Tilbake til fangeleiren

På søndag kveld går turen tilbake til fangeleiren, jeg mener selvsagt treningsleiren.  Fikk sms i dag. De åpner igjen på mandag, og vi er velkommen tilbake fra søndag kveld.

Da jeg leste meldingen føltes det som innkalling til “fangeleiren”.  For jeg hadde begynt å håpe på at treningsleiren skulle være stengt hele uka, slik jeg tror skoler og barnehager der oppe er.  Og hadde treningsleiren vært stengt så kunne jeg fått med meg både møte i Hovedutvalget og møte i Rødt på tirsdag, Møte i AMU på  onsdag og kommunestyremøte på torsdag – uten å søke en eneste permisjon.

Litt av hensikten med å være på arbeidsrettet rehabilitering må jo nødvendigvis å være på rehabilitering og ikke ta ut flere dager i permisjon hver uke. Det sier seg selv.  Jeg tror og at man får mer utbytte av treningen hvis en følger opplegget, og trener hver dag.
Jeg er heller ikke i tvil om at denne treningen og opplegget der oppe på treningsleiren gjør meg godt. Fysisk godt. Jeg har fått bedre balanse, jeg tror jeg har fått bedre kondis og jeg tror jeg har bedre bevegelighet. Jeg ser altså helt klart at opplegget er bra for min fysiske helse.

Samtidig gjør det noe med min psykiske helse og “stenge meg ute” fra mine politiske arenaer. Stenge meg ute fra de arenaene jeg føler at jeg behersker best. Stenge meg ute fra de arenaene hvor jeg føler at jeg lever, blomstrer og bidrar på en positiv måte. Arenaer hvor jeg føler det utgjør en forskjell om jeg møter eller ikke. .

Psykisk og fysisk helse henger tett sammen. For min psykiske velvære hadde det vært sunt å føle på litt mestring akkurat nå. Føle mestring. Jeg tror det ville gjøre meg godt.

Likevel kommer jeg til å dra rilbake på treningsleiren på søndag. For man skulker ikke.  Det forventes at jeg møter der oppe for å snekre fuglehus, balansere på stor ball og gå endeløse turer på tredemølla. Beviser for meg selv og alle andre at det er en god del ting jeg overhode ikke er god til. Føle nederlag i stedet for mestring.

Jeg vil søke permisjon til kommunestyremøte. Adhoc-utvalget sitt arbeid skal opp til behandling. Jeg vil være til stede. Jeg må være til stede.

De andre møtene må klare seg uten meg. Og jeg må klare meg uten dem. Det føles som å skulke. For jeg ønsker å fylle de verv jeg er valgt til å ivareta. Jeg ønsker å bidra – og jeg vet at noen ganger utgjør det en forskjell om jeg er der eller ikke.

På søndag går turen tilbake til ødemarken, treningsleiren, fangeleiren. Der er jeg fanget, utestengt fra livet jeg elsker – eller restene av det livet jeg elsket.

 

 

11 kommentarer
      1. Det er jo noe av utfordringen.
        Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen.
        Jeg har fått innvilget 6 uker. Det første vi fikk beskjed om var at det kan bli forlenget eller forkortet ut fra hva de vurderer med hensyn til nytteverdi for den enkelte.
        Enten fordi de ser at jeg kan trenge det, få enda mer utbytte. Eller fordi jeg har hatt fravær som gjør at det er smart med litt mer tid. Jeg har hatt fravær. Totalt 8 dager. 2 av de fordi de stengte ned treningsleiren, 3 fordi jeg var forkjøla og så har jeg hatt tre dagers permisjon.
        Hvis jeg “bare” skal være de 6 ukene jeg først fikk innvilget er jeg ferdig 17. november. Det er helt klart overkommelig.
        Men de fleste jeg har snakket med har vært der 8 og 9 uker. Da snakker vi langt ut i Desember.

    1. Vil du, om du ikke setter av tid til din egen fysiske helse, orke å fortsette med engasjement og møter i framtida? Kanskje treningsleiren er en god investering i framtidige møter og verv? Ikke så lett å ta det perspektivet når en står midt i det, tro meg, jeg har kjent på det, men kanskje er det det perspektivet som må til. Og det en sier til seg sjøl mange nok ganger, det tror man på, har jeg lært. Så du får kalle det ferie/spa/retreat ellernoe i stedet for fangeleir😉

      1. Hehe. Fangeleir var litt humoristisk ment. Det er et fint sted, og jeg lider ingen nød når jeg er der.
        Det er mer som når man må jobbe på julaften.
        Å være på jobb på et sykehus på julaften kvelden er i grunn koselig.
        Det som gjør det vondt, er jo ikke hvor man er – men hvor man ikke er. Man vil jo heller være dammen med familien og slekta.
        På samme måte har jeg det helt greit på treningsleiren. Mye meg-tid. Og det er bra!
        Det er vel mer det at jeg gjerne vil få med meg alt. Ja, takk begge deler.

    2. Jeg må si meg enig med solliv og friluftsheidi. Smart å prioritere helsa nå som du har tilbudet. ♥️ Fysisk og psykisk helse henger nøye sammen, og tenk på alt du får til nå. Ønsker deg en fin treningsuke! 🤗

        1. Uff, ja skjønner det! Det burde absolutt ha vært et tilbud nærmere ved, så kunne du ha sett familien oftere og deltatt på møtene. <3

    3. Jeg ble plutselig dratt tilbake i tid når jeg leste innlegget ditt, tilbake til barselstiden. Alt jeg ville var å være hjemme med min nyfødte gutt, men istedenfor måtte jeg kjøre frem og tilbake til rehabelitering.
      Jeg skjønner at det er kjipt og gå glipp av det som gir deg mest glede, men politikken drar ingen steder. Helsa må komme først, og forhåpentligvis kommer du sterkere tilbake med mer overskudd💜Du er nok ikke alene om å ha slike tanker, lykke til og stå på.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg