Det er fremdeles et mysterium for meg hva Mestro06 mener med innlegget sitt. Jeg satt oppe til nærmere 02.30 i natt og snakket om hva våre forfedre på 1700-tallet måtte ha tenkt og ment da prestedatteren giftet seg med sønnen til smeden, en smedsønn med en litt frynsete fortid. Jeg er ikke våken nok til å begi meg ut på tolkning av lyriske tekster klokka 08.30.
Som dere kanskje skjønner er jeg fremdeles på hyttetur med søstrene mine. Og ja, både smedsønnen og prestedatteren er blant våre forfedre. Ja presten og smeden også, selvsagt.
Jeg har storkost meg, og ble så fasinert av disse slektningene som også eide en kirke og hadde slektninger som oppretta pensjonskasser for prester, og prester som mistet prestebevilningen etter en sak med ei jomfru (ikke Maria) at jeg ble liggende å lese på nett til godt over klokka 03.
Jeg skrev i går at jeg fryktet topptur med disse spreke søstrene mine. Det ble det ikke. Vi gjorde i stedet noe vi er gode på og har interesse for alle tre. Vi dro på shopping til Fagernes. Nærmere bestemt bruktbutikken der. Vi er alle tre utrolig glad i bruktbutikker. Ja siden vi var på de kanter slang vi innom et parfymeri og en par, tre klesbutikker også før det bar opp igjen på hytta.
Så koste vi oss med skravling, god mat og godt drikke utover kvelden. Helt topp dag. De andre sover fremdeles. Det kan de få lov til for meg. Jeg nyter morgenen godt alene. Må nok kanskje sjekke opp litt mer om de der prestene fra 1700-tallet.
Litt imponert over Vibbedille og turfølget hennes som gikk til Prekestolen i går. Kanskje ikke så veldig imponert over Vibbedille. Hun spretter jo opp og ned fjelltopper både sent og tidlig. Bunny derimot imponerer. Jeg har ikke følelsen av at han er fjellgeit i like stor grad som Vibbedille. Så ja, imponert!
Samtidig er jeg litt betenkt. Jeg befinner meg i fjellheimen sammen med mine to søstre. De er to spreke fjellgeiter. Topper som Djuptjernkampen, Synet og Gribbe ligger i nærheten har jeg lest meg frem til. Ikke godt å vite hva slags skumle planer de har lagt for dagen. Plutselig er jeg på vei opp Bitihorn eller en annen fjelltopp før jeg liksom har forstått hva de drar meg med på. Jeg skrev over her at jeg ikke trodde Bunny var noen fjellgeit, men Bunny er rene Arne Næss i forhold til meg. Og da snakker jeg ikke om filosofen.
Vi koser oss på tur. Den første turen vi tre søstrene har vært på bare vi, uten mann, barn og foreldre på 60 år som ei hevdet i bilen oppover i går. Men så kom vi på at det ble feil. For det første er ingen av oss 60, og vi kunne huske en tur hvor den yngste av oss oppdaget ved et busstopp i Bjoneroa at bamsen ikke hadde fått plass i kofferten. Så da ble det første tur med bare oss søstrene på over 50 år.
Det ble litt sent i går. Klokka var nok over 2 før jeg sovna. Blir fort sent når skravla går og vi koser oss. Så langt er jeg den eneste som har stått opp. Så jeg nyter morgenen og at jeg har tid til å komme med mine vanlige betraktninger her på blogg.
Hvis noen begynner å bli lei suppe-innlegg fra meg, så er det ikke min feil at disse evinnelige ukemeny-bloggene havner på plassen over meg på topplista. Forresten delte jeg en kakeoppskrift i går. Men i dag altså nok en smakfull suppe.
Oppskriften på denne suppa fant jeg i Hytteliv 3/16. Der ble den kalt Ingunns italienske bolognese-suppe. Dette er min versjon av denne. Jeg har gjort noen tilpasninger og endringer. Føler meg mer trygg på det når det gjelder supper enn når det gjelder kaker.
