Ordføreren, og Rådmann og for den saks skyld, har en våt drøm. En våt drøm om at kommunen skal få 30.000 nye innbyggere innen 2030 tror jeg det er. Det vil si nesten en dobling av innbyggertallet. Det gjelder å sette seg hårete mål, men noen ganger er det litt lurt å sette seg realistiske mål.
Vel, de to og veldig mange av Flertallskammeratene deler denne gigantiske optimismen. Så derfor rigger kommunen nå for vekst. Vi bygger blant annet nytt renseanlegg og nytt vannverk. Disse anleggene er selvsagtdimensjonert for denne tilveksten de drømmer om, og anleggene skal fullfinansieres av brukerne. Avgiftene for vann og kloakk øker de neste årene for deretter å flate ut og så synke når den store befolkningsveksten kommer flyttende straks Ringeriksbanen og Nye E16 står klare .
Ja, hvis vei og bane kommer da…
Ja og hvis alle de nye innbyggerne kommer da….
Hvis ikke?
Hvis ikke alt blir slik Ordfører, Rådmann og Flertallskammeratene drømmer om, ja da må utgiftene deles på oss som bor her i dag. det regnestykket har ikke Rådmann og Flertalskammeratene vist oss. Men jeg er glad i å leke meg med tall De summene er gigantiske.
De summene er grunn til å gi morgendagens politikere drømmer, men det blir nok mer mareritt….
hvert år ved disse tider driver kommunene med budsjettarbeid. Rådmennene legger frem sine forslag, og så skal politikerne om en måneds tid vedta det endelige budsjettet. Og like sikkert som at dette dramaet utspiller seg hvert år, like sikkert kommer debatten om eiendomsskatt.
Jeg forstår at eiendomsskatt kan være en måte å skaffe kommunen inntekter. Men når man skal be innbyggerne om å bidra mer, betale enda mer inn til fellesskapet enn de allerede gjør, ja da bør man være sikker på at man bruker skattebetalernes penger mest mulig fornuftig.
I Ringerike kommune ligger det nå et forslag inne om å øke eiendomsskatten.
Jeg har ikke studert budsjettforslaget i detalj. Har bare fått med meg at Helse og Omsorg skal effektiviseres, det vil si kuttes, med 5,8millioner. Noe som gjorde at jeg en natt jeg gikk fra et av kommunens sykehjem og visste at der ville i løpet av natta ei svært ung jente være alene med 32 pleietrengende beboere mens kollegaen rykket ut med bil dor å ta faste runder hos hjemmeboende eldre og rykke ut på trygghetsalarmer i en omkrets av 5 km fra sykehjemmet. Jeg spurte meg der jeg sto på parkeringen utenfor sykehjemmet; Hvem skal de kutte? Hun som er inne hos de 32 eller hun som kjører i bil til de som bor hjemme? Kanskje trenger vi en økning av eiendomsskatten for å få til gode og trygge velferdstjenester til innbyggerne.
Det som har fått meg til å skrive dette innlegget er at Ordføreren, han trivelige fyren med bakgrunn fra Follum og fagbevegelsen sier at denne økningen ikke er dramatisk.
Nei, for en ordfører med en lønn på rett under en million er nok ikke økningen dramatisk. Det er snakk om noen hundrelapper i året, men er du sikker på at alle har like robust økonomi som deg?
Ydmykhet når man forvalter felleskapets penger er viktig. Det er og viktig å ha en ydmykhet for folk som ikke har inntekter opp mot en million. Mange må klare seg med bare halvparten eller mindre enn det. Det burde en ordfører fra Arbeiderpartiet ha en viss forståelse for.
I dag ble det en tur på “Norsia”. Hønefoss er delt av Bybrua i “Norsia” og “Sydsiden”. Som du sikkert ser av de muntlige skrivemåtene var det fra gammelt av litt forskjell på hvor i byen en familie holdt til. Nå er den forskjellen rimelig utvisket, men det finnes folk som prøver å skryte på seg et visst arbeiderklasse-stempel ved å være patriotisk Norsia-gutt.
På hver sin side av Bybrua på Norsia står to skulpturer av to bjørner. De er laget av Ståle Kyllingstad og ble plassert der da den nåværende brua var ny i 1952.
