Klokka er 06.32. Jeg står ute i den svarte morgenen og skraper is av bilvinduene mine.  
Hva gjør jeg her? Hvorfor står jeg ute i den bekmørke morgenen?  Jeg har fri i dag.  Jeg skal ikke noe sted nå. Har et møte på  Rådhuset klokka 16.15.  Det er nesten 10 timer til. 10 timer!  Jeg hadde ikke brukt 10 timer ned til Rådhuset om jeg hadde krabbet.. (Rent bortsett fra at knærne mine aldri hadde tålt den krabbeturen….)  Ryggen er vond, jeg har vært hjemme fra jobb et par dager.  Jeg burde ligget innenfor de igjentrekkte soveroms gardinene under den gode varme dyna og sovet.
Og hvorfor skraper jeg is?  
Der, bare noen få meter unna står den store fine doble garagen,  Den store fine garagen som var ett av kriteriene på blokka da vi lette, fant og kjøpte drømmehuset for 10 år siden.  Jeg vet at en av grunnene til at vi skulle ha en dobbel garage var at vi skulle ha plass til begge bilene slik at vi slapp å skrape is hver morgen halve året.  Jeg skuler surt bort på den nedfrosne bilen til Gamle Gubben Grå som står litt lenger bort på gårdsplassen.

Men selvsagt er jeg oppe.
Hvordan skulle ellers Yngste Sønn klare å stå opp.?
Selvsagt må jeg skrape is.
Hvordan skulle ellers Yngste Sønn komme seg på jobb?
Selvsagt står ikke bilen min i garagen.
Hvor skulle ellers Gamle Gubben grå ha alt rotet sitt?

Jeg er nesten helt ferdig med å skrape is når Yngste Sønn kommer ut.  Jeg tar de siste kjappe dragene med isskrapa, og så kjører vi i stillhet av gårde.
20 minutter senere er vi fremme på Yngste Sønn sin arbeidsplass.  Han snur seg mot meg da han går ut av bilen.
“Som alle andre morgner, selv om jeg ikke sier det støtt; Takk for at du kjører meg.”
Da jeg kjører hjem mens sola står opp i øst tenker jeg;
“Det er verdt det!”

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår