Noen ganger går livet i motbakke. Jeg synes det har gjort det en stund for meg. De som leser bloggen jevnlig vet at det har vært noen tøffe år. Målet mitt for 2026 er at det skal bli bedre enn 2025. Ikke at det skal bli så fantastisk, bare bedre enn 2026. Det gjelder å ikke sette lista for høyt.
2026 har så langt levert sånn passe. Har ikke tenkt å komme med noen lang redegjørelse, men i tillegg til sorg og savn er det en del andre ting som har tæret på overskuddet.
I går begynte skuldrene å senke seg. Noe som har kvernet rundt i hodet og stjålet både nattesøvn og energi ser ut til å kunne få en løsning.
I dag våknet jeg til melding om at skattepengene har kommet inn på konto. Skuldrene senket seg ytterligere, og jeg danset til radioen på kjøkkenet mens jeg lagde frokost. Glemte meg rent, og kom med et par sangstrofer og. (Man skal ikke synge før frokost, da vil man gråte før kvelds sier et gammelt ordtak.) Penger betyr fint lite i den store sammenhengen, men det kan bidra til å løse noen utfordringer.
I dag føler jeg at ting begynner å gå litt min vei igjen. Fikk igjen troen på at alt ordner seg for snille kjerringer.
Så oppdager jeg at en leilighet i ei blokk jeg har sett på som et av de stedene jeg har lyst til å flytte er til salgs. Den har de viktigste tingene jeg har på kravlista til en prisantydning jeg synes er innafor. Så til uka skal jeg på visning, med tommestokk og argus-øyne. Spennende.
Kanskje det er nå det snur. At positive ting står i kø fremover. Det er lov å håpe.
Kjenner dere til Victoria Johansen? Det er en stund siden hun var veldig aktiv her inne, men bloggen hennes er verdt å lese. For det første er hun utrolig god til å formulere gode tekster, for det andre har hun et viktig budskap å formidle.
Det siste innlegget handler om hvordan vi ofte setter folk i bås ut fra førsteinntrykket, ja mange setter folk bevisst eller ubevisst i bås allerede ved første blikk. Victoria har nok følt dette på kroppen mer enn mange andre. Hun er født med et sjeldent syndrom som gjør at hun skiller seg ut i mengden. Som Victoria selv skriver:
Når man møter et menneske med et annerledes utseende, så tar man et skritt tilbake fordi det ytre ser ikke ut som forventet. Slike reaksjoner etterlater inntrykk av at møtet er mindre verdig og distansert.
Det gjør vondt å lese det Victoria skriver. Er vi så kjappe til å sette folk i bås? Og er det sikkert at Victorias tolkning er riktig? At man blir sett på som mindreverdig når mennesker reagerer på et annerledes utseende?
Victoria forklarer:
I dagens samfunn dyrkes det vakre og perfekte i stadig større grad, og de ytre kvalitetene forbindes ofte med tilsvarende indre kvaliteter på livets ulike områder. Mennesker blir kjapt definert og satt i bås ut fra et førsteinntrykk og tillagt eller fratatt egenskaper ut fra andre menneskers forutinntatthet og fordommer.
Jeg skjønner hva hun mener. Mange unge kvinner i dag ser ut som de er produsert på et samlebånd. Når jeg gikk på skolen holdt det med å ha lik jakke, like bukser, lik genser og lik hårsveis. Nå skal de ha like lepper, like rumper og like pupper i tillegg.
Et annet sitat fra innlegget til Victoria som gjør at jeg får en klump i magen er dette:
Vi liker å snakke om det fargerike felleskapet og at det er plass til alle, men likevel så lurer jeg på om det egentlig er slik? For av og til så lurer jeg på hvor i felleskapet jeg passer inn.
I dagens samfunn er det helt ok å skille seg ut, bare man skiller seg ut på riktig måte. Hudfarge, seksuell legning, religion…. Det har de fleste av oss akseptert og blitt vant med. Det er lenge siden Hellibillis sang om . Ein neger sto på Ål stasjon. Men er vi like flinke til å akseptere mennesker som skillrr seg ut på grunn av handicap, syndrom, skader etc? Der tror jeg dessverre vi har et stykke igjen. Da jeg satt i rullestol i 2021 på grunn av at ankelen var skadet opplevde jeg at ekspeditrisa på H&M henvendte seg til GGG da jeg forsøkte å betale for litt undertøy. Litt senere fikk jeg ros for at jeg klarte å betale helt uten hjelp!