Kutt opp en purre, en løk og 3 fedd hvitløk. Stek det blankt i 2 ss smør. Tilsett 3 dl fløte, 1 liter vann, 2 buljongterninger. La det koke 10-15 minutter. Tilsett en boks hermetiske tomater og kok opp. Tilsett 1 dl pastaskruer og en pakke små kjøttboller. Kok til pastaen blir mør. Smak til med provencekrydder, chiliflak, salt og pepper. Server med rømme, revet ost og godt brød.
Enkel og grei middag som det ikke tar så lang tid å lage. Tykk god suppe som metter.
Jeg skrev i innlegget Litt fakta er kanskje på sin plass at jeg hadde et ærend i byen i går. Jeg var invitert til å være til stede ved åpningen av Vindu-aksjonen til Fontenehuset.
Siden 2022 har Fontenehusene rundt om i Norge brukt den andre onsdagen i juni til å sette fokus på sykemeldte med psykiske helseutfordringer i en egen kampanje. Fontenehusene henger opp en “gardin” i et sentralt vindu som forteller hvor mange i distriktet som er sykemeldt på grunn av psykiske plager det siste kvartalet. For vårt distrikt kommunene Hole, Jevnaker og Ringerike er tallet 260. De fordeler seg på 40 på Jevnaker, 40 i Hole og 180 på Ringerike.
Fontenehuset setter fokus på såkalt psykemelding fordi psykisk betinget sykefravær har vært i vekst over tid og fordi altfor mange psykemeldte risikerer å falle helt ut av arbeidslivet og aldri komme tilbake. Langvarig fravær gjør det vanskeligere å vende tilbake. For mange fører det til isolasjon, dårligere psykisk helse og en opplevelse av å stå uten verdi. Mange gjemmer seg bak gardinene. De kan jo ikke gå ut. De er jo sykemeldte.
Vi som har vært eller er utenfor arbeidslivet forstår godt hvorfor det å være sykemeldt kan føre til isolasjon og økt uhelse. For er man sykemeldt, går på AAP eller er uføretrygdet er det ikke mye en skal fordrive tiden med før skravla begynner å gå. En bør ikke gå topptur, sitte på kafe eller entre kommunestyrets talerstol. Ja, enkelte føler at de knapt kan luftet hundene eller gå på apoteket før noen begynner å sette spørsmål ved hvor vidt en er syk.
Vi som sto utenfor vinduet til Ringerikes Sparebank og ventet på at gardinen skulle henges opp for å se årets tall reflekterte litt over tallet. Vi var medlemmer på Fontenehuset, politikere og andre.
Noen syntes ved første øyekast at 260 var et mindre tall enn forventet. Men når vi fikk reflektert over tallet kom vi til at det var for mange. Sånn ca 260 for mange. Eller, jeg synes jo folk har like god grunn til å være borte fra jobb på grunn av psykisk helse om av somatisk helse. Men 260 mennesker er likevel høyt. For dette er bar de der man har oppgitt psykiske plager i en eller annen grad. Detdekker ikke de som har “vondt i kneet”, “vondt ryggen” eller andre muskel-skjelettplager som bevisst eller ubevisst blir brukt som grunn for sykdom selv om psykiske plager kunne være en mer korrekt diagnose.
Tallet 260 er og bare det tallet som er psykmeldt. Det dekker ikke de som har vært psykmeldt i over ett år, og som er over på AAP eller andre ytelser fra NAV. Det dekker ikke de som mottar uføretrygd på grunn av psykiske plager. Det dekker heller ikke de som aldri har kommet seg inn i arbeidslivet.
Det er et viktig samfunnsproblem Fontenehusene forsøker å sette fokus på. Finn ditt vindu i ditt nærområde og finn ut hvor mange psykemeldte det er der du bor.
Her om dagen tok jeg en kaffekopp med en tidligere kollega. Kollegaen min ble enke i vinter. Litt brått og uventet etter relativt kort sykdomsforløp.
Det slo meg mens vi satt der og pratet at det oftere og oftere er mennesker jeg ser på som min egen generasjon som går bort. At når jeg er i bisettelser og begravelser er det ikke lenger stort sett til gamle slektninger eller foreldre til venner, men mennesker som jeg liksom har sett på som i min generasjon, selv om enkelte som denne kollegaen er en del eldre enn meg. Både hun og mannen som har gått bort er over 70. Å gå bort i starten av 70-års alderen er tidlig i våre dager.
