Blitt ei bingo-kjerring

God morgen kjære venner!❤️

Jeg har akkurat komt inn dørene her i Drømmehuset etter å ha vært på bingo!
Eller nei. Det stemmer ikke helt. Det er sjelden, antar jeg , at man er på bingo til det lysner av dag.  Ikke kan jeg påstå at jeg nylig har vært på bingo heller. Jeg har et vagt minne om at vi i familien var på bil-bingo en gang. Vet ikke om jeg husker riktig, for jeg ser ikke helt for meg at det var noe Mamma og Pappa ville bruke tiden på. Jeg har og en følelse av at jeg har vært med Mormor på bingo på Ringelia skole. Vet heller ikke om det virkelig har skjedd. Mormor døde i 1972. Da var jeg 5 år. Bil-bingoen tror jeg, hvis den noen gang fant sted, må ha vært før lillesøsteren min ble født. Det vil si før 1970.
Så nei, jeg kan ikke kalle meg ei bingo-kjerring. Det overlater jeg til Monica.

Jeg sitter her med tekopp og tastatur og prøver å finne roen etter ei urolig natt.
Våknet av en av hostekulene til Gamle Gubben Grå rundt lokka 4.  Ble liggende å forsøke å undertrykke det fakta at jeg måtte på do. Ville egentlig bare ligge i ro og få sove i fred. Det gikk selvsagt ikke. Ligge sånn og si til seg selv at man ikke må på do, mener jeg. Så litt før 04.30 tuslet jeg på do.
Det tar litt tid for meg å sovne igjen etter slike nattlige tusleturer. Gjentatte hostekuler hos han jeg deler seng med bidrar ikke til å finne søvnen.
Litt over klokka 5 sto Yngste Sønn opp. Han forsvant ut døra og på jobb 05.38. Han bråker ikke mye om morgenen, men vi har soverommet vegg i vegg med badet. Når jeg er våken hører jeg jo døra som åpnes og lukkes, susing i rør, skapdører…
Da Yngste Sønn var reist på jobb forsøkte jeg å finne roen igjen. Men det var nytteløst. Jeg var blitt alt for våken. Jeg hadde jo vært våken ett par timer. Litt før 6 sto jeg opp.

Jeg gleder meg allerede til å ta en strekk på sofaen senere i dag. Men først skal jeg ha en litt lang frokost med nettaviser og blogglesing. Så skal jeg lufte hundene. Været ser bra ut. Det må bli en litt lengre tur enn bare å traske rundt i Hundremeterskogen. Etter det, og litt forefallende husarbeid, må jo gjøre nytte for meg, skal jeg flate ut under pelspleddet på sofaen før jeg starter på middagslagingen.

Lærte det på Instagram.

Undersøkelse Norstat har gjort for NRK, viser altså at én av ti personer mellom 18 og 39 år tror det er trygt å føde hjemme uten assistanse til stede.

Vær så snill, les setningen over en gang til. 10 % av voksne mellom 19 og 39 tror at man enkelt og greit kan fikse en fødsel hjemme helt uten jordmor eller annet helsepersonell til stede. Jeg fryser virkelig på ryggen av det tallet. Hvor forbanna dum går det an å bli?

Det er ikke bare jeg som blir bekymret. Det samme er Seniorrådgiver i Helsedirektoratet Helene Normann.

Hjemmefødsel med erfaren jordmor har jeg ikke problemer med.  En fødsel er en naturlig ting, og vil oftest foregå uten komplikasjoner. Med en erfaren jordmor til stede vil jordmor se når man trenger assistanse og at en tur til sykehus eller fødestue er påkrevd.

Men nå er altså en trend og føde hjemme helt på egen hånd uten annen assistanse enn barnefar og
storesøsken.
Fødselstrenden «freebirth», eller uassistert fødsel på norsk, sprer seg i sosiale medier.
Flere velger å motsette seg jordmors råd, og føde uten helsepersonell – selv om det er en risiko-fødsel.  På Instagram har emneknaggen freebirth og naturalbirth henholdsvis 104.ooo og 640.000 innlegg.

