Klar for litt mer jul fra gamle dager? Jeg lover. Det blir ikke et like langt innhold som i går.
Dette er en historie fortalt av Ringeriksdikteren Elling M. Solheim i heftet Ringerike for 1969/1970 som kom ut rundt juletider 1969. Solheim var født i 1905, så jeg regner med historien må være fra en gang mellom1910 og 1920.
Det blir selvsagt ikke avskrift av stykket i heftet, men et kortere sammendrag.
Elling hadde som gutt sterk tro på Julegeita,
Julegeita er et overnaturlig vesen fra norsk folketro som søker inn mot husene ved juletider. Julegeita ble brukt som skremsel for å få barn til å hjelpe til med juleforberedelsene i ukene før jul. Det ble også sagt at geita straffet barn som var ulydige.
Julegeita skulle være spesielt opptatt av at unger hadde fått seg et nytt klesplagg til jul. Å ta på seg nye klær etter julebadet var en viktig tradisjon mange steder i Norge. Både gutter og jenter måtte hjelpe husmødrene med å få laget nye plagg. Barn som ikke oppførte seg kunne bli bortført eller bli stanget av julegeita.
Han skriver om at når symaskinen kom på bordet under juleforberedelsene så skjønte vi at det skulle bli skjorter og trøyer på oss så Julegeita ikke fikk noe å bestille her i huset. Den kom bestandig og var ufin mot den stakkaren som ikke hadde fått et nytt plagg til jul. Så godt det var å høre duren fra symaskinen. Det skapte trygghet omkring seg.
Når alt var ferdig sydd, ble det stappet opp i vaskegryta og kokt der. Så ut på snorene for å fryse tørt. Først da fikk det den rette dåmen og glansen.
Så var det ei desembernatt som skjorta til Elling, og sikkert til de andre i familien og, hang ute på snora for å fryse tørt at det ble vind og snødrev, og juleskjorta til Elling blåste bort i snødrevet og var ikke til å finne igjen. Elling beskriver det sånn. Mor nesten gråt og far kremtet tørt et par ganger, men verst var det for meg som ikke ville få noe å verge meg med mot Julegeita. Tida gikk fort og det var tusen ting som skulle gjøres, så symaskinen kom nok ikke frem mer dette året. De få kronene far tjente måtte brukes til nødvendigere ting enn julestas til meg. Det var den kalde virkeligheten jeg måtte bli fortrolig med. I halvsøvne så jeg et geitehode som mekra og lo.
Elling tar i historien oss med på alle gjøremålene som hører til i den hektiske tida før jul. Alt fra slakting til baking av møljebrød. Med jevne mellomrom kommer han tilbake til tanken på Julegeita og hva den vil gjøre med han siden han ikke har noen ny skjorte å ha på seg på julaften. Folketroa sto sterkt i det lille huset på Veme.
Når det ble snakk om Juleskreia, eller Åsgårdsreia som det heter andre steder, gikk det opp for han at i det følget var nok Julegeita med. Dette utysket som kom og ville ta julekveldsgleden fra meg.
Åsgårdsreia var et broket følge av de døde og underjordiske som gjerne herjet om natta. Spesielt i juletida turet de frem og reiv med seg alle som ikke var ferdige til jul.
Ja de kunne rive med seg de som hadde alt i orden og, sånn liksom i dragsuget eller man kunne bli syk og sengeliggende.
Engstelsen hos lille Elling ble ikke mindre. Han skriver;
Det var neimen ikke greit å være et ørlite menneske.
Så ble det endelig julekvelden og tiden for julebadet. Vi lar på ny Elling fortelle;
Vask og skrubbing i store stamper, lukt av såpe og nytt reint tøy. Men det var en som ikke fikk gleden til å skinne i seg, som hvert øyeblikk venta besøk av Julegeita, det var jeg.
Det varme såpevannet sved i øya og mor skrubba meg dyktig på ryggen. Jeg kjente gråten fikk mer og mer overtaket. Men ingen hadde visst medkjensle med en hutrende liten krok.
Da gjorde mor en liten sving inn i kammerset og med ett sto hun der med flunkende ny skjorte til meg.
-Se nå, nå trenger du ikke være bange for julegeita lenger.
Ør av glede fikk jeg høre at far hadde finni skjorta igjen i en snøskavle og at han og mor var blitt forlikte om at det skulle være en liten overraskelse for meg. De ante nok ikke alle de kvaler jeg hadde hatt.
Så kunne julegleden og julefreden senke seg over en liten gutt.
Historien ga meg noen tanker. Håper dere også likte å lede den. I morgen blir det ikke mer historie. Da er vi tilbake til hverdagen til Gamle Gubben Grå og Kjerringa og juleforberedelsene våre.