Bildet er fra et foredrag jeg var på i fjor vinter. Lege Erik Fosse fortalte om sine opplevelser på Gaza. Det var en sterk opplevelse å høre det foredraget.
Nå har Donald Trump kommet med løsningen på den mangeårige striden på Gaza. Den er så enkel og “genial” at ingen så den komme. Jeg har heller ikke hørt at det er så mange andre som bifaller ideen.
Ideen til Trump er at han overtar hele stedet. Rydder det for mennesker, bomber, bygningsrester og alt annet som måtte finnes der og anlegger “Midtøstens riviera” på området.

Jeg rister litt oppgitt på hodet. Grønland, Panamakanalen, Canada…. og nå også Gaza-stripen, er det noe mer han har lyst på? Kan han ikke gå for verdens-herredømme med en gang?

Hadde det vært en eller annen eiendomsinvestor som så potensiale i Gaza og eiendomsutvikling på den måten kunne vi ha trukket på smilebåndet og kanskje banket oss lett i tinningen med en finger. Du vet, en “riking” med en skrue eller to som har løsna.
Men vi snakker om USA sin president, en fyr som ut fra sitt embete mer enn sin forstand er en av verdens mektigste menn. I det lyset blir tankegangen direkte skremmende.

Når man tenker på alle utspillene Donald Trump har kommet med de to og en halv ukene han har sittet med makten, blir det litt slitsomt å tenke på at vi har 3 år og 50 uker igjen med denne mannen bak roret i Det hvite hus. Slitsomt og farlig. En 78 år gammel mann med sviktende dømmekraft får som regel ikke økte kognitive evner med alderen.  Hvilke muligheter har amerikanerne til å fjerne han fra presidentembete hvis det skulle vise seg at han ikke er helt ved sine fulle fem?

En president kan selvsagt avgå ved døden. Det har skjedd åtte ganger. Fire ganger har presidenten dødd av helsemessige årsaker (1841, 1850, 1923, 1945) og fire ganger er han blitt drept (1865, 1881, 1901, 1963).
Presidenten kan og trekke seg. Det har skjedd en gang. Rikard Nixon trakk seg i 1974 for å unngå riksrettssak.
Presidenten kan og bli stilt for riksrett. Riksrett har vært reist mot tre presidenter, i 1868 mot Andrew Johnson, i 1998 mot Bill Clinton og to ganger, i 2020 og 2021, mot Donald Trump. Ingen av dem ble dømt. Forberedelsene til en riksrettssak mot Richard Nixon i 1974 ble som jeg skrev over her stanset da Nixon trakk seg frivillig.
Den siste muligheten til avsettelse gjelder midlertidig og oppstår dersom presidenten bedømmes som ute av stand til å utføre sine plikter.

William Henry Harrison som døde i 1941 døde en måned etter at han tiltrådte som president. Han holdt den lengste innsettelsestalene gjennom tidene. Den varte én time og tre kvarter og ble holdt på en svært kald formiddag i mars. På slutten av dagen måtte Harrison legge seg med en alvorlig forkjølelse som snart utviklet seg til en tilstand man tolket som lungebetennelse, og som tok livet av ham.
Sikkert en av grunnene til at Donald Trump flyttet sin innsettelses-seremoni innendørs. Han ville ikke risikere å dele skjebne med Harrison.

Zachary Taylor døde av mage-tarmkatarr. Warren Gamaliel Harding og Franklin D. Roosevelt døde av hjeneslag.

En tidlig død er jo selvsagt en mulighet. Når man ser på det tempoet Trump holder er selvsagt ikke et hjerneslag en umulighet, men det er jo ikke pent å gå rundt å ønske andre død.

De fire amerikanske presidentene som har blitt drept har alle blitt skutt. De å skyte statsledere for å bli kvitt dem er metoder jeg ikke synes er et demokrati verdig. Så det fremstår ikke som en løsning for meg. Ikke liker jeg tanken på at Donald Trump skal fremstå i historien som en slags martyr heller. Nei. det er de demokratiske måtene å fjerne en president jeg er mer opptatt av.

Å få Donald Trump til å trekke seg slik Richard Nixon gjorde tror jeg vi alle kan glemme. Det ligger liksom ikke i hans natur. Selv om han blir truet med riksrett.

