Gudmund Hernes twitrer i dag at Høyrefolk er ikke i mot skatt, de vil bare at noen andre skal betale den. Det var nok en kommentar til at nok en riking (eller var det to?) har pakket flyttelasset og flyktet til Sveits.
I gamle dager, da jeg var ung hadde vi paroler som Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for ditt land. og Gjør din plikt, krev din rett.
Nå virker det som om det som gjelder er What’s in it for Me?
En samfunnsutvikling jeg ikke akkurat applauderer.
I gamle dager, da jeg var ung hadde vi begrep som solidaritet, samhold, dugnad og det å yte etter evne og få etter behov. Gammeldagse uttrykk, jeg vet. Men kanskje det er på tide å blåse støv av dem?
Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen, har en kommentarartikkel i Dagsavisen i dag der kommer han med følgende uttalelse:
Venstresiden og dens halvt sunkne slagskip Arbeiderpartiet kan derfor snakke om fellesskap og rettferdighet, omfordeling, arbeid til alle og felles velferd til krampa tar dem, men lommebokas ve og vel avgjør om vi lytter.
Han hevder at vi på mange måte alle har blitt kapitalister. At hensynet til vår egen lommebok og vår egen bankkonto teller sterkere enn hensynet til våre medmennesker.
Jeg håper han tar feil, men tror han har mye rett i det han sier.
De som flykter til Sveits ville jo ikke sulte om de ble i Norge, de ville bare ha litt mindre å rutte med.
De som flykter til Sveits ville jo ikke måtte stille seg i køene for matutdeling ved fattighuset, men kunne være med å bidra til at en eller tre andre også slapp det.
Hadde det bare vært de ti til tjue som har flyktet til Sveits som hadde større kjærlighet for lommeboka si enn for menneskene rundt seg hadde det ikke vært så trist. Det triste er at den tankegangen brer mer og mer om seg.
Jo mer vi har, jo mer opptatt av å ha og beholde blir man. Regnestykkerasjonaliteten overstyrer følelser.
Høyresiden har alltid trodd på denne ideen om at bare de rike får beholde pengene sine, vil det skape vekst og velstand for alle. Det har vist seg å være feil. Forskjellene har økt i alle vestlige land, antallet grotesk rike har eksplodert. . De ti prosent rikeste eier like mye, og verdens 50 prosent fattigste like lite.
Å ønske en skattepolitikk som fører til en annen omfordeling er ikke næringsfiendtlig. Å ønske at de som har mest også bidrar mest er ikke et ønske om å “ta de rike”. Det er en skattepolitikk som gjør at vi kan beholde den velferdsstaten vi alle er så stolte av.
Jeg skal ikke påstå at jeg betaler min skatt med jublende glede, men jeg betaler min skatt inn til felleskapet fordi det er det alle ansvarlige mennesker gjør. Jeg forstår at de skattepengene betaler jeg for at fellesskapet skal fungere. For at vi skal ha veier å kjøre på, for at barn skal få gå på skole uavhengig av inntekten til foreldrene og at det alltid står en seng klar på sykehuset hvis jeg skulle bli akutt syk og trenge den.
Merkelig nok har jeg aldri møtt et menneske som mener at ideen om velferdsstat er feil, de vil bare la være med å betale sin del. Hvordan de mener velferdsstaten da skal finansieres har de aldri hatt et godt svar på.
De klager over ventetider ved sykehus, de klager over dårlige veier, de klager over for lite ressurser innen eldreomsorgen – og de klager over å måtte være med på å betale for tjenestene.
Hvis alle spurte hva kan jeg gjøre for landet, hva er mine plikter som borger og tok mer hensyn til menneskene rundt seg enn til sin egen lommebok tror jeg vi ville få et bedre land.
Hvis vi tok frem dugnadsånden og løftet i flokk, ville vi få et bedre samfunn for alle.
Ein ting som er lett å gløyma/oversjå i denne samanhangen: Norge er eit ufatteleg rikt land. Oljefondet utgjer noko i nærleiken av 12.000 milliardar kroner. Ein ufatteleg sum for dei aller, aller fleste av oss. Samstundes insisterer Støre, Vedum & Co på at vi må spara! Spara! Spara! Dei klarar få det til å høyrast ut som om ein 1000-lapp meir i månaden til dei som er avhengig av NAV vil ruinera landet.
Dette dreier seg like mykje om korleis Regjering og Storting ønskjer å bruka rikdomen vår, som om skattar. Ein meir rettferdig fordelingspolitikk førte Arbeiderpartiet til makta. Dei nye rikingane som denne politikken har avla fram, har gløymt kvar dei kjem frå.
