På søndag så jeg verdens søteste pidestall annonsert til salgs i mitt nærområde  på fb. Du vet en slik hvit gips-søyle med ornamenter. Helt perfekt i pen-stua vår som er holdt i hvitt og gull. 100 kroner skulle dama ha for den, og det er jo latterlig billig spør du meg. Så jeg slo til.

Etter jobb i går skulle jeg hente klenodiet. Adressen var i ett av de bedre villastrøkene i byen. Litt sånn “gamle penger”. Det viste seg at adressen var det gamle huset til fru Andersen (og sikkert Herr Andersen og, men han har jeg aldri kjent.) Fru Andersen var en myndig dame som satt i skranken da jeg ung og håpefull troppet opp på min første arbeidsdag på sykehuset  for over 28 år siden. Hun mønstret meg dengang med et strengt blikk, og det virket et øyeblikk som om hun ikke ville slippe meg inn på avdelingen.  Nå sto jeg med litt ærefrykt å ringte på “hennes” dør.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fru Andersen har gått bort for flere år siden. Huset har skiftet eier et par ganger. Det er en flott, og godt vedlikeholdt villa.  Døra ble lukket opp. Pidestall og penger skiftet eier, og jeg kunne fornøyd plassere klenodiet i baksetet på Lille Bille.

Vel hjemme tok jeg pidestallen i nærnere øyensten. Den var enda flottere enn jeg håpet. Flotte englehoder øverst på søylen, og virkelig flott utførelse. Virkelig fornøyd plasserte jeg pidestallen i karnappvinduet og fant en blomst som kunne pryde nyinvesteringen.