God morgen og god tirsdag. Jeg sitter her og koser meg med teen jeg fikk i adventskalenderen fra Datteren. Hvit te med tropiske frukter i dag. Det lukter deilig. Ute er det fremdeles mørkt og et par kuldegrader. Julepynten kommer gradvis opp her i Drømmehuset. Noen julekuler her, litt tente stearinlys der.
Når dagslyset har kommet skal jeg ut en tur med hundene. De siste dagene er det Gamle Gubben Grå som har tatt de fleste turene. Men i dag tenkte jeg å få på meg piggskoa å komme meg ut på tur. Men fremdeles er det tekopp og tastatur som gjelder. Tekopp og tastatur, og etter vert brødskive med sylte. Finnes knapt noe bedre enn sylte med sennep.
Det går som sagt rolig og fredelig for seg frem mot jul her i Drømmehuset. Vi er godt i gang. I går tok vi noe av julevasken. På søndag var det lysstøping. Det kan du lese om i et innlegg som kommer litt senere i dag.
Jeg er så godt i gang med juleforberedelsene at jeg til og med har en plan for innleggene i serien Gamle Gubben Grå og kjerringa lager jul. Og selv om det var historiefortellinger både 1. desember og i går så vil det de neste dagene bli fortellinger fra juleforberedelsene til Gamle Gubben Grå og Kjerringa slik som jeg vet leserne mine liker. Slik dere kan lese om i innlegget Det lukter kaffe av komposten.
Jeg tror det er de små hverdagslige hendelsene leserne mine liker å lese om i julstria. Det de kan kjenne seg igjen på. Kanskje strekke på smilebåndet av Gamle Gubben Grå og Kjerringa og alt som ikke er perfekt. En motvekt til alle bildene på sosiale medier av hjem fra fantastisk flotte, pynta julehjem hvor putene er “puffet” og potteplanter og kakemenn er perfekte. Husk da at det bare er et lite utsnitt man ser. Snur man kameraet i en annen vinkel kan det være rot oppe på kjøkkenskapene og kakemenn som langsomt har glidd ned i søppeldunken på kjøkkenet fordi de har fått en farge som fort kan henlede tankene på n-ordet.
Kaffe er blant de tingene jeg synes lukter utrolig godt. Kanskje lukter kaffe bedre enn det smaker enkelte ganger. Jeg liker jo best kaffe-latte, og er ikke så glad i svart kaffe. Men lukte godt, det gjør det,
Å pynte, bake og handle er ting man gjør før jul, og som i grunn er ganske lystbetont. Ikke like lystbetont, men likevel en del av juleforberedelsene er å rydde og vaske. Nå har jeg forstått at det ikke er mattilsynet men Jesusbarnet som kommer på julaften, men sammen med Jesusbarnet kommer Svigermor. Noen ganger er nok hun langt mer pirkete enn mattilsynet. Kanskje er jeg urettferdig nå, men det har vært såpass mange stikk opp gjennom årene etter at hun og hennes kritiske blikk har funnet noe å sette fingeren på. Det er flere som kommer innom i jula, så litt rydding er på sin plass.
Vi har åpent mellom kjøkken og spisestue. Fra plassen i Tante-sofaen har gjester fritt innsyn rett inn på kjøkkenet. Kjøkkeninnredningen vår er et slitent furukjøkken fra 80-tallet som vi har malt to ganger for å få det til å se litt bedre ut. Nytt kjøkken står høyt på ønskelista, selv om jeg har liten tro på at det dukker opp under juletreet.
Kjøkkeninnredningene fra 80-tallet var som regel slike som ikke går helt opp til taket. Det blir liksom ei “hylle” oppå skapet hvor man kan plassere ting. Noen hadde pyntegjenstander der som sto og samlet støv, en periode var det moderne å ha tørkede blomster der. På kjøkkenet her styrer en praktiker. Gamle Gubben Grå er jo kokk. Ledig hylleplass på et kjøkken brukes absolutt ikke til tørkede blomster eller pyntegjenstander, men som lager-plass. Gjerne for ting som jeg gjerne ville hatt bak ei skapdør.
I dag startet jeg å rydde oppe på kjøkkenskapene. Bokser med havregryn, Coscos, og sammalt rugmel ble tatt ned og lokkene vasket. Noen ting ble stablet litt penere av store plastburker Gamle Gubben Grå gjerne vil ha i nærheten når vi driver med julematen. Det ble vasket og tørket støv oppe på skapene. Det var en stund siden sist. Jeg er ikke så glad i å klatre opp på en stol.
