Endelig litt fri og vi skal dra på Hytta. Du vet den fredelige pletten alle nordmenn elsker.

“Vår” hytte er av det ordentlige slaget. Uten strøm, uten innlagt vann. Det er det som er sjarmen…eller? Vel jeg er utslitt og sagt til Gamle Gubben Grå og to tenåringssønner at jeg helst vil være hjemme. De ser uforstående på meg. “Hjemme? Men vi skal jo på hytta1 Klart du må være med. Det er jo så koselig.”

 Så vi drar, i  to biler . En tennåringsgutt i hver bil. Han som sitter på med meg spiller “Crazy Frog” i stereo på to medbragte mobiltelefoner som han – til sin egen glede – klarer å synkronisere, nesten.( Ønsker meg et barn som digger å høre nyheter på radioen….  )  etter noen mil passerer vi en antikk og bruktsjappe. Gjerne et yndet stoppested for både meg og Gamle Gubben Grå, og ganske riktig. Der står det en bil jeg drar kjensel på. Men jeg er ikke i humør til å lete etter skatter i dag. Klokka er over 13.00 og jeg vil komme frem å få instalert meg på hytta.  Etter enda noen mil svinger jeg inn på en parkeringsplass foran et bygdesenter og starter ventingen. “Crazy Frog” konserten har fått selskap av en pipende og små-bjeffende hund bak i bilen. Hodepinen kommer sigende, og jeg føler meg langt fra utvilt eller i feriemodus. Etter et kvarter kommer Gubben, og vi går inn i senteret for å handle mat.  Jeg har ikke kommet inn i butikken før jeg hører noen som roper “Hei, tante!” Der står min eldste niese og en ukjent gutt. Det unge paret kan fortelle at de er på hytta (altså hytta til søsteren min – IKKE den hytta vi skal på) På denne hytta er i tillegg til dette unge kjeresteparet  min søster, 2 mindre søsken av niesen min, min andre søster med mann og to barn + et vennepar med to barn. Totalt 13 stk. I mitt stille sinn tenker jeg at det er noen som har det verre enn meg….

Så setter vi oss i bilene og kjører oppover fjellet. Snart er jeg ved bommen. Der blir det en ny timinutters pause mens jeg venter på at Gamle Gubben Grå med årskortet til bommen skal komme. Etter over 20 års samliv har jeg sluttet å undre meg på hvorfor han alltid er så sen, men jeg filosoferer litt over hvor mange minutter, timer , døgn jeg har brukt til å vente på han i løpet av de årene. Jeg konkluderer med at det nok snart dreier seg om ett års tid….

Endelig – når klokka nærrmer seg 15.30 er vi endelig fremme ved hytta!!!! 

Ingen har vært her i vinter. Mellom veien og inngangen til hytta er det 60 meter med 1 meter dyp rotten snø.  Jeg overlater gravingen til mannfolkene mine, og tar med meg kjøteren og går en tur.

Jeg har ikke kommet langt før det begynner å synge nede i lomma mi.  Det er mobilen. Du vet den kjekke innretningen som gjør at du kan bli forstyyret selv om du er langt oppe på snaufjellet helt alene.  Alltid noen problemer som må løses.  Etter en og en halv times venting kan jeg med minne tresiffrede kilo vandre inn i en iskald hytte. Mellom meg og doen er det fremdeles 50 meter løssnø…

Men mannfolka tar gravejobben, det blir varmt i hytta og snart står også pølsekjelen på bordet mens stearinlysene blaffrer koselig.  Hadde Gamle Gubben Grå husket å kjøpe rødvin nå så hadde kvelden blitt perfekt.

PS: dette er selvsagt skrevet etter hjemkomst fra hytta. Sånn som PC har vi jo ikke på vår koselige primitive hytte.