Jeg er ikke bare hoderystende oppgitt over slik dumskap. Jeg er ærlig og oppriktig skikkelig forbanna. Vet disse Instagram-fødende hvordan det er når en fødsel ikke går helt som den skal? Vet disse Instagram-mødrene hvordan det er å miste et barn under fødsel?  Har de tanker på den skyldfølelsen de kan komme til å ha i ettertid fordi de var mer opptatte av å følge en trend på sosiale medier enn å lytte til faglige råd fra en jordmor?

– Omfanget av hvor mange som føder uassistert hjemme, det er det vanskelig å si noe eksakt om. Men vi er kjent med tilfeller av uassistert hjemmefødsel hvor det har endt svært dårlig

Dette sier direktør i Statens helsetilsyn Sjur Lehmann.
I fjor døde en baby under en fødsel hjemme uten helsepersonell.

– Vi er kjent med tilfeller hvor det har ført til stor utrykning for å klare å ivareta situasjonen når det har utviklet seg i en dårlig retning. 

Første gang jordmoren er nevnt er i Mosebøkene.
I mange av de tyske statene i middelalderen ble jordmødre utdannet på samme måte som håndverkere, i lære hos en apoteker eller en annen jordmor.
I Norge sto det allerede i den gamle kristenretten at en kvinne skulle hjelpe til under fødsel og «ikke forlate konen før barnet var lagt til hennes bryst».
Før jordmødrene med utdanning begynte sitt virke, var såkalte hjelpekoner ansvarlige. En hjelpekone var en kvinne i bygda eller området som ble tilkalt når fødselen nærmet seg.

Kvinner har født, og fått fødselshjelp, gjennom hele vår historie, og allerede i 1818  kom jordmorskolen i stand. Den første utdanningen for norske kvinner.

Nå trenger ikke unge kvinner av i dag jordmødrene og deres kompetanse lenger. De klarer alt selv. De har jo studert fødsler på Instagram og Tik-Tok.

 

 

Folk maser om hestehov.

Jeg har sett flere dele bilder av søte, gule hestehov på blogg de siste dagene. Andre klager over at de aldri finner denne gule blomsten.

Jeg pleier å finne rikelig med hestehov, men i år har jeg ikke sett snurten av en eneste en. Muligens det er for tidlig på mine kanter?

I dag da jeg var på tur så jeg ekstra godt etter, men niks. Ingen hestehov i dag heller. Derimot så jeg denne grana stappfull av kongler. Mulig ikke akkurat noe vårtegn, men grana var i det minste fri for snø, så jeg synes ikke det er julekort-stemning heller.

Og nei, jeg lette ikke etter hestehov i tretoppene, men det er jo lov å løfte hodet i blant.

Enda et innlegg om en blåmandag!!!

Det er mandag igjen!!!! Og hvis du nå har sjekka topplista så antar jeg du vet hva dagens første innlegg skal handle om. Det er  Allan som ligger over meg på topplista.  Så ja,  da skal det skal selvsagt handle om at det er blåmandag i dag. For Allan starte en hver arbeidsuke med en blåmandag.
Det må i grunn være vondt å ha det slik.

Ny uke står for tur også for denne kjerringa. Selv om jeg ikke er i arbeid  tror jeg det blir uten så mye som et glass champagne, en kanape eller vandring rundt på rød løper!- Livet mitt pleier ikke inneholde så mye av kanapeer og rød løper. Ikke champagne heller.
Riktignok skal jeg på årsmøtet til Rødt Buskerud, men det er først til helga. Ikke tror jeg det blir rød løper der heller, og i hvertfall ikke kanapeer og champagne, Nei det skulle sett seg ut, champagne på et Rødt arrangement.

Når Allan sitter og syter, surker, jamrer, klynker, uffer og stønner over en endeløs rekke av jobb-knekkebrød med gulost, så tenker jeg at det må da være lov å variere pålegget. Ta ei skive med kaviar for eksempel, eller salami.

Allan skriver at han har tenkt på en ting. Og det er om det er på tide å fornye seg litt på disse mandagene, altså om han skal begynne å blogge om noe annet på disse blåmandagene enn bare klaging og surking over at det er blåmandag.
Han skriver videre at han begynner selv å bli ganske lei klagingen selv, og han tør nesten ikke tenke på hva bloggleserne begynner å bli.
Det kan jeg fortelle han. Jeg er dritt-lei av å lese om blåmandager hver bidige mandag, og ekstra lei er jeg når det tvinger meg til å skrive blåmandag-innlegg.