Går du fra Bybrua og Nordre Torg ned Pottemakerbakken kommer du til Gledeshuset som ligger ved Gladtvedt brygge. Gledeshuset sto ferdig i vår og er Hønefoss nye underholdningshus. Gledeshuset fikk ikke sitt navn uten diskusjoner i lokalavisen. Jeg synes Gledeshuset er et fantastisk flott navn på byens hus for latter og glede. Den doble betydningen gjør bare navnet enda mer passende. Svigermor syntes tydelig ikke det. Da vi ga henne en opplevelsesdag på Hønefoss i 80 års gave og lurte på om hun ville spise på Gledeshuset eller Fengselet, syntes hun ingen av stedene fristet…
Pottemakerbakken er en liten gå-gatestump om har blitt opparbeidet med hellelagte arealer, trapp i granitt, murer i naturstein og områder med små gatestein. Området er vakkert belyst med lys innfelt i murer og området rundt.
På brokarene under brua har kunstneren Børge Brekke fått frie tøyler og har laget fire flotte malerier. Moderne street-art. Jeg liker disse maleriene veldig godt, og har tatt bilder av dem flere ganger. I dag ble det bare dette.
Når du går fra Gledeshuset, under bybrua kommer du til Nordre Park. der kan du se Oppgangssaga som står plassert ute i fossen. Oppgangssaga er laget av kunstneren Knut Steen. Den er flott der den står ute i fossen, og enda finere når det er mer vannføring i fossen enn i dag. Men den er jo flott omkranset av høstfarger og.
Oppgangssaga er og noe det var mye diskusjon om da den ble gitt som gave til byen i 1979. Det var mange som ikke likte “metallskrapet”. Den største grunnen til motstanden tror jeg kom av at skulpturen, som er gigantisk, først ble plassert oppe på brua på et platå. Du fikk liksom ikke studert den nøye om du ikke sto midt i kjørebanen på bybrua og samtidig pådro deg kink bed å legge hodet bakover. Etter at oppgangssaga en gang på slutten av 80-tallet fikk sin plass ute i fossen slik kunstneren hele tiden hadde ønsket, roet støyen seg. Jeg tror de fleste er enige om at det er en flott skulptur i dag.
Turen vår var lengre enn det kan virke som, men det var ikke alle bildene som ble like bra – så da ble det denne smakebiten
“Hei, har du hørt om den store militærøvelsen Trident Juncture som foregår i Norge akkurat nå? ” Slik prøvde jeg å få personer på torget i tale i dag, eller idet minste få gitt dem en av brosjyrene våre. I dag vardet Rødts aksjonsdag mot militærøvelsen, og jeg måtte jo ned på torget og delta på aksjonen.
Jeg vokste opp under den kalde krigen, og “Norge ut av NATO” var vel ett av de første politiske standpunkt jeg tok.
Jeg er ikke i mot at vi skal ha et forsvar, langt der i fra. For Norge er det viktig å kunne forsvare hver kvadratmeter av landet. Men slik Norges forsvarspolitikk styres i dag, er det langt fra sikkert at vi ville være i stand til det hvis t fremmed land kom for å angripe oss. Våre forsvarsbaser blir bygget ned over hele landet. I langtidsplanen for forsvaret foreslo Regjeringen Solberg i 2016 å legge ned forsvarets virksomhet på Kjeller ved Lillestrøm. Setnesmoen i Rauma legges ned- Andøya flystasjon der Orion flyene holder til skal få bestå frem til Orion-flyenes levetid er over men da er Andøya planlagt nedlagt. Videre skal flere baser ved Harstad legges ned. Virksomheten ved Karljohansvern i Horten skal reduseres…..
Dette er skremmende. Jeg ønsker meg et norskt forsvar, bestående av norske soldater som kan forsvare landet hvis noen skulle ønske å invadere Norge.
I disse dager “leker” 50.000 soldater krig i Norge. 50.000 soldater invaderer Norge i forbindelse med militærøvelsen. Bare 10% av dem er norske. Ikke siden andre verdenskrig har det vært så mange utenlandske soldater på norsk jord som nå. 45.000utenlandske soldater på norsk jord. Det er i dag tre ganger så mange amerikanske som norske soldater på norsk jord- Jeg vet ikke om det er en kjensgjerning som får meg til å sove bedre om natta.
