Utgangspunktet for dette innlegget er Doc og Dask sitt innlegg. Eller kanskje ikke selve innlegget, men mer kommentaren Doc & Dask har fått på et tidligere innlegg og som hun skriver om i dette innlegget. En av ekspertene i kommentarfelt-ekspertisen lanserer teorien om at Dask ikke er så syk som hun utgir seg for å være. Det er nok mye psykisk, konkluderer “ekspertisen”.
Jeg forstår at Dask reagerer. Det hadde jeg gjort og. Det jeg reagerer på er holdningene som kommer til syne i kommentaren. Slike holdninger har jeg støtt på før. Da jeg var tillitsvalgt kalte vi det Hard HR. En tøff og brutal personalpolitikk. Det virket for meg som om enkelte i HR og noen ledere tenkte at arbeidstakere er late unnasluntrere til det motsatte er bevist.
Nå glemmer vi Dask og hennes helseutfordringer, jeg har intet behov for å analysere de. Hun har en kronisk lidelse og så vidt jeg har forstått en god dialog med egen arbeidsgiver om helsa. Det er uttalelsene i kommentaren jeg er mer opptatt av å reflektere over, og da på et generelt grunnlag. Altså ikke relatert til Dask.
Det er nok mye psykisk skriver hun som føler seg som ekspert. Underforstått; det sitter mest i hodet eller sagt på godt norsk. Det er noe hun bare innbiller seg.
Psykiske lidelser er i dag den tredje største grunnen til sykefravær. Litt i overkant av 28% av det legemeldte fraværet er på grunn av psykiske lidelser. Det blir for enkelt å si at alle de bare har “vondt i viljen”.
Neste uttalelse i denne kommentaren understreker den holdningen jeg synes mange som bedriver Hard HR har til arbeidstakerne. Du vet at fri og ferie er godt og hyggelig, mens jobb forbindes med slit og opp tidlig på morgenen. Kan man egentlig snakke slik til voksne mennesker i arbeidslivet? Her påstås det jo at vedkommende ikke er på jobb fordi det er mere lystbetont å slippe og stå opp om morgenen og heller ta seg fri og nyte livet. Snakk om nedlatende holdning.
Jeg har i mine tyve år som tillitsvalgt møtt arbeidstakere som ikke helt har forstått sammenhengen mellom pengene som kommer inn på konto og det å møte opp på jobb, Jeg sier ikke at de ikke finnes, men de er i klart mindretall. At enkelte har lavere terskel enn andre for å skru av vekkerklokka, ringe arbeidsgiver og forbli i den gode, varme senga er og en kjennsgjerning. Har man slike tendenser kan det raskt bli en berettiget personalsak. Men derfra til å påstå at arbeidstakere på generelt grunnlag er hjemme fra jobb fordi de synes det er hyggeligere å ha fri enn å gå jobb…. Det synes jeg er en relativt drøy påstand. Så lav arbeidsmoral er det svært, svært få arbeidstakere som har.
Neste uttalelse I kommentaren understøtter de samme holdningene til arbeidstakere om at de er en gjeng late unnasluntrere.. I tillegg har jo du en mann som ikke er i jobb, så da er det vel ikke helt unaturlig at du føler deg litt alene om arbeidslivet og forpliktelsene.
Hadde noen sagt noe slikt til meg så hadde jeg slått! Det mener jeg helt seriøst. Gamle Gubben Grå har i lengre perioder vært utenfor arbeidslivet. Jeg har I de fleste av mine over 30 år i arbeidslivet vært hovedforsørger. For å få hverdagen til å gå rundt tok jeg i svært mange år all den overtid jeg kunne få. Hvis noen skulle ha så mye som antydet at jeg hadde påstått at jeg var syk fordi jeg var lei av å være alene om forpliktelsene og heller ville leve Herrens glade fri-dager sammen med Gubben…. Jeg ville ha slått, og det hardt! Jeg har alltid forstått sammenhengen mellom antall timer tilbragt på jobb og lønna som kom inn på konto.
Jeg har og forstått at det å falle utenfor arbeidslivet ikke er noen dans på roser. Ikke økonomisk, og heller ikke psykisk.
Hun med kommentaren er ikke ferdig. Det du må tenke over er om alle disse (helseplagene) er reelle, eller om noen av disse kommer som en konsekvens av at du rett og slett ikke ønsker å jobbe, eventuelt ikke trives med jobben din.
