Jakob Alexander Jakobsen Wallin

Den tredje siste som ble henrettet i Norge i fredstid var Jakob Alexander Jakobsen Wallin.  Han var født 9. oktober 1820 i Särna i Dalarna i Sverige. Foreldrene var norske omstreifere som vandret i området mellom Finnskog, Drevsjø og svenskegrensetraktene.

Wallin var en omstreifer og tater, og fikk en lang kriminell historie. Rullebladet til Wallin starter i en alder av 19 år. I 1840 blir han dømt for tyveri på en markedsplass i Varmländ, og havnet i fengsel i Karlstad. De påfølgende femten årene er han inn og ut av straffeanstalter i Sverige. Hans siste fengselsopphold i Sverige var i ett år i 1858.

Etter det siste fengselsoppholdet i Sverige vandret Wallin over grensen, og det skulle ikke ta lang tid før han brøt loven også på Norsk jord. I 1861 ble han arrestert for tyveri av noen klær i Ullensaker. For å forhindre utlevering til Sverige løy han om sitt opphav, og sa at han het Alexander Jakobsen og kom fra Elverum.
Bare to år senere, i 1863, blir han igjen tatt for tyveri, denne gangen på Hadeland. Igjen oppga han navnet Alexander Jakobsen.
Dommen ble 7 måneder og 10 dager i Botsfengselet i Oslo.

Allerede i desember 1863 er han tilbake i fengsel for tyveri, denne gangen i Hamar.
I fengselet havner Wallin i et fangeopprør etter at ulovlig alkohol har blitt smuglet inn og fortært, og seansen ender med at han setter fyr på en seng. Han blir bøtelagt for uforsiktig omgang med ild.

Wallin begynner å bli en plage for myndighetene, og de ønsker å bli kvitt han. En langtekkelig sak om Wallins nasjonalitet blir tatt opp mellom amtmannen i Hedmark og Landshøvdingen i Falun. Etter lange protester fra svensk hold må Norge akseptere Wallin som norsk statsborger.
Høres ut som samme tankegods som enkelte partier har i dag. De kriminelle hører ikke hjemme her. Send de tilbake dit de kommer fra. Synd da at Wallin kom fra Norge med norske foreldre.

I perioden etter fengselsoppholdet i Hamar følger flere perioder med straffearbeid.
Wallin blir så igjen blir dømt for tyveri, og for å ha såret en politimann med kniv i september 1870 i Kongsvinger. Dommen blir fem års straffearbeid, og Wallin blir satt inn på tukthuset i Christiania.
Under oppholdet på tukthuset blir Wallin involvert i et fangeopprør, og får en tilleggsdom på 6 måneder av høyesterett 5. september 1871.

Allerede før dommen har falt blir Wallin og noen andre fanger overført til tukthuset i Bergen, hvor de ankommer 22. juli 1871. Også her er Wallin med i nok et fangeopprør. Militæret blir satt inn, og noen av fangene, Wallin inkludert, straffes med “vannslangen”. Wallin bar nag til ledelsen i tukthuset etter hendelsen, etter det han mente var en alt for hard straff med det han kalte “morderslangen”.

Hendelsen som skal føre til Wallins henrettelse finner sted i tukthuset i Bergen, søndags morgen 2. mai 1875. Wallin var sint, og kranglet med vokterne. . I sinne trekker Wallin en kniv, og stikker underinspektør Hammer i underlivet. Hammer dør dagen etterpå.

Wallin blir stilt for retten, tiltalt for drap. Han påstår selv at han kun ville påføre Hammer varige men, men ikke ta livet av han. Saken går gjennom Bergen Byrett, Bergen Stiftsoverrett og til slutt Høyesterett. I alle instanser blir han dømt til døden.

Henrettelsen finner sted 25. januar 1876 på Norndnes i Bergen med over 5000 tilskuere.
Skarpretter  er Theodor Larsen. Wallin blir altså nummer to av de fire som Larsen henretter.
Olaus “Tyske Anders” Andersson, som var den første kan du lese om i mitt forrige innlegg. Historiene til de to siste kommer i senere innlegg her på blogg, så følg med.

 

 

Olaus “Tyske Anders” Andersson

Den 29. desember 1867 banker det på døra til Margrethe Vestvolden i Skedsmo. Utenfor står en mann som spør om husly for natten. Den 70 år gamle enken var i tvil, men slapp han inn.  Mannen er Olaves Andersson, en løsgjenger fra Gøteborg som nylig har sluppet ut fra fengsel hvor han hadde,sonet noen korte dommer for tyveri.

