Barn dopes ned på sovemedisiner hvis de har problemer med å sovne om kvelden leser jeg i avisen.
Nå er mine barn for lengst store, og det er lenge siden jeg løp inn og ut av barnerom og lsang sanger, leste eventyr, hylte SOV!!!! eller bare sto 15 minutter ute i stillheten på verandaen og håpet at det var rolig når jeg kom inn igjenn. Alle småbarnsforeldre har vel i perioder opplevd at barna har problemer med å få sove. Vi som foreldre kan bli så slitne, så trøtte og så fortvilte at vi knapt vet hva vi skal gjøre. For min del husket jeg hvor deilig det var med aftenvakter på jobb og færst komme hjem når barna hadde sovna. Jeg husker og hvor takknemlig jeg var når besteforeldre passet ungene slik at jeg og faren deres kunne ha en rolig voksenettermiddag i ny og ne. Slik er det vel for alle småbarnsforeldre. Barn er barn de trenger ikke medisineres mot å være – nettopp barn.
Ritalin er løsningen på alt.
Her om dagen hørte jeg om et lite barn som hadde begynt med Ritalin før dåpsdagen. Før dåpsdagen, alså før barnet fyllte tre måneder hadde dette barnet fått diagnosen hyperaktiv. For meg var det et tabkekors at et barn kan diagnostiseres som hyperaktiv før det hverken kan krabbe,eller gå, Symptomet var visst at det var så urolig og skrek så mye om natta. (Om dagen derimot var det snillt og sov mye…) Mang en natt har jeg sittet i gyngestolen i stua med ett av barna mine og gynget og gynget. Sunget en sang eller to, og innimellom vært så trøtt at jeg kunne grått og av og til sikkert gjorde det og. Jeg vet at jeg det året hadde det å få sove sammenhengende en hel natt som mitt høyeste ønske. Men å dope ned barnet på sovemedisin? Barn er barn. De trenger ikke å medisineres mot å være – nettopp barn.
Ethvert barn sin diagnose.
Ethvert barn som ikke utvikler seg etter normalen, må diagnostiseres. Få et stempel i panna. “Feilvare”: Vanligvis er det leger eller psykologer, psykiatere etc som kan stillediagnoser. Som radiograf vet jeg at det er utenfor mitt kompetansefelt å stille diagnoser selv om jeg med over 20 års erfaring er i stand til det i like stor grad som en nyutdannet turnuskandidat. Men når det gjelder barna våre blir diagnoser som ADHD og Asperger like ofte satt av lærere, førskolelerere og andre pedagoger. BANG; der sitter stemplet i panna og skal følge barnet resten av skolehverdagen, resten av livet.
Missforstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot at barn gfår hjelp for sine utfordringer, at de får tilrettelagt undervisning tilpasset sine evner og sin måte og lære på. At foreldre får veiledning og støtte. Men jeg reagerer på at barn blir diagnostisert og sykeliggjort hvis de er litt mer urolige, litt mindre motorisk utviklet, eller på annen måte oppfører seg anderledes enn det som er mest behagelig for oss voksne. Jeg reagerer på at mange barn blir sett på som syke fordi de rett og slett oppfører seg som barn.
På konferansetimerr stiller foreldre med advokat leste jeg i avisen i vinter.
Skole-hjemsamarbeidet som skolen i hvertfall i teorien ser på som viktig blir utført på en slik måte at foreldre syns det er best å ha med advokat! Hva slags samarbeid kan det bli? Skal advokaten hoppe opp å skrike “Jeg protesterer” hvis læreren sier at lille Per nok sliter litt med mattematikken? Hvis læreren foreslår at foreldrene i en periode kanskje bør sjekke at lille Kari gjør leksene sine, skal advokaten da forsvare foreldrene å si at foreldrene har juridisk rett til å benytte sinfrihet på Eliksia, til videreutvikling eller rett og slett til å arbeide og at de derfor ikke under noen forutsetning kan pålegges å ta mer ansvar for sitt eget barns utdanning og utvikling?
Som mor i full jobb og vell så det har jeg ofte følt meg uglesett iden litt trangsynte bygda hvor vi bodde da barna mine hadde sine første skoleår. Blandt de hjemmeværende mødrene som sendte med barna hjemmebakt brød i matpakka og alltid kunne stille opp på skolen til konferansetimer og andre arrangement midt på formiddagen fallt jeg ofte gjennom. At jeg mente at mine barn kunne gå til og fra skolen selv om det var 2 km og 87 meter, ga dem ansvaret for selv å pakke sekken og gymtøyet allerede i første klasse og ga dem nøkkel slik at de kunne låse seg inn hjemme og være alene i 3 timer til jeg kom fra jobb gjorde meg heller ikke til en gjennomsnittsmor i bygda. Noen ganger kunne jeg på konferansetimene føle at jeg trengte noen som kunne tale min sakt når lærerinna som hadde to av mine barn så på meg med det bebreidene blikket sitt. Hun som kjørte barna sine til skolen hver dag -selv om det var kortere å gå de 300 metrene gjennom skogen til skolen enn det var å kjøre rundt. Som bar sekken inn i klasserommet for barna langt opp i storskolen. Når hun så hardt på meg og hevdet at min sønns dårlige motoriske og lesefaglige utvikling var min feil fordi jeg prioriterte livet mitt feil, Men jeg var voksen, jeg måtte selv stå for mine verdivalg og mine prioriteringer. Det kunne sikkert vært bekvemt å hatt med en advokat til å forsvare meg, men som et voksen selvstendig menneske må jeg klare å stå opp for meg selv og selv forsvare meg selv i en diskusjon med en lærer. Til svende og sist burde jo lreren og vi som foreldre ha det samme målet. Best muklig skolegang for våre barn.
Det siste som fikk meg til å stoppe opp å reflektere over utviklingen var at man nå i større og større grad brukte proffesjonelle fotografer under fødsler.
Nå som blivende fedre kan oppdatere venner og bekjente minutt for minutt på Facebook og tvitter om hvordan fødselen skrider henn holder det selvsagt ikke med noen skarve bilder med et pappaholdt fotoapparat. Jeg har født en del barn og kun på første fødsel husket Gamle Gubben Grå å fotografere under fødselen. Kan ikke huske at jeg savnet det under de andre fødslene og tror ikke barna mine har fått psykiske vansker av at de var vasket og tørket før de ble fotografert for første gang. En proffesjonell fotograf inne på fødestua under fødselen hadde jeg nok kastet på dør. Ikke hadde jeg hatt råd til å ha en fotograf sittende i beredskap en fjorten dagers tid i påvente av min fødsel heller.
Nei det er en syk utvikling i samfunnet. Jeg lurer på hvor det vil ende.