Han skryter at han begynner å  bli ganske drevet på denne klagingen og sytingen og går nesten på autopilot når han klager og klynker litt på bloggen hver mandag. Ordene kommer av seg selv, det er bare å hamre løs på pc-tastaturet med begge langfingrene, så er plutselig nok et blogginnlegg om en blåmandag klar for publisering.
Jeg har forståelse for det, men det er ikke sikkert at det blir god blogging av å repetere de samme frasene uke etter uke. Fingrene går muligens kjapt over tastaturet. De kjenner jo bevegelsene. Det er som når man spiller det samme stykket på piano gang på gang. Man kan til slutt spille helt uten å tenke. Det er dumt når bloggingen går så automatisk at man slipper å tenke. At man bare repeterer det man har skrevet tusen ganger før.

Jeg mener ikke nødvendigvis at Allan bør skrive om samfunnsaktuelle tema eller noe meningsfylt. Allan kan godt tulle og fjase. Det er hans stil, og det er nok grunnen til at han er bloggkonge og har vært helt på toppen av topplista en drøss av ganger.
Jeg har ikke oversikten, men jeg vil at Allan skal tenke litt over dette. Er det blåmandag-innlegg som har bragt deg il topps, eller er det innlegg som handler om noe annet som har fått deg til å fyke oppover lista?

At det er enkelt er ikke et argument for å fortsette. Veien til suksess er sjelden enkel.
At Ole Ivars har skrevet dansebandlåter i førti eller femti år (De har faktisk holdt på i 61 år) er også et dårlig argument.  Samtlige Ole-Ivars sanger er i samme sjanger, ja, men de handler da ikke om det samme.
Så hvis Allan har tenkt å blogge i 61 år kan han godt holde det gående med fjas, tull, hårfønere og støvsugere men kanskje ikke ha de samme frasene på repeat hver mandag. Blir ikke gull-plate eller topplassering av slikt.
Hva vet egentlig jeg, som skriver om alt mulig rart, men aldri kan skryte av noen topplassering. Hvem er egentlig denne kjerringa som tror hun kan belære selve blogg-kongen? Ta det som et godt råd fra en beundrer, ikke nødvendigvis som kritikk.

Hold gjerne på til du har skrevet blåmandag innlegg nummer 100. Jeg ser at det kan være et motiverende mål. Men etter det bør du tenke på litt fornying. Hold fast på fjaset og tullet, støvsugerne, hårfønerne og alt det andre du reklamerer for, men la mandagene bli litt mindre blå.
Eller så må du få noen til å sponse akkurat blå-mandag-konseptet ditt. Hvem vet jeg ikke. Volda-studentene som drev radiokanalen Blåmandag la ned for rundt 10 år siden. Du kan selvsagt høre med utestedet Blå i Oslo eller Blå-kors… (Kanskje ikke i samme innlegg. Det ene firmaet lever av å skjenke folk, det andre av å tørrlegge folk.)

Vel, Allan. Din blogg du bestemmer. Dette er bare et godt råd fra ei kjerring som vil deg vel.

 

 

Forsiden fikk først plass på side 5

Jeg er blant de som koser meg med papiraviser ii helgene. Både VG og Dagbladet med sine magasiner blir med hjem fra lørdagshandelen. Gjerne Aftenposten også.

I dag da jeg satt og koste meg med avisene og turen var kommet til Dagbladets Magasinet opplevde jeg noe rart. Jeg kastet et raskt blikk på forsiden uten å studere den så godt. Bladde fort forbi side 2 og 3 som inneholdt reklame for en bil til en halv million og bladde så om til side 4 og 5.

Der møtte jeg et portrettbilde av en smilende Knut “Kuppern” Johannesen, og det som så ut som ei forside på hele magasinet. Layouten med datering og alt var som forsidene på Magasinet pleier å se ut. Litt forvirret bladde jeg tilbake til forsiden. Jeg hadde liksom ikke festet meg med den.