Ikke tror jeg riksrett er veien å gå heller. Det er jo prøvd uten at det førte frem. En slik rettsak ville nok i dag fort gå både ti og tjue år helt til problemet løste seg av seg selv ved at presidenten for lengst verken var president eller levende. Ingen av de andre presidentene som har blitt stilt for riksett har vel heller blitt dømt. Mektige menn blir sjelden det.

Da gjenstår i grunn bare en mulighet.
Det er dersom presidenten bedømmes som ute av stand til å utføre sine plikter.  Den metoden er aldri forsøkt, men lovverket åpner for det.
Det 25. grunnlovstillegget krever i så fall en erklæring til Kongressen fra visepresidenten og over halvparten av regjeringsmedlemmene.
Sier presidenten seg uenig, må to tredeler av begge kamre i Kongressen stille seg bak visepresidentens erklæring.
Jeg tipper at Trump ikke vil si seg enig i at han er ute av stand til å utføre sine plikter, samme om så var tilfelle. For meg fremstår han ikke som typen som har den største selvinnsikten, så her bør en gå for to tredeler av begge kamre i Kongressen med en gang.

Donald Trump er, merkelig nok, demokratisk valgt av det amerikanske folk. Jeg kan selvsagt ikke sitte her på andre siden av Atlanteren å påberope meg å ha mer vett og forstand enn hele den amerikanske befolkning. Amerikanerne er selvsagt i sin fulle rett il å velge hvem de sinner for godt som president. Jeg er bare ei kjerring i et land langt borte som finner det valget mer og mer uforståelig jo flere dager han sitter med makten.

Da jeg sto opp i dag ble jeg gledelig overraska. Det hadde kommet et nytt innlegg fra Allan. Jeg vet jo at den fyren gjerne er lettere deprimert meste parten av arbeidsuka, og fort ikke kommer med noe nytt blogginnlegg før det nærmer seg helg, Så når jeg så at han og hans blogg havnet på plassen over min forberedte jeg meg på å skrive noe lettere syrlig om mangel på fornyelse. Blogg er ferskvare. Man kan ikke leve lenge på gamle bragder.

Så starter jeg dagen da, og ser at Allan har kommet med et nytt blogginnlegg denne morgenen. Da demrer det for meg at det burde jeg egentlig ikke være overrasket over. For Allan skrev i mandagens innlegg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blir altså litt blogging i anledning samefolkets dag på torsdag, og litt på onsdag, og det får holde.

Så i dag handler innlegget mitt følgelig også litt om samefolkets dag, som altså er i morgen.

Jeg er ikke same, har ikke en dråpe samisk blod i årene. Men jeg har litt finneblod i årene etter skogfinner som kom til Finnefjerdingen, innerst i min barndoms dal, en gang på 1600-tallet.
Nå er ikke skogfinner og samer det samme. Langt der i fra. Jeg nevnte det vel mest for å kunne skryte på meg å ha et snev av en av Norges nasjonale minoriteter i årene.  Sånt synes jeg er stas.

Men tilbake til Allans innlegg, og til samefolkets dag som altså er i morgen. Allan kommer med gode forslag til mat vi alle kan spise på samefolkets dag, og jeg får umiddelbart lyst på Reinbab.
Siden det er jeg som både skal bestemme og lage middag her i Drømmehuset i dag bestemmer jeg raskt at vi skal ha Reinbab til middag, ikke i morgen men allerede i dag.
Vi spiser jo julemat halve desember, da må det gå greit å spise Reinbab på lille-samefolkets-dag.

Jeg vil imidlertid lage min egen vri på reinbab, uten at jeg skal påberope meg å lage en helt hy rett.
Jeg dropper krydderblandingen fra Kokkejævel. Jeg var ikke blant blodfansen som gikk amok i nettbutikken hans. (Kanskje ikke så overraskende for de som har fulgt denne bloggen en stund). Jeg tror vi har nok krydder her i Drømmehuset til at jeg skal få god smak på kjøttet.
Den andre endringen jeg vil ta er at jeg vil tilsette løk. Steke litt løk sammen med sopp og reinkjøtt.

I dag må jeg takke Allan for at han reddet middagen her i Drømmehuset. Hadde jeg ikke fått dette tipset hadde vi raskt endt opp med Grandiosa eller pølse i brød til middag i dag. Denne kjerringa går gjerne for lettvinte løsninger, spesielt fordi jeg har tenkt meg på en aldri så liten demonstrasjon i kveld.
Demonstrasjon først og så reinbab til kvelds. Dette kan fort bli en bra dag.

Det var ikke mange rette jeg fikk da jeg la regjeringskabalen  før helgen. Men en person var jeg fremsynt nok til å forutse at kom til å dukke opp på Slottsplassen; Jens Stoltenberg. Jeg er litt stolt av det. Selv om jeg tippet på Forsvarsministerposten og ikke Finans.

Kanskje ikke så nytenkende å hente inn en som startet sin ststsrådskarriere som nettopp finansminister for 30 år siden, men få tenker slik i dag. Jens er tilbake i manesjen og Arbeiderpartiet har atter håp om valgseier om noen måneder. Fra å være engstelige for at partiet skal havne under sperregrensa er optimismen atter tilbake. Jens er tilbake!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv Aftenpostens politiske redaktør er euforisk. Ja hadde bare Støre i tillegg hentet Gro også, samt spadd opp Gerhardsen så kunne vi snakke om rent flertall for Arbeiderpartiet etter valget.

Joda, jeg forstår engasjementet det skaper at Jens Stoltenberg atter er i regjering. Men dog, han er ingen trollmann, og politikken er jo den samme. Jens stiller heller ikke til valg, og selv om Arbeiderpartiet skulle havne i regjering etter valget blir det neppe med Stoltenberg.

Det første jeg tenker når jeg leser Gryende sitt innlegg Trump leverer er at Trump ikke ligger på latsida. Han har vel fått endret like mer i løpet av sine første 14 dager som president som det Støre-regjeringen har gjort på de snart fire årene de har regjert. Det er ikke noe vi følger nøy med fra Trump. Ikke så mye vi heller, når jeg tenker nærmere etter.

Men så til det Gry er mest opptatt av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

«There are only “two sexes, male and female” and defines a “female” as “a person belonging, at conception, to the sex that produces the large reproductive cell.” The order defines “male” as “a person belonging, at conception, to the sex that produces the small reproductive cell.»

Altså at det er det kjønnet vi har ved unnfangelsen som er det avgjørende for Trump & co. for hvilket kjønn vi skal bli definert som,

Gry er en kvinne med god hukommelse. Hun husker også noe av forplantningslæren fra skoledagene en gang på 1980-tallet. Jeg tror vi er omtrent jevngamle, men jeg må ærlig innrømme at akkurat de timene husker jeg mindre av. Noen flaue, middelaldrende lærere som rødmende sto og kremtet og stotret foran en gjeng hormonelle tenåringer var bare flaue seanser for oss alle.

Gry derimot husker at vi alle er jenter ved unnfangelsen, og mener at det er barnelærdom alle også Trump og hans administrasjon burde ha fått med seg.

Jeg trodde aldri jeg skulle  skrive et innlegg og forsvare Trump. Men siden jeg som var et relativt stort skolelys ikke husker stort av denne undervisningen på verken videregående eller ungdomsskolen, så er det vel ikke så rart om Trump som er 20 år eldre enn meg og ikke den mest oppvakte typen ikke husker alt fra forplantningslæren på The Kew-Forest School i New-York City bydelen Queens. Jeg tror ikke han var den eleven som henga seg mest til skolearbeid. Han sluttet på denne skolen grunnet “problemer med oppførsel” og gikk så på internatskolen New York Military Academy.
Jeg mener hvis du i tidlig oppvekst blir utvist fra skolen på grunn av dårlig oppførsel, og foreldrene dine velger å sende deg på en militær internatskole, ja da trenger du vel en skole med litt ordentlig disiplin. Ikke sikkert at forplatningslære var det fagområdet som ble viet mest oppmerksomhet på 50- og 60-tallet på denne militære læreanstalten for bråkmakere.

Siden jeg selv heller ikke har denne lærdommen om ett kjønn ved unnfangelsen tar jeg og søker litt mer kunnskap om den teorien og. Da finner jeg denne artikkelen  fra Illustrert Vitenskap fra mars 2021. Den mener å avlive teorien om at vi kun er jenter ved unnfangelsen, som i følge artikkelen er en myte som har overlevd fra 40-tallet med bakgrunn i noe kanin-forskning.
Så kanskje det er Trump og hans administrasjon som er de opplyste og Gry som ikke har oppdatert kunnskap men videreformidler myter lærerne hennes trodde på.
Ikke vet jeg.

