Stressnivået har vært til å ta og føle på de siste dagene her i heimen.  Søsteren til Gamle Gubben Grå har tatt med seg mann og barn fra Los Angeles og kommet på besøk til gamlelandet.  De bor hos Svigermor, og er godt ivaretatt der – og allerede et par uker før de ankom ringte Svigermor hit og instruerte Gamle Gubben Grå om at når de kom, så måtte vi be de oppover hit til oss. Vet du, Svigermor; det hadde vi tenkt ut helt av oss selv, men det blir liksom ikke like gøy å be folk når det blir på kommando…

Amerikanerne kom til Norge på søndag kveld, og mandag ringte vi for å avtale når de skulle komme til oss.  Det var lettere sagt enn gjort. Alle beslutninger der i huset må gå via Svigermor, og første gangen Gamle Gubben Gråringte var hun opptatt med å pynte bløtkake, den neste gangen med å vaske fingrene så hun var vanskelig å få i tale.  Men tilslutt var det bestemt at Amerikanerne skulle komme til oss på lørdag, og at vi skulle servere kaffe og så ta de med på Kistefoss eller Galleri Klevjer.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Svigermors trang til å styre alt og alle, hennes trang til alltid å ha full kontroll, har alltid fått frem trasset og vrangskapen i meg, Så jeg var raskt sikker på at på Galleri Klevjer, eller på Kistefoss skulle vi IKKE:   Ikke minst fordi det er to unge i den amerikanske familien, Nevø på 11 og Niese på 15, og jeg tror ikke kunstutstillinger i form av gallerier og skulpturparker er det mest spennende for den aldersgruppa.  Vi vil jo gjerne fremstå som kul onkel og tante.  (Jada, jeg hører latterkrampa fra mine nieser og nevøer på min side av slekta, kul er langt fra det første ordet de vil bruke når de skal karakterisere denne tanta her.  Men det er jo lov å prøve.)

Etter litt tankevirksomhet kom vi til at Yngste Sønn skulle guide de spreke og unge opp Mørkgonga, mens Svigermor slappet av her og så møttes vi igjen til middag.  Jeg synes planen var utrolig god, og yr ble jevnlig kontrollert så også værgudene skulle være på vår side. Noen få regndråper kunne vi tåle, men styrtregn gjør Mørkgonga til alt annet enn en fin opplevelse.  Heldigvis tydet alt på at værgudene var på vår side, selv om det nok var meldt mer typisk norsk sommer enn den tropevarmen vi har hatt de siste månedene.  

Torsdag måtte planene endres.  Svigermor, Amerikanerne og Svoger hadde dratt på hytta ved Svelvik, og skulle dra derfra og opp til oss. Datteren ville også gjerne treffe Amerikanerne mens de var her.  Hun var brudepike for Tante da hun giftet seg der borte i Amerika, og har mange gode minner sammen med Tante også fra den tiden før Tante giftet seg og flyttet over dammen. Minner fra den gangen Tante var den kule unge tanta som fant på mye gøy.  
Men Datteren skulle ikke være her på Lørdag.  Hun skulle til venner i nettopp Svelvik.  Datteren bestemte derfor at hun ville møte de i Drammen.  Allee skulle jo gjennom der på sin vei i hver sin retning mellom Hønebyen og Svelvik.
Jeg protesterte vilt. Skulle de dra fra Svelvik på morgenen, ha en time eller to langt stopp i Drammen før de kom hit, ville det bli langt på dag og alt for sent for programmet vi hadde tenkt ut her oppe.  
Men hvem bryr seg vel om meg og mine planer?  
Så da skulle Datteren møte de i Drammen klokka 13.00, for  litt mat eller en kaffekopp.  De ville trolig ikke komme hit før i 16.00 tiden. Litt sent for Mørkgonga med folk vi er usikre på hvor spreke er og det var spådd regn på ettermiddagen.
Vi bestemte oss derfor for at Ringerudkollen var et mer realistisk turmål.  Da kunne ungdommene krabbe opp den veien jeg kaller klatreruta, og vi voksne gå rundt.  Det er vel maks ett par kilometers tur i greit terreng.  Denne turen trodde jeg også min spreke Svigermor på 80 antakelig kunne være med på.  

