Avisoverskriften skrek mot meg da jeg var innom bensinstasjon på vei hjem fra nattevakt.

    “FOLSYRE BESKYTTER BARN MOT AUTISME”

Jeg har en sønn som har asperger, en form for autisme.  Jeg kjenner knuten i magen, er det min feil? Kunne jeg ha ungått det?  Jeg kjøper avisen. Dette må jeg lese.  Samtidig sier en stemme inni hodet mitt. “STOPP!!!  du har bestemt deg for ikke å tillate slike tanker. La avisen være.”  Selvsagt blir avisen med hjem. Jeg syns avisen skriker mot meg der den ligger ipassasjersetet ved siden av meg mens jeg kjører hjem.

Vel hjemme med tekoppen,  og frokosten må artikkelen leses.  Hvis mor tar folsyretilskudd før og i starten av svangerskapet minsker det sjansen for at barnet får autisme.  (leser og at det er en annen form for autisme enn det sønn min har det beskytter mot, og knuten i magen løser seg litt opp.) 

Folsyre, hvorfor tok jeg ikke folsyre da jeg forsøkte å bli gravid før denne sønnen ble født?  Jeg visste at Folsyre beskyttet for nevrologiske misdannelser hos fosteret hvis det ble tatt før og under første del av svangerskapet. Det lærte jeg i sorggruppen jeg deltok i på den tiden. Sorggruppen i regi av foreningen “Vi som har et barn for lite.” Jeg lar tankene gli de 18 -19 årene tilbake.  En av familien i gruppa hadde mistet et barn som hadde en missdannelse som ikke var forenenlig med liv. Den misdannelsen kunne vært ungått hvis moren hadde tatt folsyre før svangerskapet. Men det visste hun først senere, da det var for sent. Hun spiste folsyre for at katastrofen ikke skulle skje en gang til mens hun forsøkte å bli gravid på ny. Folsyre var et tema vi diskuterte i gruppa. Det var et bevist valg jeg tok den gang.

Vi hadde mistet en datter i krybbedød.  Jenta vår døde 4 uker gammel brått og uventet. Jeg var full av selvbebreidelser i tiden som fulgte.

Jeg har en medfødt hjertefeil. Tenk om datteren hadde en medfødt hjertefeil som jeg kunne ha fått legene til å oppdage hvis jeg bare hadde stått på mer. Men jeg var til ekstra ultralyder i svangerskapet nettopp på grunn av hjertefeilen min. Hun hadde aspirert fostervann og var derfor født med lungebetennelse. Vi hadde tilbragt de første 13 dagene på sykehus. Prøver var tatt, og hun hadde vært i trygge hender. Jeg hadde gjort alt jeg kunne – og obduksjonen viste ikke noe galt med hjertet.

Jeg arbeider på røntgen. Kunne jobben min være skyld i krybbedødsfallet?

Siste dagen hun levde haddejeg henne med ut i snøværet da vi kjørte storesøsteren på turning. Kanskje jeg ikke burde ha tatt henne med ut i snøværet?

Da jeg gikk og la meg siste kvelden hun levde forventet jeg å bli vekket i løpet av en time fordi det snart var tid for mat. Jeg vurderte å vekke henne for å amme før jeg la meg, men tenkte hun trengte søvnen. Hun hadde sovet litt lite i løpet av dagen. Søvnen hadde blitt avbrutt flere ganger. Blant annet for å kjøre til turningen.  Hun våknet aldri. Jeg sovnet utslitt  etter fire uker med sykehus og nattevåk. Våknet tidlig tidlig neste morgen badende i morsmelk, og fant henne død i barnesengen. Om jeg bare hadde vekket henne den siste kvelden. … Hadde hun levd fremdeles da?

Krybbedød kan i enkelte tilfeller skyldes overoppheting. Det vet jeg nå. Det visste jeg ikke da. Siste kvelden la jeg et babuteppe over babydyna og pakket henne godt inn. Hun hadde jo hatt lungebetennelse. Jeg hadde hatt henne med ut i snøværet og hun var litt snørrete, så jeg pakket henne godt inn for å holde henne god og varm… Hadde hun levd hvis jeg ikke hadde lagt over det teppet?

Jeg hadde fått en pysjamas iav en kolega hvor det sto sov godt på i barselgave fra en kollega. Den hadde jeg tatt på henne for første gang denne natta. Hadde hun levd hvis jeg ikke hadde valgt pysjen med den teksten…

Bebreidelsene var mange. Krybbedød var mye i media på den tiden, og Svigermor, som nok og var i sorg, klippet ut hver eneste artikkel og la i tykke konvolutter og sendte til meg i posten. Selvbebreidelsene vokste til en stor vond knute.

En dag mens jeg satt alene hjemme og så på TV og det var en krimserie hvor et spebarn døde og en patolog og detektiv skulle finne ut hvorfor. Var det drap? Slik politiet mente? Noe brasst i meg under den TV seansen. Og da Gamle Gubben Grå kom hjem satt jeg totalt oppløst i tårer. Hikstende fikk jeg fortalt hvor me jeg bebreidet meg selv.  Det ble en lang natt i armkroken til Gubben.  Vi ble enige om at alt jeg hadde gjort med pysj og pledd var gjort i beste mening. At jeg ikke kunne gå å bebreide meg selv at jeg hadde tatt henne med ut eller ikke vekket henne siste kvelden. Jeg hadde jo gjort det i beste mening.  Vi var å veldig optatt av at vi ikke skulle være overbeskyttende overfor storesøster. Hun skulle få klatrre i trør og huske med bena opp i himmelen som andre barn. Artiklene fra Svigermor ble kastet ulest.

Så ble jeg gravid igjen.  

Jeg gikk selvsagt til vanlig svangerskapskontroll og gjorde alt jeg fikk råd om. Men vi var bevisste på at det var minimal sjanse for at katastrofen skulle skje igjenn. Jeg hadde jordmor og andre helsepersonell jeg kunne snakke med om frykten og alle rasjonelle og irrasjonelle følelser. Jeg ble fulgt tett opp, men alle var og flinke til å betrygge meg om at det ikke var noen grunn til å tro at katastrofen skulle skje igjenn.  Da vi skulle hjem fra Føden var det en vanskelig avveiing å ta. Pustestans alarm eller ikke.  Rågiverne våre var delte. Noenfor og noen mot.  Vi valgte å dra hjem uten alarm (Vi kunne hente den når som helst hvis vi skulle ombestemme oss.)  En alarm som ulte og ga mange falske alarmer ville sykeliggjøre et friskt barn  Og  hva om alarmen gikk og vi ikke klarte å handle riktig?  Hva med ei storesøster som alt hadde mistet en søsken. Ville ikke en slik alarm bare være med på å forsterke angsten?  Det var en frisk sønn vi hadde fått 

Slike artikler som den i Aftenposten i dag irriterer meg. Jeg vet hvor mye selvbebreidelser og skyldfølelse den kan skape.  Jeg skulle ønske media tenkte litt på det.