Hver høst starter ledelsen det årlige gnålet om influensavaksinering.  Vi som arbeider i helsesektoren blir sett på som risikogruppe og får gratis vaksine på jobben.  Og like sikkert som de i ledelsen starter maset, like sikkert tar jeg mitt standpunkt om at jeg skal i vertfall IKKE  ta vaksine.  

Jeg har bestandig (i vertfall helt til de siste par årene)  hatt lavt sykefravær.  Harr godt utviklet immunsystem og trenger ikke påfyll av medikamenter for å holde meg på jobb.  (Derimot kjenner jeg et par kollegaer og ledere som kanskje hadde trengt en injeksjon med arbeidsvilje og arbeidsmoral….)  Sykefravær er en stor økonomisk kostnad for arbeidsgiver, ikke rart de vil  kutte litt i utgiftene med å tvangs-vaksinere arbeidsstokken…
Skulle jeg være så heldig å bli ordentlig syk, skulle jeg nyte mine 5 dager hjemme i senga med varm te og god bok med glede.  Kanskje hadde kroppen min hatt godt av en slik hvil, for jeg har alltid jobbet mye, godt over full stilling for denne arbeidsgiveren. 
Med min vanlige flaks blir jeg sikkert syk av vaksinen.  Det er jo influensavirus man sprøyter inn i kroppen ikke sant?  Jeg var med på utprøvingen av meningokokk-vaksinen da den var på utprøvingsstadiet på 80-tallet, og ble ordentlig syk med feber opp mot 40 grader.  Nei, takk!
Jeg reagerer på hjelpestoffer i vaksinen.  (Helt grei unnskyldning jeg overhode ikke har belegg for.
Jeg tilfører ikke kroppen kunstige ting.. (Ja bortsett fra Coca Cola da…) 
Jeg tror man bygger et godt og sterkt immunforsvar ved å la seg bli litt småsjuk innimellom. 
Strømmen av gode argumenter har vært lang….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag tok jeg influensavaksine for første gang.

For selv om jeg har et godt og sterkt immunforsvar kan jeg være bærer av influensaviruset og på den måten smitte alle disse døgeniktene med lav arbeidsmoral som tar ut en tredagers bare de slipper en liten nys….
Jeg kan også smitte pasienter som har dårlig immunforsvar.  En influensa kan være den lille komplikasjonen som gjør at pasienten får et lengre sykehusopphold, en lengre periode som syk eller rett og slett dø av komplikasjoner på grunn av influensaen jeg smittet pasienten med. Hvert år dør rundt 700 av influensa i Norge, i fjor døde 1.700.  
Jeg er hjertepasient, og derfor i 2 risikogrupper, med min flaks dobler det sjansen for noen heftige bivirkninger.
Jeg har ikke kommet meg helt etter mitt møte med veggen i januar.  Det skal ikke store påkjenningene til før jeg er helt slått ut.  Det er noen interessante ting som skal skje utover høsten.  Det siste jeg trenger akkurat nå er å bli sjuk.  

Det var gjort på en-to-tre. 
Stikket kjentes så vidt, men jeg merket ikke noe til medikamentet som ble injisert.  
Det mest smertefulle var å røske vekk plasteret som holdt fast vattdotten over innstikkstedet.  (overkommelig smerte.)
Nå har jeg god samvittighet. 

-og skulle jeg få en ordentlig forkjølelse eller influensa kan jeg være hjemme med verdens beste samvittighet; Jeg tok vaksinen, så kom ikke her!
 

Jeg er heldig og har mange gode venner. Mange av de har jeg hatt i mange mange år.  Venner som kjenner meg på godt og vondt, og som du alltid finner tonen med selv om vi ikke ser hverandre så ofte.  

