For 4 år siden, da man fremdeles tjente penger her på blogg, brukte jeg det jeg hadde tjent på blogg det siste året og kjøpte vedlikeholdsfitt pvc rekkverk og levegg til terrassen. Den gamle leveggen forsvant i et uvær høsten før.
Jeg er godt fornøyd med rekkverket, men nå var det ikke pent lenger. Det var mer grønt enn hvitt. Jeg pleier å vaske det hver vår. Mulig det ikke ble gjort i fjor. Her måtte jeg frem med vaskesakene!
Jeg velger klut, zalo-vann og litt jif skurekrem på de vanskeligste flekkene. Det er tidkrevende, men gøy fordi man ser ressultat av det man gjør.
Tre og en halv time senere var rekkverk og levegg hvitt igjen. Ryggen skrek, men kjerringa var fornøyd. Det virket det som Yngste Sønn var og da han var ute på terrassen og inspiserte.
Tok litt mat og en strekk på sofaen etter vaskejobben. Så var det på an igjen.
Det hadde begynt å regne. Ikke mye, men nok til at jeg bestemte meg for å fortsette innendørs. Neste post ble vindusvask. Kjøkkenvinduet har irritert meg en stund. Samtidig er vindusvask noe av det husarbeidet jeg setter minst pris på. Vel, nå er jobben gjort. Om vinduet ble bra? Tja, det ble vel bedre. Og jeg, jeg har fått trimmet mer. Har til og med krabbet opp på kjøkkenbenken to ganger. (Ingen bildebevis.)
Etter å ha ryddet litt i ei hylle var litt av piffen gått ut av kjerringa. Så jeg tenkte at jeg fikk være fornøyd med innsatsen. Tok en tur til nærmeste matbutikk. Manglet et par ting til middagen i dag, og måtte handle inn til søndagsmiddagen.
Nå er middagen spist. Den både så og smakte bra. Sånne fiskepinner med taco-smak. (Finnes i frysedisken). Nachochips, blandet salat, revet ost, rømme og salsa. Kjapt og godt.
Nå har jeg krøllet meg sammen på sofaen under pleddet. Har ikke tenkt å gjøre stort mer i dag enn å se på TV, lese nettaviser, spise godteri og bare kose meg.
Gjennomgående er helgens utfordring fra Ut i friluft. Mitt svar på den oppgaven blir denne trestien som går gjennom et lett myrlendt område ut til et fugletårn ett sted i Telemark. Eller det var vel i Seljord, når jeg tenker etter.
Får denne kjerringa bare en kaffe-latte i ny og ne er ikke livet så verst. Der har jeg vel brukt over dobbelt så mange ord son Kathrine på plass 99 for å forklare at livet er bra. Hun er en kvinne av få ord, Kathrine.
Om livet hennes fremdeles er bra, aner jeg forresten ikke. Innlegget er over to måneder gammelt. Hun pleier bare å komme med et innlegg sånn annen-tredje-hver måned. Ikke for å meddele så mye, mest for å holde bloggen i gang.
I innlegget før det i februar, et innlegg hun postet i novrmber, skriver hun:
Jeg håper vi kan få tilbake tiden da YouTube og Blogg var det største igjen! Ja, jeg elsker TikTok, men jeg savner også å lese blogginnlegg og se bilder fra folks hverdag, lister og deres innerste tanker. Alt de gleder seg til og alt de har opplevd.
Vel, Kathrine. Vi er her fortsatt. Vi skriver blogginnlegg, enkelte av oss hver dag, vi deler bilder fra hverdagen vår, våre innerste tanker, ting vi gleder oss til og ting vi har opplevd. Hvis du ønsker å få tilbake den tiden, så ta den tilbake! Vi er mange som ønsker det samme som deg, men da holder det ikke med et innlegg hver tredje måned.
Vi er snille vi. Vi i Norge. I det minste ønsker vi at det skal se slik ut. Image er viktig, ikke sant?
På Ukrainas nasjonaldag, 24. august. I 2023 kunne Jonas Gahr Støre stolt fortelle Ukraina og verden at vi ville donere 6 jagerfly til Ukraina. 6 jagerfly av typen F16 som nok ville komme godt med i Ukrainas forsvar.
Nye F-35 kampfly, som Norge bruker i dag koster rundt 1,74 milliarder kroner per stykk. 6 jagerfly er altså en storslått gave. Hadde vi gitt bort 6 av våre egne F35 kampfly ville gaven hatt en verdi på godt over 10 milliarder!