Samtidig. Jeg var i flere bisettelser i fjor. Den yngste var i 30 årene, den eldste i 80-årene. Men flere av de var rundt 70 år. Det er ikke så forbaska lenge til jeg selv er i den alderen. Jeg fyller 59 om et par måneder. Sånne fakta får frem noen refleksjoner. Ikke minst om å nyte dagen vi har her og nå. Fremtiden vet vi jo ikke hva som vil bringe.
Vi snakket om det og. Hvor lite vi vet om fremtiden. Vi to var en del av et trespann som jobbet tett sammen. Tredje kvinne, som garantert var den sprekeste av oss, gikk bort for snart tre år siden. Hun var i starten av 60-årene og virket på mange måter uovervinnelig. Et drøyt halvår med en kreftdiagnose var alt som skulle til. Så var hun ikke mer. Fremdeles synes jeg det er rart. Hun var så….livskraftig. Det gikk så fort.
Hun jeg drakk kaffe med her om dagen hadde blitt sammen med mannen sin da hun var 16 år. Det hadde vært de to i over 50 år. Det er klart det blir tomt når den andre går bort. Det må jo være som å miste en del av seg selv. Jeg synes så utrolig synd på henne.
Gamle Gubben Grå fikk kreftdiagnosen i fjor. Alt ser ut som det går bra, behandlingen han har fått har virket. Han er fremdeles under behandling og får god oppfølging. Jeg går ikke rundt i det daglige og er redd for å miste han. Men noen ganger, som etter denne kaffekoppen, så kommer det jo noen tanker. Vil jeg bli den som sitter igjen alene? Kreft er en lumsk sykdom. Det har gått ett år, det er lenge til man kan puste ut og si at han er kreft-fri, Selv da vil frykten for tilbakefall alltid ligge der.
Man vet ikke hva fremtiden vil bringe. Det er i grunn godt. Jeg er ikke typen til å sitte og frykte fremtiden eller lage skrekkscenaroier i mitt eget hode over alt som kan skje. Livet har lært meg at livet skjer. Livet har og lært meg at man ikke skal utsette alt til en gang langt der fremme, fordi fremtiden har vi ingen garantier for. Ta den telefonen, besøk den vennen eller gamle slektningen, reis mens du har muligheten og ikke minst ta deg tid til å nyte dagen her og nå litt hver dag.
Som jeg skrev i dette innlegget bakte jeg lit på pinseaften. En formkake som har navnet Banan- og valnøttbrød. Oppskriften fant jeg i hytteliv 11/14. Kaka skal i følge artikkelskriverne Hanne Steinvold og Nadim Martinuzzi holde seg godt og være perfekt til julas hyttekos. Her ble kaka bakt til pinse. Jeg vet ikke om det betyr at jeg er tidlig eller sent ute. Kaka er nå planlagt fortært lenge før jul.
Jeg tror det er et par skrivefeil i oppskriften. Den mest åpenbare er at kaka heter Banan- og valnøttbrød, mens oppskriften ikke inneholder en eneste valnøtt. Derimot inneholder den 60 g hasselnøtter. Jeg tror kanskje kaka ville bli bedre med valnøtter. Jeg så ikke det før nå da jeg begynte å skrive om oppskrifta på blogg. Valnøttbrød? tenkte jeg. Det var da hasselnøtter jeg hakket opp! Og da jeg sjekker oppskrifta jeg denne gangen fulgte slavisk (Har oppdaget at det ofte gir best resultat) står det da vitterlig hasselnøtter……
Den andre antatte skrivefeilen er av den mer kostbare sorten. Og i og med at jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke fulgte jeg og denne setningen til punkt og prikke allerede fredag før pinse. Bløtlegg rosinene i mørk rom, gjerne natten over. Greit nok. Det var mengden rom jeg tror muligens er feil. Det står 100g rosiner og 75 cl rom. Jeg er ganske god i matematikk. Jeg vet utrolig godt at 75 cl er 7,5 dl. 7,5 dl er nesten en hel flaske rom hvis det er en liters flaske slik den flaska Gale Gubbe Grå hadde funnet frem til meg. Jeg tipper det er en gave. Den ser fin ut, og han viste den stolt frem da han kom med den. Jeg har ikke peiling på rom. Jeg studerte oppskriften opp og i mente. 7,5 dl rom til å bløtlegge 100g rosiner. Er ikke det litt vel mye? Som regel når jeg tenker selv og ikke følger oppskrifta slavisk så blir det feil. Så jeg helte mesteparten av romflaska over rosinene. Og ja, de skulle garantert få lov å godgjøre seg i rom over natta.
