Vibbedille har et tankevekkende innlegg om vennskap. Om hvordan venner har det med å forsvinne når sykdom og helseutfordringer dukker opp. Det er vondt. Jeg tror at det er i slike situasjoner man finner ut hvem som er virkelige venner og hvem som bare er “godværs-venner”.

Jeg er heldig. De aller fleste av mine venner er der fremdeles. selv om helsa mi har endret seg og jeg ikke lever det travle, aktive livet jeg en gang gjorde.
Det er ikke alle jeg er så mye sammen med, men jeg vet at de er der hvis jeg trenger dem. Mange lever travle liv, slik jeg gjorde, man har ikke all verdens tid og behov for å være sosial etter lange travle dager. Det har jeg forståelse for.
Andre, som Barndomsvennina, tilbringer jeg mer tid sammen med nå enn før. For nå har jeg tid til en kaffekopp litt oftere. Det er lettere å spørre når du som regel får ja, enn når jeg pleide å svare at “Å så hyggelig: Det vil jeg gjerne! Jeg har en ledig formiddag om fire uker.”

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men noen har blitt borte. Når jeg ikke lenger var full av energi, og ikke stilte opp behjelpelig med alt vedkommende trengte hjelp til var ikke vennskapet like viktig. Det gjorde vondt. Men som jeg skrev over her. Det er når livet er tøft man ser hvem som er virkelige venner.

Det med kollegaer er litt mer sårt. Jeg forstår at man ikke er en del av arbeidsplassen lenger, men det gjør vondt når tidligere kollegaer knapt hilser når du møter på dem i byen. Her om dagen opplevde jeg det omtrent som om jeg var blitt spedalsk. Det så ut som om min tidligere kollega hadde mer lyst til å løpe enn å møte blikket mitt å si “Hei”.

Her på blogg opplever jeg og vennskap. Vennskap fra mennesker jeg kanskje aldri har møtt. Vi heier på hverandre, kommer med oppmuntrende kommentarer når noen har det vanskelig, savner hverandre når det blir litt stille på en blogg. Lurer på om det har skjedd noe….

I det virkelige livet har jeg venner fra mange forskjellige miljøer. Når jeg samler venner rundt bordet kan det sitte alt fra mennesker med høy utdanning og til dels høye stillinger til de som aldri har vært i ordinært arbeid. Det kan sitte mennesker som sikkert tjener over en million i året og folk som har minstesats som uføretrygdet. Gjerne ber jeg sammen mennesker fra ulike miljøer og med ulik bakgrunn.
I min vennegjeng finnes mennesker som stemmer Rødt, og mennesker som stemmer Frp. Det finnes mennesker som kommer fra familier som har såkalte “gamle penger”, og det finnes mennesker som sliter med å få inntektene til å vare fra utbetaling til utbetaling, eller som en gang forlot alt de eide i et land langt borte.
Jeg er mer opptatt av hvem de er, enn hva de er. Altså hvem de er som person enn hvilken bakgrunn de har.

En gang var flere av mine venner involvert i en konflikt. Det sto venner av meg på begge sider av den konflikten. Det var slitsomt for meg. Jeg hadde rollen både som klagemur for begge parter og forsøk på megler i konflikten. Midt i det hele fylte jeg et rundt år og ba alle i selskap. Jeg har stor forståelse at noen valgte å ikke komme, fordi de ikke ønsket kontakt med den andre siden i konflikten, Jeg er og glad for at ingen ba meg velge side. At ingen sa at jeg enten måtte være venn med de eller de.

Noen ganger møter jeg på mennesker som ønsker å lage slike stengsler. Som sier at er du venn med meg kan du ikke være venn med den eller den. Liker du min blogg kan du ikke skrive hyggelige kommentarer på den bloggen.  Er du medlem i Rødt kan du ikke ha venner som er medlem i andre partier.
Slike holdninger gjør meg trist og litt sint. Hvordan kan andre legge begrensninger på hvem som skal være venner?
Jeg tåler at venner av meg har venner jeg ikke er så begeistret for. Jeg tåler at venner av meg har venner jeg virkelig misliker. De behøver ikke velge mellom oss.