For å forstå dette innlegget fullt ut må du gå inn på dette innlegget til Kreta Halvorsen. Gamle Gubben Grå og Kjerringa dro på tur i dag med det som om mål å gjenskape bildene fra Kreta Halvorsen sitt innlegg.
Mens Kreta Halvorsen stoppet på Tres Jolie, for å bunkre kaffe og litt tiltygg tok vi turen innom Circle K i samme ærend.
Så med kaffe og mat skled vi sakte gjennom Hønefoss. Etter bybrua tok vi veien forbi busstasjonen i retning Snyta… ville ned på Røssholmstranda og sjekke status.
Mulig ikke badesesong riktig ennå. Isen har ikke gått på fjorden. Men fint var det på stranden, og hundene koste seg med å løpe uten bånd.
Vi fant ingen som stusset trær, men det arbeider et par skogsmaskiner i Hundremeterskogen da vi kjørte fra Drømmehuset.
Neste bilde hos Halvorsen var bilde av torget i Kolymvari. Vel, vi tok turen til Nordre torg i Hønefoss.
I stedet for å ta bilde av landeveien etter torget hadde Kjerringa vært forutseende nok til å knipse bilder av idyllisk landeveien allerede da vi kjørte fra Røssholmstranda.
Hva er det neste du skal ha bilde av? spurte Gamle Gubben Grå. Vi sto på torget og hadde akkurat vært innom bruktbutikker der. Et kloster, svarte jeg mens jeg studerte blogginnlegget til Kreta Halvorsen. Det kommer du til å slite med, sa Gamle Gubben Grå. ikke i det hele tatt, svarte jeg. Bli med meg! Så tok jeg med meg hundene og begynte å gå nedover Nordre park.
Vi tok gangveien forbi Gladtvedt brygge og videre på nedsiden av Hønefoss skole. Der stoppet jeg og pekte på et bygg på andre siden av elva.
Der er den katolske kirken. I tilknytning til den er det et nonne-kloster med noen få nonner. Tror Gamle Gubben Grå ble litt imponert der.
Blomster I solhellingene og grønne lier kan bli vanskeligere sa jeg da vi var kommet tilbake til bilen. Nå måtte vi bry hjernen litt.
Løsningen ble plantesenteret på Norderhov. De har også mat fra små lokalpodusenter, så da ble det med både påskeliljer og lunsj da vi reiste videre.
Vi lette etter et fint sted å spise lunsjen, det var et helt fantastisk vær. Men på stranden ved Vik drev en del ungdommer og grillet. Greit nok, men kunne fort bli litt mye stress med hunder og lukten av grillmat.
Vi kjørte om Røyse og over Busundbrua tilbake til Røssholmstranda. Det var et bilde av ei bru i innlegget til Kreta Halvorsen mente jeg å huske.
Men dette er nok dagen alle skal ut, for ned til Røssholmstranda var det en jevn kø med biler. Ja nesten like mange som på en sommerdag. Garantert et eller annet arrangement. Så vi snudde. Fant ut at vi kanskje hadde vært lenge nok på tur. Så vi satte nesa hjemover, og tok lunsjen på terrassen. Hvem trenger Kreta? Vi bor jo på Ringerike.
Det er fremdeles den tiden på året her da været er ustabilt, men for tiden er det strålende vårvær. Bare å nyte! Sjekker Yr, og ikke noe nedbør er på vei den nærmeste uka. Stort sett varmegrader, bortsett fra litt nattefrost, til langt uti april. Jeg smiler fra øre til øre. Overlevde denne vinteren og uten seriøse beinbrudd.
Jeg har vært ute på mange lufteturer med hundene denne uka, men tenker at det hadde vært godt med en litt skikkelig luftetur. Litt mer enn å labbe rundt med hundene. Kanskje ta noen flotte bilder. Lengselen etter en liten tur blir ikke mindre etter å ha lest Kretahalvorsen sitt innlegg. Det er i grunn lenge siden Gamle Gubben Grå og Kjerringa har vært ute på tur. Kanskje skulle vi pakke med oss litt kaffe og lunsj og ta en liten utflukt i dag?
Kanskje ikke akkurat gjennom Stalos, Agia Marina og Platanias slik Kretahalvorsen gjør, men mer gjennom Sokna, Ask eller Pukerudhagen. I det minste litt mer tur enn å svinge over bybrua og se på at Kefasbygget jevnes med jorden.
Vanligvis tar jeg og kommenterer disse siste innleggene til bloggerne over meg på lista. Sitter her med tekopp og tastatur, henter frem bilder jeg synes passer og knytter liksom teksten i innlegget til det som ramler ned i dette kjerringhodet. Det faller litt vanskelig å kommentere dette innlegget om en utflukt på Kreta uten i det hele tatt å være på utflukt. Sånn føler jeg det i det minste i dag. Og så har jeg jo lyst på en luftetur sammen med Gamle gubben Grå. Det er som sagt en stund siden.
Så nå har jeg bestemt meg. Jeg pakker bil med hunder og Gubbe, og så drar vi på tur for å se om vi kan finne noe som minner om bildene til Kretahalvosen. Jeg tror ikke vi trenger å reise helt til Kreta.
Erna Solberg har bekreftet at hun planlegger å bo alene i Statsministerboligen dersom hun blir statsminister igjen etter valget i september.
– Sindre bor i huset vårt i Bergen, og det gjør jeg også. Dersom jeg er så heldig å få bli statsminister, kommer Sindre fortsatt til å ha sin base i Bergen. Så får vi besøke hverandre så ofte som mulig,
Sier Erna, og dermed mener hun at den saken er grei. De bor jo ikke sammen. Han bor i Bergen og hun i Oslo. Vel, jeg har hatt flere bekjente som har vært særbo, det betyr jo ikke at de ikke ser hverandre. De bor noen dager i den enes bolig og noen dager i den andres bolig. Og som man kan lese av Ernas svar har de jo selvsagt tenkt å besøke hverandre så ofte som mulig. Ektemannen Sindre vil i følge saken jeg leser på nett vil fremdeles ha tilgang til den private delen av statsministerboligen. Og han vil jo, samme hvor han oppholder seg, fremdeles ha tilgang på Erna.
Jeg er ikke så redd for at den godeste Sindre skal rote i papirer han ikke har noe med eller tyvlytte til samtaler han ikke burde høre. Å ta slike forholdsregler vil være ganske enkelt. Det som bekymrer meg er at Sindre nødvendigvis må ha tilgang på Erna. Han bør jo ha en viss oversikt over hvor kona befinner seg, om hun kommer sent hjem eller ikke. Og hvis han er en god ektemann, og det tror jeg han er vil han også være de Erna tømmer seg litt til etter slitsomme dager. Ikke det at jeg tro hun forteller noe hun ikke bør, men det er mange opplysninger en lydhør ektemann kan snappe opp og sette sammen til informasjon han kan bruke hvis ektemannen har slike hensikter.
Jeg har ikke noe direkte mistillit til Erna, men Sindre er en fyr jeg ikke stoler på. Han har ikke gjort stort for å fortjene min tillit.
Slapp av! sier Erna. Han kan ikke eie eller handle aksjer. Det blir den store forskjellen fra sist. Nå starter han på null, og skal forbli på null. Forresten så har Sindre sluttet i sin jobb i Norsk Industri og startet eget konsulentselskap. Jeg vet ikke om den siste opplysningen får meg til å føle meg betrygget. Hva slags konsulent? Hvem selger han sine konsulenttjenester til? Jeg ser for meg mange som kan finne interesse av å kjøpe tjenester fra en konsulent med fri tilgang til Statsministeren.
Jeg mener ikke at Erna må skille seg fra Sindre. Det jeg mener er at på samme måte som statsråder har måtte pakke stresskofferten og forlate statsrådsposten sin på grunn av ting ektefellene har gjort, så burde Erna ha nok selv innsikt til å gjøre det samme. Trekke seg som statsministerkandidat.
Jeg ville nok aldri stemt Høyre samme hva, men jeg skjønner ikke hvordan Høyre og velgerne kan ha tillitt til ekteskapet Solberg/Finnes. Men det er som sagt ikke min sak. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at verken Sindre eller Erna får tilgang til statsministerboligen.
De to siste dagene har jeg nærmest blitt målløs over den ene nyheten etter den andre fra gutteklubben grei. Hvor langt ned er det mulig å dra nisselua? Forstår de ikke hvordan de selv fremstår? Er samfunnet vårt blitt så klassedelt at de ikke aner hvordan vanlige folk har det? Eller tenker de at vanlige folk det er sånne som dem. Alle som ikke er dom dem er uvanlige, late, udugelige og har i grunn seg selv å takke? Jeg vet ikke, men jeg undres.