Nå har jeg nettopp gjort en avtale om  treffe ei slik venninne og ta en kaffekopp på onsdag, og jeg gleder meg!  
Det er ganske lenge siden sist vi tok en kaffekopp, men vi har snakket sammen nå og da.  Travle damer er vi begge to, men nå har vi altså funnet tid.  Det skal bli koselig.  
Denne venninna ble jeg venn med på Gymnaset.  Det vil si at det er 36 år siden vi ble venninner.  Vi var uatskillelige i gymnastiden og de første årene etterpå. Hun var en av oss tre i den innerste lille venninnekretsen som delte alt.  Det gikk ikke en dag uten at vi så hverandre eller snakket sammen i telefonen – lange telefonsamtaler hver kveld i flere år.  Og, vi har klart å beholde vennskapet også i voksen alder, selv om vi ikke ser så mye til hverandre lenger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gleder meg til onsdag 

Nå legger vi en tung uke bak oss.  Mammas død uka før har preget denne uka og. De første dagene var preget av praktiske gjøremål og uvirkelighet.  Denne uka var det tid for erkjennelse, og sorg.
Mandag var det plent umulig å gå på jobb.  Det å skulle kle seg i hvitt og ta i mot pasienter som hadde stuket lillefingeren for tre uker siden, og som trengte litt røntgen og omsorg nå føltes umulig.  Jeg trengte omsorg, jeg hadde lite omsorg å gi til ukjente . Jeg sendte melding til sjefen, og selvsagt ordnet sjefen det slik at jeg kunne ta fri til over begravelsen.  Det er ikke noe man har krav på, men jeg har en forståelsesfull sjef og hadde mange fridager til gode.

Etter Mammas opphold på sykehjem og våre opplevelser med Helse- og Omsorgstjenesten i kommunen føles mitt politiske engasjement viktigere enn noen gang.  Eldreomsorgen i kommunen driftes på et sparebluss, og min kamp for å få fokus på hvor dårlig det står til og kanskje få politikerne til å innse at her må det bevilges mer penger, føles viktigere enn noen gang. 
Vi må ha nok betjening til at vi kan sikre våre eldre nok mat og drikke, selv når de må mates og matingen på grunn av helsemessige utfordringer kan ta litt tid.
Vi må ha betjening som forstår at deres oppgave er å ivareta beboerne på en best mulig måte, ikke bare la de ligge i sengen dag ut og dag inn til livsgnisten forsvinner.
Vi må ha nok bemanning, og riktig kompetanse på bemanningen. Slik at en ufaglært 19 åring rett fra skolebenken slipper å ha eneansvaret for 32 beboere i lange perioder av natten. Den unge assistenten er flink, kjærlig og omsorgsfull nok, men skulle noe skje kan en ung person som er motivert for et yrkesliv i eldreomsorgen i beste fall bli skremt til å ta en annen yrkesretning, i verste fall få traumer som vil påvirke hele hennes yrkesliv.  
Vi må han nok sykepleierkompetanse til at intravenøs antibiotika-behandling i 2018 ikke blir sett på som eksperimentell behandling.  Vi må ha sykepleiekompetanse nok til at slik behandling er praktisk gjennomførbart på en god måte.  
Så selv om jeg ikke orket å ikle meg hvitt og yte omsorg, orket jeg å ikle meg min litt tøffe maske og være politiker. 
Jeg møtte opp på gruppemøte i Sol, og nøt kaffe med kanel og masse omsorg. 
Jeg møtte og i full av kampånd I Hovedutvalget for Helse Omsorg og Velferd.  Stolt av meg selv kunne jeg slå fast at jeg klarte å se Leder av Hovedutvalget, han som har uttalt at han ikke tror at en reduksjon på Helse og omsorgsbudsjettet på 5,8 millioner vil ha noen praktisk betydning, uten å kaldkvæle eller filleriste mannen (verken bokstavelig talt eller i mer verbal form).  Utrolig stolt av meg selv for akkurat det…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Onsdag klarte jeg å gå på jobb, ha kontordag, lese mail som har hopet seg opp, svare ut en del saker og motta medfølelse fra de flotte kollegaene mine.  Et lite møte fikk jeg og med meg.  Verden går så smått videre.

Onsdag ettermiddag var vi søstrene samlet ute hos Pappa.  Sammen med presten skulle vi å gjennom begravelsen og gi innspill til hva som skulle være med i minnetalen. Gi presten et innblikk i hvem og hva Mamma var.  
Mange gode minner, mye smil gjennom tårer – men vi måtte og kjenne på det utrolig såre savnet av at Mamma som har betydd så mye for oss er borte for bestandig.

Torsdag var det på med masken igjen. Tur til Drammen, møter med tillitsvalgts-kollegaer og ledelse.  
Avsluttet og en personalsak som har rullet og gått et års tid.  Når den løste seg litt overraskende på best tenkelig måte allerede i dette møtet, og medlemmet jeg bisto gråt sine gledestårer, kjente jeg at jeg virkelig kjempet md tårene.  Jeg var utrolig glad på hennes vegne, men fordi jeg hadde så mange innestengte tårer kunne jeg ikke slippe tåreflommen fri der og da.

