Flott start på uka. Jeg er tilbake på bloggtopplista. Kanskje ikke noen topplassering akkurat. Jeg er på 93.plass. Og det skyldes nok at jeg delte mitt litt politiske blogginnlegg om skolevei og politikk og matematikk på fjesboka. Det er en sak som engasjerer mange her på Ringerike, og mange delte den videre…
Så om politikk er viktigere enn bloggtopplista kan man jo slå to fluer i samme slengen.
For de som syns politikk er spennende, driver vi nå og leter etter behandlingen av et forslag fra Rødt i 2008, lenge før jeg ble politisk aktiv, og hvem som eventuelt stemte for.
Jeg driver og å undersøker en annen politisk sak som jeg nok kommer tilbake til. Politikk er gøy.
For de som er mer opptatt av bloggtoppen.
Ny toppblogger i dag. Annarasmussen. Hun har en Q & A. Det har jeg forsøkt før med null respons – men har du noe du lurer på, fyr løs. Jeg svarer gjerne
En gang for ganske lenge siden, jeg tror det var i 2008, bestemte de kloke politikerne våre at vi ikke skulle ha noen skole i Hønefoss sentrum. Vi skulle ha en skole helt syd i byen, og en skole helt nord i byen.
De gjorde ikke det for å være slemme, men fordi skoler som ikke får jevnlig vedlikehold forfaller. Og siden politikerne ikke hadde brukt penger på å vedlikeholde skolene, trengte de oppgradering.
Som alle vet er det mye morsommere og rimeligere å bygge nytt enn å pusse opp det som er gammelt. Da kunne de samtidig få bygget skolebygninger som monumenter over egen storhet, og få lagt ned en noen små skoler.
Det med nedlegging av skoler hadde de ikke tid til å vente med, så to skoler syd og vest for byen ble lagt ned lenge før skolen de skulle overføres til sto ferdig, og de ble overført til andre skoler utenfor byen.
Skolen i Hønefoss syd sto nylig ferdig. Og med en ny skole, må selvsagt skolestrukturen, skolekretsene, vedtas på nytt. Hvilke barn skal gå på hvilken skole. Det var i grunn en enkel sak. Elever fra Nordsia og nordover skulle gå på skolen i nord, og elever fra Sydsiden og sørover skulle gå på skolen i sør.
Men så begynte de som var flinke til å telle å telle-
De fant da ut at det på skolen i nord ville bli over 600 elever. Det er mange elever på en skole, og i grunn var ikke skolen planlagt for så mange flere enn 600 elever. Det var et problem.
Men skolen i sør, som i utgangspunktet skulle erstatte fire skoler, skulle jo nå bare erstatte to skoler. Elevene fra de to andre skolene var jo allerede overført til to andre skoler utenfor Hønefoss. (Eller egentlig levde de to skolene i beste velgående, omgjort til to Montessoriskoler. Men det liker ikke politikerne i å tenke så mye på..) Så på den nye skolen i sør var det bare 300 elever. Enkel matematikk sier at da er det bare å ta noen elever fra Nordsia av byen og overføre til skolen i syd. Hvorfor valget falt akkurat på de fra Vesterntangen og østover er jeg usikker på.
En liten gutt og en mamma på toppen av Vesternbakken testet den nye skoleveien gutten skulle gå når Hønefoss skole hvor han går nå blir lagt ned. De fant ut at veien var både lang og farlig. Det hadde ikke politikerne tenkt på. Ikke en eneste av politikerne nevnte ordet skolevei da saken ble diskutert i Hovedutvalget for Oppvekst og kultur., Jeg har sjekka WebTV…
Slik jeg ser det har denne saken 4 mulige løsninger.
Løsning 1:
Elevene som bor på Vesterntoppen overføres til Vang.
Det samsvarer med nærskoleprinsippet, og dit går det buss i dag. Sikkert den rimeligste løsningen, hvis det er plass på Vang.
Løsning 2:
Det settes opp buss uten bytte fra Vesterntoppen til skolen i syd.
Litt dyrere løsning vil jeg anta, men ikke ekstrem dyr.
Løsning 3:
Man lar være å legge ned Hønefoss skole, og beholder dagens skolestruktur .
