Tror jeg vil påstå at jeg var på et bedre sted enn du er 

Denne kommentaren avlevert med en snev av skadefryd ble postet i kommentarfeltet til innlegget Primadonnanykker  som jeg postet i går.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Begrunnelsen for den konklusjonen var at på det rehabiliteringssenteret hun som kommenterer hadde vært så var det slik at ville du f eks ikke på spinning, men heller gå en tur, så var det bare å si fra. Var du for sliten til en økt, så var det bare å si fra, så de ikke sto og ventet på deg. Kanskje kom primærkontakten og så etter deg på rommet, for å høre hvorfor, og hva som kunne passe bedre.

Det er bra at vedkommende var fornøyd med oppholdet sitt.  Nå gjør de tilpasninger her jeg er og  Det var bare å si i fra, så gikk jeg tur for meg selv på grusvei akkurat som jeg ønsket.  Litt mer usikker på om de ville kommet løpene på rommet mitt hvis jeg meldte avbud til ei økt, men vi ville nok tatt en prat om hva og hvordan de kunne tilpasse opplegget.

Poenget mitt med innlegget var vel mer å prøve å forklare hvor langt inne det ligger å be om de tilpasningene.

Jeg har ikke tenkt å starte en debatt om hvilket rehabiliteringssenter som er best.  Jeg tror det er veldig individuelt, både ut i fra den enkelte pasient og hvorfor man er på rehabilitering.  Hva som skal rehabiliteres. Jeg tror og det har noe med hva en selv ønsker å få ut av oppholdet.

Jeg er på arbeidsrettet rehabilitering.  Det går på arbeidshelse og intensjonen er å få meg tilbake i en type arbeid jeg kan fungere i, selv med de helseutfordringene jeg har.  Oppholdet er dekket av det offentlige, altså av dine og mine skattepenger.  Jeg er veldig opptatt av at offentlige midler, skattepengene jeg betaler inn til fellesskapet,  skal brukes på mest mulig hensiktsmessig og fornuftig måte.  Jeg ønsker at samfunnet skal få valuta for pengene de velger å bruke på meg.  For meg føles det da ikke riktig å ligge på rommet når planen var at jeg skulle sitte på en spinningsykkel.

Vi kan ta timen på tredemølla i dag.  Vi kunne velge mellom tredemølle slyngetrening og basseng.  Jeg hadde lyst til å prøve tredemølle fordi jeg hadde god nytte av det hos en manuellterapeut en gang.  Det enkleste og minst slitsomme hadde vært bassengtrening.  Men jeg følte rett og slett for å teste kroppen i dag

Det var satt av en drøy time til denne økta. Både fart og helling velger vi selv.  Jeg begynte pent, men kjente raskt at dette både ga puls og svette.  Jeg satte ned farten litt og tenkte at jeg skulle holde ut i ti minutter før jeg tok en pause. Vel, de ti minuttene ble ti 12, 15 og  hele 23 minutter før jeg tok den passa. Farten ble økt litt etter litt.

Jeg valgte å stoppe etter 23 minutter   De andre gikk fremdeles taktfast på sine møller.  Likevel var jeg kjempefornøyd med egen innsats. Ingen reagerte da jeg skrudde av mølla og spritet den ned.  Han som ledet timen, eller passet på oss ønsket muntert “God helg” da jeg forlot salen. (Vi har fri i morgen).  Altså mitt tempo, min intensitet og jeg selv valgte hvor lenge jeg ville trene på mølla.

For meg passer dette opplegget.  Ok, så har de litt vanskelig for å forstå det med knærne.  Antakelig ser de på det som en litt fiks ide. Akkurat som jeg mente at jeg ikke skulle ned på gulvet, men klarer det nå. Det kan jeg leve med.

Mulig det finnes bedre rehabiliteringssenter ett eller annet sted. Det er uvesentlig for meg så lenge jeg synes jeg får den hjelpen jeg trenger. Så får dere leve med at ei 55 år gammel kjerring som ikke har trent siden videregående får ut litt frustrasjon på blogg når hun er sliten etter ei treningsøkt.