Tårer ble det nok av på fredag.
Det var tid for Mammas begravelse.  Jeg gråter alltid mye i begravelser, og nå rant tårene allerede i bilen til kirken.  
Det var en nydelig seremoni.  Mamma smilte til meg fra bildet på programmet.  Bilde tatt på turen vi jentene og de to eldste barnebarna hadde sammen med Mamma til Venezia som gave til 70 års dagen hennes. : Blomstene speilet Mammas farger på en god måte. Salmene vi hadde tatt ut føltes riktige, og presten holdt en fantastisk flott minnetale.  Tårene rant og rant der jeg satt på førte benkerad og knuget hånda til Gamle Gubben Grå.  
En fullsatt kirke, rundt 100 personer var med oss i sorgen.  Det var mange blanke øyne da vi gikk stille etter de seks barnebarna som bar Mormors kiste ut av kirken, nedover kirkegården og til familiegravstedet.   Etter jordpåkastelsen la alle de åtte barnebarna hver sin røde rose på kista før de seks som hadde båret kista sakte senket kista ned i grava.
Stolt av flotte unge slektninger, både mine egne barn og de jeg er så heldig å være tante til,
Det er rørende å stå og ta i mot alle kondolansene fra alle som hadde møtt opp.  Mange gode klemmer fra folk jeg ikke har sett på lenge, og folk jeg har sett mye til.  
Minnesamværet føltes godt.  Gode, rolige samtaler med folk som viste omtanke og som delte små minner om Mamma eller oss andre i familien.  

Datteren ble med hjem etter minnesamværet, og vi hadde en koselig kveld med minner, musikk og taco.  

I går var jeg tom. 
Men tom på en god måte.  Brettet opp ermene og gjorde litt husarbeid.  Kjente at skuldrene senket seg og ikke var så stramme.  Mamma vil alltid være med meg i minnene.  Hennes kloke stemme vil snakke til meg, og hennes gode smil vil jeg stadig kunne se for meg.  Hun var med på å forme meg til den jeg er, og hun ville fortalt meg at det er ingen annen løsning enn å la livet gå videre.
“Du skal få en dag i morrå som rein og ubrukt står, med blanke ark og fargestifter til…” pleide Mamma å synge.  Vi søstrene tror det på mange måter oppsummeres hennes optimistiske livsholdning   Så i morgen er det en ny dag og en ny uke. Jeg vil fylle de blanke arkene med gode opplevelser….

I går hadde Rødt Ringerike og Rødt Hadeland innbudt til åpent møte om etterretningstjenestens lyttestasjon på Eggemoen.  Eggemoen er nesten Vågård, her jeg bor – og selvsagt måtte jeg dit å få litt mer informasjon om hva som foregår i mitt umiddelbare nabolag.  Bård Vormdal, en tidligere NRK journalist og en av Norges fremste eksperter på etterretning og lyttestasjoner, kom for å innlede og informere.
Møtet var på “Fengselet”, og det var stinn brakke.  Vi fylte opp både Rettsalen og et par tilstøtende rom + en gang.  Ikke tvil om at temaet skaper engasjement.  For tro meg, SÅ mange medlemmer har ikke Rødt. 

Jeg skal ikke gjengi foredraget til Vormdal.  Jeg er ingen ekspert, jeg kan ikke nok og kan komme til å bruke feil uttrykk, for dette er avanserte greier.  En lyttestasjon for etterretning, et samarbeid mellom Amerikansk og Norsk etterretning. (Ikke et NATO samarbeid) .  De avlytter store metadata fra satellitter, og er selvsagt et viktig hjelpemiddel for etterretningstjenesten både i Amerika og Norge.  
Samtidig er det ikke vanskelig å forstå at russerne eller kineserne eller hvem som nå er fienden ikke er like glad i denne lyttestasjonen og det som blir fanget opp der.  
Og jeg, jeg er ikke akkurat fra meg av glede av å vite at jeg har en slik lyttestasjon i mitt nabolag.