Når det kommer til alt, så ønsker jeg bare å få lov til å være meg, slik som jeg ønsker at du skal få være deg akkurat sånn som du er.
Slik avslutter Victoria innlegget sitt. Er det for mye å be om? Å få lov til å være seg selv uten å bli dømt eller satt i bås på grunn av at hun ser litt annerledes ut?
Det ble en tur til byen i dag. Bilen trengte bensin, og jeg trengte påfyll av shampo og balsam. Da er det greit å stikke innom Normal. Ja for hårproduktene da. Bensin kjøpte jeg på bensinstasjon. Desuten trengte jeg å se folk. Da ble det selvsagt en kaffe-latte.
Det er helt villt å tenke på, men den er 26 kroner rimeligere på Kirkens Bymisjon enn på kafeen hvor jeg som regel kjøper den. 26 kroners forskjell på en kopp kaffe! Jeg tok litt kjapp hoderegning, som jeg kvalitetssikret med kalkulatoren. Hvis jeg drikker en kaffe-latte i uka, så sparer jeg 1.352 kr. i året på å ta turen til Kirkens Bymisjon mot der jeg vanligvis nyter min kaffe-latte.
Kirkens bymisjon sin kaffe her i byen er ikke en bortgjemt, sliten kaffe. De kjøpte byens mest kjente bakeri da det gikk konkurs for noen år siden. Kaffeen ligger ved torget, mer sentralt kan du ikke få det. Hyggelige lokaler, trivelig betjening og altså rimelige priser. I tillegg gir de arbeidstrening til folk som trenger det. Helt greit å støtte opp om.
Siden jeg driver og roser lokalt næringsliv vil jeg og nevne Mestergull By Matko, som forretningen heter her i byen. Ligger nesten vegg i vegg med Kirkens Bymisjon. Får ikke du og lyst til å handle her? Ikke alle ønsker kundene velkomnen på denne måten.
Jeg vet ikke hvordan det er i år, men før om årene har innehaveren Monica Matko hatt bunad som arbeidsantrekk de siste dagene før nasjonaldagen. Jeg synes det er stilig, og setter en i riktig stemning når en kommer inn i butikken enten man skal handle bunadsølv eller konfirmasjonsgaver, som jo ofte er grunner for å ta en tur til gullsmeden i mai.
Jeg kunne ha nevnt flere forretninger i handlebyen Hønefoss. Kanskje gjør jeg det i et senere innlegg. Det var disse to jeg festet meg med ved min tur på torget i dag. Innlegget er ikke merket med reklame, da jeg overhode ikke er sponset verken av bymisjonen eller gullsmeden.
Det har ikke akkurat vært sommervær de siste dagene. Det både regnet og haglet i går. Men snø har vi ikke hatt påfyll av i mai. Så når Hverdagsblikkskriver at hun våryr og glad fylte sin lille bil med plantejord og stemor, for så dagen derpå å våkne til nysnø har hun min største medlidenhet.
Nå er det innlegget publisert for en drøy uke siden, så jeg håper at snøen har smeltet, og hun er så smått i gang med planting og vårlige sysler.
Ofte blir jeg sitrende med tekoppen til langt på dag uten liksom å komme i gang. Klokka kan bli både 9 og 10 før jeg setter i gang med husarbeid og annen aktivitet.
Slik var det ikke i dag. I dag var jeg i gang allerede litt over klokka 7. Fikk ordnet med vanntønne til å samle vann til å vanne i hagen, trillet vekk vissent gress og løv jeg hadde rakt sammen og vasket tre gulv før klokka var 8.
Fornøyd med meg selv, ikke minst fordi den vanntønna og de haugene med løv var noe jeg hadde utsatt lenge. Det forundrer meg gang på gang at ting jeg utsetter og utsetter i grunn er fort gjort når jeg bare setter i gang.
