Jeg pleier jo å lese det sisteinnlegget til den bloggeren som ligger øverst på bloggtopp-lista også så ta utgangspunktet i det og sammenlikne litt med mitt litt mistrøstelige kjerringliv.
I dag har det vært skifte på bloggtoppen. Isabel Raad har for en staket stund danket ut Sophie Elise.  For Isabell har kjøpt (?) seg leilighet, og startet innflyttingen samme dag som hun overtok nøkkelen til tross for at det er litt tomt for møbler enn så lenge.   Hennes sprudlende glede og tydelige stolthet over leiligheten fikk meg til å tenke tilbake til da jeg var på hennes alder.  Tenke tilbake på hvor fantastisk det var å flytte inn i sin egen bolig.

Da jeg var 24 år,, slik som Isabell er begynte jeg å arbeide på sykehuset.   Jeg hadde meldt behov for bolig, og etter noen dager med litt forhandlinger, en åpen trussel om å slutte og takke ja til ett av de andre tre jobbtilbudene jeg hadde fått (det var mangel på radiografer på den tiden) og etter at Avdelingsoverlege Hansen hadde holdt en tordentale for Personaldirektøren fikk jeg endelig nøkkel til en sykehusbolig.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg bodde alene på den tiden.  Gamle Gubben Grå bodde i Oslo.  Så alt jeg drømte om var en hybel med  eget kjøkken og bad.  På hybelhuset på Ullevål der jeg hadde bodd de sisteårene av studietida hadde jeg delt bad og kjøkken med ikke mindre enn 13 andre.  Jeg ønsket meg og eget soverom, slik at jeg slapp å sove i stua.  Syns jeg kunne slippe det nå som jeg var blitt voksen.

Jeg husker godt spenningen da jeg gikk opp til sykehusblokkene etter arbeidstid og fant riktig oppgang.   Leiligheten min lå i tredje etasje, og spent satte jeg nøkkelen i døra og låste meg inn.
Det føltes som  en drøm å tre inn i leiligheten. Den hadde ALT jeg kunne drømme om.  Den hadde bad, med badekar som bare var mitt, et stort kjøkkenhjørne med nok av skapplass.  Og den hadde  ikke bare ett men to soverom!  I tillegg var det stor stue, gang og det beste av alt en stor veranda.  Jeg var kommet til paradis!
Og ja, i likhet med Isabell flyttet jeg inn straks – møblene fikk komme etter hvert.

Mamma og Pappa ga meg sofa i bursdagsgave. Ny fin hjørnesofa i furu.  (Dette var i 1990, og furu var det store.)
Seng kjøpte jeg brukt av samboeren til søsteren min, han kom og med to små settebord, ett lite sallongbord og to lenestoler fra sine foreldre.
Spisebordet i kjøkkendelen kom fra gården hjemme.  Det var opprinnelig min morfars kjøkkenbord. Et respatexbord med 4 rørstoler med blått plasttrekk som Morfar og Mormor hadde anskaffet på 50 tallet.  Søsteren min hadde brukt det før meg.   (Det hadde vært død-kult nå, men var ikke så kult på 90 tallet).
Komfyr og kjøleskap kjøpte vi brukt, og Gamle Gubben Grå som hadde kommet oppover på ferie sto en hel dag med utallige bøtter med salmiakkvann og skrubbet de rene.
Utemøbler, TV bord og seksjon kjøpte jeg og Gamle Gubben Grå (Han var ikke Gammel, Gubbe eller Grå da) For midt oppe i ny jobb, ny leilighet og alt fant vi ut at Datteren var på vei.   Og da flyttet jo selvsagt Gubben også inn i leiligheten og startet å pendle til Oslo.   Jeg startet liksom voksenlivet med alt på en gang.

Et par måneder senere fikk jeg telefon på jobben.  Det var min fremtidige svigerfar, altså faren til Gamle Gubben Grå.  Han var en litt hissig mann, jeg i grunn hadde ganske stor respekt for på den tiden.  Jeg kjente han ikke så godt heller.  Gubben og jeg hadde bare vært sammen et snaut år, og det tok litt tid før jeg hilste på foreldrene hans.  Han lurte på om jeg ville ha spisestuen til hans svigermor.
Omi, Gamle Gubben Grås mormor nede i Tyskland hadde dødd en ukes tid tidligere.  Jeg hadde møtt dama en gang sist sommer da hun var på besøk hos Svigermor, men jeg hadde aldri vært i hjemmet hennes i Tyskland, og ante ikke hvordan spisestue hun hadde.  Jeg sto der på kontoret på Røntgen på Ringerike med legesekretærer rundt meg, og en pasient som ventet på røntgenbordet inne på lab 1og måtte ta stilling til om jeg trengte en spisestue jeg aldri hadde sett.  Jeg sa at det visste jeg ikke, at jeg måtte snakke med Gamle Gubben Grå først. (Han husket forhåpentligvis hvordan spisestuen så ut.)
Det var feil svar!
Den litt bestemte mannen i andre enden av telefonlinja trengte ett Ja eller Nei svar, og han trengte det NÅ!!
Eller som han ganske tydelig uttrykte det, “Kielferga går om under en time, skal jeg ha med henger eller ikke?”  Han skulle ned og hente Svigermor og det av arvegods som hun har lyst på.
Hva svarer man som Svigerdatter in spe på det spørsmålet?  Det finnes selvsagt bare ett riktig svar. “Ta med henger.”, så jeg svarte det.
Røret ble slengt på i den andre enden, og mannen  fortsatte sin ferd mot  Kielferga.

Jeg levde i spenning en ukes tid før spisestua kom seg til Hønefoss, og jeg kunne finne ut hvordan spisestue jeg måtte overleve med i mange år fremover. Man kaster jo ikke et arvemøblement sine svigerforeldre har fraktet gjennom halve Europa for at du skal få det  med det første hvis man ikke ønsker livs.ange bebreidelser.
Men spisestua var ok den.   Og høynet nok standarden på møblene i vår første leilighet.

Isabell Raad  har leilighet sentralt på Oslo Vest med badekar og kakkelovn.  Hun venter på møblene hun har bestilt, ikke på arvegods fra familie og venner.  Mye har forandret seg siden vi etablerte oss i1990. Men stoltheten over den første leiligheten synes å være den samme