Jeg frykter ikke at jeg selv skal bli avlyttet.  Ikke er jeg så interessant, og ikke er det jeg driver med så hemmelig.  Men så er nok ikke en liten kommunistspire som meg noe etterretningstjenesten bryr seg nevneverdig om.   
Nei, denne lyttestasjonen kan finne ut hvor ubåter i Barentshavet – eller Middelhavet befinner seg, om astronauter befinner seg utenfor eller inni satellitten sin, hvem som sender e post til hvem eller hvem som kommuniserer med hvem på Facebook og mye mer.  Egentlig mer enn jeg egentlig kan fatte… 

Internasjonalt øker konflikten mellom supermaktene.  Spenningen har ikke vært så stor siden Den Kalde Krigen.  Det er ikke utenkelig at ved en eskalering av en konflikt kunne etterretningstjenestene i en av de landene som føler seg avlyttet finne det hensiktsmessig å sette denne lyttestasjonen ut av spill på en eller annen måte.  Så lenge gromgutter som Putin, Trump og Kim sitter og styrer er ikke faren for økt konflikt i verden spesielt liten.  
Jeg har ikke mistet nattesøvnen, men akkurat betryggende er det ikke å ha en slik lyttestasjon bare noen få kilometer fra soveromsveggen.  

Det var mange slags folk i “Fengselet” i går. 
Noen var redd for at lyttestasjonen skulle være bombemål.  Jeg er kanskje ikke så redd for det. Jeg tror det finnes elektroniske måter å slå ut en slik lyttestasjon på, men sikker er jeg ikke.  Putin kan jo bombe litt bare for å vise muskler.  
Noen er kommunister, det var jo et møte arrangert av Rødt, og frykter nok Trump mer enn Putin.  Jeg har ikke tillitt til noen av de karene. Men jeg misliker sterkt at amerikanske interesser bruker Eggemoen, mitt nærområde på en slik måte.  
Noen var på grensen til paranoia og advarte i sterke ordelag om østeuropeiske håndverkere som sikkert var forkledde russiske elitesoldater og agenter.  Denne personen holdt nok på å drite i buksa da han fikk øye på Yngste Sønn som var på møtet i full “taktekkeruniform” med firmalogo og alt.  (Han ventet egentlig på skyss hjem, men fant møtet underholdende. )  

Vi ble ikke beroliget, og det kom opp et økt ønske om mer informasjon fra forsvaret.  Vi får håpe Forsvaret og ser nytten av det.

I går hadde vi i Sol forberedende møte før kommunestyremøtet senere denne uka.  Vi har jo en representant, og det er bra om hun har noen å snakke gjennom sakene med i forkant. Forankring og planlegging er viktig.  

De andre satt og spiste middag da jeg kom.  De som ønsket var bedt til middag, da møtet i går måtte begynne rett etter avsluttet arbeidsdag.  Jeg hadde takket nei til middag, og kom en halv time etter de andre, men de var ikke ferdig med maten.  Så mens de andre spiste ferdig, ble jeg plassert i sofaen med en kopp kaffe med kanel.  Kaffen i dette hjemmet er noe av den beste kaffen jeg vet om, og i grunn god nok grunn for å delta i politikken.  Hørtes ikke som om jeg gikk glipp av noen stor kulinarisk middag, da de som satt rundt bordet klaget høyt over harde, dårlig kokte gulerøtter og kalde poteter.  Ikke var det visst ryddig nok på kjøkkenbenken for gjestene heller….  
Det var godt å sitte å lytte til denne vennskapelige krangelen mellom folk som har kjent hverandre en mannsalder.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var godt å diskutere politikk, la seg engasjere eller bli oppgitt.   Det gjorde godt med en drøy time sammen med disse fine folka.

Det har gått noen dager siden Mamma døde  Det meste praktiske er ordnet, virkeligheten har seget inn.  Mamma er borte.  På tide at livet går sin skjeve gang videre. I dag er det mandag og ny uke. Planen min var å dra på jobb. 

