Sitter her med tekopp og tastatur og leser om nasjonaldagsfeiring i Hellas. Her i Drømmehuset var det lite med feiring i går. Jeg tilbragte dagen på Rådhuset. Det var kommunestyremøte. Ingen grunn til å feire.
Ikke det at det var så mange viktige saker til behandling. Det viktigste som sto på sakslista var vel skoleruta 25/26. Altså når det skal være høst-, jule, vinter- og påskeferie det neste året. Slikt berører jo alle med elever eller jobb i skolen. Den ble enstemmig vedtatt uten at noen ba om ordet.
Det som i mine øyne skapte mest interesse og engasjement var en interpellasjon (spørsmål til ordfører) fra INP (Industri og Næringspartiet). Spørsmålene gjaldt en av omsorgsboligene våre som nå mister døgnbemanningen den har hatt, og konsekvensene det kan få for beboerne. Jeg mente en slik omlegging ikke kunne fattes administrativt men måtte vedtas politisk. Da fikk jeg ganske overraskende til svar at det hadde vi vedtatt i kommunestyret i mai i fjor.
Jeg var på det kommunestyremøte. Jeg kan ikke huske å ha fattet et slikt vedtak. Noen ganger begynner jeg virkelig å lure på meg selv.
I dag kan jeg lese i lokalavisa at jeg har litt tungt for det. Eller for å sitere hva avisen skriver:
– Jeg er blitt fortalt og vist det, men jeg klarer fortsatt ikke å se at det står at døgnbemanningen i Krokenveien skal legges ned, i det vi vedtok. Det kan godt hende andre politikere forsto det, men jeg har ikke forstått det,
Avisen legger heldigvis til at det åpenbart var flere politikere som ikke hadde fått med seg at det aktuelle vedtaket betydde nettopp dette.
I dag har jeg andre ting på tapeten, men i kveld når kveldsmørket senker seg rundt Drømmehuset skal jeg sette meg ned med gamle sakspapirer, vedtak og vedlegg og prøve å forstå hvordan jeg kan ha vært med på å fattet et slikt vedtak – for det har jeg. Protokollen viser at det var enstemmig vedtatt.
I to år har regjeringen gått og messet om at snart, snart skal vi vanlige folk få bedre råd. Renta skal ned og boliglånene skal på ny bli å leve med, og ikke noe som holder Kari og Ola Normann våkne om natta.
Vi holdt ut i hele 2023 med tro på at alt skulle bli bedre bare det ble 2024. Det var jo det de sa, Støre, Vedum og Wolden Backe. Ingen rentenedgang kom i 2024. Men i mars, i mars 2025 da skulle det helt sikkert bli en rentenedgang. Garantert. Banna bein.
I dag fikk vi greie på at det ikke ble noen rentenedgang denne gangen heller. Men til høsten, eller neste år, eller en eller annen gang da, da kommer nok rentenedgangen. Kanskje.
Er det noen av dere som kjenner Æsop sin fabel om gutten som ropte ulv, ulv? Folk sluttet å tro på han, og jeg har helt mistet tillitten både til sentralbanksjefen, finansministeren og alle de andre sjefsøkonomene med millionlønn.
Begrunnelsen skjønner jeg heller ikke. Jeg er ikke økonom. Men man kan ikke sette ned renta og gjøre den økonomiske situasjonen for folk flest lettere fordi prisstigningen har vært for høy. Det er en logisk brist der for meg. Fordi mat, klær og alt annet har blitt dyrere så må huslånet og fortsette å være svindyrt. I tillegg hevder de samme folka at joda, dette vil føre til at vanlige folk får bedre råd.
Når utgiftene bare øker får ikke folk bedre råd. Lønnsoppgjøret er så vidt i gang. Kan man forvente et solid lønnshopp? I fjor var første år med økt kjøpekraft på lenge. Vil det bli det i år og? Eller må vi vise moderasjon? Dere vet; Krig i Europa, usikker verdensbilde, gal president i USA, og så må vi lokke skatteflyktningene fra Sveits hjem. Så å øke skatten til de som har mest er utenkelig.
Her går den enn dagen etter den andre, og jeg glemmer helt å ta bilde av maten vår for å lage mat-innlegg å ha på lur når disse evinnelige ukemeny-bloggene ligger over min på topplista. Jeg får nesten lyst til å sukke og stønne, surkle og syte nesten slik Allan gjør på en god blåmandag.