Dette løser også problematikken som viser at i slutten av neste tiår, altså i 2028-2029, litt avhengig av veksten i Hønefoss, vil vi trenge en skole til i byen. Med tanke på at man brukte 8 år fra planer til realisering av skolen i Hønefoss syd, har vi ikke mer enn tiden av veien for å få planlagt dette på en god måte.
Denne løsningen trenger nok en endring av kommunestyrets sammensetting for å få flertall, men det er valg til høsten og kan lett ordnes hvis folk ønsker det. Det finnes flere partier og enkeltpolitikere som vil beholde Hønefoss skole.
Rødt er ett av de.
Løsning 4 .
Bygge skolen i Hønefoss Nord enda større.
Garantert den dyreste og dårligste løsningen hvis det er barnas beste man har i tankene.
Men dessverre fort den løsningen politikere som er mer opptatt av å ikke innrømme feil, enn å få til gode løsninger vil gå for.
Da jeg kjørte nedover Hønengata sånn rundt klokka 14 i går sto det en liten gutt ved ett av fotgjengerfeltene. Han var vel en 8 – 9 år. Da han så bilen min nærme seg ga han tydelig tegn med en skistav at han skulle over veien. Jeg stoppet selvfølgelig på betryggende avstand fra fotgjengerfeltet, og han gikk raskt over veien . Han hadde ski på beina og gikk målbevisst over gata i snødrevet. Hønengata er en av innfartsveiene til Hønebyen, og en trafikkert gate, men fordi snøen i dag har dalt ned fortere enn veivesenets brøytebiler har rukket å måke unna, var det kanskje noenlunde skiføre der i fotgjengerfeltet. Han hadde hetta godt trukket ned rundt ansiktet, og en Kiwipose i de ene hånda som dunket mot staven der han gikk. Jeg antar det var en pose med støvler som ikke passet til ski og muligens litt vått tøy etter en aktiv skoledag med lek o snøen i friminuttene. På ryggen hadde han skolesekken.
Jeg vet ikke hvor langt han skulle. Kanskje bare til boligfeltet på andre siden av veien, kanskje nærmere Hvalssletta. Han fikk meg til å tenke på debatten om skolevei som går her i kommunen om dagen.
Samarbeidskammeratene, de fire partiene som sammen har styrt kommunen de siste 8 årene har hatt som sin store kampsak å få lagt ned flest mulig skoler. Heggen, Åsbygda og Ringmoen var de første skolene de la ned.
Så la de ned Stranden, og ett år senere Vegård. 1. januar i år åpnet stor ny skole i Hønefoss syd endelig. Det var en god del år etter planen, og dermed ble også Kirkeskolen og Eikeli skole lagt ned. Påmange måter kan en si at den nye Benterudskolen erstattet den gamle Eikeliskolen. Og så fikk de bare elevene fra Kirkeskolen bussende inn som en bonus.
Den siste skolen som de har bestemt å legge ned er Hønefoss skole. Den skal ikke legges ned før om to år når nye Ullerål skole, helt nord i byen står klar. Den gamle Ullerålskolen rev de ned i sommer. Etter at de pusset den opp for flere millioner kroner for noen få år siden. Det står bare et lite, tomt nybygg igjen. Elevene tilbringer skoledagene sine disse årene i en brakkerigg. oppe ved den gamle idrettshallen.
Og det er skoleveien til de barna som i dag sogner til Hønefoss skole debatten dreier seg om. De vil i fremtiden bli delt mellom skolen i Hønefoss Syd, Benterud skole og skolen i Hønefoss Nord, Ullerål skole .og politikerne vedtok de nye skolegrensene før jul.
Ungene fra Veterntoppen skal da til Benterud skole i Hønefoss syd, selv om de bor på nordsiden av byen. Dit er det litt i overkant av 3 km og skoleveien går gjennom en trafikkert by hvor de samme politikerne ønsker vekst og utvikling.
Si da at vår lille venn fra fotgjengerfeltet i Hønengata var en liten 8 åring fra Benterud skole som med skiene, plastposen og ryggsekken skulle gå hjem til Vesternbakken. Buss er det bestemt at de kun skal få det første skoleåret. Så vår lille venn legger i vei opp fra skolen og opp til det store flotte rådhuset der de som bestemmer . Han så målrettet ut, så om det er en liten stigning opp den veien regner jeg med at han klarer det fint.
Nå har han kommet opp til Osloveien, som er innfartsåren til Hønefoss fra syd.