Etter å ha bløtlagt rosinene lenge og vel begynte jeg med å hakke opp 60 g hasselnøtter. Så blandet jeg 175 g hvetemel, 2 ts bakepulver, 1/2 ts natron 1/2 salt 1 ta vaniljesukker, 1/2 ts kardemomme, 1/2 ts nellik og 1 ts kanel sammen. Smeltet 125 g smør og helte i røra sammen med 150 g sukker og blandet godt. Så rørte jeg inn 2 egg. Moste 3 modne bananer og vendte det inn i røra sammen med de hakkede hasselnøttene.
Så var turen kommet til rosinene. Jeg så på røra. Den var en ganske så vanlig, passe tykk kake-røre. Ikke Søren om det skulle nærmere en liter mer væske inn i denne kaka. Så jeg silte av rosinene og helte de i kaka. Jeg tok vare på romen. Gamle Gubben Grå får bestemme hva vi gjør med den. Legger ned litt frukt i den, kanskje. Jeg har sjekket litt på nett. Sånn rom er ganske dyr. Jeg ville ikke bli populær hvis jeg helte den rett ut i vasken eller at rosinene hadde badet i den.
Kake-røra ble fylt i en brødform. Det sto at det var nok til to brødformer. Men da har de nok sånne små brødformer. Kaka ble stekt på 170 grader i 1 time, og så avkjølt på rist.
Kaka ble god og saftig. Men jeg tror du ville få samme resultat med noe mindre mørk rom. 7,5 cl er kanskje nok, kanskje litt mer. Rosinene må jo dekkes.
Det var et drap på åpen gate i Hønefoss i går. Det var på ordentlig. En kvinne er drept. En mor revet bort. En datter står sorgtynget tilbake. Helt vanlige, uskyldige mennesker ble ufrivillig vitne til et drap når de var på jobb, hos negldesigneren eller på vei gjennom byen. Jeg kjørte forbi åstedet nå på vei til et arrangement jeg skulle på i byen. Tre politi sto på kne ved åstedet og undersøkte noe.
Dette er et drap. Det gjelder virkelige mennesker. Så la oss respektere den avdøde og ikke minst de pårørende og ikke gå rundt å spre rykter eller bruke dette tragiske dødsfallet til å spre propaganda for våre egne fobier og hat.
En medblogger, Bunny, har et innlegg på bloggen sin i går hvor han viser medfølelse med den drepte og de pårørende, men sauser det sammen med sin egen islamofobi og islamhat. Han har gransket bilder på nett og konkldrtt med at gjerningsmannen har brune hender, og av den oppdagelsen konkludert med at gjerningsmannen var muslim. Likeså synes Bunny at det var bra kirken var åpen, men lurer på hvorfor ikke moskeen var åpen.. Han lurer også på hvorfor ikke islamsk senter i Hønefoss har uttalt seg om saken.
At man kan fastsette religiøs tilknytning ut fra hudfargen på hender var nytt for meg. Kirken på Hønefoss var åpen for alle som føltes for å møtes uansett tro. Man valgte Hønefoss kirke fordi den er stor og har langt bedre plass enn der Den Eritreisk koptiske menigheten i Hønefoss har sine møter. Det var denne menigheten kvinnen hørte til i og var aktiv i. Nestlederen av denne menigheten deltok på arrangementet i Hønefoss kirke., og har uttalt seg til media.
Så vidt jeg har bragt på det rene hadde ingen av de andre trossamfunnene åpne dører i går. Vi er ikke så mange, eller så segrerte i Hønefoss. Vi kan samles under ett tak.
Islamsk senter i Hønefoss har mest sannsynlig ikke uttalt seg rett og slett fordi ingen har spurt de. Hvorfor skulle journalistene henvende seg til dem? Det er ingen grunn til å anta at gjerningsmannen var muslim. Hudfargen på hendene er ikke nok til å trekke slike konklusjoner.