Den hadde og layout slik forsiden på Magsinet pleier å se ut. Det var bilde av en bil. Litt tekst. Men under overskriften Magasinet sto det med godt synlige fonter ANNONSE FOR HONGQI altså denne bilen til en halv million som også var behørig omtalt på side 2 og 3.

Det er lenge siden jeg sluttet å se på Dagbladet som en seriøs nyhetsformidler, men jeg har likt Magasinet i lørdagsavisen. De har hatt en god del gode artikler. Når Dagbladet velger å selge sjela og førstesida på dette helge-magasinet til en kinesisk bilprodusent og henviser gode, gamle Kuppern til side 5, ja da har Dagbladet nådd et bunnivå for meg.

Dette handler ikke om Kuppern eller om at det var annonse for akkurat en  Kinesisk bilprodusent som fikk lov å kjøpe forsiden. Jeg hadde reagert samme hva det ble reklamert for og hvem som fikk lov å betale for å få forsiden som reklameplakat for sitt produkt.

Lørdagsutgaven av Dagbladet, med Magasinet, er den utgaven i uka som har høyest salgstall for avisen. Når de da gjør denne forsiden om til en ren rekalmeplakat for det firmaet som betaler mest er jeg redd salgstallene og interessen for Magasinet og lørdagsutgaven vil avta. En avis som selger sjela si til høystbydende har for meg liten interesse.

Kanskje finner jeg det ekstra provoserende at det er akkurat Dagbladet som velger å selge sjela si til høystbydende på denne måten. Avisen som helt fra den startet i 1869 har engasjert seg i progressive saker som kvinnesak. Avisen som i årene før krigen var frittalende og tydelig i sitt språk mot Hitler-Tyskland og det fascistiske Italia.  Avisen som så sent som i 2011 slo fast på lederplass sin holdning mot Fremskrittspartiet:

«Helt siden Anders Langes Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.»

Nå selger avisen forsiden i den utgaven i uka med størst opplag til kinesiske bilprodusenter. En trist utvikling for avisen som startet som

Et nytt frisinnet Dagbladet i overensstemmelse med Grunnlovens ånd, et sant demokratisk blad hvor det er anledning til fritt å uttale seg uten persons anseelse – men uten personligheter – ene og alene søkende det rette i fedrelandets interesse, skrevet i en anstendig tone og i et forståelig sprog for både leg og lærd.

som det het i subskripsjonsinnbydelsen grunnleggeren Anthon Bang sendte ut i forbindelse med oppstarten av avisen i 1869.

Sånt er så vondt.

I går hadde Gamle Gubben Grå og jeg vært ute påg vår sedvanlige lørdagsdate. Dere vet kaffe-latte på senteret. Vi var på vei tilbake til bilen da vi møtte på en tidligere kollega som jeg ikke har sett på noen måneder. Vi pleier å ta en kopp kaffe sammen og skravle litt sånn nå og da. Det er en stund siden sist  og jeg har tenkt på at jeg burde ringe henne og avtale en kaffe-date.

Hei, hvordan går det med deg? spurte jeg. En vanlig hilsen, synes du ikke? Jo, takk.. begynte hun som forventet, men så sprakk ansiktet hennes og liksom gikk i oppløsning da hun fortsatte Jeg har mistet …(navnet på ektemannen).  Jeg kjente klumpen i magen vokse. Ja, den i halsen og mens hun stotret frem historien om ektemannens relative korte sykdomsforløp og bortgang. Dette dødsfallet hadde jeg ikke fått med meg, og jeg har blitt relativt flink til å lese dødsannonser på nettavisen. Nettopp for ikke å havne i slike situasjoner, og for å kunne stille opp i bisettelser og begravelser til folk jeg har hatt i livet mitt. Jeg har kommet i den alderen.

Bisettelsen hadde vært på fredag denne uka, i følge kollegaen. Dødsannonsen ville først komme i avisen på tirsdag. Klumpen i magen ble ikke noe mindre av den opplysningen. Greit at bisettelsen ikke var offentliggjort og at jeg ikke kunne visst om den, men her sto en person foran meg som hadde fulgt sin ektemannen til graven dagen i forveien, og jeg hadde hilst henne med et muntert Hei på deg! Ja jeg fikk vondt langt inni meg.