Hvis Gry og ikke Trump har rett i det der med kjønnsidentitet i unnfangelsesøyeblikket, så kan jeg forstå hvorfor mennesker i Trump-administrasjonen ikke har rettet på Trump. Jeg har liksom følelsen av at han ikke er så god på å ta rettledning eller selv den mest konstruktive kritikk. Det å forsøke å få Trump til å endre en tekst han selv er fornøyd med kan fort koste deg jobben, vil jeg anta. Da bedre å holde kjeft og jatte med. Folk har regninger som må betales og ønsker å ha råd til tak over hodet og mat på bordet.

I kommentarfeltet til Gry har hun fått en kommentar fra en som holder med Trump. Vedkommende begrunner sitt syn på både det med kjønn og det med å sette kallenavn på Trump med å sitere Koranen. Det finner jeg relativt underholdende. Jeg tror verken Gry eller Trump er nevneverdig opptatte av hva som måtte stå i den boka.

Dagen går mot kveld  ikke den mest produktive dagen for min del. Så ærlig kan jeg være.  Det er rått vær, og det trenger liksom inn i kroppen. Det knirer i stive ledd og rundt fastmontert metall.

Joda, jeg har rusla en runde med hundene, satt på en oppvaskmaskin og litt annet som må gjøres når man har hus og hjem. Vasket under mikrobølgeovnen, for eksempel. Det trengs en gang i blant. Men ellers, lite å slå seg på brystet med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Verdien til et menneske måles i hva det får utrettet, er det ikke slik man ofte tenker? I dag har jeg altså ikke utrettet stort, og derved sunket i verdi. Blir det riktig å tenke slik? Eller blir det mer riktig å tenke at jeg hviler på mine laurbær? At jeg har bidratt med mitt i mange år og nå kan unne meg noen rolige dager innimellom. Jeg velger det siste alternativet

Julerosa har for lengst tatt kvelden, men bildet kan jo gjenbrukes. Litt usikker på hvorfor jeg valgte akkurat det bildet når jeg nå har tenkt å sitte litt å tenke tilbake på livet mitt for 7 år siden.

Det er Strikkekjerring som har skylda for at jeg sitter her og reflekterer over livet mitt for 7 år siden. Strikekjerring og hennes innlegg 7 år senere.
Eller det blir vel feil. Ei strikkende kjerring oppe i nord kan ikke tildeles ansvaret for hva jeg velger å skrive om på bloggen min. Men det er hennes innlegg som liksom er det jeg skal reflektere over i dag.
Det innlegget har jeg reflektert over før. Det kan du lese i innlegget 7 år senere som jeg skrev på fredag.

I det innlegget reflekterte jeg mye over situasjonen min i januar 2018 da jeg møtte veggen for første gang. Begynnelsen på slutten av mitt yrkesaktive liv.
Men innlegget til Strikkekjerring heter ikke for 7 år siden. Innlegget heter 7 år senere.
Så da bør kanskje dette innlegget handle mer om hvordan jeg har det nå, 7 år senere.

Livet er stort sett bra. Jeg har fått innvilget uføretrygd fra første februar i år. I helgen sendte jeg mitt siste meldekort. Det føltes godt.
Eller, det føles ikke godt å ha blitt ufør. Jeg skulle ønske jeg fremdeles kunne være i arbeid. At jeg kunne levd det livet jeg levde for 7 år siden. Men når det ikke lenger er mulig, er det godt å endelig være ferdig avklart. Slippe å være underlagt det strenge regimet til NAV. Melde fra hver fjortende dag at joda, du gjør de aktivitetene du har avtalt med NAV. Nei. du har ikke arbeidet, nei du har ikke hatt ferie, eller vært for syk til å delta på det NAV måtte finne for godt. Eller kanskje har du det. Vært for syk til å delta i arbeidstrening eller møter. Hvilke dager var du for syk?

Ikke akkurat store eller slitsomme oppgaven å fylle ut og sende inn et elektronisk skjema hver fjortende dag. Likevel føltes det utrolig godt i går når jeg krysset av  for Nei, jeg ønsker ikke videre oppfølging fra Nav. Nå er jeg atter min egen herre. Det føles godt.