Men det var selvsagt ikke våre F-35 kampfly vi ga bort. F-16 er et fly vi ikke nå lenger bruker. forklarte Støre den gang. Det hører til historien at noen av de flyene vi har er utbrukt, men vi har noen igjen, og de kan brukes til trening og donasjon. Det var altså utrangerte fly som sto og støvet ned vi var så snille å donere til Ukraina.
Det var ikke de beste F16 flyene vi hadde som vi ga bort heller. De 32 beste F16 flyene solgte vi til Romania. Mye smartere å selge enn å gi bort, ikke sant?
Så vi ga 6 litt slitne, utrangerte F16 fly til Ukraina i august 2023. Det er 2,5 år siden. Har de kommet til nytte? Nei de har dessverre ikke det. De står på et verksted i Belgia og venter på service og å bli satt i stand. Fire av de seks flyene er delefly, som det tar minst ett år å sette i stand. Ja, når man først begynner å repparere de.
I miljøet var det kjent at verkstedet i Belgia hadde kapasitetsvansker. KAMS i Bodø har lang erfaring med å vedlikeholde og repparere F16 fly. De tilbød seg å ta på seg jobben med å klargjøre flyene og trene opp ukrainske flyvere. Men nei, de fikk i oppdrag å pakke ned flyene og gjøre de klare for transport til Belgia. Vi skulle tydelugvis ikke bruke norske ressurser for å få flyene i lufta.
Antakelig hadde flyene alt spillt sin rolle. De hadde jo vist hvor snille og generøse vi er. Om de ble tatt i bruk eller ikke er jo uviktig. Symbolpolitikk på høyt plan.
Her på Ringerike har krematoriet vært stengt siden februar 2024 på grunn av arbeidsmiljøhensyn og manglende renseanlegg, og vi trenger et nytt krematorium. Det har flere ganger vært tatt opp i kommunestyret, og det er et politisk flertall for å få bygd det. Konkrete planer om sted, pris og arkitekt er vel ikke på plass, men det arbeides med å få med flest mulig av nabokommunene på prosjektet. Jeg mener det er viktig å få på plass. Det standpunktet ble ikke endret etter å ha lest Aftenposten.
I 1907 ble landets første krematorium bygd i Bergen. Oslo fikk sin første kremasjonsovn i 1909. Vi på Ringerike fikk vårt i 1971, men etter godt over 50 år er det modent for utskiftning. Norge trenger de krematoriene vi har i dag. Og helst noen flere. Kistene står i kø og venter. Pr 2026 er det 25 krematorier i Norge. Da er jeg usikker på om det på Ringerike regnes med, siden det er ute av drift.
Stadig flere blir kremert. I 2025 ble 2.4066 personer kremert i Norge, noe som utgjør 53,4 prosent av alle døde i landet.
Siden 2002 er økningen på nesten 22 prosent. Det er i tråd med ønske til staten og gravplassmyndighetene. Årsaken er blant annet at kremasjon krever langt mindre plass på gravplassen enn kistegraver. Urnegraver er mindre, og flere urner kan settest ned på samme område.
Kapasiteten på mange av dagens krematorier er sprengt. En rapport som ble utarbeidet i 2024 viser at Vestland, Innlandet, Østfold og Buskerud står allerede i dag uten tilstrekkelig kapasitet til å håndtere nåværende etterspørsel på en tilstrekkelig robust måte.
Rapporten sier også at SSB venter en økning i dødsfall nasjonalt på 37 prosent, fra rundt 44.000 i 2023 til over 60.000 i 2050. Kremasjonsdelen vil øke til omtrent 75 prosent innen 2050. Dette vil kreve kapasitet til om lag 45.000-50.000 kremasjoner årlig, mens dagens kapasitet er i underkant av 30.000. Et nasjonalt investeringsbehov er kostnadsberegnet til over 1,4 milliardar kroner frem mot 2050.
Vi her på Ringerike kan altså ikke lene oss tilbake og forvente at andre tar investeringene og jobben for oss. Kremaroriet må bygges, men før vi kan ta oss råd til det må vi bygge nytt sykehjem og ny brannstasjon. I mine øyne får mye annet, som gangbru over Petersøya vente.