Hun hadde noen med seg. To unge mennesker jeg ikke kjente sto litt på avstand og ventet mens vi pratet. Det var godt å se at hun ikke var alene. Vi avsluttet med at vi måtte snart møtes til en kaffekopp og en prat. Og ja, jeg vet jeg kommer til å ringe om et par uker å innby til den.

Gamle Gubben Grå og jeg gikk videre mot bilen. Klumpen i magen forsvant ikke. Jeg hadde så medfølelse med min tidligere kollega.  Og litt vondt fordi jeg hadde hilst muntert og glad da jeg så henne. Jeg visste jo ikke….

Frisk morgentur

 

Har man hunder så må man ut. I dag var hundelufting mitt ansvar. Så mens de andre fremdeles koste seg med frokosten tok jeg med meg hundene og for på dør.

Jeg kunne ha tatt en kjapp runde på boligfeltet eller drn vanlige runden i Hundremeterskogen. Men jeg hadde lyst til noe mer, noe annet.

Så da ble det tur på mer ukjente veier og med spennende lukter for hundene. Kanskje ikke drn lengste turen, skrittelleren sier i overkant av 2 km. 2,2 for å være nøyaktig.

Deilig vårvær, og jeg har bestemt meg for å parkere piggsko for sesongen. Vinteren er over på disse kanter, håper jeg.

Varmt var det ikke, for fy hvor det blåste. Jeg gikk i relativt flatt terreng.

Nå skal jeg hjem og kose meg med resten av gjengen. De er sikkert ferdig med frokosten og klare for en ny dag de og.

Ny look og en livsstilsendring som koster.

God morgen kjære lesere!❤️

Nei, det er ikke Kjerringas nye look Gamle Gubben Grå studerer så nøye her. Det er en kunstinstallasjon på Hennie Onstad kunstsenter.
Det er et bilde som jeg antar gir klikk. I det minste sammen med denne overskriften. Rent spekulativt av Kjerringa en tidlig søndag morgen altså, det dreier seg jo om å skape engasjement på blogg.

Utseende til denne kjerringa er nok det samme gamle denne morgenen og. Samme gamle hamsterkinn og grevinneheng, og ikke noe fancy frisering verken her eller der.
Nei sånn endring av utseende det overlater jeg til Monica. Det er henne jeg har lånt overskriften fra. Hun var jo så heldig å havne på plassen over meg på topplista i dag.

Ikke er det så mye endring av livsstil her heller. Lite med fysisk aktivitet i går. Ungene var hjemme, og både Datteren og Eldste Sønn tok hver sin tur med hundene. Ja, Gamle Gubben Grå tok og en tur. Kjerringa derimot tok seg av kaffe-latte-drikking og ostepop spising. Vet ikke om det akkurat kan kalles livsstilsendring som koster selv om kaffe og ostepop stadig stiger i pris.

Det er disse dagene man virkelig ikke har lyst, det faktisk er viktigst å komme seg ut❤️

skriver Monica. Aner ikke hvor hun har sånt tull fra.
Jeg tror det er viktig å finne motivasjonen før man går ut døra. Umotivert tur har det med å bli ekstrem kort, i det minste for denne kjerringa.
Mens en kjapp tur ut for å se etter gåsunger for eksempel, fort kan bli lang fordi jeg kjenner hvor godt det er å være ute og vil finne flere gåsunger, eller se etter andre vårtegn.

Monica har farget håret leser jeg. Eller rettere sagt overlatt den jobben til ektemannen.
Jeg hadde aldri, og nå mener jeg aldri overlatt en slik oppgave til Gamle Gubben Grå. Jeg fryser på ryggen bare med tanken. Ikke fordi jeg ikke tror han ville ha klart oppgaven. Så vanskelig er det ikke. Jeg har rimelig kort hår. Men hildrande du hvor mange satan, huff og faan det hadde kommet fra hans munn under en slik seanse. Det holder med de uttrykkene som kommer bare han skal lage seg en kopp kaffe og oppdager at han må fylle vanntanken på kaffemaskin. (Noe som skjer akkurat nå mens jeg sitter her og knotter.)