Her må han over Kvernbergsund bru. Det kan hende føret er litt trått, for snøen er mer slaps og dessuten mer grå enn hvit. Den blir fort det på en vei med stor trafikk.
Når han har kommet over brua har han to alternativer. Enten gå langs den trafikkerte Kongensgate med alle lyskryssene, eller å gå gjennom sentrum og forbi alle butikkene. Jeg vil tro og håpe at han som regel velger det siste alternativet. Det er litt mindre forurensing der. Langs Kongensgate er det nærmest stillestående kø.
I så fall går turen oppover Storgata, forbi Kinohaven, Krone og Gymnaset. Ved Gymnaset kommer det til å være byggeaktivitet de nærmeste årene, og mye å se på for en liten gutt på ski. Her bygges det ny videregående skole. Det er viktig at de store elvene på Videregående skole har et tilbud sentralt plassert i byen, har jeg hørt. De små på barnetrinnet er ikke det så viktig for sier de som vet best.
Videre går turen forbi Fengselet som ikke er noe fengsel lenger, hvis han da ikke blir fristet til å ta en tur oppom kjøpesenteret Kuben for å varme seg litt. kanskje har han en tikroning som brenner i lomma..
Så går turen over Søndre Torg, hvor han fra tidlig i november kan beundre det flotte juletreet og nå går det raskt nedover bakken mot Brutorget.
På Brutorget er nok skiføret litt trått, Det sørger de oppvarmede fortauene foran de høye nye husene for. Her har vår unge venn også to rutevalg for veien videre.
Det ene alternativet er å komme seg under fotgjengerundergangen som merkelig nok fikk bestå til tross for høylytte protester fra utbygger av de nye flotte leilighetene på Brutorget.. Derfra over Bybrua til Norsia av byen og Nordre Torg.
Bybrua er sterkt trafikkert da det er gjennomfartsåra i byen og Hønefossinger er kronisk engstelige for å bruke omkjøringsveien rundt byen. Fra Bybrua kan han og studere fossen, men den er nok mer brusende på andre årstider enn når vår lille helt har ski på beina.
Hvis vår lille venn ikke liker alle bilene på bybrua og det tråe føret, kan han komme seg ned til Kongensgate ved Brutorget og det gamle samfunnshuset (Heter det fremdeles det?) og krysse elva på gangbrua fra Tippen og mot Gladtvedt brygge og Gledeshuset.
Fra Gladtvedt Brygge kan han enten gå opp til Nordre Torg, eller han kan gå gangveien forbi Gledeshuset, rundt det som nå i dag er Hønefoss skole, og som skal legges ned i 2020., og videre til Hvitebrua (som forøvrig er malt grønn).
På gangveien ved Gladtvedt kan han studere endene og svanene som svømmer i elva. Stopper han opp, kommer de løpende, og tar gjerne rester av skolematen hvis vår lille helt har noe å dele.
Svanene kan være noe hissige, og jeg store kjerringa er litt redd dem. De kan sikkert virke enda skumlere på en gutt som bare er et lite hode høyere enn dem. Kanskje tryggere å gå over Bybrua og Nordre Torg?
Vel enten han går langs gangveien eller fra Nordre Torg, forbi Hønefoss (da nedlagte ) skole og til Lyskrysset (for oss som husker den tiden det bare var ett lyskryss i Hønefoss) så må han krysse Hvitebrua for å komme hjem.
Han begynner å bli litt sliten nå, vår tapre venn. Skrittene er ikke så målbevisste, og han begynner i grunn å bli lei ski og staver. Det glir ikke så lett i skitne bygater.
Videre går tuten forbi den Katolske kirken og det vi i gamle dager kalte det Katolske sykehuset, men som nå heter Vesterntangen Medisinske Senter, videre forbi Hønefoss Sykehjem, som nok ikke er noe sykehjem i 2020, da er alle sykehjemsbeboere i likhet med alle skolebarn flyttet ut av sentrum .
Når han endelig er over Vesterntangen har han bare de tunge stigningene opp Vesternbakken igjen før han endelig er hjemme. Det er bra, for det begynner å mørkne og han ser at månen allerede har kommet opp.