Før han kom til Norge på vårparten samme år hadde han sonet en 10 år i svenske fengsel for mordbrann. Andersson tente på en gård etter en fornærmelse juleaften 1856, og ble dømt til døden for mordbrann, men ble benådet til 10 år i fengsel. Og stakk altså til Norge da han slapp ut i 1867.

Olaves takket ikke akkurat for gjestfriheten den gamle enken viste han. Om natten slo han henne i hjel ved hjelp av en bismer og en øks, før han stjal med seg noen mynter, et par støvler, brennevin, klær og en barberkniv.

En bismer er en vekt, hvis du lurte. Sikkert et fint slagvåpen.

Dagen etter ble han arrestert etter forsøk på tyveri av et hestedekken i Christiania. Den dreptes nabo ble tilkalt som vitne, og gjenkjente både Andersson og støvlene.

Andersson tilstod drapet. Han ble dømt til døden for drapet på enken, og ble henrettet ved halshugging ved Skedsmo kirke den 16. juli 1868. Henrettelsen ble eksekvert av skarpretter Theodor Larsen. Dette var hans første henrettelse.

Jeg leser om saken på en side i digitalarkivet. Det er et bilde av Olaves der fra forbryterarkivet. Teksten derimot er garantert av nyere dato.  Det står:

Under avhør kom det frem at han hadde psykiske problemer etter den tiårige soningen i Sverige, han var preget av angst og hat, og hadde rusproblemer.

Jeg tror ikke at man var så opptatt av fangers psykiske helse i på 1860-tallet. Var betegnelsen psykiske problemer egentlig oppfunnet? Jeg tror heller ikke at man sa at folk hadde rusproblemer i 1868. Eller at man la vekt på det dom en formildende omstendighet.

Det var litt historie om den første personen Theodor Larsen henrettet. Følger du med på denne bloggen vil også historiene om de tre andre han henrettet også dukke opp.

La hodene rulle!

Litt usikker på hvordan Allan fikk ideen om å skrive et innlegg om halshugging.. Enda mer usikker på om jeg vil vite det. Det hender denne kjerringa føler seg litt utsatt når slike tema dukker opp hos toppbloggere.
Det er forresten ikke bare halshugging Allan er opptatt av i dag, han tar og for seg å slå i stykker armer og bein, brenne kropper, pisking, hugge av hender og fingre, brennmerke og kniping med glødende tenger. Alt med prisliste, om en ikke oppdatert til dagens prisnivå.

Allan tar i sitt innlegg opp bøddelen og hans arbeidsoppgaver. Jeg tenker det er liten vits i å gjenta det han skriver. Han skriver godt og underholdende. Ja, i den grad bøddelvirksomhet kan kalles underholdende.
Det jeg derimot vil fokusere på er en liten opplysning i Allans innlegg som vekker litt nysgjerrighet hos denne kjerringa. Theodor Larsen var den siste skarpretteren, eller bøddelen, i Norge. Hvem var egentlig han? undres jeg.

Theodor Larsen var født i 1841 i Gjerdrum. Han var sønn av skolelærer og kirkesanger Lars Tormodsen og Marthe Johannesdatter. Han var den tredje av fem søsken.

Han ble gift med  Anna Lovise Olsen. De hadde ett barn, datteren Aagodt. Ved folketellingen i 1875 bodde de i Rødfyllgata i Christiania 26. Det lå der Oslo City er i dag.

Larsen ble ansatt som Norges skarpretter i 1868, etter at Samson Isberg sluttet i 1864. I årene mellom hadde det ikke vært behov for noen skarpretter, og embetet hadde derfor stått ubesatt. Men i 1868 trengte landet en skarpretter da Olaves Andersson var blitt dømt til døden for rovmord på Margrete Vestvollen.

Å være skarpretter var ikke noen fulltids jobb. Heldigvis. Vi hadde ikke trengt noen mellom 1864 og 1868.  Også på den tid var det dumt å la arbeidstakere sitte uvirksomme i beredskap å vente på oppdrag så Larsen var laborant  og portør ved Rikshospitalets patologiske avdeling, med skarpretting som ekstrajobb. Kanskje like greit. Den neste henrettelsen kom ikke før 8 år senere, i 1876.

I 1876hadde han derimot travle dager en stund. Jakob Alexander Jakobsen Wallin ble henrettet i Bergen 25. ,januar, Sofie Johannesdotter i Halden 18. februar og Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen 25. februar på Løten. 3 henrettelser i løpet av en måned og med litt reisevei i mellom. Travle dager for Larsen.

Etter henrettelsen av Svartbækken  Grindalen var det slutt på henrettelser i fredstid i Norge, og Larsen fikk roligere dager igjen.

Da folketellinga 1885 ble opptatt bodde Theodor og Anna Lovise Larsen i Pilestredet 32 med datteren Aagodt.
Pilestredet 32 var fra 1883 Rikshospitalet, så paret må ha bodd i en leilighet for ansatte der.

Allan skriver at bøddelyrket var et yrke som gjerne gikk i arv fra generasjon til generasjon. Hvis ens far var bøddel, var en selv bøddel også. Dog ble bøddelen sett på som urene, og man ville nødig røre ting en bøddel hadde rørt, for all del ikke en bøddel selv, og bøddelen giftet seg bare med mennesker fra andre bøddelslekter.
Sånn var det jo ikke for Theodor Larsen. Faren hans var lærer og kirkesanger, og bestefaren hadde og vært kirkesanger. Hederlige og fromme yrker på den tiden, antar jeg. Hva slags slekt kona Anna Lovise kom fra vet jeg ikke, men det står ikke noe om at hun er fra bøddel-slekt.
Kanskje det med at yrket gikk i arv hadde opphørt før 1868.

Hvordan gikk det så med familien Larsen etter Theodor sitt kanskje noe sære valg av ekstra-jobb? Og da tenker jeg i grunn mest på datteren Åagodt. Jo, i grunn veldig bra vil jeg si.

Aagodt Larsen, gifter seg i 1905 med ingeniør og senere professor ved NTH i Trondhjem Gudmund Sundby født i
Ullensaker i 1878.
De fikk tre barn sammen, Ranveig Gunvor og Halvor. Ranveig og Gunvor ble ikke gift og fikk ingen etterkommere. Sønnen Halvor som også utdannet seg til ingeniør ble gift med Aase Wiger fra Grue Finnskog. De fikk ingen barn.
Det ser altså ikke ut til at det er noen direkte etterkommere etter Theodor Larsen som lever i dag, men det kan ikke lastes hans valg av yrkesvei.

Dette innlegget ble langt. Det blir fort det når jeg begynner å skrive om historie.  Historiene til de tre siste som ble henrettet i Norge i fredstid er også spennende historier. De vil jeg dele med dere i senere innlegg. Endelig fikk kjerringa noen gode ideer til blogginnlegg. Takk, Allan. Og så håper jeg det ikke er mitt hode du pønsker på å fjerne fra kroppen. Du skjønner, jeg trenger det hodet for å kunne reflektere over hva mine medbloggere lirer av seg.

 

 

 

 

Et hundeliv.

Å ha hund medfører mye kos og litt jobb. Denne dagen startet med nattlig luftetur med hundene rundt 03.30. Det var en relativt mild natt, hvis noen lurte. Tok litt tid før jeg sovnet igjen. Man våkner litt av vandring i frisk natteluft enten man ønsker det eller ikke.

I dag har det vært badedag for Kidd. Det trengtes, mente jeg. Kidd var ikke enig. Det ble litt kjefting, og vi var ikke venner hele tiden der inne på badet.

Jeg slapp han ut av badet for at Gamle Gubben Grå kunne tørke han. Jeg var ikke populær akkurat da. Det var nok ikke Gamle Gubben Grå heller. For mens jeg vasket bad og badekar løp Kidd ellevii rundt i huset og “vasket” stue, gang og kjøkken. Gjett fem ganger på hvem som måtte vaske de rommene på  nytt etterpå.

Vi har gått mer tur for å få ut litt av energien som samlet seg opp under badeseansen. Vår tredje tur i dag. Bare nevner det. Etterpå måtte jeg gå tur med Charlie Chihuahua som nektet å bli med på turene med Kidd i dag.

Kidd skulle og hatt en hårklipp. Jeg tror ikke jeg starter med det i dag. Nå tror jeg i stedet jeg skal ta meg en velfortjent liten hvil i sola.

 

Allan klarte det – nesten.

Jeg er rystet og sjokkert over meg selv!!! Nei, det er ikke å ta for hardt i, rystet og sjokkert er jeg over denne kjerringas oppfattelsesevne tidlig en tirsdag morgen. Eller ikke så tidlig heller. Klokka er 08.42. Jeg sov litt lenge i dag. Kan skyldes en nattlig spasertur med en hund sånn i tidsperioden 03.17 til 03.35. Jeg er som kjent ikke så glad i fysisk fostring, og spesielt ikke på den tid av døgnet.

Men dette skulle ikke handle om meg. Dette skulle handle om Allan,  bloggkongen over alle bloggkonger. Han driver jo og trener og styrer noe fælt med dette løpeprosjektet mitt, “Under 50 på mila 2025”, der målet hans er å løpe under 50 minutter på mila i løpet av dette kalenderåret.
Hvorfor noen skulle ha slike lyster er mer enn denne kjerringa fatter og begriper, men han om det.

Han har løpt mye på tredemølla på treningsrommet de visstnok har i kjelleren i vinter, og det er fremgang å spore. Han har skrevet flere innlegg om at han har blitt sprekere, og at han stadig vekk løper fortere og fortere. Ja, jeg tror og at han på en heldig dag eller kveld klarte målet og var så vidt innenfor 50 minutter på 10 km der nede i kjellerstua.  Mulig jeg husker feil. Jeg er som sagt ikke så interessert i fysisk fostring og enda mindre interessert i hvor raskt noen løper uten å komme seg av flekken.

I går var han visstnok ute og testet formen utendørs. Løp en 10 km ute i friluft i snøhaugene oppe i nord der han bor. Og kan overraskende og gledestrålende fortelle at det gikk raskt, ja nesten helt utrolig raskt gikk det. Han klokka inn mila på fantastiske 34.12. Helt aldeles utrolig.

Jeg er som sagt ikke så interessert i fysisk fostring. Grunnen til at jeg leste innlegget så inngående og begynte å reflektere over det er jo at Allan er så heldig at han havnet på plassen over meg på bloggtopplista. Hvordan skulle jeg gripe dette innlegget an når jeg nå skulle skrive et innlegg på min egen blogg inspirert av dette innlegget?
Skulle jeg ikle meg treningstøy og joggesko og jogge ned til Kiwi og se hvor raskt jeg løper den distansen? Det er riktignok under ei mil og så og si nedoverbakke hele veien. Like vel tror jeg ikke jeg hadde klart det på 34.12. Ikke fristet det å komme heseblesende, gjennomsvett og utslitt inn på Kiwi heller.

Jeg begynte å tenke over distanser jeg kjenner til som er på rundt ei mil. Sånn som strekket fra barndomshjemmet mitt og til Hønefoss. Å løpe den distansen på under en halvtime er ganske imponerende. Da må bena gå som trommestikker bortover flatene ved kalkverket og oppover Vakerbakken og Hesselbergtoppen. Fremdeles har du igjen strekket fra Hønen og ned til byen.

Jeg er som kjent ikke så opptatt av fysisk fostring. Har heller aldri vært det. Men jeg kommer fra en familie hvor flere andre har hatt slike sære interesser. Storesøsteren min for eksempel var i mange år rimelig god både i friidrett og langrenn. Hun har nok tatt seg noen treningsøkter på disse strekkene. Jeg tror, selv om hun alltid har vært sprek, at hun har klart å løpe til Hønefoss på en drøy halvtime. Det er jo omtrent like raskt som skolebussen sneglet seg av gårde inn til byen da jeg gikk på ungdomsskolen.
Hvordan kan Allan ha løpt så raskt i snøhaugene oppe i nord?

I dagens samfunn må man ha et kritisk blikk på det man leser. Dere vet fake news og alt det der.
Samtidig har jeg liksom ikke følelsen av at den o så prominente bloggkongen Allan er en type som sprer løgn. Fjas, tull og en og annen overdrivelse, ja, Men direkte løgn? Jeg har ikke helt følelsen at  han er den typen. Ikke er bloggen hans en direkte treningsblogg heller. Hvis målet hans var å imponere andre desperate treningsidioter så ville ikke bloggen hans være det forumet jeg ville ha valgt. Vi leserne er jo stort sett kjerringer som elsker støvsugere, fjas tull og hårfønere. Vi ville knapt reflektere over innlegget annet enn at han hadde satt ny personlig rekord i dette løpeprosjektet sitt.