Nå hører jeg at flere i huset har våknet til liv, så jeg overhører nok en faan og to huff fra Gubben (han sølte litt kaffe på vei til sofaen), og avslutter her før noen kommer og vennskapelig mobber denne mamma-bloggeren.
Jeg nyter heller at utflytta unger er hjemme.

 

 

Verdensdagen mot islamofobi

I dag markerer FN den internasjonale dagen for bekjempelse av islamofobi. Dagen skal brukes til å kjempe mot fordommer og diskriminering mot muslimer, og fremme respekt for menneskerettigheter og trosmangfoldet.

Dagen ble etablert for å minnes ofrene for terrorangrepet mot to moskeer i Christchurch på New Zealand, 15. mars 2019, der 51 mennesker mistet livet. .

Over hele verden samles mennesker I dag i solidaritet, uavhengig av tro, for å vise at samhold og inkludering er de sterkeste våpnene vi har mot ekstremisme.

Ja, jeg vet at noen samlet seg foran Stortinget i dag for å spre sin hat-propaganda, brenne Koranen, og gjøre alt de kan for å provosere og spre hat. Dem om det. Det er tydelig at dagen er valgt med omhu i håp om å provosere mest mulig.

Men la oss glemme de få trangsynte provokatørene utenfor Stortinget. Det er ikke de som er viktige på en dag som denne.

22 prosent av den norske befolkningen har fiendtlige holdninger til muslimer og islam. Omtrent 31 prosent har utpregede fordommer mot muslimer. Dette viser en undersøkelse fra HL-senteret fra 2024. Kanskje ikke så utagerende fiendtlighet og like mange fordommer som Koranbrennerne foran stortinget. Like vel er andelen med slike fordommer og holdninger bekymringsfullt.

I tillegg viser en undersøkelse fra SSB at over halvparten av muslimer i Norge har vært utsatt for diskriminering det siste året.

Islamofobi springer ofte ut fra frykt og mangel på kunnskap. Vi må møte fordommer med fakta.  Derfor blir jeg glad når jeg leser at en ung SVer fra hjemkommunen min har stått på SV sitt landsmøte i dag og snakket om viktigheten av å få en nasjonal handlingsplan mot rasisme i skolen. Det er holdningsskapende arbeid som må til.

Det holder ikke med holdningsarbeid i skolen. Jeg tror ikke det er blant barn og unge vi finner de fleste islamofobene. De er nok i min generasjon, folk på 50+. Hvordan skal man nå de med fakta? Hvordan skal man gi de kunskap? Kunskap de som regel ikke søker.  Det er lett å forbli i sine egne vrangforestillinger i dagens samfunn. Man søker oftere informasjon som stadfester de holdninger man alt har enn man søker informasjon dom kan gi ny kunnskap. På nett er det lett å finne dokumentasjon på det man ønsker å få dokumentert. Om det er kunnskapsbasert eller ikke er ikke alltid like nøye. Kildekritikk er vel heller ikke den disiplinen vi over 50 er flinkest til.

Jeg tror at kampen for å bekjempe islamofobi, fremmedfrykt og hat går gjennom å fremme forståelse. Forståelse for at vi mennesket, uavhengig av religion, er ganske like. At vi tenker og føler ganske så likt om svært mange ting. At det er mer som forener enn som skiller.

Ytringsklimaet har hardnet til de siste årene. Enkelte nøyer seg ikke med ord og bokbrenning

I Norge har vi vært vitner til at personer med høyreekstreme, innvandrings- og muslimfiendtlige holdninger har utført dødelige angrep rettet mot muslimer. Angrepet på Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019. Bomben mot Ahmadiyya-muslimenes moské på Frogner i Oslo i 1985. Og la oss ikke glemme det at  muslimer inngikk i terroristens fiendebilde 22. juli 2011.

Regjeringen lanserte like før jul en handlingsplan mot muslimfiendtlighet. Jeg håper det ikke bare blir et dokument i en skuff.

Handlingsplanen har 30 tiltak, innen tre prioriterte områder: Dialog og demokrati, kunnskap og kompetanse, og trygghet og sikkerhet. Også regjeringen mener at dialog, kunnskap og kompetanse er viktig i kampen mot islamofobi.

