Mens snøfillene falt lett mot bakken i ettermiddag tok jeg med meg Gamle Gubben Grå på Plantasjen for å handle blomster til verandakassa på trammen. Jeg tok og kastet den noe fargeløse Erikaen jeg plantet i høst her om dagen. Nå vil jeg at trammen skal vise at det er vår.
Etterpå dro vi og drakk kaffe-latte. Det ble ikke iskrem i dag, men vaffel. Lun vaffel virket mer fristende enn kald iskrem der vi satt og så på snøfillene som dalte utenfor vinduene.
Vel hjemme igjen ble det varm te mens jeg tullet meg inn i et sjal og satte meg ned med ei bok. Sjøfareren. Ei fantastisk bok jeg virkelig koser meg med. Jeg lærer masse om Portugals historie, og ikke minst om de gamle koloniene. Det er lenge siden jeg har lest ei bok som jeg finner så interessant og samtidig så utrolig godt skrevet.
Sånn rent bort fra stemorsblomstene er det lite av ettermiddagens aktiviteter som minner om vår. Like fult, snø-filler, tekoppen og varme sjal til tross, jeg har bestemt meg. Det er vår!
Da jeg var ute med hundene nede ved Sogna i dag var det fremdeles mye snø i grøftekantene. Det små-regnet og var skikkelig surt. Ikke den vårturen jeg hadde sett for meg. Frossen kom jeg tilbake til bilen. Sjekket yr, og så at det ville nok være frost de neste 21 dagene. Sikkert mange fine dager med sol, men frost i løpet av døgnet med 97% sikkerhet. Ikke særlig oppløftende når man sitter i bilen og kjenner at man fryser.
Man kan ikke vente full vår og tosifret antall varmegrader i mars, forsøker jeg å si til meg selv. Det som kommer fra himmelen er i det minste regn og ikke sludd. Prøv å tenk positivt.
Man kan ikke forvente at våren skal komme som ved et trylleslag med en gang man snur kalenderen til mars. Det går sakte men sikkert den riktige veien. Bildet over er tatt i januar. Bildet under er tatt i dag. Det er helt klart langt mer vårlig nå.
Selv om jeg var ute med hundene før klokka 6 i dag morges så var klokka bare litt over 9 da hundene og jeg på nytt for på dør. Den turen i grålysninga var ikke av de lengste.
Denne gangen tok vi en tur langs Sogna påden nedlagte veien ved Elvenga som har blitt gangvei. Rolig sted hvor hundene kan vimse og lukte litt. Finnes ikke noe bedre når snøen tiner og mange spennende dufter kommer frem.
Elva går stor, og den har hatt med seg mye is som den hadde lagt igjen på et litt roligere parti her.
Det var ikke det fineste turværet. Egentlig ganske surt der langs elva. Etter en stund begynte det også å duskregne.
Da hadde Charlie Chihuahua fått mer enn nok, og satte seg rett ned og nektet å gå mer. To turer på få timer var i meste laget for en sofagris som han. Turen her gikk på våt vei med mye snø og søle i grøftekantene. Ikke ideelt for en kortreist fyr med litt stor mage.
Så da får et par kilometer holde, vi snur og setter snutene mot bilen igjen. Når Charlie Chihuahua skjønte han fikk viljen sin, og at vi faktisk snudde var det ikke noe å si på farten tilbake til bilen.
Nå har to hunder falt til ro, fornøyd ned dagen så langt, og jeg kan ta fatt på litt husarbeid.
Klokka er 6.45. Jeg sitter her med en rykende varm tekopp og tenker Home sweet home! Eller egentlig tenker jeg vel Hjem kjære hjem. Jeg har det ikke til å tenke på utenlandsk. Det overlater jeg til Monica.