Det er jo bare min egen feil. Jeg har ingen andre å skylde på eller klage over. I går, for eksempel, jeg så at jeg lå på plassen under en slik ukemeny tidlig på ettermiddagen. Ting kan planlegges. Det var Gamle Gubben Grå som lagde middag. Fiskeform med tomater, kapers og ovnsstekte poteter. Det luktet godt av rosmarin i hele huset. Siste rest av håndplukket rosmarin Svigermor har hatt med hjem fra Spania for noen år siden.
Jeg ville ikke forstyrre Gamle Gubben Grå under arbeidet på kjøkkenet, men hadde store planer om å ta bilde av maten når den kom på tallerkenen. Skikkelig lekkert så det ut der jeg øste fisk i tomatsaus over de ovnsstekte potetene. Og det luktet utrolig godt. Så godt at intensjonen om fotografering helt ble glemt til både tallerkenen og formene med mat var tomme.
Slik blir det ikke noen topplassering på bloggtoppen for kjerringa. Jeg raser jo nedover både på plasseringer og antall sidevisninger. Nei, her må det skjerpings til. Denne kjerringa skal opp og fram. Nå må jeg øke fokuset på bloggen og levere litt bedre innlegg enn det jeg har gjort i det siste.
Jeg skal passe meg vel for å ha sterke meninger om hvilke topp-kandidater de forskjellige partiene skal ha ved høstens valg, bare minne om at listene ikke må leveres før til helga. Det er ennå mulig å gjøre endringer.
Slik jeg har forstått det er Jon Helgheim en av kandidatene som ønsker å representere Buskerud, mitt hjemfylke, på stortinget de neste fire årene. Han står på lista for Fremskrittspartiet. Jeg bryr meg ikke så mye om Fremskrittspartiet. Jo dårligere liste de stiller, jo mer øker sannsynligheten for at velgerne velger å stemme på en annen liste. Rødt for eksempel. Så kanskje burde jeg bare holde munn og håpe på det beste. Altså at Fremskrittspartiet har en liste ved valget som de færreste vil stemme på.
Det er vel ikke særlig overraskende når jeg sier at jeg ikke vil stemme på de uansett hvilke politiker de setter på topp, men jeg synes jo det er litt trist for seriøse Fremskrittsparti-politikere (ja de finnes) at partiet deres skal miste velgere på grunn av dårlige politikere, ikke på grunn av dårlig politikk.
Hvorfor jeg har så i mot Jon Helgheim? Han er sikkert en trivelig kar på mange måter, men jeg synes at han fremstår litt vel høy på seg selv. Arrogant tror jeg det heter på fint.
En ting et at han har kastet seg hardt inn i debatten om Mangfoldsuka i Drammen, og ikke minst heising av regnbueflagg. Det er politikk, og der er vi uenige. Jeg har ingen problemer med at listetopper på andre partier har et annet politisk syn enn meg. Det er vel litt av vitsen med politiske partier, det er fortsettelsen av historien jeg reagerer på.
På Facebook siden sin har Jon Helgheim langet ut mot Thomas Larsen Sola, som er direktør for oppvekst i Drammen kommune.
«Det er helt utrolig at øverste sjef for skole i en kommune kan bli så autoritær, arrogant, egenrådig og kunnskapsløs».
Ja han skriver mer i det innlegget sitt. Men la oss stoppe opp litt der. Som kommunestyrerepresentant i Drammen er Helgheim arbeidsgiver for kommunens ansatte. Også for denne påståtte autoritære, arrogante, egenrådige og kunnskapsløse direktøren. Er det ok at en arbeidsgiver omtaler sine ansatte på en slik måte?
Jon Helgheim er ingen novise i politikken. han har sittet en periode på stortinget, men røk ut for fire år siden. Nå håper han på come-back. Det håper han å oppnå ved å skjelle ut en kommune-ansatt. Er det en oppførsel som gir tillit?
Mange i Drammens politikken reagerte, forståelig nok. Det ble møte på kammerset i posisjon som Fremskrittspartiet er en del av. Kristelig Folkeparti truet med å bryte samarbeidet. De ble enige om å fortsette samarbeidet, men at gruppeleder i Fremskrittspartiet fikk Helghem til å roe ned språkbruken.