Jeg gransket innlegget slik en detektiv gransker et åsted. Hva var den lille detaljen jeg hadde oversett for å få denne historien til å stemme? Har han løpt nedover fra den leiligheten på Månetoppen? Det er mye snø på bildet.
Ville han ha klart å løpe en mil ned en snødekt vei på en drøy halvtime?
Han gikk et sånt turrenn i helga. Mange kilometer opp og ned over ett par, tre fjell i ufyselig vær. Ville ikke det sitte litt i kroppen på en mann som er over middagshøyden i alder? Mener bestemt at Allan er over 50.
Forbedringen er enorm. Jeg har følelsen av at når slike treningsidioter setter nye rekorder så er det ofte snakk om forbedringer på hundredels-sekunder. Her er det snakk om en forbedring på over et kvarter. 15 minutter 900 sekunder og 90.000 hundredelssekunder. Er han dopa på ett eller annet? Skal han begynne å reklamere for en energidrikk?
Det er noe som ikke stemmer.

Så slår det meg. Jeg ser ut av vinduet og smiler bredt. Du klarte det – nesten, Allan, men bare nesten. Jeg reiser meg for å fylle tekoppen. Snur bladet på kalenderen på kjøkkenveggen mens jeg venter på at tevannet skal bli varmt. Ny dag, ny måned og nye muligheter.

Ble ikke noen tur

I innlegget Ny uke og tur? satt jeg og drømte om bobiltur. Jeg kom til at jeg trengte litt nye impulser og bestemte meg for at denne vakre vårdagen til en aldri så liten dagstur. Fablet om Vestfold, Tønsberg, Horten, Holmestrand…. Det finnes mange muligheter. Eller kanskje Gjøvik? Har vært alt for lite på Gjøvik.
I det minste en tur til Vikersund eller kanskje Kongsberg?

Etter å ha lukket PCn vendte jeg meg mot Gamle Gubben Grå for å høre hvor han ville dra hen. Greit å ikke bare bestemme alt helt alene, selv om jeg er god til det.

Litt forundret observerte at han både var nybarbert og hadde på seg noe annet enn den arbeidsbuksa og slitte flaneskjorta han pleier å traske rundt i til vanlig. Ikke stivpynta, men ren skjorte og olabukse.
Skal du noe spesielt i dag? spør jeg.
Ja han hadde en avtale om å hjelpe noen med litt transportoppdrag. Mulig han har nevnt det, men siden det ikke var noe jeg trengte å engasjere meg i har jeg glemt det.

Så da forsvant både bil og Gamle Gubben Grå og jeg ble sittende igjen ensom her i granskauen. Ikke mye tur til fremmede steder på meg.

Turer blir det jo på kjerringa likevel. Vi har en hund med litt mageproblemer i dag, så  jeg har allerede vært på to turer med hundene på morgenen, og flere blir det nok utover dagen. Ingen grunn til å klage på mangel på tur……..

Ny uke og tur?

Ny uke og nye muligheter skriver folk i kommentarfeltet når jeg depper litt over min begredelig 12. plass på topplista. Var det ikke jeg som skulle opp og fram? Ser ut som jeg er på full fart i motsatt retning. Men denne kjerringa er ikke den som gir opp så raskt. Ikke setter jeg meg ned og skjeller ut leserne mine heller. De har sikkert annet å gjøre enn å lese alt mølet jeg knotter ned. Nei skal jeg få leserne til å strømme tilbake så må jeg skrive om noe som de har lyst til å lese om. Kvalitet frem for kvantitet. Gulrot frem for pisk.
Så i dag snakker vi om å reise dere.

Toveshomecartravelinng er på plassen foran meg på topplista, og hun har satt seg i bobilen og dratt av sted. En ferieform jeg virkelig har lyst til å prøve en gang. Jeg tror den ville ha passet meg utmerket.

Leker meg litt med å sjekke bobiler til salgs på finn.no, men de jeg kunne ha råd til er avskilta rustholker som mest sannsynlig lukter av gammel fyll skal man tro bildene som gjerne ledsager annonsene. Det er liksom ikke det jeg har lyst til å cruise av gårde nedover Europa i.

Å leie bobil er jo helt klart en mulighet. Men det blir mer noe som må planlegges. Ikke bare bakke en bag, kaste seg i bilen og dra av sted. Det er jo det jeg har lyst til. Reise av gårde på ferie her og nå. Med en gang!