Russland ruster opp. De gjenåpner baser og oppretter en ny arktisk brigade på sin side av grensen.
Rustningskappløpet som vi kjenner fra Den Kalde Krigen er påny en realitet. En så massiv militærøvelse som Trident Juncture kan fort bli sett på som en provokasjon, og selv om NATO nok er relativt overlegne sammenlignet med den russiske krigsmakt , er jeg ikke sikker på om Putin forstår det.
Jeg har liten forståelse for at Norge skal bli en krigsskueplass og trekkes inn og bli et skytefelt for en rivalisering inne maktpolitikk.
Som sagt jeg er ikke i mot at Norge skal ha et forsvar. Et forsvar som forsvarer våre grenser og våre interesser, gjerne i allianse med våre naboland Sverige og Finland.
Derimot er jeg i mot at norske soldater deltar i kriger rundt i verden. Norge er blitt en krigsnasjon. Det er en kjensgjerning som ikke gjør meg spesielt stolt.
Jens Stoltenberg uttalte at Libya krigen i 2011 var utmerket trening for det norske flyvåpenet. Vi, altså Norge, slapp 588 bomber over Libya. Våpentesting var poenget. Ofrene snakket ingen om.
«Den ubehagelige sannheten er at norske våpen, norske soldater, norske politikere og norsk næringsliv både direkte og indirekte støttet Irak-krigen.»
(Erling Borgen, Dagbladet 8. juli 2016.)
Norske radarer ble lånt ut til britiske invasjonsstyrker. under Irakkrigen.
Norge missiltorpedobåter ble sendt for å beskytte de skipene som fraktet våpen og soldater til Irak-krigen. Norske våpenfabrikker, to av de med den norske stat som hovedeier, deltok også i Irak-krigen. Kuler og krutt fra Raufoss ble brukt av de amerikanske soldatene. De amerikanske styrkene brukte fjernstyrte våpentårn fra Kongsberg.
Norske våpen ble brukt i over 3.000 krigsoperasjoner i Irak. Disse operasjonene tok livet av over 3.000 mennesker.300 av disse var uskyldige sivile.
Rundt 4.400 amerikanske soldater ble drept i Irak og 500.000 Irakere.
Norge var med.
Norske soldater og militære eksperter har blitt sendt for å trene og stå sammen med Syriske opprørsgrupper. mot det Syriske regimet.
Jeg kan ikke se at norsk deltagelse i krigene i Libya, Irak og Syria er med på å forsvare Norge, kvadratmeter for kvadratmeter. I stedet mener jeg at Norges deltakelse sammen med amerikanske styrker eller NATO styrker i kriger i Midtøsten er med på å gjøre Norge mindre trygt.
Det var ikke alt for mange på torget en sur lørdag i oktober, men stemningen blant oss i Rødt var god. Synes også at vi møtte mer velvilje og flere positive kommentarer enn vi pleier når vi er på stand. Tydelig at militærøvelsen har fått noen og enhver til å tenke Rødt har nok og fått et litt mer positivt omdømme under Bjørnar Moxnes sin ledelse. Vi er liksom et litt kult og annerledes parti. Det er gøy. Vi går et spennende år og en spennende valgkamp i møte. Gleder meg.
For meg finnes det ikke noen bedre måte å starte dagen på enn å gå en tur med hundene og kameraet.
I dag hadde jeg mulighet til å starte dagen slik.
Tåka lå lett over åkrene da jeg dro ut på tur. Ypperlig vær for fine bilder. Det ble en fin liten tur oppe ved Heggen skole, eller tidligere skole da.
Heggen skole ble lagt ned høsten 2009, og er en av de 8 skolene flertallskammeratene har vedtattlagt ned i løpet av sin regjeringstid her i kommunen. Da hadde det vært skole på Heggen siden 1864. At skolen dekket et behov, er tydelig, da den ble utvidet første gang allerede i 1878hvor det ble bygget på et klasserom og en halv etasje. I 1922-1923 ble den bygget ut på nytt da fikk skolen kjeller med rom for husstellundervisning. I 1978 ble den gamle skolen revet og den nye skolen tatt i bruk. Nå er den “nye” skolen nedlagt, og bygningen brukes som barnehage.