Vel, når jeg hører den godeste Helgheim på Buskerud-sendinga i ettermiddag høres det ikke ut som om han kommer til å følge den oppfordringen. Ingen skal diktere hvordan han ordlegger seg. Han kommer til å si tydelig fra om hva han mener også i fremtiden. Hans lojalitet er til velgerne, og administrasjonen har han ingenting i mot å skjelle ut hvis og når han finner det hensiktsmessig. Ingen skal belære han! Jeg synes han virker både arrogant, egenrådig og kunnskapsløs. De samme egenskapene som han kritiserte hos den ansatte.
Jeg skal som sagt ikke ha for mye formening om hvem de andre partiene velger å ha på sine valglister. Jo dårligere kandidater de andre partiene kommer opp med, jo bedre sjans har vi i Rædt til å få inn våre representanter. Likevel tenker jeg at det kanskje også er folk innad i Frp som spør seg om Helgheim virkelig er den kandidaten det bør satses på.
Det har ikke blitt noen bodrydding på meg i dag. Etter å ha gått en litt lengre tur med hundene begynte jeg ute i hagen. Det var så deilig temperatur ute selv om det ikke er direkte solskinn.
Det er fremdeles mars, Telen har ikke gått i bakken, men litt kan en vel så smått begynne med. Samle sammen avklipte greiner fra jeg klipte ned klatrerosene i fjor høst for eksempel.
De siste dagene har jeg gått og følt på utilstrekkelighet. Utilstrekkelighet på mange plan. Jeg har følt på at jeg ikke rekker alt jeg ønsker. At så fort jeg får løst en utfordring dukker det opp en ny. Eller helst at nye utfordringer dukker opp før jeg får løst de som alt er der.
Jeg skal være en støttende ektefelle for Gamle Gubben Grå. Han trenger og fortjener det. Jeg skal hjelpe Høvdingen. Når man har en politikk som går ut på at de eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, er det en del oppgaver som skyves over på de nærmeste. Voksne barn trenger også en mamma. Om ikke på så mange andre plan som en lyttende samtalepartner. Det å holde seg oppdatert på politiske saker tar litt tid og energi. Det samme gjør det å lede et lokallag. Så skal man være god husmor og holde hus og hjem i plettfri orden – og opp i det hele må jeg ikke glemme at jeg faktisk trenger mer tid til å hente meg inn igjen når dagene har vært for travle.
Når jeg nå setter meg ned for å starte dagen med tekopp og tastatur i min egen lille boble. Mitt friminutt på morgenen hvor jeg prøver å glemmer alt jeg burde ha gjort, alt jeg ikke rekker og hvor utilstrekkelig jeg er, og bare koser meg med å reflektere litt over det siste blogginnlegget til den bloggeren som ligger over meg på topplista. Ja da kommer Allan med et innlegg om å ha system og orden i boder. Tusen takk, Allan. Det var vel det siste jeg trengte akkurat nå.
Vi har i grunn boder nok. Innimellom føler jeg at hele Drømmehuset er gjort om til en stor bod. Som regel ser det vel sånn rimelig bra ut i de rommene vi oppholder oss i og hvor vi la gjester ferdes, men vi har mange kvadratmeter hvor vi kun slipper til den nærmeste familie. Jeg kan nevne loftet, kjellerboden, “verkstedet”, biblioteket, kles-boden for ikke å snakke om garasjen. Den store doble garasjen som er så full av ting som muligens er kjekke å ha at vi ikke har plass til bilen der.
Jeg tror ikke det er mangel på smarte innredninger som gjør at det kanskje ikke akkurat er system i disse bodene. For alt jeg vet kan vi ha et helt elfa-hyllesystem lagret i en av disse bodene uten at jeg har snøring på det. Jeg tror det er for mange ting der totalt, og at mye kommer av at jeg er gift med en gubbe med vel-utviklet kjekt-å-ha-gen, for ikke å kalle det ved dets rette navn; Samlemani.
Kanskje litt dårlig gjort å bare skylde på Gamle Gubben Grå, Jeg kommer jo aldri helt i gang med alle de gode ideene jeg har for boder og alle andre rom i Drømmehuset. Jeg har en perm full av gode ideer klippet ut av diverse interiørblader som jeg har lyst til å sette ut i livet, men flinkere til å samle på ideer enn å sette de ut i livet. Hjalp ikke på følelsen av utilstrekkelighet den erkjennelsen der.
