Blogg som plattform har endret karakter de siste årene.  Vibbedille skriver i sitt innlegg at enkelte hønsehjerner ( Vibbedille bruker ikke slike begrep, hun er litt mer høflig enn meg) mener det må være direkte pinlig å være toppblogger nå.  Jeg vil heller si tvert I mot.

Da jeg begynte å kommentere toppbloggerne var det stort sett Sophie Elise og Isabell Raad som tronet på toppen med helt vanvittige lesertall.  Jeg forsto av media at de tjente summer på blogginga si som jeg bare kunne drømme om som radiograf. Jeg har stor respekt for de to nevnte bloggerne, flotte damer begge to som så en mulighet og tok den. Og ja, livet virket glamorøst, men ingen tvil om at de arbeidet hardt for å befeste sin posisjon og forbli på topp.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likevel forsto jeg det ikke. Forsto ikke hvorfor flere tusen mennesker klikket seg inn hver dag for å lese siste nytt om rumpa til Sophie Elise eller den siste festen Isabell var på. For jeg syntes mye var likt, lesingen ensformig og siden livene til disse toppbloggerne, eller det de skrev om livene sine, og ble styrt av hvilke samarbeidspartnere de måtte klare å plassere produktene til, noen ganger litt kunstig.

I dag er jeg på 11. plass på bloggtopplista.  Når jeg klikker meg inn på de 10 bloggene som ligger over meg på lista i dag er det en variasjon i tema som er mye større. Litteraturmessig holder de fleste bloggene bedre kvalitet. Og temaene som blir tatt opp vekker større interesse hos meg enn det sminke, party og plastikkirurgi gjorde.

Stine Skoli og lekebilene er kanskje det jeg finner minst interessant. Jeg er ikke i målgruppen for lekebiler, og innlegget er kommentert mange ganger før.

Jeg er heller ikke så veldig interessert i ukesmenyen til Mat fra bunnen. Ukesmenyen her på Treningsleiren står på oppslagstavlen utafor døra mi.

Men jeg klikker meg inn og ser hva hun varter opp med i dag. Jeg skal jo hjem, og har lovet å handle inn mat. Gamle Gubben Grå hadde ingen ønsker om mat da jeg snakket med han i går kveld, bare ikke ferdigpizza. Mat fra bunnen foreslår enchiladas. Det frister litt. Lar ideen modnes utover dagen. Men tror det blir noe mexikansk.

Kan jeg friste deg med Lavkarbo donuts stekt i airfry? spør Sois og Spar. Svaret er sorry, men nei takk.

Men samtidig fascinerer ideen meg. Jeg mener når man er så opptatt av å fremstå som sunn og kostholdsfiksert at man klarer å tenke ut at man skal røre sammen havrefiber, mandelmel, fiberhusk og rømme(?) for å steke det i luft og pynte det med sukkerfri sukkerglasur. Ja da tror jeg man er relativt desperat etter å spise donuts…..

Mitt råd blir. Kjøp deg en ordentlig donut. Sett deg rolig ned, gjerne med en god kopp kaffe. Spis den ene donuten sakte. Kos deg med hver bit  og ta deg tid til virkelig å nyte smaken. Så bruker du havrefiber når du skal bake rundstykker eller lage grøt.

Han i boden (Jeg gikk bare I boden en tur) skriver om Mamma på hjul. Om hvordan Vivian og hennes pågangsmot imponerer han. Hvordan hsn humrer med henne når hun skildrer dagliglivet på sin humoristiske måte. Til tross for den livssituasjonen Vivian er i. Smil gjennom tårer.

Han i boden tar og opp det sinnet vi alle som leser bloggen til Mamma på hjul føler mot Bergen kommune. For dette er en historie som gjør meg så forbanna… akkurat som han i boden.