Bildet viser i tillegg til Charlie Chihuahua jernbanebrua ved Heggen. Ei flott gammel jernbanebru på Bergensbanen. Antakelig bygget til Bergensbanen åpnet i 1909. Det er flott å gå inn i den store hvelvingen og se på det flotte håndverket.
Ja, og så er det et flott fotomotiv med flotte høstfarger rundt.
Fin start på dagen.
I dag hadde jeg fri. Langfri. Fredag, lørdag, søndag og mandag. Det føles godt. Utrolig godt.
Ok. Jeg vet jeg har hatt litt mye fri i det siste. Var syk de tre siste dagene i uke 38.
Hadde ferie i uke 39, skulle reist til Spania og besøkt Svigermor. Men så ble det ikke helt slik. Gamle Gubben Grå fikk tilbud om ny jobb med opplæring den uka. Så ble det husmorferie på meg i stedet for Spania, sol og varme. Midt i ferieuka ble Mamma syk, og resten av ferien tilbragte jeg veldig mye på sykehjemmet. Jeg var på jobb et par dager i uke 40. Pensle mellom jobb, sykehjem og noen timer på puta hjemme. Så døde Mamma, og jeg trengte litt fri. Men det var en sorgtunget fri.
Denne uka vendte jeg tilbake til normalen. Jobba i hvitt mandag til onsdag og hadde kontordag i går. I dag hadde jeg fri. Før første dag på utrolig lenge føltes det dom jeg kunne ta fri med senere skuldre.
Fri betyr ut på tur med hundene før shopping med Datteren. En utrolig flott fridag skulle det bli. Sjefen ringte litt over 10. Kunne jeg komme på et møte med henne og nestsjefen på mandag selv om jeg hadde fri.
Jeg så ja. Selvsagt så jeg ja. Jeg sier alltid ja… Det vet Sjefen. Men samtidig kjente jeg hvordan musklene i nakke og skuldre strammet seg. Kunne jeg ikke få hatt disse fire fridagene uten å tenke jobb?
I går skulle jeg ha vært på ledersamling. Men siden jeg knapt har lest jobbmail på 4 uker, følte jeg mer for en skikkelig arbeidsdag ved kontorpulten enn en fellessamling på et hotell i Asker. Misforstå meg rett, slike samlinger er interessante nok, men når man ikke helt aner hva som kan ligge i mailboksen er det litt stressende. Så da ble det noen timer bøyd over tastaturet og jeg fikk virkelig gjort mye.
Vi tillitsvalgte skulle ha vår årlige “Fest på låven” i går kveld. Nå er det vel mer en hyggelig middag enn en fest, men jeg var liksom ikke i festhumør, og hadde tenkt å droppe den i år. Men så fikk jeg noen meldinger, noen som ønsket at jeg skulle være med og tilbud om skyss og lot meg overtale.
Så da jeg gikk fra jobben måtte jeg bare innom senteret en liten tur. For selvsagt hadde jeg ingenting å ha på meg… På senteret var det “elleville dager” eller et annet salgs–triks, og siden det var salg i den butikken med dameklær i store størrelser, så da ble det jo noen nye klær. Bukse satt ned fra 600 til 150 var et røverkjøp, blusen og kjolen var nærmest gratis bare100 kroner stykket, og genseren med teksten “I speak fluent sarcasm” var jo grunnen til at jeg gikk innom butikken i utgangspunktet så jeg var godt fornøyd med handelen. Det var sikkert forretningen og.
Siden jeg hadde sjåfør, god mat blir enda bedre med godt drikke og det jo er koselig med et glass vin en sånn kveld måtte jeg innom polet når jeg var i sentrum. Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn må jo og ha mat selv o jeg er borte, så matbutikken ble også besøkt, så innen jeg kom hjem var klokka passert 16.30.