Så kom jeg til hjørnet hvor Gamle Gubben Grå lagrer filter-kaffe. Vi har jo kaffemaskin som maler bønner og lager en og en kopp etter styrkegrad og smak til den enkelte av oss. Mocca-masteren i kjelleren blir hentet frem sjeldnere og sjeldnere. Da må det liksom være en god del folk her som skal ha kaffe slik at det går flere kanner kaffe. Jeg kan ikke huske sist vi brukte den. Muligens i konfirmasjonen til Yngste Sønn. Det var i 2012.
Jeg er usikker på hvor mange poser og bokser med pukverkaffe jeg fikset ned fra toppen av skapet. Det var ikke få. Noen har vi muligens fått i gave. Noen har garantert Gamle Gubben Grå hamstret, kjekt å ha. Vi må jo ha kaffe! Før når jeg har vasket og ryddet oppe på skapet har jeg bare sukket og satt alt tilbake etter å ha tørket litt støv av det og vasket oppe på skapet. Man velger sine kamper. Det å gå i debatt med Gamle Gubben Grå og hamster-tendensen hans pleier ikke å bidra til husefreden. I tillegg hat jeg liksom ikke hatt energi til å kaste meg inn i slike debatter på en god måte.
Nå spurte jeg Gamle Gubben Grå på en pen måte hva som skjedde med kaffen etter best før datoen. Han sukket og gjentok det han alltid sier smak, lukt kjenn. Det står Best før, ikke ødelagt etter. Det er jeg enig i. Jeg tror kaffe har relativt lang holdbarhetstid. Fersk kaffe kjøpt i dag har sikkert Best før dato sent i 2025, kanskje i 2026. Og nei, jeg tror ikke det er farlig å drikke kaffe som har ligget i en tett pose eller en tett boks en stund. Men noe skjer sikkert med den når den har ligget på toppen av skapet vårt siden 2012 (som var det eldste jeg fant), 2014 og 2017. Så jeg spør selv om den ikke er farlig å drikke, Hva skjer med den? Den mister litt av aromaen, svarer Gamle Gubben Grå.
Og det er nettopp det som er mitt hovedpoeng. Den er mindre god. Vi bruker bare filterkaffe til de riktig store anledningene. Da vil vi jo ikke servere årgangskaffe med litt lite aroma. Kall meg gjerne snobbete. Gamle Gubben Grå var enig med meg i det. Så jeg fikk lov til å fjerne de eldste posene. Jeg definerte det som alt som var mer enn tre år gammelt, og dermed gikk all kaffen i søpla. Før alle miljøaktivister kaster seg over meg for i det hele tatt å ha kastet noe, retter jeg opp setningen over. Posene som har inneholdt kaffe har blitt sendt til gjenvinning ut fra hva de var laget av. Boksene blir vasket og kommer nok etter hvert ned i kjelleren, eller kanskje til et loppemarked eller bruktbutikk hvis de er pene og av det slaget. Og kaffen, den ble selvsagt tømt ut av poser og bokser og ut i kompostbedet i kjøkkenhagen. Den blir til fin og næringsrik jord. Det medfører at det for øyeblikket dufter godt av kaffe ute i hagen her. Er ikke den verste duften fra ny-gjødsla kjøkkenhage det.
Klar for litt mer jul fra gamle dager? Jeg lover. Det blir ikke et like langt innhold som i går. Dette er en historie fortalt av Ringeriksdikteren Elling M. Solheim i heftet Ringerike for 1969/1970 som kom ut rundt juletider 1969. Solheim var født i 1905, så jeg regner med historien må være fra en gang mellom1910 og 1920. Det blir selvsagt ikke avskrift av stykket i heftet, men et kortere sammendrag.
Elling hadde som gutt sterk tro på Julegeita, Julegeita er et overnaturlig vesen fra norsk folketro som søker inn mot husene ved juletider. Julegeita ble brukt som skremsel for å få barn til å hjelpe til med juleforberedelsene i ukene før jul. Det ble også sagt at geita straffet barn som var ulydige. Julegeita skulle være spesielt opptatt av at unger hadde fått seg et nytt klesplagg til jul. Å ta på seg nye klær etter julebadet var en viktig tradisjon mange steder i Norge. Både gutter og jenter måtte hjelpe husmødrene med å få laget nye plagg. Barn som ikke oppførte seg kunne bli bortført eller bli stanget av julegeita.
