Frem og tilbake er omtrent like langt har jeg hørt.
Sånn en gang på 90-tallet ble det ikke lenger krav om tilfluktsrom når man bygde bygg som  skal romme en del mennesker, som skoler, leilighetsbygg, sykehus osv.  Nå vil regjeringen be Stortinget om å oppheve vedtaket om byggestopp av tilfluktsrom fra 1998, og ilegge en plikt til å bygge tilfluktsrom i nye bygg over en viss størresle.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Regjeringa foreslår to typer tilfluktsrom. Det ene tilsvarer dagens tilfluktsrom, som verner oss mot kjemiske og radioaktive stoff og eksplosiv med høyt farepotensiale.
Den andre typen tilfluktsrom som regjeringen nå foreslår, vil være enklere: Et vern mot konvensjonelle våpen. Det kan være parkeringskjellere, T-banetunneler eller andre underjordiske anlegg, som også har en viktig og annen funksjon i hverdagen vår.

Jeg synes det er bra at vi tenker beredskap, selv om jeg ikke liker at det føles nødvendig.
Det jeg synes er uklokt er at Stortinget i 1998 vedtok å stoppe å bygge tilfluktsrom. Det var ikke så lenge etter den kalde krigen. Situasjonen i verden hadde endret seg, ja, men hvordan kunne man føle seg sikker på at den ikke endret seg igjen?

1998 var året de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania blir ødelagt i to koordinerte terrorangrep. Al-Qaida fikk skylden for angrepet, som tar livet av 200 mennesker og sårer mer enn 4000.
Operation Desert Fox – Storbritannia og USA startet i desembr 1998 bombing av Irak, grunnet Iraks utvisning av FNs våpeninspektører.
Verden var muligens et fredeligere sted, men fred var det ikke.

Hvem hadde regjeringsmakt i 1998 er min neste tanke. Det var regjeringen Bondevik 1 finner jeg ut. Vi hadde ikke noen beredskapsminister slik vi har i dag, Mehl er jo justis- og beredskapsminister nå.  Kanskje ikke så rart. Bondevik & co. avskaffet jo tilfluktsrommene. Da hadde man antakeligvis ikke det største fokuset på beredskap.
Aud Inger Aure var justisminister, og slik jeg ser det lå beredskap også den gang under justisministeren. Men samtidig tror jeg finansministeren hadde et avgjørende ord eller to. For av stortingsmeldingen nr. 25 leser jeg;

Et forsiktig anslag går ut på at bygging av tilfluktsrom gir en merkostnad på ca 1,5 prosent for nybygg. For Statsbyggs vedkommende vil dette gi en innsparing på ca 60 millioner kroner årlig med utgangspunkt i årets budsjett på ca 4 milliarder kroner. For private byggherrer antas det at innsparingspotensialet er betydelig høyere, gitt et samlet høyere utbyggingsnivå og samlet høyere kostnader pr tilfluktsromsplass. Direktoratet for sivilt beredskap anslår at det med dagens utbyggingstakt bygges tilfluktsrom for ca 200 millioner kroner årlig. En midlertidig avvikling av nybyggingen av tilfluktsrom vil derfor gi en samfunnsøkonomisk gevinst.

Finansministeren i Bondevik sin regjering var Gudmund Restad.
Forsvarsminister var Dag Jostein Fjærvoll. Jeg bare nevner det, for jeg mener at forsvarsministeren kanskje og hadde en tanke om behovet for tilfluktsrom.

Det blir litt feil av meg å henge ut enkelte ministre. For når jeg etter litt leting etter saken i Stortingets digitale arkiv ser jeg at saken ble enstemmig vedtatt uten at noen av representantene tok ordet.

Vel, nå skal Stortinget etter hvert ta stilling til om vi skal starte å bygge tilfluktsrom igjen.
Jeg håper det blir enstemmig vedtatt denne gangen og. Selv om det helt klart fremdeles vil ha en samfunnsøkonomisk konsekvens. Jeg ser at slike tilfluktsrom fordyrer byggekostnadene med 30.000 kr. pr. plass.