Fyllte opp tekruset. Gjorde litt papirarbeid. Du vet, svare på noen mail, betale noen regninger osv.
Så tok jeg på meg joggeskoa med grov såle, og tok meg en tur i skogen. Kjerringa som i forrige uke klaget konstant over hvor sliten hun var har tydelig mer energi denne uka.
Så mye granskudd! tenkte jeg da jeg vandret rundt i skogen. Kanskje jeg skulle prøve å lage granskuddsirup? Neste tanke var at har man lov til å plukke granskudd i utmark, eller må jeg reise til skogsområdene hvor Høvdingen er grunneier?
Jeg googlet litt da jeg kom hjem, og fant ut at jeg nok må ta turen til “egen” skog.
På min søken etter viten kom jeg over denne bloggen. Den ga meg enda mer lysr til ut å sanke granskudd. Så mye gøy jeg kan lage! I ett av innleggene skriver hun om kaffe-latte med granskuddsirup. Gjett om det er noe denne kjerringa fikk lyst til å prøve.
Jeg raste ikke avgårde til de store skoger. De ligger litt i høyden. Litt kjøligere der, så jeg venter litt til granskuddene er på sitt beste. Men jeg har da spiselige vekster på egen grunn. Jeg tok med meg saks og litermål, og tok meg en tur ut i hagen.
Etter mottoet Can’t you beat them, just eat them. kastet jeg meg over blomsterbedene og startet innhøstning av skvallerkål og brennesle.
Værgudene likte ikke ideen min om matauk. Det kom en skikkelig regn og haglebyge. Så jeg søkte tilflukt inne i Drømmehuset. Jeg underholder ikke nabolaget med å stå ute i øsregn å plukke ugras.
Litt usikker på om jeg fikk høstet nok til suppe. Men siden jeg går for ekstremt kortreist mat så tenker jeg å ta en tur ut igjen når regnet har gitt seg.
Men først, en liten strekk. Synes jeg har fortjent det i dag.
Jeg burde være fornøyd. Blogginnlegget jeg reflekterer over i dag er ikke uker og måneder gammelt. Velkommen mai! har Trine Nygardsvoll kalt sitt siste innlegg, og det ble publisert forrige lørdag. Ja, altså lørdag for en uke siden.
Hun gleder seg over at våren er godt i gang, og har ryddet garderoben for vintertøy, og frigitt plass til vår og sommer toner. Designet for dager beriket med sol, glede, vennskap og nye opplevelser. Selv rydding av klesskap kan faktisk høres poetisk ut på blogg.
Jeg burde ryddet litt i garderoben jeg og. Kanskje ikke for å få plass til sommertoner, men for å kvitte meg med noe av det mest slitte. Lage litt system igjen. Det har sklidd litt ut i vinter.
Trine har og satt frem paraplyen hvis det skulle trengs. Paraplyene står klare i paraplystarivet her og. Litt flere enn jeg nok har bruk for, men jeg har krympet samlingen en del. Reklame-paraplyer for alt fra Plantasjen til Tuborg er kastet. Jeg har ikke like stor sans for slikt som det GGG hadde.
Trine er en slik god gammeldags blogger med livet på stell. Jobb, studier, kjærestetid, familie og venner. Alt finner hun plas til, ilustrert av bilder som understreker harmonien. Det er jo slik vi alle ønsker å fremstå på sosiale medier. Jeg er ikke noe untak der.
For min del er det minst like viktig å vise meg selv at jeg har fine øyeblikk, som at jeg poster for å imponere noen eller fremstå som noe jeg ikke er. Slik er det sikkert med de fleste. Vi tar bilder av det som er bra, og har ikke den samme trangen til å poste bilder av skittentøyshaugen eller de upussede stuevinduene.
Jeg tror faktisk det er god mentalhygiene å løfte frem det som er bra i livet vårt. Det å innimellom alt som kanskje er grått og kjedelig lete frem og sette fokus på det som er bra, det som vi ser på som posirivt. Det vi er fornøyd med. Blogging har gjort meg litt flinkere til å merke meg de små positive øyeblikkene vi alle har hver dag.