Han skriver om at når symaskinen kom på bordet under juleforberedelsene så skjønte vi at det skulle bli skjorter og trøyer på oss så Julegeita ikke fikk noe å bestille her i huset. Den kom bestandig og var ufin mot den stakkaren som ikke hadde fått et nytt plagg til jul. Så godt det var å høre duren fra symaskinen. Det skapte trygghet omkring seg.
Når alt var ferdig sydd, ble det stappet opp i vaskegryta og kokt der. Så ut på snorene for å fryse tørt. Først da fikk det den rette dåmen og glansen.
Så var det ei desembernatt som skjorta til Elling, og sikkert til de andre i familien og, hang ute på snora for å fryse tørt at det ble vind og snødrev, og juleskjorta til Elling blåste bort i snødrevet og var ikke til å finne igjen. Elling beskriver det sånn. Mor nesten gråt og far kremtet tørt et par ganger, men verst var det for meg som ikke ville få noe å verge meg med mot Julegeita. Tida gikk fort og det var tusen ting som skulle gjøres, så symaskinen kom nok ikke frem mer dette året. De få kronene far tjente måtte brukes til nødvendigere ting enn julestas til meg. Det var den kalde virkeligheten jeg måtte bli fortrolig med. I halvsøvne så jeg et geitehode som mekra og lo.
Elling tar i historien oss med på alle gjøremålene som hører til i den hektiske tida før jul. Alt fra slakting til baking av møljebrød. Med jevne mellomrom kommer han tilbake til tanken på Julegeita og hva den vil gjøre med han siden han ikke har noen ny skjorte å ha på seg på julaften. Folketroa sto sterkt i det lille huset på Veme.
Når det ble snakk om Juleskreia, eller Åsgårdsreia som det heter andre steder, gikk det opp for han at i det følget var nok Julegeita med. Dette utysket som kom og ville ta julekveldsgleden fra meg. Åsgårdsreia var et broket følge av de døde og underjordiske som gjerne herjet om natta. Spesielt i juletida turet de frem og reiv med seg alle som ikke var ferdige til jul. Ja de kunne rive med seg de som hadde alt i orden og, sånn liksom i dragsuget eller man kunne bli syk og sengeliggende. Engstelsen hos lille Elling ble ikke mindre. Han skriver; Det var neimen ikke greit å være et ørlite menneske.
Så ble det endelig julekvelden og tiden for julebadet. Vi lar på ny Elling fortelle; Vask og skrubbing i store stamper, lukt av såpe og nytt reint tøy. Men det var en som ikke fikk gleden til å skinne i seg, som hvert øyeblikk venta besøk av Julegeita, det var jeg. Det varme såpevannet sved i øya og mor skrubba meg dyktig på ryggen. Jeg kjente gråten fikk mer og mer overtaket. Men ingen hadde visst medkjensle med en hutrende liten krok.
Da gjorde mor en liten sving inn i kammerset og med ett sto hun der med flunkende ny skjorte til meg. -Se nå, nå trenger du ikke være bange for julegeita lenger.
Ør av glede fikk jeg høre at far hadde finni skjorta igjen i en snøskavle og at han og mor var blitt forlikte om at det skulle være en liten overraskelse for meg. De ante nok ikke alle de kvaler jeg hadde hatt.
Så kunne julegleden og julefreden senke seg over en liten gutt.
Historien ga meg noen tanker. Håper dere også likte å lede den. I morgen blir det ikke mer historie. Da er vi tilbake til hverdagen til Gamle Gubben Grå og Kjerringa og juleforberedelsene våre.
Hvor mange lurte jeg? Hvor mange trodde et lite øyeblikk at denne kjerringa sitter her pigg og rask struttende av energi en beksvart desembermorgen? Nei det er Monica det, som er så morgenfrisk. Jeg kan jo ikke helt la den bloggen som ligger over meg på bloggtopplist få helt fred selv om det er desember. Ok, jeg droppa å kommentere et ukemeny-innlegg i går, men dere gikk ikke glipp av noe. Det er ikke så lett å komme med dype refleksjoner over temaet gryterett.
Morgenfriske mennesker som Monica derimot det er det lettere å reflektere over. For jeg var og der en gang. Når var det det endret seg? Når var det jeg begynte å grynte til svar når folk ønsket meg God morgen når jeg kom på jobb, og jeg følte at jeg ikke var våken før sånn etter en times tid. Jeg har alltid vært A-menneske.