Jeg er enig med deg i at en 1000 lapp mer i måneden til de som er avhengig av minstesatsene til NAV hadde vært en samfunnsøkonomisk investering vi hadde hatt råd til.
Og ja, de ny-rike har mye å takke fordelingspolitikken Arbeiderpartiet sto for en gang.
Nå er jeg litt usikker på hvilken økonomisk politikk Arbeiderpartiet egentlig står for.
Samstundes som Støre og Vedum gjer kva dei maktar for å etterlikna Onkel Skrue, tapte Oljefondet eit kvart statsbudsjett på investeringane på internasjonale børsar. Høge inntekter frå olje og gass og ein svekka kronekurs gjorde at nasjonalformuen ikkje skrumpa enno meir.
Salige Gerhardsen ville ha nikka samtykkjande til verdien av ein statleg økonomisk buffer til bruk i dårlege tider. No ser stadig fleire nordmenn sine sparepengar forsvinna som følgje av Regjeringa sin politikk.i dette århundret.
Ville landsfaderen har vore samd i .prioriteringane til notidas makthavarar? Tvilar på det
Som jeg skrev i kommentaren over, jeg kjenner ikke helt igjen det jeg mener har vært Arbeiderpartiets økonomiske politikk fra Gerhardsen og en stund oppover.
Nei, jeg tror ikke Gerhardsen ville være fornøyd med dagens politikk.
Staten øker sin buffer, de rike blir rikere, mens de som har vært Arbeiderpartiets kjernevelgere også kalt “vanlige folk” må tømme bufferne for å få det til å gå rundt økonomisk.
Hvis disse superrike får høye inntekter, skal de altså betale sin skatt med glede. Da regner jeg med at du også insisterer på at staten tar regningen hvis de satser og taper innsatsen sin?
Hvor mye glede man legger i skattebetalingen sin er mindre viktig. Vi må alle gjøre ting her i livet mer fordi det medfører å være en del av et samfunn.
Man skal betale skatt av formue, og nei jeg mener ikke staten skal dekke tapet hvis investeringer slår feil.
Det er ikke en selvfølge at en skal kunne ta ut like store utbytte hvert år uavhengig av om det er et godt år eller ikke.
Målet for et samfunn er ikke at hver enkelt innbygger skal få tykkest mulig lommebok, målet er å få samfunnet til å gå rundt på en forsvarlig måte.
Da må alle bidra etter evne og høste etter behov.
Skattepolitikk er for å sikre felleskapets interesser. Skape en rettferdig fordeling av byrdene. Ikke å sikre at de rike blir stadig rikere.
Nettopp!👍🏻
Alle vil ha velferdsstaten og ingen vil ha det dårligere enn de har det nå og skjønner ikke at vi alle må betale skatt for at velferdsstaten skal fungere.
Det er uten tvil et svært dårlig signal at de rikeste flytter ut av landet fordi de ikke vil betale skatt og bidra til at det norske samfunnet går rundt.
Ja. Jeg ser på det som ren egoisme.
Eg er enig i at man bør betale sin skatt «med glede»,men eg tror at skattebetalevegringen bunner i at folk betaler skatt (og avgifter) flere ganger for den samme tjenesten eller varen.Eksemlet om at det no er ute et forslag til inntektskatt på bolig man eier og som man da i utgangspunktet blir pålagt skatter og avgifter herfra til månen.Det vil aldri ramme staten,men vil ramme hardt de som må ut på leiemarkedet ettersom boligeier må skru leieinntektene kraftig opp for å dekke inn pålagt skatt.
Det finnes enkle løsninger for å få ned fattigdom og nyfattigdom,kutte matmoms,sette fast (realistisk) pris på strøm,ikke la Norges bank herje fritt med rentehevinger,fjerne tollmuren på importerte varer – alt dette og mere til ville fått inflasjonen ned ganske fort.
No begynner våre folkevalgte,regjering og storting å fremstå som det norske folkets største fiende…
Myndighetene bruker milliarder på bistand til Ukraina og samtidig nekter de å fjerne tollmuren,de gir med den ene hånden og sørger for å ta dobbelt så mye tilbake med den andre,akkurat sånn fungerer det med den såkalte strømstøtte også.
Alle som sitter på Stortinget er like skyldige i at myndighetene «utarmer» sitt eget folk,når skal de reise seg å si at nok er nok,når skal vi vanlige folk skrike opp at nok er nok,vi vanlige folk minner meg om frosken som blir kokt – plutselig er det for seint å reagere,frosken har møtt sin skjebne uten engang å ha vært klar over det.