Vi snakket om det her en dag. Hva har gjort deg lykkelig i dag? Det ble litt latter når jeg dro frem at jeg hadde vasket bilen innvendig, og gledet meg over rn glinsende ren gir-spak. Vel, det er ikke alltid så mye som skal til for å glede denne kjerringa.
I dag har vi kommet til egg i kokeboka til Olaug Løken fra 1890-tallet. Og vi begynner som sedvanlig med noen almindelige regler.
Man anser i almindelighet egg for ar være saa svært letfordøielig kost, især naar de er bløtkokte. Men spædbarn eller folk som har feber eller mavesygdomme, taaler dem dog ikke.
De er lettest fordøyelig naar de er raa, piskede og aldeles nylagte. For hver dag som lægges til deres alder, blir de tungere at greie for maven. Så husk det, folkens. Ferske egg er tingen.
Blodfattige folk, og barn som vokser sterkt har svært godt av egg. Kraftige og blodrike folk behøver dem mindre. Jeg tror det er første gang jeg hører betegnelsen blodrike folk.
Et friskt egg er ensartet klart fra spudsen til toppen, naar man holder det mot solen eller et lys. Men det faar et tomrum i toppen, hvis det er gammelt, og er plettet eller helt mørkt hvis det er bedærvet.
Egg tar utrolig let smak til sig fra omgivelsene. Maa derfor ikke ligge længe i fjøs eller stald, ikke bevares i sau-uld el lign.
Viktig det å huske å ikke oppbevare eggene i saueull i fjøset…
Før St.Hans eller utpaa sommeren pleier man ikke at opbevare eggene længe. Senere kan man pakke hvert egg ind i rent avispapir og lægge dem i en kasse paa et tørt, kjølig sted. Faa snes kan dog holde sig bra i et godt spiskammer i længre tid i en eggehylde, naar man passer at vende op ned paa dem hver uke.
Hvor ofte husker du å snu eggene dine?
Hønseegg er de almindeligste, de som kokebøkene mener naar de taler om egg. Men mange andre kan brukes like saa godt f. eks andeegg; de er bare litt større, og dueegg som er smaa og fine; der gaar omtrent 3 av dem paa et hønseegg. Maaseegg (maakeegg) faar man ofte naar man bor ved sjøen; hardkokte er de meget gode og ser morsomme og eventyrlige paa et aftenbord – med sine blaaagtige hviter og sine røde blommer.
Etter å ha lest dette begynte jeg å lure på om man fremdeles plukker egg fra reir, for eksempel måkeegg. Og hvordan lovverket rundt det er. Når slike tanker melder seg, må jeg jo finne ut av det. Det jeg lurte på var jo om jeg kunne sanke egg, eller om man må til Nord-Norge. Vi har vel alle hørt om Mack øl og måsegg.
Ja, man har fremdeles lov å sanke egg, også her jeg bor. Men det er strengt regulert.
For det første må en være grunneier, eller ha tillstelse fra grunneier til eggsanking. Jeg er grunneier. Både her og på hytta. Men jeg har ingen tanke om å plyndre fuglekassa for kjøttmeis-egg. Desuten står ikke kjøttmeis på lista over egg jeg har lov til å sanke.
Høvdingen er grunneier i litt større omfang. Jeg kan jo spørre han om lov til litt eggsanking….
I følge veilederen fra miljødirektoratet kan jeg her i Buskerud sanke egg fra gråmåke, sildemåke og svartbak. Men det kan kun sankes ett egg fra hvert reir. Sankingen må og finne sted før 10.5.
Kvinand kan jeg sanke egg fra til 20.5. Stripegås, kanadagås og snøgås kan jeg sanke eggav frem til 1.7. Grågås egg-sanking sesongen tok slutt allerede i april. Ja under forbehol at de hekker på grunneiers eiendom da.
Jeg kunne godt tenke meg noen måke- ellet gåseegg jeg. Men det er et problem til. Et stort problem. Jeg har lite peiling på fugleegg. Hvordan kan jeg vite, om jeg skulle snuble over et reir, hvilken fugl som har lagt de? Ja for egg som ruges på er det ikke lov å ta. (Ikke det at jeg er så god på gjess og måker heller.) Tror det er best jeg fortsetter med å kjøpe hønseegg.
