Sommerværet holder seg, selv om det er litt kjøligere. Terrassedøra er oppe, og pelargoniene har fått en liten luftetur ut på terrassen. Tok de inn i kveldinga. Det skal bli betydelig kaldere til natta.
På søndager har jeg hviledag. Gjør bare det jeg føler for, likevel synes jeg at jeg har fått gjort en del. Slitenheten jeg har kjent på de siste dagene er i ferd med å avta. Det er godt å kjenne. Var nok smart å ta en rolig dag i går.
I dag skulle du blitt 63 år. Ingen høy alder i våre dager. Men slik ble det ikke. Nå har det gått over 10 måneder siden du døde. Jeg tror fremdeles ikke det går en dag uten at jeg tenker på deg. Savner deg i hverdagen min. Ja begge dere to på bildet, men i dag var det deg, GGG, jeg tenkte på.
Du og jeg. Vi var et godt team og utfyllte hverandre på en god måte. Det blir ikke det samme uten deg. Klesvasken hoper seg opp, og den ene lyspæra på bilen burde vært skiftet for flere uker siden. Likevel er det ikke når det kommer til alt det praktiske savnet er størst. Det fikser jeg på et vis. Jeg har lært meg å kjøre snøfreser, og Yngste Sønn har kappet vinterveden.
Da jeg var mest utslitt og du ville ha meg med på hytta husker jeg du sa: Du behøver ikke gjøre noe, bare være der. Sånn føler jeg når det gjelder savnet etter deg og. Det praktiske fikser jeg på et vis, men jeg savner at du er her. At du lytter til meg når jeg er engasjert eller oppgitt. At du sitter i sofakroken din med ei bok, eller sover der på sofaen med et fornøyd smil rundt munnen. Jeg savner samtalene i kurvstolene på trammen, og våre små utflukter. Jeg savner måltidene vi delte, og at du ler av meg når jeg brenner julebaksten eller utløser røykvarsleren når jeg forsøker å smelte sjokolade.
Kurvstolene på trammen har nærmest gått i oppløsning og blir snart kjørt på fyllinga sammen med drivhuset vi aldri fikk satt opp. I fjor ble det knapt bakt til jul, og det var ingen som lo av meg da røykvarsleren begynte å ule for noen uker siden. Livet mitt er litt fattigere og mye kjedeligere uten deg.
Du har alltid vært min bauta, min støtte når livet viser seg fra vrangsida. De siste månedene har jeg gått gjennom en av mine tyngste perioder, å miste deg, uten å ha deg til å lene meg til. Uten å ha deg ved min side til å ta vare på meg når alt er som mørkest. Det har vært beintøft. Jeg har savnet deg så. Savnet at du holder rundt meg og sier Dette klarer du.
Jeg har sluttet å drikke kaffe-latte på lørdagene, og har ikke varme rundstykker på søndagene. Det var vår greie. Det blir ikke det samme uten deg.
Likevel går livet videre. Jeg drikker fremdeles kaffe-latte, også på en lørdag hvis det faller seg slik. I påsken var alle tre ungene og jeg på hytta. Vi snakket mye om deg, og at du ville likt at vi var samlet der. Vi tar deg med videre i livene våre, og verner om de gode minnene.
Jeg savner deg veldig, skulle ønske du var her. Satidig er jeg glad for at det gikk så raskt. At du slapp å lide mer enn du gjorde. At du slapp å visne hen, tilbringe uker på sykehus mens du ble dårligere og dårligere. Nå lagde du middag til meg 24 timer gør du døde, før vi gikk tur med hundene og landa i kurvstolene på trammen. Det er godt å tenke på. Og så tenker jeg ikke så mye på de 24 kaotiske timene som fulgte.
Jeg skulle så gjerne gitt deg kaffe på senga i dag, men i stedet ble det roser på grava di. Jeg føler en nærhet til deg der. Føler du smiler til meg og sier at jeg takler alt bra. Gir meg det klappet på skuldra som jeg trenger for å fortsette.
Livet går videre. Jeg tar deg med meg videre gjennom alle minnene. Du er borte men ikke glemt. Savner deg.
Når jeg så helgeutfordringen til Ut i frilufttenkte jeg først at jeg kunne jo bare dele en selfie av meg selv. For jeg synes ikke helt vellykka kunne være en grei beskrivelse på meg.