Når vi venter gjester her i heimen står gjerne Drømmehuset på hodet de siste timene før gjestene kommer. Hvor mye på hodet er avhengig av hvem som kommer.  Noen ganger nøyer vi oss med å rydde vekk litt rot og tørke over gulva.  Drømmehjemmet er et hjem hvor vi lever og bor, og ikke et utstillingslokale.  Våre venner tåler at ikke alt er helt striglet og at det av og til har gjemt seg en hybelkanin i ett hjørne.  
Men når vi skal ha storfint besøk, enten det er Storesøsteren min eller Svigermor, ja da er det full styling.  Stressnivået mitt er farlig høyt, og ingen tør så mye som tenke på og måle blodtrykket mitt.    Når jeg skal ha Amerikabesøk fra selveste Los Angeles…. Ja, jeg var vel muligens hjerteinfarktet nært av stress.
Det ryddes, vaskes, stekes vafler til å  ha med på tur, lages hjemmelaget rå-rørt multesyltetøy fra multer vi har plukket selv og kokes lapskaus. Yngste Sønn og Eldste Sønn kom hjem fra en tur i potetåkeren ute hos Høvdingen og Yngste Sønn virkelig stylet opp gårdsplassen og forsiden av huset.  Her ble roser bundet opp, rotet til Gamle Gubben Grå gjemt vekk og konglesamlinga mi som lå og pyntet så dekorativt opp på trammen kastet til skogs. 
Planen var at vi tar og sjekker at de har sko og klær som passer til en liten fjelltur og så reiser vi på  Vikerfjell. Drikker kaffe og spiser vafler på toppen av Ringerudkollen mens vi nyter utsikten og snakker sammen, drar så hjem og spiser lapskaus før Amerikanerne, Svoger og Svigermor kjører hjem til Oslo.  

Jeg må en snartur til Hønebyen. Vi (jeg)  kom plutselig på at Søsteren til Gubben, hun fra Amerika, fylte 50 i forrige måned. Vi bør jo ha en 50 års gave.  Sender en melding til Datteren og ber henne sende melding når Svigermor og gjengen reiser fra Drammen. Da kan jeg regne med at de er hos oss ca. en time senere.  
Men planene er selvsagt blitt endret uten at noen har brydd seg om å gi meg beskjed.  Det var så fint vær i dag.  Amerikanerne ville på båttur og bade litt før de dro fra hytta.  De skulle møte Datteren i Svelvik klokka 14.  Jeg regnet raskt i hodet, og fant ut at da ville de tidligst være hos oss rundt klokka 18.00.  
Får vi gjester som har reist langt en lørdags kveld klokka 18, pisker vi de ikke avgårde på fjelltur, da serverer vi middag.  Og da ville klokka fort bli bortimot 20.00 før vi var på Vikerfjell. Det blir skumt rundt 21,00. Alt for sent for å nyte utsikten, kaffekopper og vaffel på toppen av Ringerudkollen og gå ned til bilene før det raskt ble litt vel mørkt. Planene måtte endres på nytt – uten at det gjorde blodtrykket og stressnivået mitt noe særlig lavere. 
Nå ble planen at vi etter å ha spist lapskaus og skravlet litt dro i samlet tropp til Sundvollen, så kunne ungdommen gå opp Krokkleiva og vi som ikke følte oss like unge kjøre opp Dronningveien og sammen drikke kaffe og spise vaffel i gapahuken ved Nordre Sæterttjern før vi nøt solnedgangen fra Kronprinsens utsikt og Amerikanerne og resten av gjengen kunne fortsette til Oslo mens vi andre dro hjem til Hønebyen.

Jeg følte meg sliten og litt mismodig.  Ting ble jo aldri slik jeg planla. Gamle Gubben Grå hoppet i dusjen og jeg sto og rørte i lapskauskjelen som sto og småputret på komfyren, (Nei, jeg rørte ikke temperatureknotten og økte varmen for så og svi lapskausen, noe som ville være typisk meg når kokken har snudd ryggen til)  Jeg bare små-rørte litt i pølselapskausen da jeg kom til å tenke på en liten ting.  Sto jeg her og rørte i ei stor gryte med pølselapskaus som jeg hadde tenkt å servere til den jødiske delen av svigerfamilien min? Rørte i ei stor gryte stappfull av kjøttpølser som muligens ikke er stappfulle av kjøtt, men det kjøttet som er i dem er da svinekjøtt!  Sliten sjekket jeg google. Jo, skolelærdommen satt som den skulle. Jeg husket riktig, men kanskje litt seint. Jøder spiser ikke svinekjøtt. Jeg sa høyt og tydelig til sønnene mine at ble det noen spørsmål om maten, så hadde jeg selvsagt brukt kalkunpølser – og håpet å bli tilgitt hvis svinekjøtt var så syndig for en familie jeg ikke tror er mer enn vanlig religiøse.