Vekslet noen ord med Gamle Gubben Grå og spurte om han kunne kjøre meg dit kollegaen min skulle plukke meg opp, svarte på en telefon fra ei som ville kjøpe et bord jeg har annonsert til salgs, tok en rask dusj og var i bilen i løpet av en halv time. Stressa jeg? Langt i fra!!
Kom bare noen små minutter for sent til å møte kollegaen, vi plukket opp enda en kollega og kjørte de tre -fire milene til låven hvor festen skulle være.
Koselig kveld med tillitsvalgtskolegaer og folk fra ledelsen i den fantastisk trivelige låven til Harald.. Låven er opprinnelig fra 1700 tallet, flytt dit den står nå en gang på 1800-tallet. I den har han og familien innredet et festlokale med rustikke vegger, masse levende lys o norgesglass og rustikke lysestaker, ei gedigen lysekrone høyt oppe i taket og bøttevis av sjarm. Det er alltid koselig hos Harald.
Vi skulle dra tidlig hjem, hadde sjåføren sagt. Senest 22.30. Og hun er en streng dame, så selv om hun andre som satt på, Magda; nok gjerne ville ha vært lengere var vi på vei mot bilen allerede litt over klokka 22.00.
Jeg tok opp mobilen for å ringe Gamle Gubben Grå og be han hente meg på veien slik at kollegaen som hadde lang reisevei slapp å kjøre omvei. Da så jeg at det var en del meldinger og telefoner fra Yngste Sønn. Han lurte på om noen kunne hente han på Noresund. Gubben er blind og døv når det gjelder telefoner og meldinger…. og alle er jo vant til at jeg fikser all logistikken i heimen.
Så da ble det litt av en tur hjem.
Satt på med kollegaen fra låven på Åmot til Snyta hvor Gubben plukket meg opp. En tur på rundt 25 km. Gamle Gubben Grå er ikke like vant og like velvillig taxi-sjåfør som meg… Han kom og plukket meg opp sånn rundt 22.45 etter at jeg hadde stått en ti minutters tid i et mørkt veikryss midt på natta uten refleks. Valgte å stå ute i grøfta, og var glad jeg bare hadde drukket to små glass rødvin.
Gamle Gubben Grå kom i god fart. Alle vinduene i bilen var nedrullet, hard-rock tonte for fult ut av stereoanlegget og røyken og fråden sto ut av kjeften på han. Trøtt fyr, det her er leggetid for han…
Etter å ha plukket opp meg og snudd på en gårdsplass langs veien, satte vi kursen mot Noresund. Det er 50 km dit.
Så plukket vi opp Yngste Sønn og kjørte 50 km tilbake.
Vinduene ble rullet opp da jeg satte meg inn i bilen, og jeg tror vi gjorde unna turen på kun tre sigaretter…. men det var liksom ikke så mye små-skravling i bilen.
Klokka hadde passert midnatt før vi nærmet oss heimen.
Vi hadde ikke langt igjen. Kanskje 200 meter, da vi hørte de kjente lydene av flatt dekk. Vi kjørte hjem i fullstendig taushet.
Jeg tok en rask tur med hundene, Yngste Sønn begynte rolig å pakke reise-bagen, og Gamle Gubben Grå begynte å endevende garasjen på leiting etter reservehjul….
Klokka var over 01.30 før han krøp til sengs. God natt, sa jeg forsiktig…
05.15 spratt(?) jeg opp av senga. Yngste Sønn var alt oppe, og klokka til Gamle Gubben Grå ringte 05.30. Ingen a oss var veldig snakkesalige der vi gjorde oss klare i raskt tempo. alle hadde vi vårt program som ventet. Yngste sønn skal til reunionshelg på Folkehøgskolen han gikk på for noen år siden, og jeg hadde lovet å få han til flyplassen så han rakk flyet til Molde litt over 8.
Vi forlot heimen rundt 06.00.
Heldigvis er det noe som heter Askeladden, og heldigvis hadde de en flybuss som gikk et klokkeslett som passet oss godt. Jeg slapp å kjøre lenge enn til Jevnaker og var hjemme igjen litt før 7.
Gamle Gubben Grå kom seg på jobb i tide, om noe trøtt.
Jeg har fri og har kost meg med frokost i ro og fred, skal nå en tur ut med hundene og så…
..en liten avslappende tur på IKEA med Datteren. Livet går i 100.