Så la oss søke kompetanse og faktabasert kunnskap. La oss møte våre medmennesker med et åpent sinn og ikke med hat. Dialog er bedre enn å lytte til monologene til provokatørene som brenner bøker. De er kun ute etter å spre hat, frykt og splittelse. Det er det siste vi trenger i en usikker verden.

Lørdagsbadet

Det er lørdag. Ordet “lørdag” kommer faktisk fra norrønt, laugardagr. Det betyr vaskedagen.  Kan vi lese inne på bloggen til Allan. Så kommer en lang og interessant avhandling om hygienen gjennom tidene fra vikingtiden til nå.
Eller egentlig konsentrerer Allan seg mest om vikingtidens bade- og hygiene-vaner.

Det er ingen grunn til å gjenta det Allan skriver. Følg lenken over, så kan du lese deg opp på badende vikinger selv. Så jeg tenkte jeg skulle ta for meg noen aspekter Allan ikke berører.  Nemlig dusjens historie. Jeg tror jo de fleste i dag tar en kjapp dusj og sparer karbadet til for eksempel laugardag.

Dusjhistorien starter langt tilbake i tid, i det gamle Egypt. Utfra bilder og tegninger som er funnet på leirgods fra denne epoken, mener ekspertene å kunne tolke det dithen at folk i overklassen alt den gangen hadde egne innendørs baderom, og at selve dusjingen foregikk ved at slaver tømte vann over dem fra leirkrukker.

Det var imidlertid grekerne som var de første virkelige dusjerne. Allerede for ca. 4000 år siden hadde de rørleggerkunsten helt inne og var i stand til å bygge rørsystemer som ledet vannet inn i store badeanlegg. Palasset til den godeste kong Minos i Knossos på Kreta f.eks., var forsynt med både dusj, badekar og vannklosett.

De gamle romerne er kanskje de som historisk sett er aller mest kjent for sin store romerske bad. Her kunne folk fra alle samfunnslag bade, dusje og diskutere politikk. I det første århundret e.Kr. fantes det ca. 170 av romerske bad spredt rundt omkring i hele Romerriket.

 

Ordet “dusj” stammer for øvrig fra det franske “douche”, som igjen kommer fra romernes “aqua ductus”, som rett og slett betyr “å lede/føre vann”.

Som Allan skriver gikk det å vaske seg, dusje eller bade helt av moten på 1500-tallet.
Legestanden mente at skitt beskyttet kroppen og ga vannet skylden for både pest og kolera. Ja sikkert masse andre ulumskheter også.
Omgang med vann ble sett på som både utsvevende og farlig og folk ble oppfordret til å utvise den største forsiktighet i nærkontakt med det.

Trender snur som kjent. Også innen medisinen. På midten av 1700-tallet begynte leger og lærde å få en ide om at det muligens kunne ha helsemessige fordeler å vaske seg av og til, og dermed ble personlig hygiene og bruk av vann til det mer og mer akseptert.

I 1767 tok den engelske komfyrmakeren William Feetham patent på den mekaniske dusjinnretningen han hadde funnet opp,- en artig sak med håndpumpe.
Problemet med de tidligste dusjene var at de brukte det samme vannet om og om igjen, så du ble ikke spesielt ren, og ikke var det spesielt varmt heller.

Midt på attenhundretallet ble gamle greske og romerske rørleggerkunster tørket støv av.  På ny begynte man med innendørs røropplegg, noe som ga folk anledning til å kunne bade og dusje i rent vann.

På 1870- tallet innstallerte franskmennene dusjer i brakkene til den franske hæren, men dusjer i private hjem var fortsatt forbeholdt overklassen, Det ble imidlertid oppført en rekke offentlige folkebad rundt omkring, som alle kunne benytte. Også i Norge var det en rekke slike folkebad.

Utover på på sekstitallet ble det gradvis mer vanlig med dusj i private hjem, men det hører med til historien at så sent som i 1973 manglet fortsatt 31% av norske hjem bad.

Sånn. Nå burde du være godt rustet til å gå laugardagen frisk og rein i møte, enten du velger å bade som Allan, eller dusje som meg.