Jeg er ikke gammel, langt derifra! Jeg er fremdeles i 50-årene noen måneder til. Men jeg er helt klart kommet over både den første og andre ungdom. Det føles godt, samtidig lar jeg meg imponere av dagens unge. De er så fornuftige. Tenkte jeg slik som de da jeg var på deres alder?
I dag er det Danii Valderramasom er på plass nummer 100 på topplista. Hun er 24 år. Like gammel som jeg var i 1990.
Mine uker var nok og fylt med skole, arbeid, og noen små øyeblikk med familie. Jeg avsluttet radiografhøgskolen våren 1990. Arbeidet som pleiemedhjelper på Ullevål sykehus før jeg startet som radiograf på Ringerike sykehus etter endt studier. I studietida bodde jeg på hybel i Oslo, og det var ikke alt for ofte jeg tok turen hjem til familien. Jeg hadde jo GGG i Oslo, student-venner og et spennende liv. Så selvsagt mer til familien etter at jeg flyttet hjem til Ringerike. Siden Danii er 24 bør jeg kanskje sammenligne med tiden etter at jeg begynte på Ringerike Sykehus. Jeg arbeidet der da jeg fyllte 24 år.
Jeg tror i motsetning til Danii at jeg ikke ofret mange tanker på personlig utvikling og økonomi. Personlig utvikling, jeg hadde akkurat fullført et treårig høgskolestudie og begynt i fast jobb i det jeg var utdannet til. For meg var det nok å komme inn i jobben og min nye tilværelse som voksen.
Økonomi var jeg heller ikke spesielt opptatt av. Jeg føkte meg rik og økonomisk trygg. Å gå fra student som levde på et spartanskt budsjett syntes jeg at jeg tjente utrolug godt. Fast jobb og fast inntekt. Trygghet i seg selv.
I stedet for personlig utvilling var jeg mer opptatt av den lille som utviklet seg i maven min.
Sommeren 1990. Det var da jeg begynte mitt voksne liv. Veien fra sorgløs student til småbarnsmor var jo på mange måter starten på voksenlivet.
Jeg tror ikke jeg brukte pausene på radiografskolen til refleksjon. Ksnskje i høylytte diskusjoner eller faglige samtaler med medstudenter, men så mye refleksjon tror jeg ikke det var.
Det var først flere år senere at jeg ble opptatt av å kunne entre en talerstol uten å stotre å stamme. Å lese høyt fra bok eller innøvd tekst firan folk har jeg aldri hatt problemer med.
Å høre på et seminar fra DNB hvor de snakker om aksjemarkedet kunne nok ikke ramlet meg inn da jeg var 24. Begynner å gjespe bare ved tanken.
Matplaner for de neste tre ukene hadde jeg garantert ikke. Det har jeg aldri hatt. Som student ble mang en middag spist på Burger King, da jeg ble “voksen” flyttet jeg sammen med en kokk.
Jeg var som 24 åringen ikke opptatt av å bygge mitt eget image. Ikke bevisst i det minste. Ikke hadde jeg noe personlige prosjekt om å bli selvstendig næringsdrivende heller. Mitt personlige prosjekt var å bli en god radiograf og å stifte familie.
Det å ikke kjøpe alt nytt har alltid vært en del av min natur. Trenger ikke se på videoer for å inspireres til det. Å leve på litt mindre enn det jeg tjener har ikke alltid vært like lett. Radiografer tjener ikke så godt, selv om jeg følte meg rik de første lønningene. Men å ha mere utgifter enn inntwkter går jo ikke. Så vi gikk vel de fleste månedene i null. Med litt enkle middager på slutten av lønninga har det alltid gått rundt på et vis.
Å bruke mer tid på økonomi kunne sikkert ha vært lurt. Men jeg tror aldri jeg ville kastet meg over en bok med tittelen Tenk deg rik. Penger kommer etter min erfaring mer av hardt arbeid enn av tankens kraft.
Nå ligger vår og sommer foran oss. Tid for å høste gratis råvarer i skog og mark, og i hager og grøftekanter. I går skrev jeg om supper. inspirert av den gamle kokeboka til Olaug Løken fra 1890-tallet. Grønt til grøntsupper som nesle og karvekål er det straks tid for å høste. Senere ut over sommer og høst kommer frukt og bær. I dag skal jeg og Olaug ha fokus på fruktsupper og søtsupper. Retter jeg tror kanskje har gått litt av moten. Og til bilde av multe over, Olaug har selvsagt oppskrift på multesuppe.