Så begynte jeg å tenke. Hva vil det egentlig si å være vellykket? Er det å være rik? Å ha gjort karriere? Å inneha en viktig stilling? Det neste spørsmålet som dukket opp i hodet mitt var er Hvem setter målet for hvorvidt en person er vellykket? Er det en selv, omgivelsene eller en fast standard? En liste man kan søke opp å krysse av på. Master? Viktig stilling? Check.Check. Vakker og vellykket ekefelle? Check. Eksklusiv bolig? Check. 2 Tesla eller annen dyr bil? Check. Feilfrie barn? Check….
Jeg er nok ikke helt vellykka hvis jeg og livet mitt blir målt opp med de strengeste kritteriene for vellykkethet. Samtidig synes jeg at jeg hsr lykkes ganske greit med ting som har vært viktig for meg. Livet mitt og jeg er langt fra feilfrie, men det har vel ikke vært målet heller.
Feilfrie mennesker med feilfrie liv er i grunn kjedelige. Mennesker som har møtt motgang og har måtte bryne seg på livet er ofte mer spennende.
Kanskje burde vi senke kravene både til oss selv og andre. Ikke være så opptatte av å fremstå som vellykkete. Ikke ha så strenge krav til oss selv og de rundt oss. Jeg kjenner mennesker som aldri har klart å leve opp til de forventningene de er født inn i.
Kanskje burde vi slappe av mer og være oss selv fult og helt. Også med de ting som ikke er helt vellykka.
Jeg sto med veska på skuldra, nøkkelknippet i hånda og skoene på. Klar til å forlate Drømmehuset. Ikke sånn for godt, men for et par tre timer eller noe slikt. Jeg var sliten, skikkelig sliten. Ryggen er bedre i dag, men stiv. Arbeidslysta var fraværende. Jeg som liksom skal være så flink på lørdager. Nå var jeg umotivert og sliten. Sov dårlig i natt. Våknet klokka 03.20 og sovnet ikke igjen før klokka var over 6. Noen netter er slik. Kombinasjon av en kropp med vondter og tankekjør.
Det var ikke noe kaffe-latte som lokket i det fjerne. Eller i dag fristet det verken med folk eller kaffe-latte. I dag hadde jeg lyst til å være i mitt eget selskap. Slippe å være sosial, slippe å snakke. Men det var noen ærend jeg måtte gjøre før jeg tok helga. Ærend som hadde stått på lista hele uka.
På vei ut døra stoppet jeg opp. Må jeg fikse dette i dag? Hva skjer hvis jeg tar det på mandag?
Den første følelsen var at nei, dette har du bedtemt deg for å fikse i dag. Stå på nå. Et par tre timer nå, så kan du ta helga med god samvittighet. Jeg krummet nskken og tok i dørhåndtaket. Stå på. Det er jeg god til. Men en liten tanke var sådd. Hva om jeg utsetter det til mandag? Hva om jeg bruker helga til å slappe skikkelig av? Jeg er alene hjemme i helga. Jeg kan være i mitt eget selskap i hele dag og helt til i morgen kveld. Det er sjelden arbeidsoppgaver løper sin vei eller fordufter om du utsetter de litt.
Jeg sparket av meg skoene, hengte veska på knaggen sin og kjente på lettelse. Jeg kunne ta helga her og nå. Bare surre rundt i min egen verden. Slappe av og gjøre det jeg føler for. Det føltes utrolig godt.
Så i dag ble det en lat lørdag. Jeg tror jeg trenger det. Roe ned en sliten kropp. Være i min egen boble.
Helt uvirksom er jeg ikke. Jeg rusler rundt her hjemme og gjør småting som å sette på oppvaskmaskin, vanne planter og vaske bordet på terrassen. Men jeg føler på en helt annen ro enn jeg gjorde i morges. Det er ikke noe jeg må. Jeg har gitt meg selv lov til å slappe av med god samvittighet.
Det der med samvittighet er rart. Jeg har liksom innprenta i hjernebark og ryggrad at en må ha en plan foemr dagen. At en skal stå på. Lediggang er roten til alt ondt. Det har noe med oppvekst å gjøre. Jeg kommer fra ei slekt som er flinke til å stå på. Litt for flinke noen ganger.
Etter at jeg måtte slutte i arbeidslivet har jeg blitt flinkere til å restituere. Til å ta pauser å hente meg inn igjen. Noen ganger blir programmet litt mye, slik det ble forrige uke. Når det så ble sommer her samtidig, og jeg har stått på ute i hagen, så ble jeg litt vel sliten. Så sliten at jeg ikke orket å gå i toget i går, selv om jeg virkelug hadde lyst.