Endelig en mandag der man føler at batteriene er ladet opp og man faktisk er klar for å starte ❤️
skriver Monica. Nå føler jeg kanskje ikke at batteriene er ladet opp, sånn tidlig på morgenen. Men når jeg har fått i meg tekoppen og det lysner av dag er jeg helt klar for å starte både dagen og uka. Og jeg har faktisk ønsket Gamle Gubben Grå God morgen med klar og hyggelig stemme.
Og ja, jeg gleder meg til denne uka. Slik jeg i grunn gleder meg til alle uker. Det er ingen ting på kalenderen. Ingen avtaler. Det føles godt. God tid til å lage jul i Drømmehuset.
Savner du Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul del 2? Vil heller lese om juleforberedelser i Drømmehuset? Selvsagt kommer det et slikt innlegg i løpet av dagen. Skal vi si rundt lunsj-tider? Da skal jeg fortelle nok en historie om en jul lenge før Gamle Gubben Grå og Kjerringa ble født. Ikke så lang, og ikke fult så gammel som den jeg fortalte om i Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul del 1. Så følg med.
I dag leste jeg denne artikkelen i Aftenposten som fikk i gang kjerringtankene.
Nylig ble en tenåring frifunnet for vold mot en medelev på en videregående skole i Romerike. Retten mener at voldsofferets bruk av «n-ordet» dagen før hendelsen må anses som en provokasjon. Ordet ble ikke rettet mot personen som utførte volden, men hans venn.
Ok, jeg kan forstå at ord kan være så provoserende at man får lyst til å slå. Jeg har også en viss forståelse for at mennesker i kampens hete kan bli så provosert at de slenger ut en knyttneve sånn nærmest på refleks. Jeg kan forstå det, men jeg har aldri ment at det er greit. Man svarer ikke en verbal provokasjon eller krenkelse med knyttneve eller andre former for vold.
Men i dette tilfelle er det ikke snakk om kampens hete. Den muntlige provokasjonen falt på en dag, volden ble utført dagen etter. Man har altså hatt god tid til å kjøle seg ned og ta til fornuft.
Provokasjonen var ikke rettet mot den som utløste volden, men mot kammeraten. Fremdeles provoserende, jeg går helt klart med på det. Men i og med at det var gått et døgn bærer volden for meg mer preg av hevn enn av refleks-reaksjon på en provokasjon.
Og det er det som skurrer i min rettsoppfatning. Er vold som hevn legalt som svar på en muntlig provokasjon? Retten sier med denne dommen at det å bruke n-ordet er en verre handling enn å ty til planlagt vold. Det er jeg rimelig uenig i.
Som jeg skrev i innlegget Advent så var vi ikke helt i rrutetil advent i dag morges. Vi manglet lys på utejuletrærne, adventsstjerne i vinduet og julekrus til å drikke morgen-teen av.
Men i år går alt på skinner. Så når mørket senker seg lyser det fint til adve til både i stjernene i stuevinduet og i oppkjørselen. Julekrusene har og kommet ned fra loftet. Så godt i gang til jul tror jeg sjelden eller aldri jeg har vært 1 desember.
Eller helt ferdig er jeg ikke med pynting ute Den ene ledlys lenka nektet å lyse, så en av stressende står uten lys. Sånn kan vi selvsagt ikke ha det! Dere ser på bilder litt lenger ned. Det skal være et juletre på hver side av de lysende sukkertøystengene.
Så jeg må få tak i ei lyslenke til. Det fikser jeg i morgen. Orket ikke ut å stresse med det på en søndag.
Jeg synes vi har fått gjort mye i dag. I tillegg til adventsstjerner og julelys ute er all julepynten båret ned fra loftet. Jeg har mye julepynt. Kanskje litt for mye. Men nå som alt er nede fra loftet allerede 1. Desember, er det jo håp om at jeg virkelig kan kose meg med å pynte. Ta meg god tid. Ikke som når alt først kommer ned fra loftet Lille Julaften, gjerne etter kveldsvakt. (Yes, det har skjedd.)
I tillegg har jeg gjort et par prosjekter fra permen med utklipp fra alle interiørbladene jeg stadig henter hjem. De tenkte jeg å lage egne innlegg om ut over i førjulstiden. Så følg med, i år skal det virkelig bli jul i Drømmehuset.