Det begynte med Jesus. Unnskyld, jeg mener selvsagt Jens. Dere vet frelseren som har kommet tilbake til Norge for å redde så vel landet som Arbeiderpartiet fra fortapelse og undergang. I går skulle han møte i Stortingets spørretime for første gang etter at han ble finansminister. Og ja, Jens møtte han, slik Statsråder gjør og skal når Stortinget innkaller de. I det minste til første del av dagen. Andre del, den etter lunsj, hadde han dessverre ikke tid til. Dere skjønner han skulle på kino.
Ja du leste riktig. Finansministeren kunne ikke svare på Stortinget sine spørsmål fordi han skulle på kino. Hvilken film han skulle se? Jo han skulle på premieren på den nye filmen om han selv og tiden hans som geberalsekretær i Nato.
Nå vet jeg ikke hvor lenge denne spørretimen varer. Jeg vet de har lange dager på Stortinget. Men jeg tror ikke problemstillingen var at han ikke rakk siste forestilling. Den vi kalte 9’ern da jeg var ung. Dere skjønnet han skulle til København å se filmen sammen med den danske finansminiteren og den danske statsministeren.
Når Høyre sin representant kritiserte Jens sin prioritering sa han bare at han skulle i møte med de to danske ministrene. Det er forskjell på å møtes og å ha møte. Jeg håper for de andre kinogjengerne at de ikke hadde et ministermøte inne på kinoen midt under filmen. Ministre eller ei, folk som skravler på kino er utrolig irriterende.
Mens vi er inne på Jens. Noe av det første han gjorde i sin ministergjerning var å heve taket på lederlønninger i staten. Det muliggjorde at Nav-sjefen Hans Christian Holte nå har en årslønn på 2,1 million. Jeg skal passe meg vel for å kalle det for kameraderi, bare påpeke fakta. Hans Christian Holte var avdelingsdirektør i Sosial og Helsedepartementet fra 2000 til 2005. Jens Stoltenbergs første regjering regjerte fra 2000 til 2001. Men det er rimelig å anta at Stoltenberg var statsminister da Holte tiltrådte stillingen. Videre var Hans Christian Holte ekspedisjonssjef og senere assisterende departementsråd i Utdannings- og forsvarsdepartementet i perioden 2005-2008. Jens Stoltenbergs andre regjering regjerte fra 2005 til 2013. Det er nærliggende å tro at Statsministeren kjenner avdelingsdirektører og departementsråd i de forskjellige departementene. Ikke nødvendigvis at de er personlige venner, men at de kjenner til hverandre.
En tredje gutt i gutteklubben grei jeg gjerne vil nevne er Equinor-sjef Anders Opedal. Her finner jeg ingen link eller forbindelse til Stoltenberg, så jeg antar Opedal tilhører en annen gutteklubb enn den til Jens. Det finnes jo flere gutteklubber.
Da jeg kjørte ut til Høvdingen i dag hørte jeg på nyhetene at den godeste Opedal har i overkant av 22 millioner i lønn. Jeg holdt nesten på å kjøre av veien ved summen. 22 millioner i årslønn! Jeg er flink i hoderegning. Det betyr 1.8 millioner i månedslønn. Etter skatt vil jeg anta det fort blir en million utbetalt – hver måned.
Opedal hadde fått en lønnsvekst på 1,3 millioner siste år. Høes mye ut, men tilsvarer sikkert ikke mer enn “normal lønnsvekst i fjor på rundt 5%. Det er bare at prosentene utgjør litt mer kroner når det kommer til de med flere titalls millioner i lønn enn hos lønnstakere med lønn på rundt en halv million.
Hvis man tjener en million og alle man har i omgangskretsen tjener en million eller to eller tjue da er det lett å få det inntrykket av at alle har inntekter på det nivået. At det er inntekten til vanlige folk. Vi liker alle å se på oss selv som vanlige folk.
I dag vil jeg skrive litt om det å bli ufør inspirert av innlegget til Monica. Hun skriver at hun har vært i møte med Nav, og at de har blitt enige om at det som passer hennes helse best er å være 50 % arbeidsfør og 50 % ufør.
Nå vet ikke jeg hvor langt Monica er i den prosessen, men slik jeg leser det tror jeg det betyr at Nav har åpnet for at hun kan søke gradert uføretrygd. Det er ikke slik mange tror at man bare kan ta en tur innom Nav å forhandle seg frem til uføretrygd, helt eller delvis. Heldigvis.
Ikke er det noen vits i å søke om ufør hvis ikke veilederen hos Nav har åpnet for det. Da e det 99,9%sikkert at man ikke får søknaden innvilget.