Når jeg blir så sliten er det som det går ned ei rull-gardin. Jeg er tilbake der jeg var før jeg møtte veggen. Jeg glemmer alt jeg har lært om restitusjon og gjør som jeg alltid gjorde, bøyer nakken og går på.
I dag klarte jeg å stoppe opp å tenke: Må jeg virkelig det? Og ja, det må jeg. Men ikke før på mandag. På mandag skal ei uthvilt kjerring få unna disse ærendene raskt og effeltivt. Ja, da kan det til og med fremstå som lystbetont.
Det var ikke lett å finne noe bilde i arkivet til denne kjerringa som dreide seg om trening. Derimot fant jeg mange bilder av kaffe-latte og mat. Merkelig. Vel, dette av en legofigur som fremstår atletisk får holde.
Grunnen til at jeg litt nytteløst lette etter treningsbilder er at Ærlig Crossfitter er på plass 100, og hennes siste innlegg handler ikke overraskende om trening. Ligger liksom litt i navnet på bloggen. Cross Fit er for de som ikke vet det en treningsform som er bygget på elementer fra høyintensiv trening, vektløfting, spensttrening, styrkeløft, turn, kettlebelltrening, calisthenics (trening med egen kroppsvekt), strongman og mange andre øvelser. Altså ting denne kjerringa har relativt lite greie på.
Bloggeren forteller i innlegget at hen satte personlig rekord (pr) i noe som kalles Power cleans uten å være helt klar over det. Jeg trodde PR betydde noe helt annet, men så er jeg ikke så bevandret i trenings-forkortelser.
Power cleans vil si at stangen hentes fra bakken og skal lande på skuldrene, men ikke over hodet. Dette leser jeg meg til på bloggen. Jeg går ut fra at den stangen, gjerne med vekter, ikke lander på skuldrene av seg selv, men faktisk løftes fra gulvet og opp på skuldrene.
Ærlig Crosfitter klarer 56 kilo, og jeg blir sittende å lure på hvor mye jeg ville klare å løfte på den måten. Garantert ikke 56 kilo, selv om jeg er ganske sterk.
Å løfte så tunge ting fra gulvet og opp i skulderhøyde krever sterk nuskulatur i rygg og bein, i tillegg til armene. Jeg har mye styrke i armene, men akkurat rygg og bein er mine svakeste kroppsdeler. Jeg er også dårlig på løfteteknikk når det gjelder slike løft. Crossfitt er ikke noe for meg.
Mulig jeg hadde hatt godt av å trene rygg og bein litt mer. Eller det burde jeg helt klart. I går hadde jeg så vondt i bein og rygg etter å ha tråkket rundt på diverse apeller at jeg ikke orket tanken på å gå i 1. mai toget, men nøyde meg med å være tilskuer. Her må det helt klart trening til. Tror dog jeg velger en annen treningsform enn crossfitt.
I år gikk jeg ikke i 1. mai toget. Jeg hadde ikke rygg til det. Så i år ble jeg publikum. Håper å komme sterkere tilbake neste år.
Det fine med å stå og se på er at du får med deg hele toget, og får et bedre inntrykk av hvor mange som fakrisk går i toget.
Trygghet for framtida sto det på denne parolen til LO. Trygghet for fratida… Var ikke det ett av valgløftene til Arbeiderpartiet under valgkampen? Trygghet er vel ikke akkurat det jeg føler mest på i en utrygg verden. Utrygghet for verdensituasjonen, mer utrygghet i arbeidslivet med flere midlertidig stillinger, utrygghet for egen økonomi og egen helse… Men et ønske og et krav om større trygghet er helt på sin plass.
Økt kjøpekraft for alle. Et betimelig krav i disse lønnsforhandlingstider.
Lik lønn, ikke lønn for kjønn. Fremdeles er det slik at kvinneyrker er dårligere betalt enn yrker hvor menn dominerer. Selv om de har like lang utdannelse. En kjent parole fra FO.
Så kom Rødt sine paroler. Forskuttering av sykelønna er en selvfølge og
Ikke rør sykelønna. Regner med at de parolene ikke trenger nærmere forklaring.
Kurderne er en viktig gruppe som deltar ivrig i 1. mai markeringen her på Ringerike.
Det samme er palestinerne.
Vi har en aktiv Palestinakomite her på Ringerike, så palestinerne har mange stlttespillere i toget. Det trengs i våre dager.