Datteren var hjemme tidlig i november, eller mulig det var sent i oktober. Hun hadde med julegaver. Godt å slippe å ha for mye bagasje når hun skal hjem til jul. Jeg fikk sirlige instrukser. Gavene i den haugen var til de som skal feire jul i Drømmehuset, gavene i posen skulle til folk utenfor huset og de to gavene i brunt papir skulle Gamle Gubben Grå og jeg åpne i dag, første desember. Det sto og på merkelappene. Jeg sjekket merkelappene en ekstra gang i dag morges da jeg tok de to pakkene ut av gjesterommet. Ville jo ikke begynne å åpne julegaver allerede 1. desember. Riktignok har jeg tenkt å feire jul i hele desember, men akkurat julegaveåpning har jeg tenkt å vente med til kvelden den 24.
Den minste pakka var til meg. Den inneholdt te-kalender! Nå skal jeg virkelig kose meg med en god kopp te hver morgen. I dag ble det te med kokosnøtt og pasjonsfrukt. Nydelig! Skulle hatt bilde med tekopp, men julekrusene har ikke kommet ned fra loftet ennå. Målet er å få de ned i løpet av dagen. Mye er som vanlig her i Drømmehuset. Selv om vi er godt i gang med juleforberedelsene er vi like sent ute som vanlig med advents-forberedelsene. Men regner med at både julekrus, adventsstjerner og ute-julelys er på plass i løpet av dagen – eller i det minste i løpet av neste uke….
Det var adventskalender til Gamle Gubben Grå også. Den litt større pakka. Det var en Haribo-kalender. Du vet sånn med sånne små gele-bjørner. En liten pose hver dag. Gamle Gubben Grå er veldig glad i Haribo-bjørner.
Datteren har fiksa adventskalender til oss “gamle” de siste årene. Jeg har kjent på den barnslige gleden det faktisk gir. Jeg har egentlig slutta med adventskalender til voksne unger for mange år siden. Men i år skal guttene og få adventskalender, Datteren og samboeren har selvsagt ordnet kalender til seg selv.
Gamle Gubben Grå og Kjerringa har tradisjon tro tenkt å la dere følge oss gjennom adventstida. Bli med på alle juleforberedelsene og se om det blir jul i Drømmehuset også i år. Men før vi kaster oss over alle vår tids førjuls-sysler la oss ta et tilbakeblikk på hvordan juleforberedelsene var i gamle dager, og nå snakker jeg riktig gamle dager. Ja faktisk så langt tilbake i tid at verken Gamle Gubben Grå eller Kjerringa var født.
Historien jeg nå tar utgangspunkt i fant jeg i heftet Ringerike for 1968-1969, men den ble første gang utgitt i heftet som ble utgitt i1934. Det er et intervju en “Pan” hadde med Sara Moe i desember 1934. Sara Moe var født på gården Mo i Steinsfjerdingen i Hole i 1867. Jørgen Moe var hennes onkel. Hun var gift med agronom Knut Mo på Berger i Norderhov.
Hvad synes De om julen før og nu? spør Pan, og Sara Moe som er en kvinne på 67 år i 1934 svarer villig. Oppriktig talt er jeg ikke svært begeistret for måten å feire julen på nu for tiden. Før i tiden, for eksempel sånn i 70-80 årene, var julen en typisk hjemmets fest. Ungdommene kom alltid sammen i hjemmene i julen, og kun der. Nu forlater ungdommen hjemmene i julen og det er blitt utelivet, hotell- og restaurantlivet som florerer.
Når Sara i dette intervjuet viser til 70- og 80 årene er det ikke min ungdomstid hun snakker om, men julefeiringen i 1870- og 1880 årene. Jeg vet ikke hvordan utelivet på Ringerike var på 1930-tallet, men jeg innbiller meg at Sara Moe ikke hadde likt den utviklingen vi har sett de siste 90-årene siden dette intervjuet ble gjort. Jeg tror ikke ungdommene er noe mer i hjemmene nå.
Pan, intervjueren, forfølger den saken. Men før i tiden dro da også byfolket på landet i julen? Sara svarer kjapt; Ganske visst, men det var til slekt og venner, og hjemmene var alltid det store sentrum og det satte et ganske annet preg på festlighetene.
Nå er det lenge siden jeg har vært veldig mye ute på byen i jula, men jeg husker andredagsfesten på Fossen på 1980-tallet. og det har vel hendt at jeg har vært med på ett og annet julebord etter den tid. Så, ja jeg tror jeg er enig med Sara i at hvis alle fester foregikk med storfamilien fra små barn til gamle grandtanter til stede, så ville det sette et ganske annet preg på festlighetene.