Her jeg sitter med tekopp og tastatur så vekker det siste innlegget til Min helsemange tanker, minner og følelser. Et sterkt innlegg jeg oppfordrer flere til å lese.
Her leser vi om en tillitsvalgt som virkelig går inn i rollen sin med engasjement og energi. Kanskje tar hun på seg vel mye ansvar fot medlemmenes ve og vel på arbeidsplassen, men slik går det gjerne når engasjementet er stort. Snakker av erfaring.
Så ble det en konflikt på arbeidsplassen. Og den ble tillitsvalgt som følge av rollen sin stående i sentrum av. Til slutt ble hun i leders øyne en del av konflikten. Eller kanskje blir det mer riktig å si at tillitsvalgt ble manifistering av konflikten. At det er tillitsvalgt som er konflikten, selv om hun i utgangspunktet bare var den som snakker de ansattes sak.
Da jeg var tillitsvalgt sto jeg i en del konflikter. Eller hjalp medlemmer i en del konflikter. Jeg har aldri vært konfliktsky, men samtidig har jeg forsøkt å være løsningsorientert. De beste løsningene får man når begge pafter gir og tar litt. Et par ganger følte jeg nok at enkelte på andre siden av bordet mente at jeg var en del av konflikten, eller at det var konfliktskapende at jeg kjente lov- og avtaleverket og var tydelig på at det måtte holdes. Det finnes ledere som tror de kan ture frem som de vil.
I Min helses sitt tilfelle gikk det så langt at hun, som egentlig bare skulle bistå i konflikten, ble sykemeldt av den. Rollen som tillitsvalgt og lederstilen til nærmeste leder gjorde at arbeidshverdagen ble for tøff.
Det er ikke noe enestående i denne historien. Konflikter på arbeidsplassen er en betydelig årsak til sykefravær i Norge, hvor ca. 16–28 % av ansatte opplever ubehagelige konflikter.
Langvarige konflikter fører ofte til søvnvansker, depresjon, angst og psykosomatiske lidelser, som resulterer i sykmelding. Ifølge Helsedirektoratet gir ikke selve konflikten rett til sykmelding, men helsekonsekvensene av den gjør.
For Min helse sin del hjalp nok ikke sykemelding heller. Hun var kommet så langt inn i depresjonen at hun vurderte å ta sitt eget liv. Heldigvis ble hun stoppet fra det. Fikk psykiatrisk hjelp og er nå i arbeid igjen på en helt annen arbeidsplass.
Det er godt å lese at hun har klart å komme tilbake i aebeid. Ikke alle klarer det. Samtidig. Min helse fikk psykiske helseplager som førte til sykemelding fordi hun var tillitsvalgt og tok kampen for medlemmene mot arbeidsgiver. Det er tøft å lese.
Det finnes mange dårlige ledere der ute. Ledere som gjør arbeidstakere syke. Denne lederen er ikke enestående, jeg har møtt på flere ledere og hørt om enda flere som har en ledersti som gjør de ansatte syke.
En del av mine lesere liker matinnleggene mine, og også at jeg tar for meg den gamle kokeboka. fra 1890, og hva den kan lære oss. I dag har jeg kommet til sauser.
Vistnok er sausen langt fra det viktigste i maaltidet, skriver Olaug Løken, og fortsetter: men en daarlig saus – svidd, brændt, slap, kleppet, grøtet, talgsmakende eller med anden usmak – kan allikevel ødelægge den bedste ret. En rigtig god saus derimot -med litt pikante tilsætninger, helst med noget man ikke dagsttøt har smak av, – kan kvikke en tarvelig ret, saa den blir næsten elegant.
Jeg er enug med Olaug i at en gid saus kan høyne de fleste måltid. Og når Olaug snakker om saus er det ikke å åpne en sausepose fra Toro eller Knorr.