Å hevde at jeg er helt utslitt, er nok å ta litt hardt i. Men jeg har vært ute og gått tur allerede i grålysningen. Jepp. På med piggsko og ut på tur allerede før klokka seks om morgenen. Slik er det noen ganger å være hundeeier. Ja så ivrig var jeg med å komme meg opp og ut på tur at jeg droppa ytterjakke og gikk ut i morgengryet uten jakke, kun i en kortermet topp. Det er en varmegrad ute, så det ble en frisk start på dagen. Ekstra godt da å sitte her nå med sjalet jeg fikk av Datteren over skuldrene og en rykende varm tekopp.
Hvorfor jeg følte så for en frisk morgentur denne mars-dagen? Jeg følte egentlig ikke for stort annet enn å tisse jeg. Men Kidd sto opp da jeg listet meg ut av soverommet ved 05.30 tiden, og da jeg kom ut av badet hadde også Charlie Chihuahua stått opp og sto og klorte på utgangsdøra. Jeg slapp Charlie ut i hagen, og gikk for å skru på radioen, ta dagens første pille-dose og kort sagt starte dagen. Med jevne mellomrom tittet jeg ut i hagen for å holde øye med Charlie. Vi har gjerder rundt hagen, men en Chihuahua smetter fort under det. Det gikk ikke mange minuttene før hunden var borte, og jeg måtte ut med piggsko og bånd å finne rømlingen. Da tok jeg jo med meg Kidd og. Så kunne han og få luftet seg slik at han ikke begynte å mase med en gang jeg kom inn igjen. Kidd slippes ikke ut i hagen uten bånd. Han ville garantert benytte anledningen til å ta en skikkelig god og lang tur.
Vi fant igjen Charlie Chihuahua i hagen, han hadde bare gått i ett med noen snøflekker ved en haug med ved som skal kappes. Brun og hvit chihuahua er ikke alltid like lett å få øye på når hagen også er brun og hvit. Med to hunder i bånd bega jeg meg like godt på en runde i nabolaget. Dagen var jo helt klart i gang.
Kom inn igjen sånn rundt 6.20. Så nå har jeg planer om å kose meg med tekopp og tastatur i bobla mi en god stund før jeg starter med dagens gjøremål.
Ikke det at jeg har så mye på kalenderen denne dagen. Jeg har god tid til å sitte her bobla mi, og kanskje og ta igjen litt av den søvnen jeg føler jeg mistet.
Jeg har planer om å ta med hundene på en litt lengre tur, ikke bare vandre her oppe i Hundremeterskogen. Sjekke hvor langt våren har kommet litt andre steder i området. Jeg tror både hundene og jeg vil ha godt av det.
Litt husarbeid venter vel og på meg. Det er i grunn nok å ta seg til. Jeg kjeder meg sjelden.
Men først tekopp, tastatur, lese blogger og nettaviser. Kort sagt, være i bobla mi en stund. Jeg synes jeg fortjener det. Jeg har jo alt vært ute på tur.
Jeg synes det er litt underholdende å lese i kommentarfeltet at enkelte av leserne mine ser ut til å mene at de kjenner Gamle Gubben Grå, mannen jeg har delt hus og seng med i rundt 35 år, bedre enn meg. Ja, at det nesten kan virke som om de blir krenka på Gubben sine vegne av hva denne kjerringa skriver.
OK, Jeg vet at i 2025 er det å bli krenka på andres vegne nærmest den nye folkesporten, i det minste utrolig trendy. Men Gamle Gubben Grå og Kjerringa har aldri vært så opptatte verken av sport eller å følge de nyeste trendene. Ingen av oss er lett-krenka, sarte sjeler heller.
Gamle Gubben Grå er heldigvis i likhet med Kjerringa utstyrt med en god del selvironi. Jeg tror ikke han hadde holdt ut i 35 år sammen med Kjerringa uten det. Ikke hadde jeg holdt ut med han heller. Selvhøytidelige mennesker som ikke har evnen til å le av seg selv er liksom ikke mennesker denne kjerringa liker å omgi seg med.
Egentlig er det alt for lite selvironi i samfunnet i dag. Vi skal være så feilfrie, så fantastiske, så unike, så like. Alt skal gå etter den tidlige utpekte kjøreplanen, og alle avvik fra den ses på som nederlag.