Ja, dere hører det sikkert dere og. Det er jobben eller viljen komentarfelt-ekspertisen mener det er noe galt med, ikke helsa. Kan man ikke banke et røntgenbilde av en knekt knokkel eller andre solide bevis på sykdom i bordet, ja da stilles det straks spørsmål ved om plagene er reelle. Eneste gyldige fravær er egen begravelse, og da kun hvis den er varslet en måned i forveien som en sa på et sykmeldingsoppfølgongskurs en gang. Ment humoristisk, men med et snev av alvor.
Noen er selvsagt uheldige og får veldig mange plager, men det kan også være ander psykologiske årsaker til gjentagende fravær. Long covid kan jo være et eksempel på dette. En lidelse som er vanskelig å stadfeste, og som alle kan påberope seg uten noen eksakte fysiske beviser. Dette sitatet er og hentet fra samme kommentar, og ja det er som å høre enkelte innenfor HR-faget. Long covid er i dag en anerkjent diagnose av legevitenskapen, men ikke av “ekspertisen” i kommentarfelt eller andre uten fnugg av kunskap om medisin. De tror ikke på sykdommer de ikke kan se fysisk, og psykiske lidelser er bare innbilning.
Vi har et arbeidsliv som skriker etter arbeidskraft. Politikerne snakker om å hente inn ekstra-ressursene. De som står utenfor arbeidslivet i dag, men som har en restarbeidsevne hvis forholdene ble lagt til rette for det. Skal man lykkes med det må ikke en hver helseutfordring bli sett på som innbilning, og enhver sykemelding bli sett på som skoft.
Nå måtte jeg inn og finlese den kommentaren altså….! Vel – jeg har skjønner ikke at det er mulig å kommentere på den måten, jeg! Men altså – akkurat når det gjelder å være sykemeldt på grunn av psykiske plager, så har jeg litt fartstid! Det er lenge siden, men jeg vet at det ikke har blitt noe enklere å bli sykemeldt av samme grunn nå enn det var for 20 år siden! Aldri møtt så mye fordommer og motstand som jeg gjorde da! Altså – ting en ikke vet noe om kan en ikke uttale seg om faktisk!
Jeg tror økningen i sykemeldinger på grunn av psykisk sykdom er at det er litt lettere å nevne de psykiske utfordringene for legen. At pasienten tør å fortelle om angst eller depresjon. Tror mange “vonde rygger” og andre muskel-skjelett-lidelser egentlig var angst, depresjon eller andre psykiske lidelser.
Jeg sier ikke at folk generelt ser på det slik. Det er fremdeles mange fordommer om psykisk helse.
Flott innlegg. Som ME syk føler jeg meg midt i målgruppa for hard HR her. Jeg blir så trigget sv slike ting at jeg ork er å unngå det om jeg kan. For meg som blir syk av anstrengelser, er det jo sykdomsfremkallende å lese. Du trenger forøvrig ikke gå i mørke kommentarfelt for å lete etter slike holdninger, dessverre. Arbeidslinja gjennomsyrer det meste sv vårt velferdssystem dessverre.
Takk for at du står opp og sier i fra!
Arbeidslinja møter man over alt, og jeg har og møtt den. Etter 30 år i samme bedrift hadde de ikke bruk for meg når jeg ikke klarte å løfte tungt å løpe fort lengre. Til tross for at bedriften hadde rundt 6.000 stillinger var det ikke noe jeg kunne brukes til.
Kudos til deg for å ha holdt ut så lenge. Håper du har det godt nå. Det var en annen ting jeg tenkte på etter at jeg hadde skrevet kommentaren her: Du skriver innmari godt. Det er så saklig og ryddig hvis du skjønner. Kanskje har du lært deg dette gjennom alle år som tillitsvalgt. Du har vel lest og skrevet endel dokuementer. Uansett, det er en fryd å lese.
Tusen takk! Jeg har alltid likt å skrive. Jeg har vel lært litt av årene som tillitsvalgt, men mye av æren tror jeg et par virkelig gode norsklærere skal ha. Noen klarte å plukke på tekstene mine på en slik måte at det opplevdes som konstruktiv hjelp og ikke kritikk.
Det er sårende kommentarene da til henne. Man føler seg beskyldt selv om jeg ønsker gjerne å jobbe, men kroppen samarbeider ikke.
Det er det som er greia. Vi er mange som gjerne vil jobbe men ikke klarer.