kjerringtanker Det trengs et stort plaster for å dekke munnen på en gal kjerring. Danske ordtak

Psykisk helse i Norge viser en urovekkende utvikling med økende plager. Nær én av tre rapporterer om psykiske plager, der angst, depresjon og ensomhet er fremtredende.  Psykiske lidelser og ruslidelse utgjør den nest største andelen av ikke-dødelig helsetap, kun slått av muskel- og skjelettlidelser. Norge bruker en stor andel av helsebudsjettet (rundt 20 %) på psykisk helse, noe som er høyt i internasjonal sammenheng.

Dette er kalde fakta. Man kan selvsagt diskutere hvorfor det er slik, og det har jeg mange tanker om, men det er ikke det jeg har tenkt å ta opp i dag. I dag vil jeg heller ha fokus på at det er hjelp å få.

Mandag var vi i Rødt invitert til Fontenehuset. Eller vi var invitert på tirsdag, men dukket opp en dag for tidlig og ble tatt godt i mot.

Fontenehus er en erfaringsbasert rehabiliteringsmodell som har blitt utviklet av fontenehusene rundt om i verden siden starten i New York i 1948. Modellen er i stadig utvikling og i dag er det over 320 fontenehus i verden. Fontenehusene er politisk- og religiøst uavhengige arbeidsfellesskap med plass til alle. Her er du velkommen, uansett kjønn, legning, helseutfordring eller livssituasjon.

Fontenehuset Hønefoss er et tilbud for innbyggere i Ringerike, Jevnaker og Hole kommune som har eller har hatt psykiske helse utfordringer. Det er en arbeidsplass og et arbeidsfellesskap hvor du får bruke dine ressurser og gode egenskaper,  De har fokus på hva du kan, ikke hva du ikke kan. På Fontenehuset er man ikke «pasient» eller «bruker». Her blir man medlem. Medlemmer og medarbeidere (ansatte) jobber side om side som kollegaer og drifter fontenehuset sammen. Tilbudet er gratis og krever ingen henvisning. Det er heller ingen ventetid. Tar du skrittet over terskelen er du i gang, hvis du selv ønsker.

Slike lavterskeltilbud er viktige! Folk kan få støtte før problemene vokser seg for store. Det å ha slike lavterskeltilbud kan bidra til å redusere presset på både kommunehelsetjenesten og spesialusthelsetjenesten. I tillegg til at det betyr mye for det enkelte medlem.

Det var et interessant besøk. Jeg lærte mye. Ikke minst hvor viktig det er at vi politikere støtter opp om fontenehusene. Ikke fordi de skal overta ansvar og oppgaver fra kommunene, men være et suplement. Ikke i stedet for, men i tillegg til.

Noen ganger møter man mennesker som gjør så mye i godhet – fordi de bryr seg. Det er denne rosebuketten jeg fikk i går et symbol på. Tenk så heldig jeg er, fikk en nydelig rosebukett av Barndomsvenninna på en helt vanlig mandag. Med rosene var det et kort som fortalte hvor mye hun satte pris på vennskapet vårt. Jeg ble virkelig rørt.

En rosebukett på en mandag. Et kort som forteller at noen ser deg som menneske og bryr seg om deg. Slikt betyr så utrolig mye mer enn noen blomster til å sette i vasen, og gleder lenger enn det blomstene gjør. Det handler om å bli sett, føle at noen bryr seg om deg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I det siste innlegg til Zarah Angelica  fortelles det om hvor mye Zarah Angelicas foreldre setter pris på at et nenneske på en hekt annen kant av verden lager et Zoom-event til inntekt for datteren deres. Jeg vil anta at initiativet varmer like mye som pengene som kommer inn.  Det handler nok og om det å bli sett, selv om jeg ikke tviler på at pengene kommer godt med i en tøff hverdag.

Det å se hverandre og det å bli sett er så viktig.  Det å annerkjenne hverandre for de unike personene vi er. Man trenger ikke kjøpe roser eller arrangere event. Et smil og en hyggelig kommentar til hen som sitter i kassa på matbutikken, veksle noen ord med en nabo du treffer ved postkassa….

Noen, sånn som Barndomsvenninna, er flink til det. Jeg er heldig som har henne i livet mitt.

På lørdag sto to av oss fra Rødt et par timer utenfor Mega og delte ut løpesedler om å ta vare på sykelønna.