Hvor smør er nævnt i disse sauset, og ikke andet er bemerket, kan godt brukes margarin eller andet kunstsmør naar det bare smaker friskt og godt. Gammelt og harskt skjæmmer alting ut, enten det er meierismør, fjeldsmør eller margarin.
Friske råvarer var tingen også på slutten av 1800-tallet.
Litt ut i kapittelet om saus kom et avsnitt som jeg stusset litt over. Er en saus litt for tynd, lar vi den koke sammen litt. Den blir bare kraftigere derav. Er den for tyk, faar vi spæ med en liten kraft som passer, f.eks en oppløst buljongterning i litt vand.
Jeg vet selvsagt at man koker inn eller sper en saus for å justere tykkelsen. Det jeg stusset over var at man hadde buljongterninger på slutten av 1800-tallet.
Når jeg søker litt forstår jeg at Okaug Løken fulgte med tiden. Mulugens har setningen med buljongterningen blitt tilført i ett senere opplag enn førsteutgaven fra 1890. Min bok er 5. opplag, og kom i 1925.
Før terningen ble kommersialisert, eksisterte konseptet som “portable soup” (bærbar suppe) eller “pocket soup” på 1700- og 1800-tallet. Dette var en tykk, gelatinøs kjøttkraft som ble kokt inn til en hard masse. Den ble brukt av sjøfolk og oppdagelsesreisende som en holdbar kilde til næring.
Først i1908 skapte den sveitsiske matvareprodusenten Julius Maggi den første kommersielle buljongterningen, kjent som bouillonwürfel.
Buljongterninger fikk raskt fotfeste under første verdenskrig. De ble brukt som rasjoner for soldater fordi de var lette å frakte, hadde svært lang holdbarhet og ga mye smak til enkle retter. OXO leverte alene 100 millioner buljongterninger til de britiske styrkene under krigen. Etter første verdenskrig ble buljongterning fast innslag i vanlige hjem.
Da ble jeg litt opplyst når det gjaldt buljongterninger. Når sukkerkulør kom på markedet finner jeg ikke. Toro, som var den ledende på sukkerkulør her i landet startet opp i 1946, hovedsakelig med buljong.
Olaug Løken skriver i kokeboken: Litt kulør av brændtcsukker er bra at tilsætte naar sausen er for lys, men det bedrer ikke snaken. Blant sausene hennes finner man og oppskriften på å lage sin egen sukkerkulør som man kan lagre på en flaske i spisskammeret.
Olaug Løken lager og tomatpuréen sin selv, og deler selvsagt oppskriften med leserne sine. Den første fabrikken for tomatpuré ble etablert i Italia i 1929, 4 år etter at kokeboka mi ble trykket og Okaug Løken for lengst hadde gått bort.
Hvilke andre sauser Olaug Løken har på sitt reportoar? Det starter med sneltet smør til torsk, fortsetter med pesillesaus/ persillesmør. Totalt 23 sauser. 24 hvis vi tar ned sukkerkulør-oppskriften. Jeg nevner kun de som kanskje ikke er så vanlige i dag.
Citronsaus til fisk, sellerisaus, ansjossus og aspargessaus som visstnok er nydelig til fiskeboller i følge Olaug Løken. Merk dere og at Hvit vin saus er meget god til fiskegrateng eller tarvelig kokt fisk som behøver at opkvikkes.
For de som ikke har fått det med seg så har vi nå kommet til mai-måned. Ja vi er sågar kommet et stykke inn i måneden og. Tenkte det var kjekt å klaegjøre, siden innlegget jeg reflekterer over i dag starter med Plutselig på tampen av april? What happened… Nå er dette innlegget riktignok skrevet i mars og april, og postet på tampen av april.
Gunnipisom bloggeren heter er ikke blant de kjappeste når det gjelder blogging, eller muligens hun bare er nøye. Hun skriver at hun startet på innleggrt 1. mars, og postet det altså 21. april. Når man innrømmer at man har arbeidet nærnere 2 måbeder med et innlegg skrus forventningene hos leseren. Et så gjennomarbeidet innlegg må jo være bra!
Kanskje ikke så rart det har gått tregt med blogginga. Hun har vært i dvale i hele vinter.
