Kirkens Bymisjon i Drammen ønsket å tilby tiggerne i Drammen overnatting i vinterkulda i Strømsø kapell. En utstrakt hånd til de svakeste blant de svakeste av oss. Tak over hode og et trygt sted å sove.
Men så fikk denne mannen høre at noen hadde medlidenhet med tiggerne og ønsket å gi dem en utstrakt hånd. Det ville han absolutt ikke ha noe av. Tore Oppdal Hansen er ordføreren som ble kjent for å ønske tiggerforbud i sin by. Han satte foten ned, startet byråkrati-kverna, og fikk til slutt viljen sin. Ingen tiggere i Strømsø kapell. Nå kan han sove trygt i sin seng.
Drammen er atter byen med det kalde hjertet, akkurat slik Høyere-ordføreren ønsker. Kald og ufølsom høyere-politikk på sitt verste.
Tiggerne forsvinner ikke, selv om Oppdal Hansen gjør det han kan for å gjøre livet hardt for dem.
Klarer han å jage dem ut av Drammen, forsvinner ikke fattigdommen for det. Om Oppdal Hansen ønsker å vandre gjennom livet med skylapper på, er det hans valg. Om han ønsker Drammen skal fremstå som et glansbilde hvor kun de som er vellykket, det som er vakkert og det perfekte liv har sin plass, er det trist. For i Drammen som i andre kommuner kommer det alltid til å være mennesker som ikke har det så godt som alle andre, Det kommer til å være mennesker som ikke er vakre. Det kommer til å være gamle mennesker, handikappede mennesker, syke mennesker, fattige mennesker og tiggere.
Hvem er neste gruppe Oppdal Hansen ønsker å feie under teppet?