Det var surt og kaldt, men likevel en trivelig opplevelse. Vi stoppet folk på vei ut av butikken med spørsmålet: Er det viktig å beholde dagens sykelønn? Og vet dere hva? De aller, aller fleste svarte at det var det. Gjerne med ettertrykk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den store andelen av folk som stoppet opp for å liksom understreke hvor viktig dette spørsmålet er forteller meg at de som ønsker karensdager eller redusert lønn under sykdom ikke representerer folkeviljen.

Om arbeidsgiver skal forskuttere sykepenger, slik man gjør i det offentlige var flere usikre på. Men reduksjon i lønn ved sykdom var det svært få som mente. Selvsagt med noen få untak.

Vi traff jo på et par av de som mener at karensdager eller reduksjon i lønn må til for å få ned sykefraværet. Da ville vi fått bukt med alle som skulket. Den andelen var stor, mente de.

Noen som utnytter systemet er det sikkert, men jeg er usikker på om den er så stor som enkelte tror. Jeg rror og det er vanskelig å lage et system ingen vil utnytte. Arbeidsgiver og Nav kan i dag bestride sykemeldingen hvis de mener arbeidstaker ikke er syk.

Jeg lærte noe nytt da jeg sro der. En jeg henvendte meg til ville ha karensdager, slik det var før. Jeg protesterte. Det har da aldri vært karensdager i Norge! Han holdt på sitt, og kom med noen påstander om at hvis jeg hadde vært i arbeidslivet opp gjennom åra så hadde jeg visst det. Jeg så på oraklet jeg sto sammen med. Har det vært karensdager i Norge. Hun nikket og sa Ja, før 1978. Mannen forran meg kunne ha vært i arbeidslivet i 78. Han var en del eldre enn meg. Selv fikk jeg min første sommerjobb i 1982. Sykemelding og tanker om sykelønn hadde jeg ikke før på slutten av første svangerskap. Da sto det 1991 på kalenderen.

Vel da vil jeg ikke tilbake til slik det var før 1978. Det skal ikke være slik at arbeidsfolk får bekymringer for økonomien hvis de blir syke. Toppolitikere og direktører kan sikre seg egne avtaler om syjelønn, mens barnehageassistenter, bussjåfører, butikkmedarbeidere og andre med vanlig jobb kan miste inntekt når de er syke.

Det er andre og langt mer virkningsfulle måter å få bed sykefraværet på enn å gjøre folk fattigere.

Det var en engasjerende formiddag på lørdag. Engasjerende, men kald. Så etter endt stand var det godt å trekke inn og kose seg med kaffe-latte.

Hei bloggen.

Grunnen til denne noe tradisjonelle starten fra den gang da er at Aspielife er på plass 100 på denne berømmelige topplista. Så da starter jeg og dette blogginnlegget slik man gjorde den gang da.

Det går opp og ned her i livet. Det er noe vi alle opplever. 

Det har bloggeren selvsagt rett i. Livet føles som en berg og dalbane enkelte ganger.

Jeg er nok ei kjerring som ikke så lett når de dypeste dalene. Livet er tøfft til tider, og de siste årene har på nange måter vært beintøffe. Likevel synes jeg livet sånn i det store og hele er ok, til tider bra. Det gjelder å ta livet slik det kommer. Ikke bruke for mye tid på å gruble på dersom ikke…, hvis bare….   Livet skjer. Det føles ikke alltid rettferdig, men man får gjøre det beste ut av det.

Jeg kjenner på kroppen at livet til tider har vært i tøffeste laget en stund. Desto viktigere er det å ikke bruke for mye krefter på å gruble over ting jeg ikke kan gjøre noe med. Sorg og savn tar og krefter. Men jeg vil heller bruke krefter på å kjenne på de følelsene enn å gruble på hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg tror det er noe slikt Aspieilife mener når han skriver:

Mitt råd til alle som står i emosjonelle stormer denne våren, ikke kjemp i mot. 

Videre skriver han at sorg ikke er lineær, den går i sikksakk. Det stemmer. I det minste for meg. Sorg oppleves så forskjellig, og det finnes ikke en riktig måte å sørge på.

Må du gråte, så gråt, vil du trene, så trener du. Må du ut av huset, kom deg ut og få frisk luft.

Nå er det vel lite sansynlig at denne kjerringa skulle få en brennende trang til å trene, men jeg skjønner hva han mener – og er enig.

Husk, det går over. Det er ikke for alltid. 

