Jeg hadde akkurat satt meg ned på bakeriet. Marsipankakestykket lå fristende foran meg på asjetten, og snart ville servitrisen komme med den enkle cafe-late med hasselnøtt. Det er kov å kose seg litt i julestria.. Tok opp telefonen for å høre om Gamle Gubben Grå var i byen, da kunne vi jo ta en kaffekopp sammen. Men så oppdaget jeg at jeg hadde to ubesvarte anrop fra Datteren, og som den gode mor jeg er, så måtte jeg jo ringe henne i stedet.
Hun lå litt bak skjemaet. Var ferdig på jobb og skulle snart på julebord og lurte på om, hvis jeg var i byen, om jeg hadde tid til å svippe henne dit hun skulle på julebord. Hun ville bruke en del tid med å gå, og jeg ville svippe henne dit på få minutter hvis jeg var i nærheten. Selvsagt kan jeg det.
Kaffen og kakestykket ble fortært litt raskere enn vanlig, og snart hadde jeg plukket opp Datteren og vi dro av sted.
Etter få minutter støtte vi på et gjennomkjøring forbudt skilt. Det stemte. Jeg hadde fått med meg at Rabbaveien var stengt pga utbedring. Hvordan skulle vi nå komme oss til Hengsle? Måtte vi kjøre helt rundt om Haldenjurdet eller Ringerikshallen? Men det sto gjennomkjøring forbudt – og et underskilt fortalte at det ikke gjaldt for kjøring til eiendommene. Å kjøre til Hengsle for å levere Datteren var jo å kjøre til eiendommene. Så etter litt nøling passerte vi skiltene og fortsatte videre oppover.
Etter å ha passert en håndfull eiendommer ble det klarere og klarere for meg at dette var en dårlig ide, og til slutt stoppet jeg og ba Datteren gå videre den siste kilometeren. Veien var så og si ufremkommelig, men her jeg sto nå hadde jeg en mulighet for å rygge tilbake til den siste gårdsplassen og snu der. Datteren ga seg litt motløs i vei, men akk o ve, da jeg skulle til å rygge, så kom det en bil kjørende bak meg og kjørte inn og parkerte på den lille gårdsplassen hvor jeg hadde tenkt å snu. Det var bare en ting å gjøre. Selv om jeg hadde aldri så lite lyst, jeg måtte fortsette oppover.
Jeg nådde igjen datteren omtrent likt som jeg fant ut at her var veien helt stengt. Både skilt,en diger gravemaskin og en jordvoll gjorde det helt klart at her var det umulig å komme lenger.
Jeg måtte snu.
Men det var lettere sagt enn gjort. Den oppgravde veien var veldig smal, nesten en sti, På venstre side lå en jordvoll, og noen oppkuttete kvister og trær. På høyre side gikk det relativt bratt ned mot husene på Storløkka. Friskt mot. Jeg har “verdens minste bil” Lille Bille er en Mitsubishi Space Star, en veldig liten og hendig bil. Det måtte da være mulig å få snudd. Jeg har jo hatt førerkort en mannsalder. (Og rota meg borti mye rart med bil.. med bobla satt jeg en gang fast i ei elv, og dagen etter oppe på en stubbe, men det er en annen historie…)
Datteren ble satt til å dirigere. <<hun ville alikevell ikke komme frem til Hengsle denne veien, selv om hun så på det som en utfordring å forsere jordvoll og gravemaskin og eventuell bakenforliggende kløft i miniskjørt og pyntet til julebord…
Snart sto Lille Bille solid parkert 180 grader på kjøreretningen. Datteren mente jeg hadde 5 cm klaring til stupet, og 5 cm klaring til kvisthaugen. Har jeg glemt å nevne at det for tiden er relativt glatt her oppe med et islag på alt som heter stikkveier og mindre trafikkerte områder? Vel. Dette begynte å fortone seg som risiko sport. For selv om jeg klarte å manøvrere og lirke bilen langsomt for- og bakover sakte og sikkert mens jeg svingte ørlite mer på julene for hver gang, ville jeg fort begynne å skli og kanskje havne nede i skråningen mot Storløkka. Åhhh dette har jeg ikke nerver og ork til:
<jeg vet det er teit. jeg vet det er kjerringete. jeg vet det er alt jeg forakter. MEN jeg kastet inn håndkleet, og ringte Gamle Gubben Grå. Og som den engelen han er, kom han og snudde bilen for meg. så kunne jeg glad og lykkelig kjøre Datteren på fest.
Snille Gamle Gubben Grå. hva skulle jeg gjort uten han?