Livene til Gamle Gubben Grå og Kjerringa har avvikt fra det vi så for oss mange ganger. Jeg tror, og håper, at de fleste på vår alder har opplevd det samme. Livet skjer, og blir kanskje aldri helt slik vi hadde sett for oss, men det kan bli et bra liv likevel.
Denne kjerring-bloggen skildrer ikke et fantastisk liv, men et helt vanlig liv hvor julebaksten brennes og Gamle Gubben Grå tror klokka skal stilles tre uker før tiden. Et liv hvor ting som går litt skeis heller blir til morsomme historier enn nederlag som krever krisepsykiatri. Livet blir litt morsommere på den måten.
Og en siste ting til dere som føler dere må be meg ta hensyn til Gamle Gubben Grå sine følelser hvis han skulle slumpe til å lese bloggen min; Jeg publiserer selvsagt ikke innlegg som omhandler han uten hans godkjenning og uten at han har lest og godkjent teksten jeg publiserer.
Da jeg for en god del år siden ga min kjære ektemann kallenavnet Gamle Gubben Grå her på blogg var det mest humoristisk ment. Vel er han tre år eldre enn meg, og hadde allerede på den tiden blitt gråhåret, samt at han alltid har vært litt mer gammelmodig enn meg. Liksom opptatt av ting som jeg forbinder med generasjonen over oss (eller generasjonen over der igjen.) Jeg tror han vet hvem som hadde samtlige ministerposter i regjeringen under andre verdenskrig, men tviler på om han har den samme oversikten når det gjelder den sittende regjering. Han er og god på Napoleonskrigen, Napoleonskaker og krabonadesmørebrød, bruker fremdeles tøy-lommetørklær, (noe selv Svigermor påpekte i jula), og mangler i grunn bare kamferdropsen. Gubbe-betegnelsen var mest fordi det står i stil til kjerring-betegnelsen jeg bruker på meg selv.
Jeg har i grunn ikke sett på han som gammel før de siste par årene. Nå føles det til tider som om jeg er gift med en 80-åring.
I sted, for eksempel. Plutselig begynte han og sukke og uffe seg borte i sofaen. Omtrent slik det lyder når det nærmer seg tiden for de daglige sprøytene han setter med blodfortynnende. Jeg sjekket klokka. Den var litt over 14. Han skal ikke ta noen sprøyte på 7 timer. Litt tidlig å begynne å uffe seg. Hva er det? spurte jeg. Nå er det tid for det tullet igjen! var svaret fra sofaen. Han hørtes både oppgitt og litt sur ut. Hva da? spurte jeg. Jeg mener hadde han tenkt å sitte der å uffe seg i 7 timer? Vi skal stille klokka til sommertid. svarte han.
Jeg så lenge på han. Vi skulle ikke ha stilt klokkene i natt. protesterer jeg. Nei, men i natta som kommer. svarer Gamle Gubben Grå med et sukk. Jeg får det overhode ikke til å stemme. Det stemmer ikke. sier jeg. Det er alltid natt til en søndag. Gubben uffer litt mer og ser oppgitt på meg. Jeg tror han har beskjeden om klokkestillingen sin fra ett eller annet han leser på nett på mobilen. Jeg sitter ved PCn og googler raskt Sommertid 2025. Du skal ikke stille klokka før 30. mars opplyser jeg Jeg synes det kanskje er litt overdrevent å sitte å sukke og jamre seg i tre uker for at du må stille et par klokker.
Under frokosten i dag uffet han seg for at noen gjenglemte rester av årets fyrverkeri hadde begynt å dukke opp under oppslagstavla borte i veien her. De burde vært ryddet bort 1, januar! Og ja, jeg er ikke uenig. Men jeg orker ikke sitte å uffe meg over det tre måneder senere. Samtidig har vi vel strengt tatt nok vi burde ha tatt tak i selv til å uffe over alle andre. Få plass til i det minste en bil i garasjen, for eksempel…
Gamle Gubben grå gjør virkelig det han kan for å leve opp til navnet jeg har gitt han, jeg sukker. Kanskje har jeg meg selv å takke.