Aspielife har rett i det. Det blir lettere. En gang fikk jeg et spørsmål fra ei som nettopp hadde mistet datteren sin: Hvordan kommer man over det? Hun spurte meg fordi jeg hadde mistet min datter noen år tidligere. Jeg svarte, og det tror jeg gjelder for mange som mister noen som står de nær;

Du kommer ikke over det, men du kommer gjennom det. 

For meg blir det en mer riktig måte å se det på. Jeg har aldri helt kommet over at jeg mistet først en datter og noen år senere en sønn. Jeg bærer de med meg, som en del av min historie. Og så går jeg videre. Slik vil nok heller aldri savnet etter GGG bli helt borte. Vi delte liv, hus og hjem i over 35 år. Fra vi var unge voksne og til vi nærmet oss pensjonsalderen. Han har vært en viktig del av livet mitt som jeg vil ta med meg videre i minnene. Men ja, dagene blir gode igjen. Savnet kommer til å dukke opp sjeldnere og sjeldnere etter som årene går. Minnene vil ta mer over enn den tunge sorgen. Jeg klarer alt å glede meg over solskinn og gode stunder.

Det kommer gode dager igjen.

SItatet er fra Aspielife. Og det gjør det. De gode dagene er her. Jeg nyter de og. Savn og solskinn. Gode dager og dager som ikke er fullt så gode. Det er jo det som er selve livet.

Startet søndagen med en tidlig tur på kirkegården. Ikke for å stelle graver, slikt gjør man ikke på en søndag, i det minste ikke før etter kirketid. Hviledagen hellig og helligdagsfred vet dere. Da er det sikkert ikke innafor å stelle graver rett ved Guds hus før kirketid.

Leste i lokalavisa i dag morges om en som klaget på isbilen. Mente det var .utilbørlig larm en søndag ettermiddag. Det er best å passe på hva en bruker søndagen til.

Nei, jeg gikk på kirkegården mest for å søke roen der. Det er en egen ro på kirkegårder. Spesielt når du har de for deg selv, og det hadde jeg denne morgenen.

Det er en nydelig dag. Jeg gikk en liten runde og tok noen bilder. En rolig stund i en urolig verden. En verden som utvikler seg i en retning jeg ikke liker.

Atentatsforsøket på Trump nå under den middagen. Var det et reelt attentat, eller var det iscenesatt av Trump?

– Jeg hater å si at jeg er beæret, men jeg har gjort mye,

Dette var en av kommentarene til Trump på pressekonferansen etterpå. Atentatet foregikk på en middag med store deler av pressen til stede. Selv en korenspodnent fra Aftenposten var der. Det skjedde og på samme hotell hvor Ronald Reagen ble skutt og alvorlig skadd i 1981. Det er sikkert stygt av meg, men jeg gjør meg noen tanker.

Jeg kom hjem fra den lille turen min rundt 10.30. En halv time før kirkeklokkene kaller folk til kirkegang. I vår menighet er det konfirmasjonshelg. Jeg vet ikke, men det kan tenkes det er noen konfirmanter her på boligfeltet. Da tenker jeg man tar ekstra hensyn til helligdagsfreden.

Ikke alle tenker som meg. Fra en av naboeiendommene høres lyden av elektrisk sag. Det er godt han som ikke liker isbilen ikke bor her i nabolaget tenker jeg. For sirkelsag en tidlig søndag morgen mener jeg at må være utilbørlug larm.

Har jeg tenkt å klage? Nei. Sagen forstyrrer ikke meg nevneverdig. Jeg respekterer reglene, så er det opp til andre å velge hvordan de forholder seg til de. Det finnes langt viktigere ting her i verden å bruke energien sin på enn å irritere seg over ei sag en søndag.

En gang på 1970-tallet spillte jeg i korps. Eller, jeg var i det minste aspirant. Jeg var vel ikke med lenge nok til å få spille i hovedkorpset, men som aspirant marsjerte jeg med korpset en 17, mai. Nei du ser meg ikke på bildet.

Grunnen til at jeg plutselig sitter her og mimrer om min nokså korte karriere som korpsmusikant er det siste innlegget til Hegelill.på plass nummer 100. Hegelill er korpsmusiker i Haukerød veterankorps. Et veterankorps fra Sandefjord.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Veterankorpset har deltatt på Hjertnesfestivalen som er regionmesterskapet for korps i Norges Musikkorps Forbund Sør. Hegelill er tydeligvis fornøyd med plasseringen. Jeg var aldri med på noen korpskonkuranse, av forståelige grunner.