Jeg vet ikke hva politikernei Hovedutvalget for Oppvekst og Kultur la til grunn da de besluttet de nye skolekretsene. Under debatten var det ingen som var innom temaet skolevei, eller det at man ved denne skolekretsstrukturen vanskeliggjør for barn å gå eller sykle til skolen. Det er trist. SV sin representant fremmet på vegne av SV og Senterpartiet forslag om å vente med beslutningen til Ullerål nye skole står ferdig. Det fikk bare de to stemmene til disse to partiene.
Jeg pleier jo å lese det sisteinnlegget til den bloggeren som ligger øverst på bloggtopp-lista også så ta utgangspunktet i det og sammenlikne litt med mitt litt mistrøstelige kjerringliv.
I dag har det vært skifte på bloggtoppen. Isabel Raad har for en staket stund danket ut Sophie Elise. For Isabell har kjøpt (?) seg leilighet, og startet innflyttingen samme dag som hun overtok nøkkelen til tross for at det er litt tomt for møbler enn så lenge. Hennes sprudlende glede og tydelige stolthet over leiligheten fikk meg til å tenke tilbake til da jeg var på hennes alder. Tenke tilbake på hvor fantastisk det var å flytte inn i sin egen bolig.
Da jeg var 24 år,, slik som Isabell er begynte jeg å arbeide på sykehuset. Jeg hadde meldt behov for bolig, og etter noen dager med litt forhandlinger, en åpen trussel om å slutte og takke ja til ett av de andre tre jobbtilbudene jeg hadde fått (det var mangel på radiografer på den tiden) og etter at Avdelingsoverlege Hansen hadde holdt en tordentale for Personaldirektøren fikk jeg endelig nøkkel til en sykehusbolig.
Jeg bodde alene på den tiden. Gamle Gubben Grå bodde i Oslo. Så alt jeg drømte om var en hybel med eget kjøkken og bad. På hybelhuset på Ullevål der jeg hadde bodd de sisteårene av studietida hadde jeg delt bad og kjøkken med ikke mindre enn 13 andre. Jeg ønsket meg og eget soverom, slik at jeg slapp å sove i stua. Syns jeg kunne slippe det nå som jeg var blitt voksen.
Jeg husker godt spenningen da jeg gikk opp til sykehusblokkene etter arbeidstid og fant riktig oppgang. Leiligheten min lå i tredje etasje, og spent satte jeg nøkkelen i døra og låste meg inn.
Det føltes som en drøm å tre inn i leiligheten. Den hadde ALT jeg kunne drømme om. Den hadde bad, med badekar som bare var mitt, et stort kjøkkenhjørne med nok av skapplass. Og den hadde ikke bare ett men to soverom! I tillegg var det stor stue, gang og det beste av alt en stor veranda. Jeg var kommet til paradis!
Og ja, i likhet med Isabell flyttet jeg inn straks – møblene fikk komme etter hvert.
Mamma og Pappa ga meg sofa i bursdagsgave. Ny fin hjørnesofa i furu. (Dette var i 1990, og furu var det store.)
Seng kjøpte jeg brukt av samboeren til søsteren min, han kom og med to små settebord, ett lite sallongbord og to lenestoler fra sine foreldre.
Spisebordet i kjøkkendelen kom fra gården hjemme. Det var opprinnelig min morfars kjøkkenbord. Et respatexbord med 4 rørstoler med blått plasttrekk som Morfar og Mormor hadde anskaffet på 50 tallet. Søsteren min hadde brukt det før meg. (Det hadde vært død-kult nå, men var ikke så kult på 90 tallet).
Komfyr og kjøleskap kjøpte vi brukt, og Gamle Gubben Grå som hadde kommet oppover på ferie sto en hel dag med utallige bøtter med salmiakkvann og skrubbet de rene.
Utemøbler, TV bord og seksjon kjøpte jeg og Gamle Gubben Grå (Han var ikke Gammel, Gubbe eller Grå da) For midt oppe i ny jobb, ny leilighet og alt fant vi ut at Datteren var på vei. Og da flyttet jo selvsagt Gubben også inn i leiligheten og startet å pendle til Oslo. Jeg startet liksom voksenlivet med alt på en gang.
Et par måneder senere fikk jeg telefon på jobben. Det var min fremtidige svigerfar, altså faren til Gamle Gubben Grå. Han var en litt hissig mann, jeg i grunn hadde ganske stor respekt for på den tiden. Jeg kjente han ikke så godt heller. Gubben og jeg hadde bare vært sammen et snaut år, og det tok litt tid før jeg hilste på foreldrene hans. Han lurte på om jeg ville ha spisestuen til hans svigermor.