Jeg kan opplyse om at å skrive til ansvarlig byråd i Bergen ikke fører frem. Det har vi forsøkt før. Vi sendte likelydende mail svært mange her inne. Vi fikk høflig svar fra KrF dama, men det endret ikke noe på Vivian sitt tilbud fra kommunen. Det endret ikke noe på den arrogante måten kommunen har mot Vivian. At de nekter å lytte, og at de ikke evner å ta inn over seg hvilke ønsker Vivian har – og hvorfor.

Det er det som gjør meg så frustrert. Man kan få til et hode tilbud for Vivian. Man kan få til det tilbudet Vivian ønsker. Det tilbudet Vivian og hennes familie trenger for å få hverdagene til å gå rundt på en best mulig måte. Man kan få til det tilbudet innenfor den samme kostnadsramme som kommunen har budsjettert med, antakelig rimeligere. Bergen kommune ønsker bare ikke å gjøre det, fordi det ikke passer inn i deres bokser på hvordan ting kan organiseres.

Mamma på hjul skriver at hun er sliten. Sliten ikke av sykdommen, ikke av livet, men sliten av å slåss mot kommunen.  En dødssyk kvinnes som bruker sine siste krefter på å sloss mot en  stor og mektig kommune. Finnes det noe mer uverdig måte å behandle et menneske som man har ansvaret for å yte omsorg til?

Mamma på hjul, Vivian, skriver at hun ligger til klokka 3 om natta og skriver mail med øynene til de hun tror kan hjelpe henne til å få et verdig liv.  Er det slik Bergen kommune mener det er riktig at Vivian bruker tiden og energien sin?  Burde hun ikke heller bruke tiden og energien på gode opplevelser og gode minner for seg og familien?

Jeg kallte behandlingen Vivian får av Bergen kommune for psykisk terror.  Jeg ble kritisert for det, men mener fremdeles at jeg har mine ord i behold.  Mulig jeg kan 8nfornulere beskrivelsen litt. Kanskje hjerterå psykisk terror passer bedre?

En mindre tøff person enn Mamma på hjul, Vivian, hadde bukket under for lengst. En mindre tøff person hadde gjort det kommunen ønsker. Nemlig å gi opp kampen, legge seg tilbake å dø. Er det slik vi ønsker det skal være?

En annen sterk kvinne med sin sterke historie er Monica Vederhus.  Mens bunken av bekymringsmeldinger og legenotat om skader påført ved mobbing vokste seg stor og vond, var det ingen som tok grep for å hjelpe Monica da hun var barn.  Alarmklokkene må ha kimt så de som hadde ansvaret måtte bruke hørselvern mens de arkiverte all informasjonen.  Likevel valgte de og ikke gjøre noe! De overlot til en 13 år gammel jente, et barn, og finne den veien selv.

Og veien fant hun. Narkotika, alkohol  et ungt liv som nesten gikk til grunne.

Nesten.

For Monica krabbet seg til slutt ut av rennesteinene, kom seg opp og klarte å skape seg et liv. Monica er tøff. Bare så synd den tøffe jenta ikke fikk hjelp da hun trengte det mest.  Tenk for en ressurs Monica kunne vært i de årene alle så bort mens hun langsomt gikk til grunne.

Doc og Dask er forkjøla. Lov med litt srlvmedlidenhet under pleddet.

Ida Wulff tok med seg babyen og dro hjem til foreldrene så en utslitt småbarnsfar kunne hente seg inn litt både når det gjaldt søvn og arbeid.

Kokkejævel er den eneste bloggen med svimlende lesertall.  Han er vel og den mest kroppsfikserte av de på topp i dag. Han er på slankeren. Men det er liksom forskjell på å følge en feit fyr i førtiåra sin kamp mot badevekta og sulten enn å følge en ung jente skape kroppen din perfekt ved hjelp av alt fra botox til kirurgi.

Så til dere som fremdeles mener blogg er ut, flaut og Harry, se for et mangfold av temaer og mennesker du blir kjent med gjennom bloggene. Blogg er nok en plattform som vil bestå men innhold og menneskene bak bloggene har blitt langt mer variert. Heldigvis.