Dette bildet tatt på et besøk på en gårdskafe  i 2024 blir mitt svar på helgeutfordringen til Ut i friluft.

Tror jeg lar bildet tale for seg selv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vinter har blitt til vår. Jimmy Jam  er på plass nummer 100 på topplista. Det innlegget har jeg kommentert før. Da skrev jeg at Slike innlegg er viktige.. Når Jimmy Jam igjen dukker opp på plass 100 tar jeg meg i å lure på hvordan går det med Jimmy?  Jeg håper han har det bra.

Rart hvordan vi på bligg blir kjent med ukjente mennesker, og bryr oss om de, lurer på hvordan de har det. Det er det fine med blogg.  En bonus er at man lærer en del, både om mennesker og livet. Både på godt og vondt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag var jeg lei det meste. Følte meg ikke i form, og hadde ikke lyst til noe. Jeg hadde vurdert å reise i begravelse til ei tante av GGG. Men det er nesten to timers kjøring hver vei, og vi var ikke så nære. Så jeg droppet det. Jeg var trøtt, sliten og lei.

Ikke hadde jeg overskudd til å sette i gang verken med hus- eller hagearbeid. Ingenting fristet, selv om det er nok av ting å ta fatt på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tilslutt bestemte jeg meg for å dra på kirkegården. Stelle litt på grava til GGG. Det følte jeg for. Savnet har vært merkbart de siste dagene. Sikkert trigget litt av hun tanten som døde.

Da jeg kom til kirkegården skulle det tydelig være begravelse. Bil etter bil kjørte opp mot kirken, og parkeringsplassene og veien opp forbi kirken var full av parkerte biler. Jeg hadde droppa en begravelse, jeg hadde ingen ønsker om å svinse rundt ved kirken i lyse, glade sommerklær.

Så jeg bestemte meg for å gå tur til det ble litt mindre folksomt ved kirken.

Det et et skogsområde med fine turstier ikke langt fra kirken, så jeg dro dit og begynte å gå.

Jeg vandret på stier og traktorveier. Gjennom skog, over hogstfelt og langs åkerkanten.

Været var upåklagelig. Formen ikke like god, og ryggen skrek etterhvert ganske høyt.  Varmt ble det og i sola.

Hvitveisen blomstret, løvet har så vidt sprunget ut og fuglene synger lystig. Og kjerringa går og går.

Jeg innrømmer gladelig at jeg var sliten da jeg kom tilbake til bilen. Sliten men fornøyd. Skrittelleren fortalte at jeg hadde gått godt over 5 km. Ikke verst for ei kjerring som før turen ikke orket noe.

I dag fikk jeg en litt uventet henvendelse. Jeg ble spurt om jwg kunne påta meg en varaplass i et styre.  Kanskje ikke så overraskende for enkelte av leserne mine. Jeg er jo ei som liker å værw med i styre og stell. Men dette var ikke slike styrer jeg pleier å bli spurt om.  Ikke lokallag eller vel-forening. Mer sånn bedriftsstyre.

Siden jeg har erfaring med slike styreverv og har fått en viss opplæring i styrearbeid vet jeg og litt om ansvaret som hviler på en hvis en takker ja til plassen. Jeg trengte betenkningstid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er jeg usikker på om dette styre er et slikt som gir prestisje på CVn. Det stormer litt rundt selskapet kan en si. Venter vel en ny rettsrunde om noen penger man ikke ønsker å betale. Jeg sjekket regnskapstallene, De var ikke av de beste. Tror kanskje det ikke er kamp om styrevervene i dette styret.

Så sjekket jeg hvem som sitter i styret i dag. Mange flinke folk. En person jeg ikke er så begeistret for, noe jeg tror er gjensidig.

Sjekket så hva styrehonoraret er. Det var ikke noe å skryte av. Her er det nok medt snakk om idealisme. Gjør det sikkert ikke lettere å finne folk som sier ja.

Men jeg ble spurt om å være tredje vara. Det kan godt tenkes jeg ikke trenger å møte på et eneste møte. Samtidig vil det gi meg mulighet til å få mer informasjon om driften, kanskje lære litt mer. Så jeg sa ja jeg.

Så får vi se om jeg blir valgt. Jeg aner ikke når det skal velges, men jeg antar jeg får beskjed. Det kan jo være en litt interessant utfordring – og garantert lærerikt.