Når Nav åpner for å søke ufør blir dette vurdert et annet sted i Nav-systemet. Behandlingstiden på slike søknader er for tiden litt i overkant av ett halvt år. Så her må Monica smøre seg med tålmodighet. Først ut i september, oktober får hun greie på om søknaden om gradert ufør blir innvilget. Da får hun og svar på graden av ufør Nav ser for seg etter å ha lest arbeidsevnevurdering fra veileder i Nav og dokumentasjon fra lege.
Denne søkeprossessen er ikke bare en proforma prosess. Jeg vet om flere som har fått uføresøknaden avslått fordi Nav mener at man ikke er avklart godt nok, eller ikke har prøvd all behandling som kan prøves. Jeg ble faktisk gledelig overrasket og utrolig lettet da jeg selv fikk innvilget gradert ufør for et par måneder siden. Ikke fordi jeg selv ikke mente jeg var ferdig avklart, men fordi jeg har følelsen av at det skulle så utrolig mye til.
Monica ramser opp diagnosene sine og skriver at det ikke er realistisk å se for seg at hun klarer et langt arbeidsliv hvis hun ikke tar noen grep nå. Som å gå for gradert ufør, slik at hun kan bruke den arbeidsevnen hun har og klare å stå i arbeidslivet i mang, mange år. Forhåpentligvis til pensjonsalder. Slik jeg opplever Monica ønsker hun virkelig å delta i arbeidslivet.
Det der med diagnoser er også noe som mange er opptatt av. De tror at det er diagnosen som avgjør hvor vidt en blir erklært arbeidsufør eller ikke. På en fb gruppe jeg er medlem i som er tilknyttet AAP-aksjonen kan man lese innlegg som Jeg har fibromyalgi, angst, PTSD og ADHD. Er det nok for å få uføretrygd, eller bør jeg gå til legen og få et par diagnoser til. I så fall hvilke? De tålmodige menneskene i AAP-aksjonen eller andre fornuftige mennesker i gruppa prøver da for n’te gang å forklare at uførhet har noe med arbeidsevne og ikke diagnoser å gjøre. Vi hører det ute i samfunnet også. Hvorfor er hun ufør? Så vidt jeg vet har hun ikke noe annen diagnose enn MS. Svigerinna til søsteren min har også MS, men hun er i full jobb. Det er bare snakk om å ta se sammen. For alle Med MS er jo selvsagt like påvirket av sykdommen, alle er i samme stadier og alle har akkurat de samme utfordringene som svigerinna til søsteren til naboen til en man har hørt om.
Nå tror jeg ikke Monica ramser opp diagnoser for å få “godkjent” at hun har de “rette” diagnosene. Jeg tror hun ramser opp diagnoser for å få lesernes forståelse for hvorfor hun har bitt i det sure eplet og gått til det skrittet å søke om gradert ufør. Hun er redd for å få det stempelet alle vi som er uføre er redd for å få. Hun er redd for å bli sett på som en giddjalaus unnasluntrer som bare vil leve på samfunnet og ikke bidra.
For mange av oss sitter det å sende inn søknad på gradert ufør langt inne. Vi føler det som et nederlag. Som om vi gir opp. Monica føler det på den måten skriver hun. Men Monica. Det er ikke å gi opp. Du vil jo og skal jo fortsette å arbeide. Du tar dette grepet for å klare å stå i arbeidslivet. Det er et fornuftig grep. Jeg var ikke like fornuftig. Jeg jobbet til jeg møtte veggen gang på gang, og har nå mindre arbeidsevne enn jeg kunne ha hatt hvis jeg hadde tatt smarte grep tidligere.
Jeg har arbeidet 30 år som radiograf, og jeg elsket jobben min over alt på denne jord! Jeg kunne IKKE se for meg ett liv uten arbeid. Så jeg bet tennene sammen, krummet nakken og gikk på jobb, selv om kroppen til tider skreik i smerter og jeg ofte ble sittende på vaktrommet lenge etter at vakta mi var over. Rett og slett fordi jeg var så sliten at jeg måtte ha en hvil (og litt smertestillende) før jeg gikk i garderoben for å skifte og ut i bilen for å kjøre hjem.
Jeg er ikke typen som gir meg, jeg jobbet vel i praksis når jeg plusser på radiografstillingen med tillitsvalgtsvervet rundt 150% i flere år. Ingen som ba meg om det, men jeg liker å gjøre en ting skikkelig når jeg først skal gjøre den. Tillitsvalgtsvervet tok ofte lang mer tid enn frikjøpet tilsa. Visst var jeg sliten til tider, men du hvor morsomt og engasjerende livet var.
