Var hos legen i dag for å ¨forlenge sykmeldinga. Selv om jeg ikke er så konstant sliten som jeg var, blir jeg fremdeles veldig sliten hvis jeg er veldig, eller normalt aktiv. I forrige uke, for eksempel,var jeg i Drammen i to møter på formiddagen på mandag, hadde en kaffeavtale med Barndomsvenninna på tirsdag med etterfølgende økt med mail-lesing på kontoret etterpå. Og jeg var helt utslitt. Sov mesteparten av onsdag og var ikke i form før på fredag.
Hver eneste lille utfordring, eller noe som kan minne om at det er problemer eller utfordringer på vei, gir meg hjertebank og høy puls. Bilen starter ikke på første forsøk. Telefonen ringer og jeg ser at det er noen som jeg ikke har overskudd til å prate med fordi de suger energi ut av meg. Gamle Gubben Grå som har andre planer enn meg. Masete Kjøter. Det skal ikke mye til før hjertet slår raskt og jeg tenker at nå, nå orker jeg ikke mer… Ikke slik å forstå at jeg er suicidal, legen spurte om det. Nei, jeg er fremdeles spent på neste kapittel av livet og har lyst til å leve lenge. Det er mer slik at jeg føler at hele meg eksploderer hvis det blir mer belastninger, flere problemer, flere utfordringer.
Kroppen viser tegn på at den har vært i beredskap, levd under stress en stund.
Jeg må bli flinkere til å være snill mot meg selv – og kroppen min. Jeg er 51 år. Jeg har lyst til å være med en god del år fremover. Da må jeg ta noen grep og jeg må bli flinkere til å lytte når kroppen skriker STOPP.
Jeg kommer meg sakte. Men jeg er litt bedre i dag enn jeg var da jeg ble sykmeldt for en måned siden. Nå skal jeg sakte bygge meg opp igjen. Og samtidig lære meg hvordan jeg kan leve det aktive livet jeg elsker uten å slite meg helt ut.