Jeg vet svært lite om gjerningsmannen, og vil ikke komme med gjetninger. Men siden kvinnen var aktiv i en koptis kristen menighet finner jeg det ikke så veldig sannsynlig at gjerningsmannen var muslim.
Jeg skulle ønske folk forholdt seg til fakta og ikke brukte slike tragiske hendelser til å spre egen hatefull propaganda.
I dag trenger jeg et stort krus sterk te. Det er Mestro06 som ligger på plassen over meg på topplista med et innlegg han har kalt I det skjulte mysterium. Og ja, for meg er det et mysterium at denne bloggeren konstant ligger så høyt på topplista. Spesielt fordi han ikke er en veldig ivrig blogger. Hans siste innlegg, det om det skjulte mysterium ble postet for 14 dager siden. Det er kanskje grunnen til at han er så langt ned på topplista at han havner på mitt nivå.
Grunnen til at jeg trenger sterk te når jeg skal reflektere over dette innlegget er at jeg ikke forstår det. For meg er det bare en haug med setninger som ikke gir noen mening. Ok. Jeg forstår at det er lyrikk eller poesi eller noe slikt. Jeg vet at sånn dikt-analyse og sånt som vi ble tvunget til å drive med blant annet på gymnaset ikke helt var min sterke side. Jeg tar en stor slurk av tekoppen og kaster meg over oppgaven.
Etter flere minutters lesing og etter at nesten hele kruset med te er drukket opp har jeg kommet til at jeg ikke kan analysere setning for setning. For selv om hver setning for seg gir mening, så forstår jeg overhode ikke sammenhengen i avsnittene. Setningenes sammensetning gir meg overhode ingen mening. Jeg forstår simpelthen ikke hva han skriver om. Hva han prøver å få frem, hvilket budskap han forsøker å komme med. Det er sikkert jeg som er dum.
Følelsen jeg sitter igjen med er at skribenten er trøtt av verden men samtidig ser på seg selv som en frelser-type. Den nye Messias? Jeg kan ikke noe for det, men jeg får assosiasjoner til psykiatri. Et menneske som muligens trenger hjelp. Jeg skriver muligens, for hvem er jeg til å avgjøre det?
Han stiller et spørsmål i innlegget:
Hvordan kan en evig og kjærlig Gud akseptere ved å tillate at levende, og ulydige sjeler tilbringer evigheten i helvetes ild?
Jeg vet ikke om han forventer svar på spørsmålet. Antakelig har han svaret selv. Han har visstnok fellesskap med Gud hver dag skal vi tro hva han skriver. Vel. Dette er min blogg, og jeg bestemmer selv hva jeg skal skrive – og hvilke spørsmål jeg ønsker å besvare
Slik jeg har forstått dette med evig liv og Helvete gjennom barnetroen jeg opparbeidet meg gjennom utallige år på søndagsskolen og med en litt vel religiøs lærerinne de tre første årene på barneskolen så er det der med evigheten knyttet opp mot Gudstroen. Tror du på Gud skal du leve evig. Tror du ikke på Gud, eller følger hans bud, slik at du havner i Helvete opphører du å eksistere. Altså ikke brenne i evighet – fordi evigheten er forbeholdt de som tror.
Dette ble litt vel dypt. Jeg tror jeg slutter nå. Jeg pleier ikke å gå i debatt med mennesker som hevder at de kan instruere Gud, og har felleskap med Gud, Jesus og Satan på daglig basis.
Nordre torg er et lite torg rett på nordsiden av bybrua i Hønefoss. Hovedveien gjennom byen går over torget. Her på dette torget skjedde det et knivdrap midt på lyse dagen i dag.
Jeg har telt på knappene noen ganger i dag om den hendelsen er noe som bør på blogg eller ikke. Bruke andres død til å oppnå klikk. Det virker så kynisk. Ikke vet jeg noe annet enn det man kan lese i mediene på nett. Det var vel egentlig den kjensgjerningen som fikk meg til å bestemme meg for at saken kunne omtales i et blogginnlegg. Alle mediene skriver om det og vinkler overskriftene slik at de kan få flest mulig klikk. Dødsfallet blir allerede brukt kynisk.
Jeg vet som sagt ikke noe mer om saken enn det man kan lese på nett. Men da jeg kjørte gjennom byen i ettermiddag etter å ha drukket kaffe med en tidligere kollega stoppet jeg opp nederst i Torggata på parkeringsplassen ved Glade Hjul og gikk meg en tur opp til torget. Jeg ville ta mine egne bilder for å prøve å skildre Nordre torg og Torggata, stedet der drapet skjedde.
Det er lenge siden det var noen torghandel på Nordre torg. Det blir nesten feil å kalle det et torg. Det er mer en liten plass hvor hovedveien gjennom byen går. Det står et juletre her i Desember, omkranset av noen lave, gamle bygg som inneholder forretninger i første etasje og leiligheter i andre og eventuelt tredje etasje. Jeg har flere bekjente som bor i noen av trehusene her. Utenfor en litt finere bruktbutikk vokser valmuer og kornblomster i sprekken mellom grunnmur og fortau.
På andre siden av torget for der bruktbutikken ligger holder Peppes til. Før var det Samvirkelag i dett bygget før det på 80-tallet ble restauranthus med Discoteket Frankenstein i bakgården. Det var et sted jeg var så og si hver lørdag i noen hektiske ungdomsår, men nå er det Peppes, og langt roligere.
Ved siden av Peppes ligger puben Humbar. Tidligere het den Kooperativen, og Datteren har jobbet der i en årrekke. Ja, hun var vel barsjef der og før hun dro videre til nye utfordringer. En rolig pub for voksne mennesker. Ikke noe bule. Vi som er litt røde har arrangement der på 8, mars og 1. mai,
Drapet i dag skjedde klokka 11 lenge før Humbar åpnet hvis den i det hele tatt er åpen på en tirsdag. Hadde det skjedd et drap her en natt en helg på 80- eller 90-tallet hadde jeg kanskje ikke vært så overrasket. Da var det flere utesteder i nærheten. Masse folk i helgene og noen ganger litt knuffing og slåssing. Men en fredelig juni-formiddag klokka 11 med trafikken i jevnt sig forbi, Det virker rimelig uvirkelig.
På Nordre torg ligger også LO-huset. Det er der jeg har deltatt på møter i 1. mai-komiteen. Ja, noen andre møter og når jeg tenker meg om. Jeg var der sist på frokost 1. mai. Folka som jobber på LO-huset hørte rabalder utenfor og stormet ut mens de ringte politiet. De hadde “orkesterplass” til drapet og fikk beskjed av alarmsentralen om å filme mens de snakket med politiet, leser jeg i lokalavisa. Jeg kjenner han som filmet. Jeg regner med at han var relativt skjelven på hånda.
Jeg har ikke fotografert selve drapsstedet. Det sto en mann der med proff kamerautstyr og fotograferte asfalten da jeg gikk forbi. Det var og noen andre der som snakket høyrøstet sammen uten at jeg helt hørte hva de sa. Regner med at det var noen journalister fra en eller annen avis eller lignende, samt noen som hadde vært vitne eller ønsket å fremstå som vitne. Dere kan se stedet så vidt på bildet av Humbar. Det er det grønne huset. En gang huset huset Kafe Johansen. Et skikkelig brunt sted. Det er lenge siden. Det siste som var der var en interiørbutikk. Den har og vært stengt en stund. Nordre torg er mer en plass man kjører eller går forbi enn en plass for livlig handelsvirksomhet. Dere ser og stedet på det øverste bildet. Det grønne huset to hus nedenfor LO-huset. Halvveis skjult bak et tre.
Jeg aner ikke noe om hvem som er gjerningsmann eller hvem som er offer. Bare at kvinnen hadde voldsalarm og mannen besøksforbud. Det står visst i VG, i følge lokalavisa.
Hvis du angriper en person med kniv og jernstang midt på lyse formiddagen ved en hovedvei gjennom en by, et sted det går biler konstant ja da er du i en tilstand hvor du enten ikke bryr deg om du blir tatt eller ikke evner å ta det med i vurderingen før du går til angrep. Spørsmålet vil ikke være om det finnes vitner til hendelsen, men mer hvor mange vitner det vil være.
Det er bare trist at noe slikt kan skje på åpen gate i en liten by som Hønefoss.