Jeg sier ikke atjeg ikke vet sånn noenlunde hvor ting er. Jeg bare sier at enkelte tilg kan det være litt problematisk å få tak i. Man gir liksom litt opp når man skimter det man skal ha tak i langtt der inne bak alt annet rot.
Påskepynten har jeg gått et par dager og lurt litt på hvor er. Jeg tror den er på loftet – eller muligens i kjelleren… Står på arbeidslista denne uka å finne ut av det. Julepynten er på loftet. Det vet jeg. For det er ikke så lenge siden siste rest ble båret opp. Det var mellomlagret på gjesterommet en periode. Tror forresten det står at en balje med julekrus som burde kommet seg opp før påske. Bærplukkeren har jeg sånn noenlunde snøring på. Den er i kjellerboden. Hvor enkel den er å få tak i er jeg usikker. Balkongflagget er jeg og usikker på hvor er. Burde kanskje og prøve å finne ut. Detnærmer seg 1. og 17. mai. Allan, dette innlegget hjalp virkelig ikke!
Reinskinn har jeg ikke, muligens ett på hytta. Husker ikke helt, men saueskinn har vi nok av. Både på hytta og hjemme. Juletreet er på loftet.. Godt beskyttet i trekket sitt. Vi fikk det til jul i år, så å si at det har “fast plass” er vel litt tidlig. Før har vi hatt ekte tre i jula, de lagres ikke i boder.
Det er ikke mangel på kroker og hyller som gjør at det er rot i bodene i Drømmehuset. Det å dra å handle et nytt elfa hyllesystem med kroker og andre smarte løsninger er det siste vi trenger. Det ville sikkert bare blitt lagret i garasjen i påvente av arbeidslyst hos Gamle Gubben Grå. Ja eller hos meg. Det er så greit å skylde på Gubben, men det er jo i like stor grad mitt ansvar.
Det nærmer seg familiens påskeskirenn. Skier og staver står i garasjeboden. Relativt lett tilgjengelig. Heldigvis er ungene så store at de tar ansvar for eget utstyr. Jeg trenger ikke å påse at flere enn jeg selv har støvler, staver og ski i orden. I år tror jeg at jeg dropper det og. Tror ikke det er stort med snø igjen til påske. I det minste ikke så mye at jeg ikke kommer meg frem uten ski.
Allan pirket nok i min dårlige samvittighet til at jeg begynner å fable om bodrydding. Akkurat som om jeg ikke hadde nok av ting å ta tak i. Det er kommunestyremøte i morgen, det må forberedes. Det må sendes noen mail etter styremøte i Rødt i går. Jeg må få handlet for høvdingen. Hunder skal luftes og jeg har vel noen gulv som bør vaskes, en hage som dukker frem fra snøen og trengr at jeg tar tak, terrassen som trenger at jeg steller den litt etter vinterdvalen, kurvstolene på trammen bør skiftes ut. frø bør sås……
Og nå kan jeg altså føre opp på den lista som er mer enn lang nok fra før – Rydde alle boder, kott og skap. Akkurat i dag er jeg ikke særlig glad i han der bloggkongen langt oppe i Målselv fjellandsby som bare har en skarve sportsbod å holde orden på.
Plutselig var dagen blitt kveld, og jeg sitter her med tekopp og tastatur. Det har vært deilig vårvær. Jeg har gått turer med hundene og kost meg med å kjenne sola varme. Ikke tok jeg bilder da jeg gikk tur, og ikke tok jeg bilder da jeg lagde middag. Ikke akkurat den perfekte blogger for tiden.
Hva er egentlig en perfekt blogger for tiden? Eller et perfekt menneske? Har jeg egentlig behov for å være perfekt?
Jeg rister på hodet for meg selv. Er det noe jeg ikke har behov for så er det å bli oppfattet som perfekt. Spesiell, muligens, det kan jeg like å bli sett på som. Men ikke perfekt. Perfeksjonisme er kjedelig. Jeg har mer behov for å være en original. Noe unikt og spesielt. Noe som nødvendigvis ikke er som alle andre. Er man som alle andre så er jo man en kopi. Jeg ønsker ikke å være en kopi. Jeg ønsker å være meg selv.
Selv om jeg skriver at jeg ønsker å være unik betyr ikke det at jeg ønsker å være bedre enn andre. Hvordan rangerer man hvem som er best i konkurransen om å være menneske? Det må da være et bra nok menneske. Uten at jeg helt vet hvordan man finner ut hva som er bra nok. Det kommer vel an på hva det mennesket ønsker å være bra nok til. Jeg ønsker å være skikkelig god på å være meg selv.
