og noen ganger overrasket meg. Jeg skulle ønske alle som går gjennom tøffe tider følte at omgivelsene støtter og hjelper.

Mammaen til en autist har ikke mistet noen. Hun har en tøff hverdag med et barn med spesielle behov. En tøff tid som strekker seg over år, og kan virke evigvarende.  Da er nok ikke omverden støtte der i like stor grad som ved et dødsfall.  Hvorfor?

Jeg tror  at noe av svaret ligger i at folk ikke helt vet hva de kan bidra med.  Hva de skal si. Hva de skal gjøre. Du kan jo ikke sende blomster, kondolere eller komme med de innlærte frasene som viser medfølelse. Det er jo ikke noen som er døde, det er “bare” er liv og en hverdag som ble annerledes og langt tøffere enn man hadde sett for seg.

Jeg tror det viktigste vi kan bidra med når vi har mennesker i omgangskretsen som står i slike utfordringer er å vise at vi ser dem. At vi ser dem og har forståelse for at hverdagen kan være tøff. Gi de anerkjennelse for den jobben de gjør.

Det neste sitatet jeg vil trekke frem fra innlegget til Mammaen til en autist  er:

Helt siden jeg var liten jente så har jeg lært at kjærlighet er noe man skal fortjene, noe man jobber for. Du skal være mot andre som du ønsker de skal være mot deg. Men du skal heller ikke forvente å få noe tilbake bestandig for det var ikke sikkert du gjorde god nok jobb. Du var ikke snill nok, ikke pen nok, ikke god nok i deg selv rett og slett.

Det er jo ikke slik det skal være! Jeg har lyst til å holde godt rundt denne kvinnen, stirre henne inn i øynene og si Du er mer enn bra nok akkurat slik du er!  

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. står det i Bibelen.

Mammaen til en autist spør så:

Er det lov å si;

Nå trenger jeg at de som er glade i meg, viser det litt ekstra, at de legger litt mer ved på bålet mitt, for det brenner skikkelig dårlig nå. Kan jeg be dem eller forvente noen kubber fra deres hauger. Eller må jeg forlate den lille gloa jeg har igjen og gå ut i skauen å kappe ned et tre helt selv?

Det er lov å si.  Det er lov å be om ved til bålet når det er i ferd med å slukne helt. I en ideell verden burde omgivelsene kommet med ved uoppfordret for en god stund siden.

I helgen har denne kjemperen av en kvinne stått på og gjort en innsats i autismeforeningen. Og hun har opplevd å bli sett og anerkjent for den personen hun er , for den innsatsen hun legger ned.  Hun har suget til seg alle godordene. All anerkjennelsen. Brukt det for å få opp varmen og flammene i sitt indre bål. Nå klarer hun å holde flammene ved like stå i en tøff hverdag en stund til uten å bli utbrent, uten at den siste gloa sluknet.

Det skulle ikke så mye til. Å få høre fra folk at de liker deg, at du er snill, hjelpsom, omtenksom og til og med pen…  Disse komplementene Mammaen til en autist fikk gjorde at

i kveld legger jeg meg med et smil om munnen. For folk liker meg, jeg er bare meg jeg, snill er jeg, omtenksom er jeg og kanskje ikke så stygg som jeg følte selv…

Som sagt en sterk tekst dette blogginnlegget fra Mammaen til en autist.  La oss ta den til oss og gi mennesker rundt oss den vedkubben de trenger for å holde fyr i bålet sitt. La oss bli flinkere til å komme med anerkjennende kommentarer og vise at vi ser menneskene rundt oss som de unike menneskene de er.