Det føles og godt å få månedlige utbetalinger i stedet for utbetaling hver fjortende dag. Litt mer som ordinær lønn. Jeg spurte veilederen min om jeg ikke kunne få AAP i månedlige utbetalinger i stedet for hver fjortende dag. Svaret var at det gikk ikke, greit nok. Begrunnelsen var ikke like grei å svelge. Da hadde vi erfaringsmessig dele ut mer i økonomisk sosialhjelp. Folk på AAP evner ikke å budsjettere for en hel måned. Jeg tror ikke min evne til å styre egen økonomi har noe med en sliten kropp å gjøre. Det tror jeg heller ikke det har for de fleste andre på AAP. Det sa meg og noe om holdningene denne NAV-ansatte hadde til de han var satt til å hjelpe.

Kroppen har like mye vondt som den hadde for 7 år siden, eller noen flere vondter har kommet til. Jeg har ikke blitt yngre på disse 7 årene. Knakk jo ankelen skikkelig i 2021, blant annet.
Men jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var i 2018. Mest sannsynlig fordi jeg tar meg tid til å lade batteriene når det trengs. Ikke bare bøyer nakken og går på.
Jeg kjenner jo at det skal ikke så mye aktivitet til før slitenheten kommer sigende.

7 år senere er nok konklusjonen at savnet etter det travle, engasjerende livet jeg levde fremdeles er der. Hørte akkurat en av tillitsvalgtskollegaene mine uttale seg om noe på radioen, noe som selvsagt vekker noen minner.
Samtidig føler jeg at jeg har det bedre. At jeg har godt av at dagene er roligere. At jeg har godt av å kunne ta hensyn til dagsformen når jeg velger aktivitetsnivå. Det er og godt å fremdeles ha en hverdag hvor engasjement og aktivitet er en del av hverdagen. At jeg får brukt meg selv på en god måte.

Det er mulig jeg har skapt en image av at denne kjerringa er ei lat kjerring som ikke tar vare på helsa si. Ei kjerring som knapt beveger seg utendørs, i det minste ikke i vinterhalvåret, men koser seg under pelspleddet på sofaen. Der ligger hun og kjenner riktig godt etter hvor mange vondter kroppen hennes har mens hun stapper i seg smågodt, ostepop og cola.

Det er ikke hele sannheten. Jeg har gått ned 25 kilo siden jeg var på mitt største. Jeg har fått orden på blodsukker og blodtrykk. Jeg beveger meg langt mer enn jeg kanskje gir uttrykk for på blogg.
I dag har jeg gått tur på nærmere tre kilometer nede i sentrum.
Det var dagens ene tur. Siden vi har to hunder kommer jeg til å gå to turer til i løpet av dagen. De kommer nok til å bli her i nabolaget til Drømmehuset. Det er sjelden jeg skriver så mye om slike turer på blogg. Det er en del av de vanlige gjøremålene en har i løpet av en dag. Jeg pleier ikke å ta selfie eller skrive om det på blogg om jeg går ut med søpla eller vasker gulv heller.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kommer aldri til å ha et fanatisk forhold til kosthold. Jeg kommer nok alltid til å spise all slags mat, og skyr verken kjøtt eller karbohydrater. Det sunneste for de alle fleste er å ha et variert kosthold som gjør at kroppen får i seg de næringsstoffene den trenger uten tilskudd fra verken piller, pulver eller gelebjørner.

Selv om jeg sikkert kunne vært flinkere til å ta vare på kroppen og helsa mi opp gjennom årene, så synes jeg at jeg har blitt ganske flink til å gjøre det som gjør kroppen min godt. Det synes på blodsukkeret og blodtrykket.

Det jeg derimot begynner å bli lei av er alle helseprofetene jeg møter på min vei. De som har sett lyset og mener at deres vei til bedre helse er den eneste saliggjørende vei til evig frelse, jeg mener evig helse. ..

For min del kan folk godt leve på en vegansk-lavkarbo-laktosefri-diett og kun drikke kortreist kildevann importert fra Himalaya, men slutt å predike som om jeg og min kropp havner rett i fordervelsen hvis jeg ikke følger ditt eksempel.

