For tiden leser jeg biografien til tidligere LO leder Gerd – Liv Valla. En gang kåret til Norges mektigste person.  Hun var en beintøff fagforeningsleder og tvang regjeringen i kne i sykelønnsaken i 2006. Som tillitsvalgt syns jeg hun var en spennende person, Hun var tøff. Hun fikk igjennom kravene sine. Et forbilde på mange måter, selv om jeg er tillitsvalgt i en organisasjon som ikke er et LO forbund, og i grunn er litt kritisk til LO og den makten den historisk har hatt med sin tilknyttning til Arbeiderpartiet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Så kom Valla Yssen saken. Den eksploderte i media 11. januar 2007 med Yssen sin oppsigelse gjennom forsida på VG: Gerd _-Liv Valla hadde mobbet henne fordi hun var blitt gravid.  Jeg var blitt sykmeldt med prolaps to dager tidligere, og klare knapt å stå, ikke sitte og klarte bre å gå med støtte av stokker, vegger eller handlevogner.  I min tilværelse hjemme på sofaen ble Valla Yssen saken interesant lesing.

Jeg leste alle avisartikler jeg kom over i VG; Dagbladet og Aftenposten,  For meg tegnet det seg et bilde av Valla som en tøff leder med en tøff lederstil.  “Jeg er ingen pusekatt” var ett av sitatene hennes fra den tiden, og Nei, Gerd – Liv Valla har nok aldri vært noen pusekatt.  Men ville en pusekatt noengang klart å bli LO-leder? Ville en pusekatt noen gang blitt regnet som Nogges mektigste person? Selvsagt var hun beintøff. Hun ¨åtte være beintøff for å nå så langt som hun har.

Som tillitsvalgt har jeg møtt mennesker som  har blitt mobbet fra jobben.  Jeg har vært involveerrt og forsøkt å løse opp i flere slike saker. Snakket arbeidstakernes sak mot ledere som bedriver hersketeknikk.  Jeg har sett hvordan hersketeknikk satt i system  gjennom en tøff lederstil kan knekke en arbeidstager. Jeg har sett hva det gjør med mennesker på kort og lang sikt. 

Både jeg og folk som står meg nær opplevde alvorlig og langvarig mobbing gjennom skoletiden.  Jeg har følt på kroppen hva det vil si å bli mobbet. Jeg ble kanskje sterk av det, men det er noen år der som jeg ikke unner min verste fiende og det er medelever fra ungdomsskolen som jeg  fremdeles, nå over 30 år seinere, ikke ville gidde å hilse på hvis jeg skulle møte de tilfeldig. Jeg vil aldri ha noen interesse av å delta på noen reunion for ungdomsskoleklassen.Da jeg sist  fredag på fest møtte ei fra ungdomsskoleklassen min som jeg ikke har sett siden da,  rev det opp noe minner…

Jeg vill aldri forsvare mobbing eller annen form for trakkasering.

Men fortoner Yssen seg som et typisk mobbeoffer? Enredd liten sjel totalt overkjørt og trakkasert av en hensynsløs og tøff leder? Sier man opp en stilling via forsiden på VG hvis man er mobbet til å si opp jobben? Orker man å ta den debatten og det kjøret hun burde vite kom i media hvis man er et offer?   For meg fremtoner det seg som  to sterke kvinner som har røket uklar, og tar catfighten i media.  De ar mektige venner begge to.  Kanskje brukte noen av Yssens mektige venner Yssen og hennes sak for alt den var verdt for å fjerne en sterk kvinne som var blitt for mektig.? Når man iser på saken i etterpåklokskapens grelle lys,  var vel det viktigste som kom ut av saken  at en mektig kvinne ble fjernet fra sin mektige possisjon. Kanskje var det hensikten med hele stuntet…

Men jeg leser biografien til Valla. Den handler om så mye mer enn Yssen saken. Jeg har ikke kommet så langt. Har lest om oppvekst på Valla og studiedager på Blindern, og det tydeliggjør det bildet jeg alltid har hatt av en sterk kvinne, en engasjert kvinne som kjemper for de saker hun tror på. “Gi meg de brennende hjerter” har hun kallt boken Og hun har hatt et brennende hjerte for saker hun tror på.  En sosialist med et brennende solidaritetsperspektiv.  En person jeg kan kjenne meg igjenn i.

Boken tegner et bilde av en kvinne med mange meninger. En kvinne som ønsker å være med å forandre samfunnet ikke fordi hun liker å ha makt, men fordi hun liker å se at samfunnet utvikler seg i den retningen hun ønsker. En idealist som kjemper for det hun tror på.