Søt suppe pleier ofte at foragtes. Men det kommer av at man mangengang faar saa daarlige søte supper, og at man faar dem som forret, hvilket er en liten forsyndelse baade mot smak og sundhet. Søt suppe skal ikke lages bare som en potetmelglye eller som en vassvelling med etpar rosiner og en tanke av saft. Den skal enten være en ret av frugt, læskende, rensende og forfriskende, eller – om man foretrækker den mere nærende – saa dog med en væsentlig del frugt eller saft sammen med velkokte gryn.
Bestemor serverte søtsuppe som forrett, mener jeg. En blålilla suppe med litt gryn og noen rosiner. Jeg tror den kunne gå under betegnelsen vassvelling med etpar rosiner og en tanke saft. Bestemor hadde mange gode egenskaper, og jeg var svært glad i henne, men søtsuppa prøvde jeg å unngå.
Ellers er jeg vant til at frugtsupper er dessert. Gjerne hverdagsdessert. Vi hadde jo dessert hver dag i min barndom.
Søt suppe skal altsaa helst ikke spises før kjød eller fisk, for da virker den barw som vomfyld. Men efterpaa naar den er god, baade befordrer den fordøyelsen og smaker læskende.
Ja, nypesuppe er også en av Olaug sin supper. Mamma var veldig glad i nypesuppe. En dag da hun var på sykehjemmet ville hun ikke spise. Hun var ikke sulten. Hadde ikke lyst på mat. Er det ikke noe du har lyst på spurte en av pleierne. Jeg har lyst på nypesuppe! svarte Mamma med fast stemme. Pleieren ble stille noen sekunder. Så sa hun, Hvis jeg kommer med nypesuppe spiser du da? Mamma lovte det. Pleieren forsvant, og 20 minutter senere vsr hun tilbake med ei skål nypesuppe. Mamma spiste med god apetitt. Jeg så spørrende på pleieren. Hun forklarte at hun hadde laget nypesuppe hjemme tidligere på dageb og visste at hun hadde en rest suppe. Så hun stakk hjem og hentet den. Sånne pleiere utgjør en stor forskjell.
De siste årene har jeg laget nypesuppe. Det er i grunn en enkel suppe å lage. Sist høst sto jeg ute hos Høvdingen og plukket nyper da han fikk besøj av en annen eldre mann. Han lurte på hva jeg skulle med nypene. Da jeg svarte nypesuppe sa han overraskende at det hadde han aldri smakt. Det overrasket meg, fordi han vokste opp i bygda på 40-tallet.
Men tilbake til Olsug kokebok-forfatter og hennes betraktninger.
I de familier hvor det nydes meger frugt baade i supper og på anden maate kan vi lægge merke til at der ikke nydes meget øl eller brændevin. Trangen til disse farlige varer svinder, som bekjendt, naar man faar rigtig frugt. Dette bør vi husmødre skrive os bak øret og handle deretter.
Jeg er litt usikker på om den hypotesen gjelder fortsatt.
Søte eller syrlige supper maa ikke kokes i jerngryte, men i aluminiums eller hele emaljerte kasseroller.
Den regelen derimot gjelder nok fortsatt.
Det er selvsagt en mengde oppskrifter på forskjellige fruktsupper med de fleste frukt og bær. Det er og oppskrifter på retter jeg husker fra min egen barndom, men som jeg ikke har spist på mange ti-år, som sagosuppe, koldskaal og sviskesuppe.
Det er og oppskrifter på supper jeg aldri har hørt om som Oslo-søtsuppe og Trondhjemssuppe. Og suppene fra de to byene er overhode ikke like. Jeg tror jeg ville foretrekke trøndernes variant.
Litt mer sære er muligens ølsuppe, brødsuppe, vinkoldskaal og supper for syke.
Jeg kan ikke dele alle oppskriftene her på blogg, men er det noen fruktsupper eller andre oppskrifter jeg nevner dere blir nysgjerrige på, så legg igjen en kommentar så gir jeg dere oppskriften fra Olaug Løken sin gamle kokebok.
Hvor fristende er det ikke enkelte ganger å kaste seg over tastaturet og la all sin frustrasjon få utløp på blogg? Føler man seg urettferdig behandlet, så kan man føle seg sterk og modig ved å ta igjen. Gjerne med navns nevnelse på de man mener har ansvaret, enten det er kommunedirektøren, sjefen, naboen eller svigermor. Disse tankene ramler ned i hodet mitt når jeg leser Iris Serena sitt siste innlegg. Og ja, det føles kanskje godt etterpå, men er det smar? Sjelden.
