kn

“Hvor mange timer jobber du i uka, sånn hvis du teller etter? Hvor mange timer er du på jobb?”  Han mente det godt han som stilte spørsmålet.  Han snudde seg mot meg og holdt blikket mitt fast. “Jeg jobber ikke så mye nå..” begynner jeg. Irriterende hvordan samtalen plutselig skulle dreies over på meg. Vi snakket jo om en felles bekjent som i det minste gir inntrykk av å arbeide litt mye. 

Han ser bare oppfordrende på meg. Vil ha meg til å tenke etter, til å telle timer.  
Dette var på mandag.  Jeg tenkte etter hvordan forrige uke hadde vært  Kom til at det ikke hadde vært så ille, bare litt over 40 timer…nærmere bestemt 47.  Men da er reisetid og forberedelser til møter medregnet.  Jeg har da i mine glansdager hatt langt flere arbeidstimer i løpet av ei uke enn det.  Lenge lå jeg på et snitt rundt 70.  Jeg ER flink. Jeg TAR hensyn til meg selv!  Heldigvis kom den andre middagsgjesten så jeg slapp å svare.  

På onsdag var jeg så sliten da jeg dro fra jobb at jeg var kvalm.  Dagen hadde vært litt heftig, og på grunn av elendig planlegging  hadde jeg blitt stående alene med to personers arbeid i store deler av dagen.  Ryggen skreik og beinet var blitt så hovent at det var så vidt jeg fikk på meg de trange stretch-jeansene mine i garderoben da jeg endelig kunne kaste av meg de hvite arbeidsklærne.  

I går da jeg var i Drammen, var jeg litt vel tydelig da jeg diskuterte med en kollega som ikke ville se en problemstilling fra min side.  Jeg vet at jeg glefset, og jeg vet at jeg glefset fordi jeg var sliten.  Terskelen min for bull-shit er relativt lav når jeg er sliten.  En fra ledelsen påsto at jeg så “punktert” ut da det siste møtet skulle begynne.  Jeg rettet meg opp i stolen, skrudde på engasjementet og grein nesten av utmattelse da jeg satte meg i bilen.  
Senere på kvelden, da jeg skulle hente Yngste Sønn etter hans mer enn lange arbeidsdag, kjente jeg de velkjente smertene i ryggen. Den kom til å stivne nå, og være stiv og lite medgjørlig.  Jeg flata ut på sofaen da jeg kom hjem i håp om at ryggen skulle bedres til i dag. 

Den planen gikk ikke.  Ryggen var stiv som en stokk da jeg sto opp. Hver minste bevegelse fikk det til å stikke til i en motvillig og stiv rygg.  Jeg hadde vært plaget av leggkramper store deler av natta. Både i det vonde kneet og i det kneet som gjerne blir litt overbelasta når jeg forsøker å skåne det andre beinet. Søvnen hadde blitt deretter..  Det var ikke annet å gjøre enn å kaste inn håndkle, ringe jobben og si at jeg var syk.  

Det føles som et nederlag.