Det samme med trening og aktivitet. Alle har godt av å være i bevegelse. Ikke  minst vi i alderen 50 pluss. Å ha god muskulatur og ikke minst ballanse kan minske faren for både artrose  lårhalsbrudd og andre plager når vi blir enda eldre. Så ja, å være i aktivitet og trene har sjelden skadet noen. Det er bare ikke sikkert alle trenger å gjøre de samme aktivitetene og ha det samme aktivitetsnivået som du selv sverger til.

Vi mennesker er forskjellige og slites forskjellig. For noen kan en tur i skogen gjøre samme nytta som en tur på tredemølla – og omvendt. At det er det å holde seg på tredemølla som er det smarteste.

Jeg har ignorert de signalene kroppen ga i mange år. Jeg bøyde nakken og gikk på til det ikke gikk lenger. For meg er det riktige og viktige å lytte til de signalene kroppen min gir, ikke signalene fra influensere og andre som forsøker å frelse meg med deres livsstil.

Jogging?!?? Jeg stirrer vantro på skjermen. Jogging!!! Allan, langt der oppe på Månetoppen i kalde nord forventer at jeg skal sitte her en tidlig søndag morgen å kommentere en joggetur Målselv fjellandsby ned og opp.   En joggetur Allan til overmål har tatt midtvinters i tett snødrev.

Jogging! Hva vet vel jeg om jogging? Sist jeg drev med noe slikt var på treningsleiren høsten 2021, og det var under tvang.
Jeg prøver å finne ut når jeg jogget sist frivillig.
Det er ganske lett. Jeg tror jeg har jogget frivillig to ganger i mitt 58 år lange liv. Hvis du ikke tar med slike joggeturer an tar for å rekke en buss eller forte meg ned i kantina for å kjøpe cola i en alt for kort matpause på jobb.

Den ene gangen var da jeg og lekekameraten min i barndommen fikk for oss at vi også skulle jogge slik barna som drev med skitrening gjorde. Jeg tipper det var rundt 1977. Vi jogget vel en knapp kilometer, og var begge utslitte og enige om at det ikke fristet til gjentakelse.

Den andre gangen var da jeg nyforelsket i Gamle Gubben Grå fikk den sinnssyke ideen om å jogge fra Sognsvann til Ullevålseter og tilbake. Det er en tur på rundt en mil. Jeg var totalt utslitt da jeg var ferdig, og akkurat som den gangen med barndomskameraten tenkte jeg aldri mer!

I Målselv har jeg faktisk vært. Det begynner også å bli noen år siden. Det var sommeren 1988. Ei venninne av meg var samboer med en yrkesbefal som var stasjonert på Skjold leir, og jeg og ei annen venninne tok ferien vår i Indre Troms for å besøke henne.
Jeg kan ikke huske noen fjell fra den ferien, men så var det ikke akkurat fjellturer vi tre venninnene var opptatt av. Det gikk mer i skravling og kjøreturer, blant annet til Senja og Tromsø.

Jeg sjekker Wikipedia. Ikke det at jeg ikke stoler på Allan, men jeg liker å sjekke fakta når jeg skriver om ting. Det stemmer sikkert at  Målselv Fjellandsby er ordentlig fjell, sånn som jeg forbinder med fjell, og ikke bare en liten ås. I Wikipedia står det at store deler av Målselv kommunen utgjøres av skogs- og fjellområder. Med en høyde 1 721 meter over havet er Njunis kommunens høyeste fjelltopp, og det tredje høyeste fjellet i Troms og Finnmark fylke. 

Nå var det riktignok ikke Njunis Allan jogget opp og ned. Den fjelltoppen ligger nesten 50 km fra fjellandsbyen Allan skriver om, og hadde vel blitt en litt vel strabasiøs joggetur i snødrev. Selv for en spreking som Allan.
Nei Allan jogger fra ferieleiligheten sin og ned til hovedveien og opp igjen. En tur på 8 km. Her kan jeg klok av erfaring si at det var et dumt valg av rute.

Jeg har som sagt ikke den største erfaring med jogging. Men jeg har relativt god erfaring med oppover- og nedover bakker.