Men jeg klarer ikke.  Klarer ikke kle på meg hvitt og yte omsorg.  Det er plent umulig.  
Gamle Gubben Grå var på jobb dagen etter at han mistet faren sin for noen år siden. Jeg tror ikke en gang jeg tenkte over at han kanskje burde være hjemme. Og Svigerfar døde brått og uventet.  
Ungene har vært på jobb hver dag.  Datteren dro på jobb bare få timer etter at hun hadde fått beskjed om at Mormor var død.  Jeg foreslo at hun kanskje skulle ta seg fri, men nei…
Men jeg klarer ikke å gå på jobb, selv etter mange dager…. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Heldigvis har jeg ev forståelsesfull sjef.
Jeg sendte henne en melding i morges, og sa at jeg ikke klarte å gå på jobb og ba om å få fri til over begravelsen på fredag.  Altså fri hele uka.  Og etter bare to minutter fikk jeg svar, klart det.  Vi tar kontakt og forteller hvordan vi fikser det.  
En halv time senere ny melding fra arbeidsgiver om at jeg hadde mer enn nok fri å ta av, bare bli hjemme og ta vare på deg selv..  

Det gjør godt og få lov til å være svak. 
Så hvis jeg tar vare på meg selv denne uka, så skal jeg få orden på tankene og følelsene mine og komme tilbake på jobb neste uke.

Ja ikke et sånt skikkelig høyt fjell, altså.  Ikke Glittertind, Galdhøpiggen eller Gaustatoppen. (Forresten, Gaustatoppen hadde vært “Peace of cake” der går det jo bane inne i fjellet).  

Nei, jeg sleit meg opp bakkene til Barlindåsen.  Har du ikke hørt om Barlindåsen, sier du? Hm.  Barlindåsen er Oslos 28. høyeste fjell.  (Og før du får latterkrampe, husk at store deler av Nordmarka ligger i Oslo kommune, og det er mange høye topper der.)  Barlindåsen er 407 meter over havet og ligger i Lillomarka.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I følge ut.no skulle turen være “En enkel spasertur på rundt 7 km”.  Vi kjørte til Maridalen og fant Sandermosen stasjon, satte fra oss bilen og trasket i vei.  Vi skulle følge stien mot Lilloseter til vi kom opp på toppen av åsen.  Det var bratt, til tider glatt og vått. Men mest bratt.  Både jeg og Kjøteren, vår 15 år gamle Australske Sheppard,, syntes stigningene var i bratteste laget – og Kjøteren forsøkte å snu flere ganger. 

Oppe på toppen skulle vi følge stien som gikk langs eggen over åsen til vi kom ned på grusveien..  Her var det lettere å gå, stigningen var over og jeg slapp å pese som en flodhest.  Det var nydelig høstvær og flotte høstfarger.  Her skulle det også være flere flotte utsiktspunkt. 

A du for en utsikt!!! Eller flere flotte utsiktspunkter.  Det var, som det sto i turbeskrivelsen på Ut.no, bare å nyte….

Vi så Maridalsvannet under oss, deler av Oslo og langt ut over Oslofjorden.  Det klare været og de flotte høstfargene gjorde dette til en helt fantastisk opplevelse.  

Det ga meg en helt egen mestringsfølelse å stå oppe på eggen på Barlindåsen å se ut over. Langt der ute i fjorden så jeg helt klart Danskebåten på vei ut fjorden.  Adrenalin-kick!!!  Jeg er ei diger dundre på godt over hundre, det er lenge mellom hver topptur. Men dette ga mersmak.  Glemt var de bratte stigningene. Glemt var at jeg stinket svette som en flodhest.    

Vi fortsatte over eggen, ned noen bratte kneiker hvor fjellet nesten var blankskurt og det var nok like bratt som veien opp.  Men vi kom heldigvis ned med alle armer og bein i behold.  
Mans skumringen senket seg fulgte vi grusveien tilbake til bilen.

Det var en flott tur.  Jeg vil kanskje ikke kalle det en “enkel spasertur” slik det sto på ut.no, Turen var estimert til to timer, vi brukte neste tre, men det er forståelig.  Denne dama har nok en lavere gjennomsnittsfart enn folk flest, med alle mine skavanker og kilo klarer jeg nok ikke holde tempoet til en gjennomsnitts trimmer. Det er greit.   Anbefaler gjerne turen for andre. Husk gode sko, og velg en dag med klarvær for liksom å kunne nyte den flotte utsikten.

God tur.

I går sto dødsannonsen i avisene…  Jeg visste det, hadde stålsatt meg og rømt til skogs.  
Jeg er god på medfølelse – til å gi medfølelse, ikke til å få.  Det er jeg noen ganger ekstrem dårlig til….selv om det gjør godt.