Jeg er nemlig relativt godt fornøyd med meg selv. Er det lov å si? At en er fornøyd med seg selv? Blir man ikke da oppfattet som selvtilfreds, og det er vel ikke sett på som en positiv egenskap?
Ei kjerring som henger opp brent julebakst i hagen til offentlig beskuelse kan ikke være helt som andre. Men det er da ikke sevtilfredshet som får meg til å henge ut julebaksten min til spott og spe. For meg er det vel mer et tegn på at jeg ikke tar meg selv så veldig høytidelig. At jeg er trygg nok på meg selv til også å vise frem mine feil og mangler.
For selvsagt har jeg feil og mangler. Jeg har på ingen måte behov for å forsøke å skjule det. Når man ser meg komme ruslende ser man raskt at denne kjerringa har noen skavanker eller feil og mangler om du vil. Skavankene er en del av meg. De er og med på å gjøre meg til det unike mennesket jeg er. Husk jeg forsøker ikke å være et perfekt menneske. Nok en gang, perfeksjonisme er kjedelig. Jeg vil heller være spesiell, unik, annerledes. Kort sagt meg selv.
Studerer skjerfet til Strikkekjerring. Undres litt på hvordan de spissene er strikket. Klikker meg inn på oppskriften, men for å finne ut det må jeg enten kjøpe oppskriften eller klikke meg inn på youtube. Så nysgjerrig er jeg ikke. Jeg kommer ikke til å starte på noe strikkeprosjekt, så fristende er ikke skjerfet.
I går ble det litt stilt fra meg etter et litt kjedelig morgen-innlegg om mat. Jeg skulle ønske at det kom av at jeg hadde fylt dagen med spennende aktiviteter, men sannheten var at jeg knapt var utenfor døra. Ikke hadde jeg de helt store prosjektene på gang her hjemme heller. Jeg var rett og slett litt lei. Eller kanskje ikke litt lei.
Akkurat som i dag ble jeg sittende i lange stunder og lete etter ordene mens fingrene beveger seg nølende over tastaturet. Jeg tror ikke jeg skal utdype så nøye hva som gjorde meg lei i går. Det hadde overhode ikke noe med blogg å gjøre, og selv om jeg gjerne sorterer tanker over tastaturet er ikke blogg dagbok. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at jeg har begrenset energi, det er derfor jeg er ufør og ikke i arbeid. For meg er det viktig å prioritere hva jeg bruker den energien jeg har på. For tiden er det noe som krever langt mer energi enn jeg hadde forutsett, og i grunn mer enn jeg ønsker å bruke.
Det som reddet dagen i går var en journalist i lokalavisa. Han sendte meg en melding som gjorde at jeg satt bøyd over tastaturet til over midnatt uten knapt å ha tid til å sjekke verken nettaviser eller blogg. Finnes det en smartere måte enn å få vekket engasjementet og energien hos denne kjerringa enn kommunal forvaltning? Jeg tror ikke det.
I dag er det møte i Rødt Ringerike. På torsdag er det kommunestyremøte. Dette blir en engasjerende uke. Da har ikke denne kjerringa så mye tid til å ligge under pelspleddet å være lei og kei.
Jeg har både laget og spist middag de siste ukene.Opp til flere ganger. Ganske mange oppskrifter har blitt prøvd ut. Det er rimelig vanlig her i Drømmehuset. Vi er glade i mat, og glade i å lage mat.
Noe jeg derimot ikke har vært så flink til de siste par ukene er å ta bilde av maten jeg spiser og lager. Jeg skrev et par matinnlegg for rundt to uker siden, og hatt klar til publisering hvis det skulle dukke opp ett av de evinnelige ukemeny innleggene på plassen over min på bloggtopplista. Det siste av de ble publisert i går.
I går var der Gamle Gubben Grå som lagde middag. Noen ganger er det smartest at kjerringa ikke sniker seg rundt på kjøkkenet for å fotografere når Gubben kokkelerer. I går var muligens en slik dag, eller jeg ville ikke ødelegge helgefreden med å teste dagsformen på Gubben. Det hender han blir litt … hissig.
Så de5 blir ikke noe kulinarisk innlegg fra Kjeringa i dag, men jeg lover å komme sterkere tilbake.