Jeg har kallt dette innlegget Trå varsomt. Det er mest en påminnelse til meg selv, men kan og ses på som et godt råd til Iris Serena. Det er ikke sikkert at den administrative ledelsen i kommumen blir mer samarbeidsvillig av å bli hengt ut på nett.
Påminnelsen til meg selv om å trå varsomt er ikke av hensyn til kommuneledelsen, mem av hensyn til bloggeren. Så jeg vil ikke kommentere dette innlegget eller opplysningene bloggeren deler. Jeg kjenner ikke historien bak godt nok til det.
Det jeg vil rette fokus på i stedet er hva mobbing gjør med mennesker. For det er vel essensen i dette innlegget? Mobbing som de som har ansvaret ikke har tatt tak i, og en ung kvinne som ønsker rettferdighet og at noen skal ta ansvar. Hun ønsker ikke å fremstå som noe mobbeoffer, hun er tøff og modig og vil ta igjen, ikke med mobberne men med systemet. Gi ansvaret til de som har det, men ikke har tatt det.
Jeg ble selv mobbet gjennom skoleårene. Jeg vet mye om hvordan det føles. Jeg vet noe om avmaktsfølelsen, behovet for rettferdighet og det å ikke la seg knekke.
Samtidig er det noen ganger mer hensiktsmessig og legge urettferdigheten bak seg og gå videre. Ikke fordi urett ikke er blitt begått. Ikke fordi man skal være snill pike å gi seg. Ikke fordi maktnisbruk ikke skal påpekes og motarbeides. Men noen ganger er det bedre for en selv, ens egen helse og ens egen fremtid å legge ting bak seg å gå videre.
Jeg ble mobbet på ungdomsskolen. Det var jeg ikke alene om. Noen av de andre er i dag, over 40 år etter at vi gikk ut av ungdomsskolen, fremdeles mobbeoffer. Husker du hvor grusomme de var mot oss? kan de si hvis vi tar en kaffekopp sammen, eller tilfeldig tar en prat når vi støter på hverandre. Og så kommer alle de gamle historiene. Stemmen deres blir tykk, og snart ses tårene i øyekroken.
Ja, ungdomsskolen var til tider et helvete. Jeg husker det. Jeg husker hvor liten, dum og ubetydelig jeg følte meg. Men jeg husker og at jeg kom til et punkt hvor jeg bestemte meg for at de som mobbet meg ikke skulle få definere hvem jeg var, hvem jeg skal være. Jeg la ungdomsskolen bak meg og gikk videre med livet mitt.
Jeg har og opplevd mobbing i voksen alder. Ei beintøff kjerring ble kanskje for tøff for enkelte. Vel, alle har vi noen svake punkt. Det går an å få inn nålestikk også på de som fremstår som beintøffe, panserede mennesker. Jeg husker hva det gjorde med meg. Hvor mye tid og krefter jeg brukte på å tenke å bekymre meg for de svakhetene jeg hadde, hva jeg ikke behersket. Hvordan det fikk meg til å føle meg liten, dum og ubetydelig. Hvordan jeg kunne sitte nesten apatisk å la tunge tanker svirrw rundt i hodet mitt.
Jeg husker og akkurat hvor jeg var når jeg tenkte nok er nok. Dette går ikke lenger. Fortsetter jeg slik kommer jeg til å gå til grunne. Ingen ting vil vel glede mobberne mer enn det. Men den gleden skal de ikke få! Enten må jeg sloss, eller så må jeg gå videre.
Jeg er en fighter. Jeg liker å sloss mot urettferdighet. Gir meg sjelden når jeg sloss for andre. Men jeg er og pragmatiker. Å sloss ville bety konfrontasjoner, møter, ord mot ord. En lang prosess som nok ikke ville få tankene til å slutte å kverne. Så jeg valgte å gå videre. Trekke meg unna. Gå videre.
Dette ligger noen år tilbake i tid. Angrer jeg på at jeg ikke tok kampen for rettferdighet den gangen? Det har vel hendt at tanken om å ta fighten, ta igjen har streifet meg. Jeg er opptatt av rettferdighet. Men konklusjonen er helt klar. Jeg gjorde det som var riktig for meg. Det som gjorde meg best. Jeg forlot mobberne og mobberoffer-rollen. Jeg gikk videre med livet mitt. Tankene om egen udugelighet sluttet å kverne, latteren kom tilbake – og jeg ble atter den tøffe kjerringa jeg egentlig er.
