“La oss håpe på en bedre verden for alle” sms en med dette ønsket tikket inn på årets første dag. Meldingen kom fra min persiske venninne. Jeg smilte for meg selv. Ja. La oss håpe å¨en bedre verden for alle. Men holder det med å håpe? Skal verden bli et bedre sted, for alle holder det ikke med håp. Det holder ikke med tro. Det holder ikke med fine ord på tykke papirbunker. Skal verden bli et bedre sted for alle må det handling til.
Hvis Norge og andre rike land bekjemper flyktningkrisa med å stenge grensene for å holde folk som flykter fra krig, terror og undertrykking ute, blir verden da et bedre sted for alle? Hvis vi vell-fødde nordmenn i vår egen griskhet ikke kan dele litt på våre goder med de som mangler det mest elementære et trygt liv for seg og sine barn blir da verden et bedre sted for alle? Hvis fremmedfrykt, fremmedhat og fascistisk tankegods får slå rot, blir verden da et bedre sted for alle?
Nei. Slik jeg ser verden utvikler seg tror jeg dessverre at verden i det vi går inn i et nytt år er i ferd med å bli et verre sted å ære – for alle
Så la alle oss som håper på at verden skal bli et bedre sted for alle bekjempe de mørke kreftene med de våpnene vi har. La oss fortelle politikerne at vi ikke ønsker at Norge skal være seg selv nok. At vi ønsker at Norge skal være en del av verden. La oss ønske mennesker på flukt velkommen. Still gjerne krav til dem, slik vi stiller krav til alle som bor her i landet. men is dem at i ønsker at landet vårt skal være en trygg havn den tiden de ønsker å være her. Be kjemp hatefulle ytringer med å gi beskjed om t du ikke liker slike holdninger og slike ytringer.
Det er vi du og jeg og alle de andre som sammen kan skape verden til et bedre sted – for alle.