Det ser ut til å bli en strålende dag, og ingenting hindrer oss fra å dra på tur. Om ikke bobil tur nedover Europa, men hva med en aldri så liten dagstur? Det burde jo la seg realisere.

Jo mer jeg tenker på det, jo sikrere blir jeg. I dag skal vi på tur. Ikke bare en tur til Røssholmstranda, men ut av kommunen og til et sted jeg ikke har vært tusen ganger før.  Endelig skjer det noe på denne bloggen og.

 

Tekopp og tastatur

Du har helt rett. Jeg har litt plagsomt mange innlegg for tiden. Jeg har et håp om at det skal gi meg litt flere sidevisninger, for de siste dagene har det tallet vært litt for lavt. Ser jo at i morgen er jeg nede på en 12. plass. Sånn blir denne kjerringa litt desperat av.
Mulig virker en slik strategi tvert i mot sin hensikt. At folk bare blir lei denne kjerringa som kommer med intetsigende innlegg hele tiden. Det er og en mulighet.

I kveld har vi gjort et forsøk på å vaske og ha litt pelsstell på Kidd.
Bilder kommer definitivt ikke. Han er absolutt ikke i humør til å stå modell akkurat nå. Ikke er vi venner for tiden heller. Går nok over i løpet av kvelden, men nå skal han få være i fred.

Jeg sitter ved PCn og får unna noen mail og slikt som må gjøres. Blogging tar jeg som pauser mellom slagene.
Nei tilbake til arbeidet. Jeg har en årsmøteprotokoll med vedlegg som skal sendes inn.

 

Mens katten er borte… skjer ingenting.

Gamle Gubben Grå var ikke med å gå tur med hundene. Da jeg for ut døra satt han fremdeles i pyjamas og koste seg med frokost og helgeavisene. Da jeg kom inn etter en par timers tur med hundene var han fremdeles i pyjamas. Han hadde forflyttet seg fra spisebordet, og avisene var byttet ut med ei bok.

Jeg vasket først gulv etter skitne hunder, satte på oppvaskmaskinen og ramlet så ned i godstolen for å lese litt i boka jeg holder på med. Boka er fin, men jeg bruker alt for lite tid på å lese bok. Muligens fordi jeg tilbringer alt for lite tid sammen med boka.

Gamle Gubben Grå har ikke det problemet. Jeg aner ikke hvor mange bøker han har lest i år, men det er ikke få.

Etter en stund reiser Gamle Gubben Grå seg. Tusler inn på soverommet og kommer ferdig påkledd ut igjen. Endelig kan han starte dagen. Klokka nærmer seg 13.30. Han går raskt til kjøleskapet. Tid for lunsj!

Etter lunsj er det mulig han gjør noe fornuftig. Jeg er usikker. Jeg er opptatt med å skravle med Yngste Sønn.

Det tar imidlertid ikke så veldig lang tid før vi hører umiskjennelige kjente lyder fra sofaen. Der under pelspleddet ligger Gamle Gubben Grå og snorker høyt.

Det er søndag og hviledag. I tillegg er det regn. Så da er det kanskje greit. Jeg er i det minste ganske sikker på hvem som skal få lage middag. Det blir ikke meg.

Føler meg litt sprek.

Ser mer ut som høst enn vår på ɓildet, men  det er tatt i dag. Det er fremdeles mars og våren har ikke kommet skikkelig i gang her på mine kanter.  I tillegg er det grått i dag. Grått med lett regn. Skal visstnok ikke mange kilometerne herfra før de våknet til snø i dag morges.

Likevel har jeg vært ute på tur med hundene. Gått 5,5 kilometer i følge skrittelleren. Over ei halv mil. Det må jeg si meg fornøyd med. Klokka er ennå ikke 13.00. (12 hvis vi ikke regner med sommertid).

Det var godt å gå ute, fikk med meg glade barn som hadde fått godtepose på Id feiring. I de godtepose var det tydeligvis også slike små “dommerfløyter”. Det hørtes godt. Gøy å se glade barn og voksne en tidlig søndag morgen

Det var og godt å komme inn igjen og vite at man har vært sprek. Egentlig hadde jeg tenkt å drive å pusle litt ute i dag, men det utsettes. Behøver ikke drive ute i hagen en regnværs-søndag i mars. Kan fort provosere mer enn imponere nabolaget.

Ikke det at jeg har noe behov for å imponere, men jeg har enda  indre behov for å provosere. Bedre å finne på noe annet å bruke dagen på.