Har ikke vært helt i form den siste uka. Men i går lokket sola og finværet meg ut på tur. Jeg tenkte at en liten tur i skogen ville få energien tilbake, og at etter å ha vært litt slapp ville sola og den friske lufta gjøre meg godt. Som tenkt så gjort. Jeg tok med meg Kjøteren og dro av sted. Har lenge hørt om Østre og Vestre Butentjern og at det skal være fine turmål. Fordi jeg hadde lest en veibeskrivelse til Vestre Butentjern på www.ut.no, og den turen var klassifisert som enkel og passende tur for barn, så tenkte jeg at det kunne være et passende turmål også for en litt lat, overvektig kjerring på rundt 50.
Jeg satte meg i bilen og kjørte til Bergerbakken skole, slik veibeskrivelsen sa, og fant raskt riktig vei fra parkeringa. Den het, fornuftig nok Butentjernveien. Passerte etter noe mindre enn 200 m et hus og tok fart på bomveien til venstre.
I følge veibeskrivelsen skulle det her begynne en bratt stigning, og JA, det gjorde det!! Jeg går masse tur, men liker meg best i noenlunde flatt terreng. Blir for andpusten hvis bakken heller for bratt oppover. Og her var det bratt. Så jeg pustet og peste og bet tenna sammen. Vet jo at dette har jeg så utrolig godt av. Det ble noen pustepauser i løpet av bakken, og jeg tenkte at det var nå greit at denne stigningen var på begynnelsen av turen.
Det ble flatere etter hvert. Ja, FLATERE, men det var stigning så og si hele veien de 6 km opp til tjernet.
Langs tømmerveien snodde det seg en livlig bekk med munterbekkesus. Koselig, men akk o ve. Jeg hadde med Kjøteren!: Og siden jeg er en lovlydig borger, og vi har passert datoen slik at det nå er båndtvang, må jo Kjøteren holdes i bånd. (Jada, Kjøteren er – som de fleste andre hunder snill som dagen er lang og ville aldri gjøre en flue fortred. Men som de fleste andre hundeeiere kan jeg ikke være sikker på at den ikke kan skremme dyr og fugler vekk fra dyre-barn og fuglereder.) Men selv om Kjøteren er så snill som dagen er lang, så har han en lei uvane. Han får los – På rennende vann!!! Han har vært slik siden han kom til oss som omplasseringshund, og vi har ikke greid å venne han av med det. Så hver gang han hører, lukter eller på annen måte sanser at det er rennende vann i nærheten så må han ned i bekken for å stå og gjø som besatt. Dette medfører et vanvittig trekk i båndet, og i og med at jeg ikke alltid ser det like lystbetont å gå på hue ned en skråning eller stupe ut i en iskald vårbekk må man være årvåken. Selvsagt må vi ha noen stopp i bekken der det er mulig å få til samtidig som jeg kan stå på trygg grunn.
Etter halvannen time var vi oppe ved Østre Butentjern. Vannet blinket blått og idyllisk, himmelen var blå og sola var i ferd med å gå ned bak tretoppene og kastet sine siste stråler utover vannet. Jeg hadde lest at det skulle være en krakk ved veien og vannet bare litt lengre fremme og satte kursen dit.
Da hørtes et smell! Et skudd!! – og ett ti, og enda flere. Det ble bråstopp på Kjøteren. I tillegg til å være svært glad i å bjeffe på rennende vann, er han utrolig skuddredd. Jeg fikk til nød ta en fem minutters hvil på en kolle over vannet før vi bega oss nedover igjen.
Jeg tenkte at hjemturen ville gå lettere. Jeg slapp jo de tunge motbakkene. Forhåpentligvis begynte Kjøteren som heller ikke er helt ung å bli lei av å bjeffe på rennende vann og som regel går hjemveier raskere enn veien til et ukjent sted.
Men det ble en vond tur ned igjen og. Jeg burde ha kjøpt nye joggesko, og allerede før jeg kom opp hadde jeg kjent på begynnende gnagsår. De ble ikke bedre på veien nedover. Kneet som jo inneholder mer metall enn beinvev begynte å klage over litt mye uvant belastning. Som alle med problemer med knærne fort erfarer, er nedoverbakker mer belastende enn stigninger. Hvorfor kan sikkert en fysioterapeut forklare. Etter hvert begynte også prolapsene i ryggen å gi sine signaler på uvant belastning. Da er det ikke lenge før jeg blir helt skakk i bekkenet og med ækt belastning på det gode beinet for å avlaste det vonde kneet gjør at jeg får smerter i hofta på det gode beinet. I dag satte alle vondtene inn på en gang på vei nedover.
Kjøteren var langt fra lei av å bjeffe på rennende vann.
Etter en og en halv nye timer var jeg endelig tilbake til bilen. Jeg var ikke noe vakkert syn, og sp mer ut som ei kjerring på over 90 enn en sprek 50 åring.
Kroppen verket i hele natt, jeg har to solide vannblemmer, en på hver hel, så i dag har jeg kun gått i crocs, og jeg var stiv og støl til langt ut på dagen i dag. Men du hvor godt jeg hadde av turen. Og det ER en fin tur. Jeg kommer helt klart til å gå den flere ganger. 