Da jeg var ung bodde vi midt i Stubdalsbakkene. Skulle jeg gå tur hadde jeg valget mellom å gå nedover Stubdalsbakkene mot butikken, videre nedover mot skolen og flatere terreng langs fjorden. På slike turer kunne man være heldig å møte andre siviliserte mennesker. Men da måtte man slite seg oppover Stubdalsbakkene på vei hjem. Det gjorde jo at spaserturene kunne bli litt lange. Man gikk heller på den flate veien hvor man kunne være heldig å møte andre jevngamle, trivelige mennesker enn å snu og gi seg i kast med oppoverbakkene og tilbake til foreldre og søsken. Ja, flere ganger gikk jeg helt til Hønefoss og sivilisasjonen. Det er en mil. Da ble det buss hjem, men likevel ca en kilometer med bakketrening fra busstoppet og hjem til gården.

Startet jeg derimot med å gå oppover Stubdalsbakkene og oppover mot Stubdal og Damtjern var sannsynligheten for å møte siviliserte mennesker langt mindre. Jeg kunne selvsagt møte på noen nabokjerringer som hadde det med å gå opp og ned bakkene for å mosjonere, eller noen av de unge i skigruppa som drev med intervalltrening i bakkene. De var mer dedikerte til trening enn til å skravle om litteratur og andre ting som opptok meg.
Fordelen med å starte med å gå oppover var at man fikk den tyngste delen av turen mens man fremdeles hadde litt energi, og kunne gå til man ble sliten og så snu og traske rolig ned bakkene. Man ventet altså ikke til man var utslitt med å gi seg i kast med stigningene.

Det er her jeg mener Allan velger feil. Han jogger lekende lett nedover for så å måtte slite seg oppover bakkene igjen på slutten av joggeturen når det allerede begynner å røyne på med kreftene.

Eller, når jeg tenker etter er jeg litt usikker på hvor hardt Allan jogger. Han skriver at turen opp og ned er på 8 km. Jeg teller at han har tatt 36 bilder på denne joggeturen. Muligens flere, men det er 36 bilder han velger å publisere. Det blir et bilde hver 222 meter.
Selv jeg kunne kanskje klare en joggetur hvis jeg fikk en foto- og pustepause for hver 200 meter.

Februar viste seg fra sin beste side i dag. Sol, og blå himmel.  Noen kuldegrader. Ideell dag å tilbringe i akebakken. Ikke det at jeg har sust nedover bakken verken på snow-racer, kjelke eller ake-matte. Noen må jo kose seg ved bålet og holde skravlinga i gang også. Det er mye kos i å se andre herje i akebakken.

Fem og tjue stykker tror jeg vi var. Den yngste fyller snart fire, den eldste var i slutten av sekstiåra. Og nei, det var ikke bare de yngste som satte utfor bakken. Her var unge voksne i tjue- og trettiåra som kappkjørte med de som var tjue år yngre, og bestemødre på over seksti som for nedover bakken med og uten barnebarn som reisefølge.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har sagt jeg skal fokusere på det positive med vinteren i år. Ikke sitte og klage over snø og kulde.  På slike dager som i dag er det lett å se det positive med vinteren. Se på bildet. Det er jo rene postkortet! Vinter-Norge på sitt beste.

Nede i kjelleren her i Drømmehuset ligger det noen pent sammenrulla paroler som vi i Rødt bruker på 1. Mai. På en av de som vi fikk laget til 1. mai i 2023, eller var det 2022(?) står det

STØRE DU MÅ HØRE!
STRØM TIL 35 ØRE.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går kunne vi heise våre røde faner og juble. Det tok bare et par år å få Støre til å høre.
Ok, så ble det ikke 35 øre, men 40. Vi kan si oss fornøyde med det. Det jeg lurer på er hvorfor det tok så lang tid før Støre ville høre på hva folk har skreket, tryglet og bedt om siden strømpriskrisa var en realitet i 2022. Det er tre år siden!! Rødt sentralt har sagt at en strømpris på noen og tretti øre er løsningen hele tiden. Flere partier har sagt det samme en god stund nå.

Hvorfor måtte Senterpartiet ut av regjering før dere kunne komme på slike tanker? Jeg tror ikke SP har vært i mot en slik løsning. Det er ikke de som har vært opptatte av å være en del av det europeiske kraftmarkedet. Så ærlige må man kunne være.

Jeg er glad for at Støre endelig har klart å høre. Bare så synd at det tok så lang tid å skru på høreapparatet. Direkte rask til å lytte av folkemeningen kan man ikke si at han har vært.