For et paruker siden traff jeg på “Verdens beste pensjonist”. Tidligere var hun “Verdens beste kollega” men gikk over til å bli pensjonist for ett års tid sideni en alder av 67 år. Vi to var radarparet på røntgen, og vi hadde utrolig mange fine og travle vakter sammen. Det er alltid koselig å treffe henne – og jeg savner henne i arbeidshverdagen.
Vel nok om det. Hun har det bra som pensjonist og har nok å ta seg til. Barn, barnebarn og oldebarn nyter godt av at hun ikke arbeider støtt. Og hun har og funnet mer tid til søsken og begynt å gå turer i næromrpdet. Samtidig som hun savner det sosiale med jobben, og vil gjerne høre nytt om alt og alle på jobben. Hun avsluttet med å si, “Jeg sluttet i rett tid. Du burde pensjonere deg du og. Å nei, det er jo sant. Du er alt for ung. . Stakkars deg.” Og så kommer den trillende latteren og et stort smil.
Forrige helg på min vandring med Kjøteren traff jeg på en annen tidligere kollega som ble pensjonist for fem år siden. Han arbeidet ved en annen avdeling, men vi hadde en del med hverandre å gjøre. Vi ble stående å prate litt. Han sa “Du bør vente lengst mulig med å pensjonere deg – og begynn med å trappe ned. Jeg angrer på at jeg gikk av. Jeg burde bare ha redusert stillingen og tatt ut delvis AFP.” Han ser litt ut i luften og fortsetter.”Jeg kunne ha fortsatt tore dager i uka frem til i år.” Så møter han blikket mitt og sier fast “Nei, tenk deg godt om. Det er kjedelig å være pensjonist. Dagene blir så lange og like. Jeg savner det sosiale, menneskene. ” j
Da jeg og Kjøteren vandrer videre tenker jeg at de to pensjonistene ga meg to helt forkjellige råd. Og selv om det er lenge til det blir aktuelt for meg, jeg er fremdeles i førtiårene noen måneder til… så kan man jo reflektere over problemstillingen.
Jeg vet ikke hva som blir riktig for meg. Med min rygg, mitt kne og mine albuer er det vl mest sansynlig at jeg ikke holder ut til jeg blir 67.
Men jeg er overbevist om at samme vår man går av, mådet være et bevisst valg. Man må gå av når man føler det er riktig – ikke bare fordi “noen” forventer at du skal takke for deg når du blir 62. Og det aller viktigste. Man må ha en ide om hva man skal bruke dagene til når man ikke skal arbeide lenger.
Om man da ønsker å vie seg til barnebarn, strikke sokker i gyngestolen, flytte til Spania eller kjøre jorden rundt på motorsykkel