En juleforberedelser da, med julegater og slikt? spør Pan, den desemberdagen i 1934. Det er og noget helt nytt. svarer Sara Moe. Før i tiden måtte man aldri pynte juletrær eller “lage julestemning” før selve julaften. Jeg tror det var noget riktig i det. Dette passer jo helt med innlegget mitt fra i går. Vi lar Sara Moe fortsette sitt resonement.
For all denne lagede julestemningen i byene og juleunderholdning i radioen, på forhånd, under alt ståket, ødelegger den intensitet det var over julefesten før, da stemningen først seg inn over en selve julekvelden, når alle forberedelsene var slutt.
Jeg tror ikke Sara ville være begeistret for julepynt og julemarsipan i butikkene allerede fra starten av oktober, tente julelys fra tidlig i november og juletrær i annenhver stue ferdig pyntet allerede første søndag i advent. Kanskje har vi mistet noe av den intensiteten Sara Moe snakker om.
Hvordan var juleforberedelsene før da, slik på en typisk Ringeriksgård? spør Pan videre. Det var for det første sne, sier fru Moe og ser bebreidende mot vinduet.
Tidligere i artikkelen har Pan fortalt at det denne desemberdagen rett før jul i 1934 er bart og regnvær omtrent som i år. Klimaforandringene hadde nok allerede startet her på Ringerike.
Så fortsetter hun Men det var ikke slik den gang at man reiste til Hønefoss og kjøpte lakksko og klær. Det begynte en tre ukers tid før jul med at sypiken, skredderen og skomakeren kom til gårds og forsynte hver enkelt fra topp til tå med klær av hjemmevevet vadmel og verker.
Juleslaktningen begynte fjorten dager før jul, og på en stor bondegård blev det som regel slaktet en seks griser, syv åtte sauer, et par kuer, en okse og en hest. Men naturligvis ikke for salg. Man laget opp mat for vinteren fremover. Slaktingen varte i åtte dager. Det typiske billede fra den tiden var 4-5 kjerringer som sitter med sine traug og lager søte og salte blodpølser, mens en stadig gikk rundt og pusset nesen på dem så det ikke skulde dryppe ned i trauget.
Jeg tenker litt på den der kjerringa som vandrer rundt og tørker snørr av de andre for å unngå å få snørr i maten…..
Vi fortsetter med mer av slaktingen. Så sto det et par husmenn og banket talg i en tro med øksehammeren. Det var helst fåretalg som pikene og de gamle laget julelys av.
Pan fortsetter med sine spørsmål. Og de siste åtte dagene før jul? Da var det rengjøring fra gulv til tak. Og så vedhugging i stor stil som karfolkene bar inn i svalen for at ingen skulle traske ute i sneen i julehelgen, for det var nu alltid sne den gangen. Hun er opptatt av den manglende sneen, men hun snakker ikke om klima-krise. Bare nevner det.
Så er vi nu kommet til selve julekvelden? Om formiddagen var det storvask på alt folket. Enkelte lauget seg kanskje bare denne ene gangen om året, og nogen var det vel som innskrenket sig til å vrenge skjorten.
Klokken 5 kom alle tjenerne inn, vannkjemmet og i sin beste puss, og så ble juletreet tent. Det var og skikk at alle gikk ut og hørte på kirkeklokkene som kimet høytiden inn. Jeg er litt overrasket over at de nøyde seg med å lytte til kirkeklokkene og ikke var i kirken på julaften.
Pan fortsetter sin utspørring. Dere hadde vel presanger den gangen og? Å ja da. Barna tenkte vel mest på presangene som nå. Men det var bare nyttegjenstander. Som hva? Tja, for eksempel pipe og tobakk til mannfolkene..
Jeg er litt usikker på om jeg ser på piper og tobakk som nyttegjenstander….
Så fortsetter de å snakke om maten. Pan spør hva de spiste, og Sara svarer: Festmåltidet var risengrynsgrøt og ribbestek enten vi vilde eller ei. Enkelte brukte lutefisk og så hjemmebrygget øl.
For å skildre alle festlighetene i romjula får hun datteren til å komme inn fra julebaksten for å synge en gammel vise som illustrerer det. Jeg skal ikke gjengi den her. Visa er på 13 vers. Men jeg forstår at det på romjulsfestene som turnerte fra gård til gård litt etter rang var livlige og ikke så sjeldent varte til det grydde av dag.
Dette innlegget ble litt langt, det skal ikke fortsette slik i hele adventstiden, men jeg syntes det med å se litt tilbake på julefeiringen for over 100 år siden kanskje bidrar litt til julestemningen…. (Selv om den vel ikke burde komme på lenge ennå, skal vi lytte til Sara Moe…)