Jeg blir sett på som psykisk sterk, og er nok det. Men akkurat nå er jeg svak – har behov for å rase, gråte og bare få trøst.  Det jeg trenger aller mest er en telefonsamtale med Mamma, verdens klokeste Mamma.  Hun klarte alltid å si de riktige tingene når hodet og hjertet mitt var fullt av følelsesmessig kaos.   “Få det ut” sa Mamma når jeg krampaktig bet tårene i meg. “Det er ingen skam å gråte”   Etterpå når tårene hadde flommet, og ansiktet var grimet av tårer, sa hun “Å, vi er noen gråtehuer vi to.”  så vasket vi ansiktene tørket tårene og hun tok på leppestift før vi igjen var klare til å møte verden. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Men Mamma kan ikke trøste meg mer.  For første gang må jeg være stor jente på 50+ og takle min sorg helt uten hjelp og støtte av Mamma.  Ingen raske telefoner bare for å høre hvordan jeg har det, ingen forsiktige klapp på kinnet eller bare et sårt smil…

Mamma sluttet å puste tidlig en morgen, jeg satt der og holdt henne i hånden da det ble stille så usigelig stille.  Lenge satt jeg og holdt pusten, telte sekunder og ventet på neste åndedrag, men det kom aldri….

Jeg hentet sykepleier, som bare bekreftet det jeg alt visste og sa noen medfølende ord 
Så var jeg alene i rommet, alene med Mamma og tårene…  

Jeg ga de andre beskjed.  Jeg var langt fra alene i sorgen.  Raskt var vi flere i  rommet. Flere med tårene. Flere som delte sorgen – og alt det praktiske som måtte ordnes.

I går sto dødsannonsen i avisene. 
Omtanke og medfølelse dukker opp i form av meldinger og hilsener.  Det er mange som tenker på meg og føler med oss.  Det føles godt.  Og jeg setter pris på hver enkelt melding.  Svarer alle, men er kanskje litt kort?  2 av mine klokeste og flotteste venninner har skrevet at de er der for meg hvis jeg trenger noen å snakke med.  Det er godt å vite.  En dag skal jeg snakke med hver og en av de, fortelle alle tankene og følelsene som surrer i hodet.  De er på hver sin måte to jeg kan vise meg svak sammen med.  Jeg er heldig som har så gode og flotte venner.  
Men akkurat nå har jeg behov for å sortere tanker og følelser alene i skogen med hundene eller i rolig samtale med Gamle Gubben Grå.  

I morgen skal jeg bevege meg ut i samfunnet. Møte mennesker og medfølelse ansikt til ansikt.  Det blir tøft. Jeg er dårlig på å motta medfølelse.  
Jeg ser Mammas litt såre smil for mitt indre og vet at jeg kommer gjennom dette og….

Kan man kalle en politisk motstander for ett av sine politiske forbilder?  
For hvis det går, så er Kåre Willoch et av mine virkelig store politiske forbilder.  
Jeg ble fan allerede i min spede ungdom på 1980-tallet.  Den gang de politiske duellene mellom Kåre og gro utspant seg på TV:  
Sånn rent politisk holdt jeg med Gro Harlem Brundtland.  Har jo alltid vært mer rød enn blå.  Men Kåre Willoch sine retoriske evner, sine spydige kommentarer og sitt rolige vesen i sterk motsetning til den mer oppfarende Gro, som avbrøt, var tydelig irritert og rett og slett ikke klarte å argumentere like godt for seg var virkelig imponerende.  Roen Willochutviste, den lett syrlige tonen og det utpregede riksmålet forsterket bare enda mer hvem som eide eller vant debatten.  