Omi, Gamle Gubben Grås mormor nede i Tyskland hadde dødd en ukes tid tidligere. Jeg hadde møtt dama en gang sist sommer da hun var på besøk hos Svigermor, men jeg hadde aldri vært i hjemmet hennes i Tyskland, og ante ikke hvordan spisestue hun hadde. Jeg sto der på kontoret på Røntgen på Ringerike med legesekretærer rundt meg, og en pasient som ventet på røntgenbordet inne på lab 1og måtte ta stilling til om jeg trengte en spisestue jeg aldri hadde sett. Jeg sa at det visste jeg ikke, at jeg måtte snakke med Gamle Gubben Grå først. (Han husket forhåpentligvis hvordan spisestuen så ut.)
Det var feil svar!
Den litt bestemte mannen i andre enden av telefonlinja trengte ett Ja eller Nei svar, og han trengte det NÅ!!
Eller som han ganske tydelig uttrykte det, “Kielferga går om under en time, skal jeg ha med henger eller ikke?” Han skulle ned og hente Svigermor og det av arvegods som hun har lyst på.
Hva svarer man som Svigerdatter in spe på det spørsmålet? Det finnes selvsagt bare ett riktig svar. “Ta med henger.”, så jeg svarte det.
Røret ble slengt på i den andre enden, og mannen fortsatte sin ferd mot Kielferga.
Jeg levde i spenning en ukes tid før spisestua kom seg til Hønefoss, og jeg kunne finne ut hvordan spisestue jeg måtte overleve med i mange år fremover. Man kaster jo ikke et arvemøblement sine svigerforeldre har fraktet gjennom halve Europa for at du skal få det med det første hvis man ikke ønsker livs.ange bebreidelser.
Men spisestua var ok den. Og høynet nok standarden på møblene i vår første leilighet.
Isabell Raad har leilighet sentralt på Oslo Vest med badekar og kakkelovn. Hun venter på møblene hun har bestilt, ikke på arvegods fra familie og venner. Mye har forandret seg siden vi etablerte oss i1990. Men stoltheten over den første leiligheten synes å være den samme
Ingen har laget noen TV serie om livet mitt, og det er kanskje like greit. er ikke sikker på om det hadde blitt det mest sette programmet liksom.
Men likevel er jeg ganske fornøyd med livet mitt, sånn bortsett fra alle de kroppslige skavankene og plagene da, De kunne jeg i grunn være for uten.
Eller kanskje ikke?
For også alle smertene og skavankene er en del av meg, og har vært med på å forme meg til den jeg er. Og jeg er i grunn ganske fornøyd med meg selv.
Ja, ikke akkurat i dag, da. Skulle så gjerne heller vært på jobb, vært en del av teamet i stedet for å være hjemme med en rygg som skriker ved hver minste bevegelse. Er i grunn utrolig lei av å ha vondt, men livet blir ikke noe bedre om jeg bare fokuserer på det som ikke er bra.
For livet er stort sett bra.
Jeg og Gamle gubben Grå har holdt sammen helt fra ungdomsårene, og vi er et bra team.
Vi har fått tre flotte unger som klarer seg greit som unge voksne. Vi har Drømmehuset og alt det livet liksom bør ha
Jeg har en jobb jeg liker og et verv som tillitsvalgt som jeg virkelig trives i. Politikken gir meg spennende utfordringer, og jeg liker utfordringer, og når jeg tenker tilbake på livet mitt så langt, har jeg fått være med på mye gøy.
Så hadde livet mitt blitt en TV serie, tror jeg at jeg hadde sett serien gang på gang. Noen episoder hadde fått meg til å le, eller tenke “Å nei, så flaut. ” andre episoder hadde fått frem tårene. For livet har ikke alltid vært en dans på roser. Noen episoder hadde fått frem gledestårer, eller vemodstårer eller tårer bare fordi jeg var rørt.
Noen episoder hadde fått meg til å bli sint, og provosert, og noen episoder hadde fått meg til å bryte ut i krampelatter “Er det mulig” Ja, det er mulig. De mest sinnssyke ting har jo hendt akkurat meg.
Om livet mitt som TV serie hadde hatt den samme underholdningsverdi for så mange andre enn meg..?
Vel, det er jeg mer usikker på….