Selv om jeg slet meg ut med det livet er jeg usikker på om jeg hadde valgt annerledes hvis jeg fikk levd perioden om igjen. Jo, jeg tror jeg hadde droppa noen av ekstravaktene og kanskje ikke hatt så mange dager hvor jeg var tillitsvalgt om dagen og radiograf om kvelden eller natta. Var helt klart ikke sunt sånn over tid.
Kroppen min har noen skavanker, noen feil og mangler. Noen av de e jeg født med, flere har kommet til gjennom livet. De er en del av meg og jeg har lært meg å leve med de. Til slutt ble summen av belastninger litt vel mye. Det er derfor jeg er ufør i dag. Ikke på grunn av en skavank eller diagnose, men fordi alle disse skavankene har redusert arbeidsevnen min betraktelig. Det holdt ikke lenger med å krumme nakke og gå på. Jeg ga ikke opp, jeg holdt heller ut for lenge. Jeg tror Monica og jeg har noen likhetstrekk.
Monica avslutter med å skrive at hun ønsker seg en natt med skikkelig søvn. Jeg håper hun fikk det. Selv tror jeg jeg kan telle på en hånd de nettene siden 2007 hvor jeg har sovet hele natta. Man venner seg til det og, men jeg er glad jeg nå har mulighet til å ta meg en strekk på sofaen på dagtid nå og da. Jeg kjenner at kroppen trenger det.
Mulig enkelte mener dette ble et skikkelig sutre-innlegg. Det er ikke ment slik. Det er ment å forklare at vi som er uføre ikke er en gjeng latsabber som ønsker å leve på samfunnet. Samtidig ønsker jeg å understreke at når helsa svikter er det ikke et nederlag å måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd.
Jeg savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde. Men jeg ser at det har gjort meg godt å ha et litt roligere liv og ikke være så sliten hele tiden. Jeg smiler mer, ler oftere og har mer overskudd i hverdagen. Når jeg tenker tilbake på hvor sliten jeg var, så tror jeg helt ærlig at jeg ikke hadde vært her i dag hvis jeg ikke hadde sluttet å krumme nakken og gå på. Eller sannheten er jo at jeg ikke klarte det lenger heller. Det var helt tomt.
Nå har jeg som mål å bli hundre. Livet har fremdeles mye å by på selv om jeg må ta det litt roligere.
Jeg har fått greie på at det visstnok skal være hestehov rett borti her, og ideen var å ta en tur bort dit når jeg luftet hundene i ettermiddag. Det ble med tanken. Ja, ikke hundeluftingen da. Jeg og mine firbente venner har vært på tur, men vi droppet hestehoven. Eller nærmere forklart, vi droppet Hensmoveien. Hensmoen er et industrifelt, og Hensmoveien som går inn gjennom området er uten fortau eller gangsti. Vi var ute og gikk omtrent da alle slutter på jobb. Kidd er ikke så glad i biler. Det er for slitsomt å gå tur der når det er mye trafikk. Det er heller ikke det hyggeligste tur-området. Industrifelt er sjelden det. Så da ble det tur i skogen i stedet. Mye bedre for hundene, selv om sannsynligheten for å finne hestehov i tett furuskog er minimal.
Jeg har mast litt (mye) om at jeg ikke har funnet hestehov ennå i år. Muligens ikke så rart. Det er fremdeles bare midt i mars. Litt tidlig på mine kanter har jeg tenkt.
Men bloggleserne mine vet bedre. I dag fikk jeg denne kommentaren fra Lillian som står bak bloggen Sognafaret.
Hestehov på Hensmoen. Jeg plukket i går for å ha på bordet i kantina. Om du går Hensmoveien og svinger inn ved Akershusmaskin, så er det hestehov på høyre siden av veien da du kommer til neste kryss.
Det sier sikkert ikke den gjengse bloggleser så mye. Bør muligens være litt lokalkjent. Men stedet hun viser til ligger 1,5 km fra Drømmehuset. Altså en helt passe avstand for en ekspedisjon.
Så på min neste tir med hundene har jeg planer om en aldri så liten hestehov-ekspedisjon. Oppdatering kommer.
Når dagen ser slik ut må man jo ut på tur. Som mange ganger før dras jeg mot elva. Eller elvelangs da. jeg har ikke noe behov for å besøke selve elva. Det er noe med vann. Jeg er vokst opp med en fjord. Hvis jeg skal flytte i leilighet tror jeg at jeg skal finne en hvor jeg kan se elva. Jeg tror det hadde gjort meg godt.
