Etter å ha vært hos legen dro jeg innom jobben for å levere sykmeldinga.  
Da traff jeg på en kollega som spurte hvordan det gikk med meg.  Jeg svarte at jeg nok ble borte en stund til. 
Hun så på meg denne flotte kollegaen, så litt trist ut og spurte forsiktig, “Kan jeg få gi deg en klem?”  Jeg svarte “Nei.” Jeg er ingen klemmer.  Og jeg vet at hvis hun hadde gitt meg en klem der i korridoren på jobben, så hadde tårene kommet.  
Jeg forklarte, eller prøvde å forklare henne, at da hadde tårene kommet – og det ønsket jeg ikke. “Men takk for at du spurte.”” 

I bilen hjem kjente jeg på hvor godt den omtanken gjorde.  Hvor mye jeg satte pris på det spørsmålet – og enda mer at hun respekterte at jeg ikke ønsket en klem.  
Jeg håper hun forsto at jeg ikke hadde noe problem med henne, at det ikke var fordi det var hun som spurte at jeg ikke ønsket noen klem. 
Eller kanskje var det nettopp fordi det var henne? 
Hun er en god kollega som jeg tror virkelig ønsker meg alt godt. En klem fra henne hadde  fått frem tårene i øyekroken, og det ønsker jeg ikke .  Ikke bare fordi jeg ikke ønsker å stå i korridoren med tårer i øynene, eller gå gjennom sykehuset med synlige tårer i ansiktet.. Det hadde vært ille nok. Men hovedgrunnen til at jeg ikke ønsket noen tårer der og da, er at jeg tror at visst tårene først begynner å renne, vil det være vanskelig å stoppe . Tårene vil flomme.  

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det hadde muligens vært godt med en tåreflom, men da burde det skje hjemme i armene til Gamle Gubben Grå.
Men takk for at du spurte.  Det betød utrolig mye og gjorde utrolig godt.