Merkelig nok virket det som det at palestinerne går i 1. mai tog var noe som provoserte enkelte i kommentarfeltet i lokalavisa i forkant av dagen. Tror enkelte av kommentarfeltets helter ikke har fått med seg at 1. mai er en intwrnasjonal dag, eller muligens de blander 1. og 17. mai. De skrev noe om at det er “vår” dag.
Da toget kom frem til torget var det taler og mer korpsmusikk. Gode taler og apeller. Barndomsvenninna og familien hadde sikret seg et bord på torget, og vinket meg til seg. Deilig for ryggen min å slippe å stå mens jeg hørte på talene.
Etter toget hadde jeg fått nok av dagen. Kjøpte meg en burger på vei hjem, og så flata jeg ut på sofaen. Godt fornøyd med en flott 1. mai feiring. 23 grader var det da jeg kom hjem. Lenge siden vi har hatt så fint vær på denne dagen.
I 1944 anla tyskerne en fangeleiren på Vågård, som er den grenda jeg bor i. Fangeleieren lå lenger inn i bygda enn der boligfeltet jeg bor på ligger.
Fangeleiren ble bygd fordi tyskerne trengte billig arbeidskraft til bygging av Eggemoen flyplass. Den billige arbeidskraften skaffet de seg ved å frakte sovjetiske krigsfanger til Norge. Det skal ha vært nærmere 1000 sovjetiske krigsfanger i leiren.
16 av de krigsfangene ble begravd på kirkegården til Haug kirke. Hver 1. mai legger vi ned krans ved minnesmerket deres og minnes at de døde på grunn av nazistenes okkupasjon. Før var også representanter fra den russiske ambasaden til stede ved denne markeringen, men etter Russlands invasjon av Ukraina har 1. mai kommiteen gjort det klart at de ikke er ønsket.
I år var det Einar som holdt apellen ved denne kransenedleggelsen. Han er i likhet med Anne som holdt apellen i Nordre Parkfra Rødt. Einar poengterte at vi æret våre sovjetiske kammerater som er begravd her. Vi hyller ikke de russiske styrkene som invaderer og okkuperer Ukraina.
Dette var og en veldig fin apell. Den trakk frem kampen mot okkupasjon som vi hadde i Norge og mange andre europeiske land under andre verdenskrig med angrepskriger og okkupasjoner som foregår i verden i dag. I Ukraina. Palestina, Libanon, Syria og Iran.
Ved dette arrangementet spillte Haug blåseoktett. De spillte både Internasjonalen og Gud signe vårt dyre fedreland.
Her fikk jeg hilst på folk jeg ikke så i Nordre park. Noen fordi de ikke var der, andre fordi jeg tydeligvis ikke alltid har øynene med meg.
Neste punkt på programmet blir selve 1. mai toget. Du henger vel med, og klikker innom bloggen senere i kveld for å få med deg det?
Det er en nydelig 1. mai i dag. Flaggene vaier, sola skinner og himmelen er blå. Det var bra oppmøte i Nordre Park for bekransning av bautaen over de sivile om mistet livet under andre verdenskrig her på Ringerike.
Koselig start på dagen. Man møter kjente man slår av en prrat med, gratulerer folk med dagen og lytter til apellen og korpsmusikken.
Anne holdt en fin apell. Tok utgangspunkt i bautaen og noen av enkeltmenneskene som har navnet sitt på bautaen. Tok historien med over i nåtiden Det er fremdeøes ting å kjempe for.
Nå går ferden snart videre til neste apell. Stikk gjerne innom bloggen senere i dag for mer 1. mai stemning.
I dag er det 1. mai. Arbeidernes internasjonale kamp- og festdag. Det er derfor overskriften på dette innlegget starter med første strofe av Internasjonalen.
Eller akurat i dag på arbeidernes frihetsdag står kanskje ikke statsråder og andre topper i Arbeiderpartiet og maser om at folk må stå opp. I dag kan arbeidere, folk i pensjonsalderen og syke folk få lov å ligge litt ut over morgenen med god samvittighet. Ja hvis de ikke arbeider i helsevesenet, politiet, brannvesen, bensinstasjoner, hagesentre, gatekjøkken eller andre yrker som holder samfunnet i gang, selv når alle har fri.
Noen mener at 1. mai har utspilt sin rolle. Ja Krfu lederen tok sågar nylig til orde for å avvikle hele dagen. Vel, jeg tror vi trenger noen fridager. Men skulle vi først begynne å redusere på de røde dagene på kallenderen tror jeg jeg vilke se på Kristihimmelsprett først. For det første, hvem feirer egentlig Kristi himmelfart i våre dager? Hvordan feirer man den? Og ikke minst, den ligger alltid på en torsdag, noe som gjør at halve Norge tar seg fri på den inneklemte fredagen dagen etter. Ja bortsett fra de som arbeider i helsevesenet, politiet, brannvesen, bensinstasjoner, hagesentre, gatekjøkken…..
1. mai vet jeg hvordan man feirer. Bare jeg blir ferdig med tekoppen, brødskiva og tastaturet er jeg i gang. Og jeg er ikke alene. Ja her på Hønefoss tyvstartet vi feiringa allerede på onsdag med 1. mai vorspiel.
I dag fortsetter vi markeringen. Om et par timer drar jeg ned til byen for å høre dagens første apell. Den blir holdt ved bautaen over alle her på Ringerike som ble drept under andre verdenskrig. Det er lederen i Rødt Ringerike som skal holde apellen.
Litt senere blir det apell ved russergrava på Haug kirkegård. Minnesmerke over russere som døde i tysketnes fangeleire her under den samme krigen. Der er det også et medlem fra Rødt som skal holde apellen.
På ettermiddagen blir det tog, taler og apeller på torget.
Jeg vil påstå at det er langt mer markering og flere som deltar på feiringen av 1. mai enn på feiring av Kristihimmelsprett. Sånn hvis man skulle begynne å redusere på høytidsdagene.
Jeg kommer tilbake med oppdatering fra dagens feiring ut over dagen. Så stikk innom bloggen senere i dag og kom i skikkelig 1. mai stemning.
Opp I, som sulten knuget har!
Nå drønner det av rettens velde,
til siste kamp det gjøres klar.
Som noen kanskje har fått med seg sendte Mimir Kristianson meldinger i fylla i påsken. I meldingene beskyldte han en fyr fra Bryne om å være surmaga fordi han ikke klarte å komme seg ut av Hønefoss. Vi fra Hønefoss lurte selvsagt på hvorfor han dro Hønefoss inn i samtalen. Fyren satt på en annen kant av landet, og hadde ingen for indrlse med byen vår. HADDE stortingsrepresentanten fordommer mot byen vår?
Lederen i Rødt Ringerike tok like godt kontakt med Mimir og ba han komme en tur til Hønefoss og forklare seg. Og i går var Mimir på plass i byen for å be om unnskyldning.
Førsr var han på medlemsmøte i Rødt. Der la han seg flat for å ha dratt Hønefoss inn i denne dumme saken som overhode ikke hadde noe med Hønefoss å gjøre.
Han holdt også et godt politisk foredrag. Mimir er en god retoriker. Han er kunnskapsrik og snakker slik folk forstår. Det var og tid til spørsmål og kommentarer fra salen. Tror de fleste medlemmene som møtte opp var fornøyd med møtet. Vi i styret var fornøyde både med oppmøte og med Mimir.
Lokalavisa fikk og en seanse med Mimir, før vi alle gikk på pub. Det ble arrangert 1. mai vorspiel på en av byens puber. Ja jeg er klar over at det bare var 29. april, men vi begynner feiringa tidlig her i byen. Vi kan jo kalle det Lille-1.mai-aften. Ha 1. mai-aften i dag og selve hovedfeiringa i morgen
På puben måtte Mimir gjennom et revolver-intervju fra initiativtakeren til dette arrangementet, og nok en gang be folk her i Hønefoss om unnskyldning for å ha rakket ned på byen vår. Vi tilgir gjerne, men la oss få mest mulug ut av det.
Så var det konsert med Poing. En trio med trekkspill, kontrabass og saxofon som spiller samtidsmusikk og jazz. De hadde med en kvinnelig sanger, og sang denne kvelden arbeidersanger og andre sanger som passer på et 1. mai vorspiel. Her var sanger fra Tolvskillingsoperaen, Rudolf Nilsen, Åge Aleksandersen og Jokke representert. Flott musikk og god stemning. Allsang var det og. Hele salen sang med på Revolusjonens røst.
Mot slutten av konserten holdt Mimir en apell, før bandet entret scenen igjen og vi avsluttet kvelden med at alle sang Intetnasjonalen av full hals.
En utrolig fin kveld! Årets første utepils rakk jeg og mellom møte og konsert. En nydelig kveld hvor vi og ɓle sittende litt ute etter konserten. Ikke verst å sitte ute i kortermet kjole til klokka var over 22 en kveld i slutten av april. Slike kvelder lever jeg lenge på.
