Strikkekjerring ligger på plassen over bloggen min på topplista også i dag. Hennes siste innlegg har fått tittelen 7 år senere. Det handler om et sjal hun begynte å strikke på i 2018 og som først nå er ferdig, 7 år senere.

Jeg har garantert flere halvferdige strikketøy som har ligget like lenge, og sikkert lenger og. Jeg har ingen planer om å rote rundt nede i kjelleren for å dra frem de for fotografering. Langt mindre for å gjøre de ferdig. Det er bare å innse, det kommer nok aldri til å skje. Får jeg ånden over meg kan det hende jeg rekker de opp og tar vare på garnet. (Eller bare kutter trådene, drar de av pinnene og samler kun på restegarnet.)

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Men innlegget heter 7 år senere.
Jeg leter meg tilbake på bloggen min til januar for 7 år siden. Januar 2018 var da jeg møtte veggen for første gang.

Dette innlegget skrev jeg dagen etter at jeg hadde innsett at jeg trengte en pause og hadde ringt og bestilt time hos legen for å få en sykemelding.
Eller egentlig lyver jeg når jeg sier at jeg dagen før hadde innsett det. Det var sjefen min som hadde tatt den beslutningen. Hun hadde nærmest beordret meg til å sykemelde meg. Hun hadde sett det jeg ikke ville se selv.
Hun kom med den anbefalingen en onsdag. Torsdag hadde jeg tillitsvalgtsdag, og hadde full møtedag i Drammen. Da de møtene var over ringte jeg fastlegen og bestilte time. Den telefonsamtalen tok jeg på parkeringsplassen utenfor administrasjonsbygget i Drammen.

Så kjørte jeg til sykehjemmet der Mamma hadde vært på avlastningsplass noen uker og hentet henne. De hadde ringt søsteren min. Mamma hadde fått plass på et av kommunens sykehjem, og måtte overføres dit, helst på timen. Sykehjemmet Mamma hadde vært på var på veien hjem fra Drammen. Så de var ingen omvei. Men sykehjemmet Mamma skulle på da ligger på Nes i Ådal. Det var å forbi Drømmehuset, og så 50 km videre oppover.
Mamma satt klar da jeg ankom sykehjemmet. De hadde pakket sakene hennes, og hun satt klar i fellesrommet og ventet. Noen andre hadde antakelig alt fått rommet hennes.
Vel, det ble en liten omvei på 10 mil, pluss at jeg måtte hjelpe Mamma å pakke ut og finne seg til rette.
Jeg hadde forlatt Drømmehuset litt over 6 om morgenen. Jeg ankom Drømmehuset igjen klokka 22.
Neste dag var batteriet flatt både på kjerring og bil.

Jeg sov meste parten av den dagen. Dagen etter delte jeg innlegget Tenke på meg selv…. Bildet over hadde jeg fått tilsendt fra en kollega da det ble kjent at batteriene var litt vel tomme på denne kjerringa. Det var vel flere enn sjefen som hadde sett at jeg var litt sliten.

Først og fremst tenke på meg selv……
Det høres så egoistisk ut.
Men jeg vet at min kloke kollega har et poeng. Når tenkte jeg på meg selv sist? Prioriterte MEG – ikke bare alt som engasjerer meg.
Det hjalp ikke med startkabler og batterilader på bilen. Det hjalp ikke med nytt batteri engang.
Som bilen trenger jeg service og pleie. Hjelp av noen som kan og vet. Jeg må bare klare å be om den hjelpen. Jeg liker ikke å be om hjelp. Jeg liker å fikse alt selv. Men nå orker jeg ikke… Jeg må gi slipp og la noen andre hjelpe meg – det er ikke lett.

Dette skrev jeg 20. januar 2018. Når jeg leser det i dag 7 år senere har jeg ingen problemer med å huske hvor fortvilet og sliten jeg var.

Det var ikke bare denne kollegaen som viste omtanke. I innlegget Store jenter gråter ikke kan dere lese om all den omtanken jeg ble møtt med når jeg kastet inn håndkle. Det rørte meg.

Alt dette var for 7 år siden, og var starten på slutten på det travle, engasjerende livet jeg elsket.
Mye har skjedd på de syv årene. Nå er jeg uføretrygdet og utenfor arbeidslivet. Veien dit har tatt 7 år. 7 år som til tider har vært relativt tøffe. Det har vært tungt å gi opp det livet jeg elsket. Helseutfordringene har i grunn ikke blitt noe mindre. Jeg har fått påvist både Diabetes og høyt blodtrykk, og pådratt meg et komplisert ankelbrudd som gjør at ankelen ikke er like god som den var.

Jeg har blitt flinkere til å sette meg selv litt høyere på prioriteringslista.
Jeg er ikke så sliten hele tiden, og når jeg kjenner at det begynner å tære litt for mye på kreftene har jeg mulighet til å lade batteriene. Jeg smiler mer, jeg ler oftere.
Det hektiske, engasjerende livet jeg elsket er borte. det samme er jobben som radiograf og det å være en del av det samfunnet et sykehus er. Savnet etter alt det kjenner jeg på av og til.
Men livet er fremdeles engasjerende. Jeg får brukt meg selv på en god måte. Ikke så mye som før, men nok til at jeg føler at jeg bidrar, at jeg er med., at jeg ikke er skjøvet helt ut på sidelinja.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli ufør. Jeg skulle jobbe til jeg var 62, minst. Eller jeg hadde egentlig tenkt å slå rekorden til kollegaen min som arbeidet 41 år på sykehuset. Da måtte jeg ha holdt på til 2031 og vært 65 år.  Slik ble det ikke.

Jeg har fått innvilget uføretrygd fra 1.2.2025. Det er i morgen. Så i morgen begynner en ny epoke i mitt liv. Ikke starten på slutten, slik jeg føler at januar 2018 på mange måter var, i det minste for mitt yrkesaktive liv. I morgen er den første dagen i en ny periode. Så er det opp til meg å gjøre den perioden engasjerende og fylle den med innhold som gjør meg godt.