Huset var stylet, maten ferdig,vaflene stekt og Yngste Sønn hoppet akkurat i dusjen etter å ha gjort en kjempeinnsats ute da bilene rullet inn på gårdsplassen.  (Det var lange hvite kubbelys i stakene på skjenken da, ikke som på bildet som viser et langt fra perfekt hjem.)
Så tøt de inn,
Svigermor som snakket på utpust og innpust og unnskyldte hvorfor de var så sene.  Det var så mange folk i Svelvik, og Datteren og onkel hadde kjørt karusell og… alltid alle andres skyld. Ikke et ord om hennes manglende evne til å ta hensyn til andres planer,
Svoger som styrtet mot badet og når det var opptatt forsøkte med et spørrende blikk å snike seg inn på gjestetoalettet, jeg ristet svakt på hodet. Nei, vi er fremdeles ikke ferdig med å pusse opp det rommet…. 
Svigerinne, jeg har ikke sett deg på .fire år, da du var hjemme den sommeren Svigerfar døde.  Men du er alltid den samme. Jeg synes i grunn du ikke har forandret deg siden jeg hilste på deg første gangen i Hagenissebyen for 28 år siden.  Da var du 22 år – nå er du 50. 
Svoger fra Amerika.  Du har heller ikke forandret deg stort siden sist jeg så deg – og det er 10 år siden. 
Niese. Sist jeg så deg var du 4, snart 5, nå er di snart 15 og ei flott ung dame.  Ligner i grunn mye på moren din. og kanskje litt på Datteren. En fin moderne jeans med store hull, en slik bukse som Bestemor absolutt ikke liker, og som Datteren likte å ta på seg i familiemiddager da hun var på den alderen – bare for å provosere.
Nevø, du var 1 år sist jeg så deg. Nå er du 11og møter oss med et åpent blikk og spørrende blikk. Spent på å treffe en del av familien han ikke kjenner.  

Vi hadde dekket langbord ute på terrassen, og etter at Yngste Sønn var ferdig i dusjen og alle i do-kø hadde vært en liten tur innom badet, benket vi oss på terrassen. Lapskausen gikk ned på høykant, og praten gikk muntert rundt bordet på engelsk og norsk. Noen pratet mer enn andre, og for en gang skyld var ikke jeg en av de som snakket mest.  Jeg er virkelig ikke noe god til å snakke engelsk.  Men det så ut som om folk koste seg, og det var ikke så mye som en gullerotbit igjen etter at alle hadde forsynt seg to ganger.  

Det begynte å dryppe når vi var ferdige med å spise, og vi trakk inn.  Snart styrtregnet det ute, og planene om Krokkleiva ble skrinlagt.  Men praten fortsatte å gå lett, folk snakket nesten i munnen hverandre. Gamle Gubben Grå skulle stå for serveringen av kaffe og vafler, men da han fikk selskap på kjøkkenet av Svoger fra Amerika, og de to ble stående å prate om et tema begge var lidenskapelig opptatt av, andre verdenskrig, fikk jeg beskjed om at han hadde ikke tid til å servere vafler, han var opptatt med historieforelesning.  Ja, ja -jeg kan da så gjerne servere vaflene jeg, så slipper jeg å knote engelsk den stunden… Nevø virkelig lyste opp da han så vaffelfatet, og han var like flink til å spise som onkelen sin (Svoger)  Det er alltid gøy å lage mat til slike som så tydelig viser at de setter pris på det du serverer. Jeg fikk virkelig sansen for denne blide oppvakte nevøen på 11 år.    Hun var søt Niese og, akkurat slik en forventer at ei kjekk jente på 15 skal være.  Men tenåringer viser ikke nødvendigvis så mye av personligheten sin sånn i et kort møte med fremmede.
Mens Gubben og Svoger fra Amerika ble stående på kjøkkenet oppslukt av sin felles interesse, forsvant to fat med vafler ute i stua.  Praten gikk og livlig i stua.  Jeg hørte Yngste Sønn diskutere musikk med niese, vi andre var innom temaer som  ungdom og mobil, det er nok et større problem i Norge enn i USA,  Multer, og hva det heter på engelsk, og om det finnes i Alaska og Canada.. 
Vi var og så vidt innom politikk, om amerikanske militærbaser på norsk jord, om de grusomme russerne som nok ville ta oss om ikke amerikanerne var der og passet på oss, og om Trump sin betydning for verdensfreden.
Jeg var flink og holdt munn og tonet ikke mitt politiske ståsted.  

Timene gikk fort, og snart måtte de sette kursen mot Oslo.  Vi hadde hatt noen hyggelige timer sammen, og det slo meg hvor dumt det i grunn var at disse fine menneskene bodde så langt unna.  Det hadde vært fint å ha de litt nærmere og ha litt mer kontakt også med denne delen av familien.  Får håpe det ikke går 10 år til vi ses neste gang.