I en urolig verden er det viktig å oppsøke det som gir ro.
I dag kom jeg til at jeg begynner å bli utrolig lei Donald Trump. Det er jo knapt en dag uten at han dominerer nyhetene. I går var det stadig masing om at han skulle ta en telefon til en annen gammel sullik. Halo. Det r jo bare gamliser som ringer hverandre for tiden. De trendy selger melding på messenger eller snap. (Eller kanskje noe jeg ikke har peiling på.) Ikke kom det så mye ut av den samtalen, selv om den har dominert nyhetene i hele formiddag.
Hvor mye har egentlig Trump gjennomført? Det har vært mye prat og store ord, men mindre handling. I det minste utenfor USA. I hjemlandet hans er det vel en god del som har mistet jobben. Ille nok det, men jeg tenker sånn på verdensbasis har det vel egentlig vært mest prat? Den freden i Ukraina som han lovet å fikse på dag 1 har vi ventet lenge på, og etter nattens hendelser virker det ikke som om den er nære forestående.
Høyresida bruker den spente verdens situasjonen til å forklare at for verdens freden og Norges sikkerhet er det viktig å styrke forsvaret å senke formueskatten. Det med å styrke forsvaret er jeg enig i. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor det er smart å senke formueskatten når landet trenger mer inntekter for å styrke forsvaret. Det er en logisk brist her.
Eller var en logisk brist. Jeg spurte en av mine venninner i Høyre om å forklare meg logikken. Det var selvsagt for å lokke sveits-flyktningene hjem. Du vet, de som føler seg så forfulgt her i landet fordi de må betale nettopp formueskatt å bidra til fellesskapet. Jeg kjøper fremdeles ikke argumentasjonen. Jeg vet om andre flyktninger fra andre land enn Norge som har flyktet fordi de er forfulgt av regjeringen i det landet de flyktet fra. Det virker sjelden etter hensikten hvis de regimene ber de om å komme hjem for å delta i en blodig krig. Jeg kan ikke tenke meg at disse folka som har flykta til Sveits for å slippe å bidra til fellesskapet i gamle-landet er noe mer gira på å forsvare dette landet som de jo har rømt fra.
Ne, jeg vandrer ved elven og prøver å tenke på alt annet enn verdens-situasjonen og politikere med dårlige resonnement.
Noen ganger tar jeg meg i å savne rosabloggerne. Når jeg kunne sitte her med tekopp og tastatur og lire av meg rumpe-oppdateringer og referat fra premierefester. Det er liksom ikke like lett å harselere med polare lavtrykk og traktorvelt. Det er muligens det jeg liker best med konseptet mitt. At jeg noen ganger virkelig må bruke hjernen når jeg skal kommentere det siste innlegget til den bloggen som ligger over min blogg på topplista.
De siste dagene har bydd på mange hendelser skriver Strikkekjerring. Her i Drømmehuset har det kanskje vært litt mer rolig. Vi hadde besøk av Datteren i helga, det var koselig. Eldste Sønn var en tur hjemme på lørdag kveld. Ellers har det vel ikke vært de helt store hendelsene. Litt hundelufting og husarbeid, stort mer kan jeg ikke skryte av.
Jeg har ikke fått ferdig noen halvferdige strikketøy. Jeg har som vanlig ikke strikket en eneste maske.
Den lengste turen jeg har tatt den siste uka er ut til Høvdingen. Dit skal jeg vel en tur denne uka og. Blir liksom en del av rutinene, en del av hverdagen.
Snøen smelter litt etter litt. Heldigvis har vi ikke fått noe påfyll den siste uka. Jeg begynner å tro at vinteren er over. Selvsagt kan det komme ei snøbyge eller to men noe mer vinter tror jeg ikke på.
Til lørdag derimot skal jeg ut og reise. Jeg skal til Kongsberg på årsmøte i Rødt Buskerud.
Å dette glamorøse blogg-livet, dere. Lite kan måle seg med det!
Mye bråk, støy og støv var det og der de driver og ordner opp etter å ha revet Kefasbygget. Så hundene og jeg fortsatte til parken. Der var det mye fredeligere!
Tok turen elvelangs tilbake mot bilen. Fortsatt is på de stilleste partiene i elva men nok å lukte på i grøftekantene for hundene. Lette forgjeves etter hestehov I dag og.