Charlie Chihuahua og jeg har lagt oss godt til rette på sofaen. Har tenkt å ta en aldri så liten formiddagslur begge to. Charlie små-snorker allerede. Vi har vært ute. Det fristet ikke til så veldig langt opphold. Det var skikkelig surt!
Så da krøller vi oss sammen under pelspleddet og tar en aldri så liten siesta, og håer at tåka har lettet og sola dukket opp når vi våkner igjen.
Jeg har lånt overskriften fra Monica. Jeg tror ikke jeg hadde valgt den overskriften hvis jeg skulle ta det som først falt ned i hodet mitt her jeg sitter en tidlig morgen med tekopp og tastatur. Jeg har mer følelsen av at livet akkurat nå handler om å “slukke branner” og holde hodet over vannet.
Heldigvis har våren kommet. Det er bart i Hundremeterskogen, og jeg kan nyte flotte vårdager. Ennå ligger tåka lavt utenfor vinduene, men Yr melder at det blir sol og opp i 9 grader i løpet av dagen. Det er bare å glede seg.
Dette blir ett innlegg med mange bilder og lite tekst!😁🤭. skriver Monica. Så da tenkte jeg å fylle dette innlegget med mer bilder enn tekst, ganske ulikt meg. Men jeg tror det å se på bilder av vår og gode opplevelser er langt mer givende for leserne mine enn att jeg fyller innlegget med sutring over hvor sliten jeg er.
Gi fokus til det man vil ha mer av, er det noe som heter. Jeg vil ha fokus på gode opplevelser mer enn “branner som slukkes” og energi som slukes.
Planen i dag var kvinnekamp. Høre appeller på torget og gå i 8. mars tog. Kanskje gå på et foredrag med Catrin Sagen. Kanskje ende kvelden på en pub hvor fem kvinner skulle ha konsert. Det er jo kvinnedagen. Tid for å stå litt på barrikadene.
Slik ble det ikke. Plutselig var det noen som trengte meg mer enn appellantene på torget. Det var et enkelt valg å velge hvem og hva jeg skulle prioritere. Selv på kvinnedagen,
Ikke noe dramatisk har skjedd. Det er bare snakk om litt omprioritering av egen tid. Velge det som føltes viktigst der og da. Jeg er jo en omsorgsperson. Kanskje overraskende for noen at jeg velger å gi omsorg i stedet for å stå på barrikadene, men ikke overraskende for de som kjenner meg godt.
Det er ikke synd på meg. Jeg har fått min kaffe-latte, og koser meg nå med et glass god rødvin. Jeg kunne ha rukket konserten der nede på puben, men prioriterte omsorg for meg selv. Jeg tror jeg har det bedre her hjemme med rødvin, radio og ro enn på en konsert på en pub med mange mennesker.
Jeg vil på ingen måte hevde at jeg er noen gudeskikkelse, likevel synes jeg bildet passet som illustrasjon til dette innlegget. Litt humor har en jo.
Men så over til spørsmålet, som er seriøst ment. Gud, finnes hun? Dette spørsmålet har jeg stilt med ujevne mellomrom i forskjellige settinger, og har ofte satt i gang hissige debatter.
Selvsagt debatten om hvor vidt Gud er en eventyrfigur eller en reell makt. Religionsdebatter kan være ganske underholdende hvis de skjer i den rette gjengen. Både de som tror og de som ikke tror kan være ganske bastante.
Så til spørsmålet om Gud er kvinne. Gud, finnes hun? Den debatten synes jeg det er på sin plass å ta i dag på kvinnedagen. Og ja, også denne debatten kan bli virkelig bra med de rette debattantene. Tenk deg en erke-kristen med litt gammel-religiøst kvinnesyn i debatt med en utpreget feminist som muligens ikke er så opptatt av religion, men er villig til å gå I krigen for at kvinner skal få være Gud hvis de vil.
Ha en fin kvinnedag, og kjør gjerne debatten; Gud finnes hun?