I forrige ukes Magasinet i Dagbladet var det et intervju med Willoch i anledning av at han feiret 90år denne uken.  Det er lystelig lesing, og vitner om en eldre herre som fremdeles har ordet i sin makt.  
Når han blir spurt om favorittord svarer han; “Jeg prøver alltid å finne de ordene som gir klarest uttrykk for det jeg  gjerne vil få sagt”  Er ikke det et genialt svar? Jeg håper flere tar  til seg Willoch sine ord, og bruker litt tid på å finne de ordene  som klarest uttrykker det de ønsker å si. 
Intervjuet har flere gullkorn.
Journalisten spurte den snart 90 år gamle mannen om han var redd for å dø, og den kloke gamle mannen svarte; “All erfaring tyder på at det med tid og stunder kommer til å skje.”  Det er kanskje ikke annet å forvente enn at når en av de klokeste mennene her i landet nærmer seg 90 år, så har han selvsagt innfunnet seg med det faktum at han en gang kommer til å dø. Journalisten må ha følt seg litt dum.
Dum må journalisten nok også ha følt seg under intervjuet.  Intervjuet foregår i kantina i stortinget og innledes selvsagt med et måltid mat. Mens de spiser stiller journalisten Willoch et spørsmål og den dannede riksmålsmannen snakker selvsagt ikke med mat i munnen.  Han tar seg god tid til å tygge ferdig før han svarer; ” Jeg må nesten få gjøre deg oppmerksom på at jeg sitter og spiser. Jeg tok en litt stor porsjon. Du har vel ikke dårlig tid?”  Genialt!! Her har journalisten sikkert arbeidet en stund for å få til en avtale om et intervju, og så  stresser han intervjuobjektet slik at det virker som om journalisten har dårlig tid og ikke har tid til intervjuet han har mast om.  Hadde jeg vært journalisten hadde jeg vært skikkelig flau og hatt behov for å synke gjennom et hull i gulvet og direkte ned i stortingsgarasjen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På spørsmål om Fremskrittspartiet, Sverigedemokratene og ekstremisme, svarer han “Fremskrittspartiet var ekstreme på en helt annen måte.  De fremmet en politikk med en ekstrem mangel på sammenhengen mellom inntekter og utgifter.”  Jeg ler så jeg nesten detter av stolen, helt til jeg kommer til at Willoh nok også ville hatt noen syrlige kommentarer til Rødt sin økonomiforståelse…..

Intervjuet var kostelig lesing.  Et flott intervju med en klok gammel mann som jeg håper fortsetter å berike oss med sine kloke betraktninger og sine velformulerte kommentarer i mange, mange år..

Gratulerer med dagen som var, Kåre Willoch.

Etter morgenens tur med hundene stoppet jeg på Kiwibutikken på Hallingby for dagens lille handel. Fiskepudding og ostebriks hører liksom med når jeg skal ha en skikkelig kosefrokost med avisene.  Ja, også aviser selvsagt.  Lokalavisa ligger og venter i postkassa, men lørdags Aftenposten er et must.  

I kassa satt ei flott mørkhudet dame.  Da hun skulle slå inn Aftenposten ville ikke strekkodeleseren lese strekkoden, og hun måtte slå den inn manuelt.  Mens hun drev med det pekte hun med en finger på bildet av Denis Mukwege, en av årets vinnere av Nobels fredspris og sa til en kollega som gikk forbi : “Det er så fortjent!” 
Da jeg skulle betale sa jeg blidt “Forstår at du er fornøyd med hvem som fikk Fredsprisen”  og nikket mot avisen.. Jenta i kassa rettet seg opp i ryggen og formelig strålte.  “JA!!!! Han er fra mitt land – og han er en fantastisk mann som gjør så mye godt. ” ordene trillet ut av henne. “jeg har feiret og gledet meg i hele går.  Det er så fortjent.  For en gang skyldbruker de penger og alt på en som har gjort så mye godt.  Jeg drar til Oslo når han skal få prisen tar med meg hele familien….”  Jeg husker ikke alt, hun sa.  Jeg hadde i utgangspunktet en ganske kjip dag.  Men denne livsglade stolte jenta vekket gleden i meg.  Gleden og en stolthet.  Stolt av at Norge ga Fredsprisen til en som øyensynlig virkelig har fortjent det.  Bekjempelse av voldtekt som masseødeleggelsesvåpen.  En sak så vond og vanskelig at jeg egentlig ikke orker å ta det inn over meg.  
Jeg forsto av denne stolte virkelig glade jenta i kassa på Kiwi at dette var en mann som handlet og ikke bare drev med store ord.  Hennes glede og stolthet smittet over på meg   

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så takk da, flotte glade unge kvinne i kassa på Kiwi.  Du  fikk meg til virkelig å fatte hvor viktig denne fredsprisen er for mange kvinner i ditt land og i verden for øvrig.  
Takk fordi du med ditt smittende engasjement fikk meg til å bli stolt på mitt lands vegne, fordi Nobelkomiteen i år ga fredsprisen til en sak som virkelig fortjener det fokuset en slik pris vil bidra til.