I den gamle kokeboka til Olaug Løken som ble utgitt i 1890-årene er vi nå kommet til kapitelet om suppe. Olaug er inspirert av det franske kjøkkenet.
Franskkmændene er anset for at være alle andre folks mestre i kokekunsten. De forstaar ikke alene at lage den mest velsmakende mat, men ogsaa den sundeste og mest økonomiske. Vi faar se til at lære hvad vi kan av dem.
Jeg tror hun har rett i at franskmennene, i det minste på den tiden, var flinke til å få velsmakende retter av rimelige ingeridenser.
I almindelige borgerlige familier i Frankrike brukes hver dag til middag først suppe av grønt eller kjødkraft, derpaa kjød eller fisk og saa frugt. Her hos os høres dette forfærdelig luksuriøst – tænk 3 retter! og frugt hver dag! Men tingen er for det første at frugt og grønsaker er billigere i Frankrike end her, og for det andet, at saadan som de franske koker flere av sine grøntsupper blir de billigere end mange av de tarveligste retter hos os. For prisens skyld kunde vi nok derfor efterape dem litt imellem. Og for at undgaa 3 retter – for det stræv med oppvask av kopper og krus vil vi naturlugvis ikkw indføre – kan vi bare på gammel noesk vis spise litt billug tyttebærsyltetøy, litt kokt epler eller syltet græsskar sammen med kjødet.
3-retters middag synes hun bkur litt luksuriøst, og ikke minst litt mye oppvask. Morer meg litt med at hun bytter ut hele desserten med litt tyttebærsyltetøy ved siden av kjøttet.
De franske bruker ikke at spise en mængde mat av én sort paa én gang, som vi norske gjør. De spiser litet, men altsaa flere foeskjellige ting, saaledes at det de spiser netop tilfredsstiller legemets behov og trang. Det er den kunst vi burde prøve at avlure dem, saavidt vor evne tillater.
Hun har tydeligvis ikke helt troen på at vi er evnen til å lære oss den franske kokekunst.
Så kommer en mengde suppeoppskrifter på alt fra Karvekålsuppe til Hummersuppe.
Grønnkålsuppe, syresuppe, rosenkålsuppe og ertebelgsuppe sier vel noe om at man utnytter det meste. Ertebelgsuppe er laget sv belgene som jo blir til overs når man piller erter..
Dronningsuppe, og prinsessesuppe er finere supper som ikke er blant de rimeligste.
Skildpaddesuppe inneholder ikke skilpadde men sildesuppe inneholder helt klart sild. Man får noen ideer når man leser disse oppskriftene.
Neste kapittel er om frugtsupper. Det får vi ta for oss en annen dag.
LO lederen advarer sentralbanksjefen mot å sette opp styringsrenten, slik sentralbanjsjefen har varslet at kan bli gjort senere i år. LO mener det vil være å undergrave årets lønnsoppgjør der partene i frontfagene har blitt enige om et oppgjør som er noe mindre enn der jeg trodde det dkulle lande. En renteheving vil fort føre til at arbeidstakere ikke får reallønnsvekst, slik hovedkravet vel var.
Sentralbanksjefens svar til LO provoserer meg. Hun sier: Jeg forstår at renteheving ikke er poppulært, men noen ganger må man ta upoppulære avgjørelser.
Ok, det at ting blir dyrere er sjeldent poppulært. Og ja, noen ganger må man ta upoppulære avgjørelser. Stillingen som sentralbanksjef er er stilling hvor man må ha ryggrad også til å ta avgjørelser som ikke er poppulære. Men det å øke styringsrenta eller ikke handler ikke først og fremst om popularitet. Det handler om økonomien til folk.
Sentralbanksjef Ida Wolden Bache hadde en brutto fastlønn på 2,9 millioner kroner i 2025. Med en slik inntekt har man råd til en renteheving eller to.
Det er få av LO sine medlemmer som har den samme robuste økonomien som sentralbanksjefen. Da kan høyere renter føre til mindre mat på bordet, større økonomiske utfordringer og i verste fall at man må selge hjemmet sitt. Renteheving handler for enkelte om så mye mer enn poppularitet.