Det er svært traumatiserende å oppleve at lønnen man får ikke lenger strekker til det aller nødvendigste,hva gjør man da ? Man blir engstelig,traumatisert og passiv – og da er man vel akkurat der myndighetene vil ha oss,villige lam på vei til slakterbenken uten protest…..
Det JGS,TSV,Sentralbanksjefen og resten av makteliten holder på med mot sine folk og innbyggere burde vært straffbart og kanskje så er det straffbart også.Er det ikke straffbart å tilrane seg posisjoner og fordeler for så å uhemmet ta for seg av ressurser de har fått tilgang til på falske og løgnaktige grunnlag,det er jo det de har gjort – de er der de er som følge av løgn og løftebrudd og det verste er at de fortsetter med løgn og løftebrudd på daglig basis 😡
Hilsen synskepeggy.
Helt enig i tankegangen din. Jeg betaler gledelig skatt for pengene kommer alle til gode. Jeg er selv mottaker nå( uførepensjon).
Alle nyter godt av fellesskapet. De fleste bruker veier, skoler, barnehager, Nav eller helsetjenestene i løpet av livet. Da er det riktig at alle betaler etter evne.
Det er jo det som er feilen i tankegangen. At det økte skattetrykket må tjenes inn et sted. At man må øke husleia for å ta inn det tapte beløpet – at det man først tenker på er at man må sikre sin egen lommebok, At man ser behovet for at man selv stadig skal øke sine inntekter – selv i en nedgangstider.
Man skyver regninga nedover til de som ikke har noe sted å skyve regninga.
Å sette ned matmomsen ville hjelpe de som sliter mest, men ville ikke ha noen som helst innvirkning på en fordeligspolitikk. Forskjellene ville fortsette å øke, den samme utviklingen ville man få med lavere renter.
Noe av poenget med den nye skattemodellen er en annen omfordeling av byrdene.
Selv om jeg er blant de som utvilsomt ville vært tjent med den likefordelingsideolodien som er bærebjelken hos den politiske venstresiden, så klarer jeg bare ikke å se denne policyen som rettferdig. Grunnen er at jeg med vitende og vilje har valgt bort en høy inntjening fordi prisen en må betale for dette i form av redusert fritid og ditto mer stress i hverdagen i mine øyne er høyere enn jeg er villig til å betale. Følgelig, får jeg det dermed ikke til å bli annet enn rett og rimelig at jeg dermed blir nødt til å ta til takke med en liten leilighet vs. en herskapelig enebolig, at ferieturen blir en billigreise til London, ‘Køben’ eller ‘Gran-Ka’ vs. den franske riviera, Aspen eller cruise i Caribien, osv.
For de hvis vektskål landet på motsatt side, og dermed satte økonomisk trygghet- og storslåtte opplevelser høyere enn en laid-back tilværelse a-la Gry, betaler jo vitterlig prisen for dette i form av en mer slitsom hverdag. At de da skal måtte ‘finansiere’ mitt valg, adder bare ikke opp ut i fra mitt ståsted.
Når det er sagt, er det ikke sånn å forstå at jeg går all in i en ‘enhver er sin egen lyktes smed’ -ideologi a-la en amerikansk republikaner heller! Jeg ser også verdien i den norske modellen ved at de som tjener mest betaler mest. Jeg syntes bare ikke det bør dras noe lenger enn slik det er i dag.
En ting som imidlertid ikke er greit, er dobbelbeskatning. Har en f.eks anskaffet seg en bil, bolig eller whatever, så er dette gjort ved hjelp av deres allerede beskattede inntekt, og da har staten ikke noen rett til å grafse til seg noe mer av den kaken.
– Ellers må jeg jo innrømme at jeg ikke akkurat kan påstå jeg betaler min skatt med glede, slik Norge (van)styres pr. d.d. For mitt vedkommende, krever dette at jeg føler jeg får valuta for mine innbetalinger, og det gjør jeg faktisk ikke slik det er nå..
Jeg er jo for at de som jobber hardt og mye for å bygge opp et firma skal ha betalt for det.
Jeg mener ikke at man skal skattes “til døde”, eller på en slik måte at ingen får lyst til å satse. Det er ingen tjent med. Vi trenger arbeidsplasser.
Men jeg tror at for mange som for eksempel de som flykter til Sveits for tiden er det et stykke igjen før de blir skattet til døde. Og jo, jeg mener man kan rettferdiggjøre formueskatt.
Når det gjelder den sittende regjering er heller ikke jeg i taket av begeistring, mer hoderystende oppgitt.