I kveld har jeg hatt en utrolig hyggelig skravlekveld med venninna mi fra Gymnastida og frem til i dag. Det var så koselig, og vi møtes alt for sjeldent.
I nesten fire timer har vi sittet og skravla.
Vi har skravla om gamle foreldre. Jeg møter aldri venninner på 50+ uten at vi snakker om gamle foreldre. Og da er jo veien kort til eldreomsorgen.
Vi har snakket om ungdommene våre. De flotte unge voksne som står foran voksenlivet med de utfordringer og de muligheter livet gir.
Vi har snakket om felles kjente, om jobbene våre, om hverdagene våre… bare skravlet…i fire deilige timer. Det var virkelig det jeg trengte i kveld.
Mobilen lå lydløs i veska. Så ikke Yngste Sønn som sendte ønske om å bli henta. Bare skravla om alt og ingenting i fire timer med et menneske som kjenner meg ut og inn. Ingen høylytt samtale. Ingen skingrende latter eller hulkende gråt. Bare rolig skravling.
På søndag så jeg verdens søteste pidestall annonsert til salgs i mitt nærområde på fb. Du vet en slik hvit gips-søyle med ornamenter. Helt perfekt i pen-stua vår som er holdt i hvitt og gull. 100 kroner skulle dama ha for den, og det er jo latterlig billig spør du meg. Så jeg slo til.
Etter jobb i går skulle jeg hente klenodiet. Adressen var i ett av de bedre villastrøkene i byen. Litt sånn “gamle penger”. Det viste seg at adressen var det gamle huset til fru Andersen (og sikkert Herr Andersen og, men han har jeg aldri kjent.) Fru Andersen var en myndig dame som satt i skranken da jeg ung og håpefull troppet opp på min første arbeidsdag på sykehuset for over 28 år siden. Hun mønstret meg dengang med et strengt blikk, og det virket et øyeblikk som om hun ikke ville slippe meg inn på avdelingen. Nå sto jeg med litt ærefrykt å ringte på “hennes” dør.
Fru Andersen har gått bort for flere år siden. Huset har skiftet eier et par ganger. Det er en flott, og godt vedlikeholdt villa. Døra ble lukket opp. Pidestall og penger skiftet eier, og jeg kunne fornøyd plassere klenodiet i baksetet på Lille Bille.
Vel hjemme tok jeg pidestallen i nærnere øyensten. Den var enda flottere enn jeg håpet. Flotte englehoder øverst på søylen, og virkelig flott utførelse. Virkelig fornøyd plasserte jeg pidestallen i karnappvinduet og fant en blomst som kunne pryde nyinvesteringen.
I lunsjen på jobben i går fortalte en av kollegaene mine at sønnen hans på fire år hadde begynt å kalle han “Bæsje-pappa” når han ikke var helt fornøyd med opphavet. Småbarnsforeldrene kastet seg inn i samtalen og fortalte om morsomme kommentarer fra sine håpefulle.
Vi med litt eldre barn, som har opplevd trassalderen til så vel små håpefulle i fire-års alderen som litt større håpefulle i tenårene hadde nok fått høre mer sårende og langt sterkere karakteristikker enn “bæsje-pappa”. Og mens en trassig fire åring faktisk kan være litt søt, i det minste sånn litt i etterkant, er det sjelden noe søtt over en sur og trassig tenåring.
Mine unger er ferdig med trassalderen. Ingen geiping og “dummingen!”. Ingen “Jeg flytter til Mormor..”. De er og ferdige med tenårene og tenåringstrass. Dørene smelles ikke hardt igjen, man blir ikke lengre sendt blikk så hatefulle og fyllt av forakt at det kunne gå kaldt nedover ryggen på en stakkar. Man blir ikke lengre fullstendig ignorert, behandlet som luft. Det er godt.
Ungene er nå unge voksne kjekke mennesker som det er hyggelig å være sammen med. Vennskapelig erting, latter og noen ganger dype samtaler preger samværet vårt.
Så til “Bæsje-Pappaen” og alle dere andre. Hold ut. Det er bare en fase. Det blir folk av de aller fleste.
