Da jeg skrev innlegget Månedens blogger i dag tidlig og irriterte meg over at noen kårer Månedens blogger allerede halvveis i måneden (Eller to tredjedeler ut i måneden da, for å være korrekt.) fikk jeg en ide’. Jeg ville kåre månedens blogger her på blogg.no. Men det måtte være fastsatte kriterier for å bli det. Noe målbart. Så lage en liste over hvordan de forskjellige bloggerne her inne ligger an i forhold til de kriteriene og så innby til vennskapelig kappestrid den drøye uka som var igjen av måneden. Slik ville forhåpentligvis skape engasjemnet, og kanskje litt mer aktivitet på blogg til glede for oss alle.
Antall lesere er jo et breit mål, men det ser vi jo på topplista. (Jada, jeg vet noen mener at den er manipulert og falsk, men vi tar ikke den debatten nå.) For meg er det viktig at en blogg engasjerer, at den påvirker leseren på en eller annen måte. Helst litt mer enn kun å underholde. Om man påvirker mennesker til å komme seg ut på tur, vipse dem penger, lage maten de anbefaler eller kjøpe hårfønere er uvesentlig for meg. Man har påvirket leserne sine på en eller annen måte, samme hva. Selv håper jeg å påvirke folk til å reflektere, og selvsagt til å stemme Rødt. Men hvordan måle hvor mange hver enkelt blogger engasjerer leserne sine? Hvor mye de inspirerer og influerer. Man vet kanskje ikke selv at man har blitt påvirket eller inspirert av en blogg når man begir seg ut på tur eller begynner å bake eplekake.
Jeg bestemte meg for å ta utgangspunkt i antall kommentarer. Det at noen tar seg tid til å kommentere et innlegg viser jo at innlegget har vekt et visst engasjement. Lett å manipulere ut måneden, eller i det minste påvirke resultatet av, I tillegg er det vel noen som kommenterer så og si alle innlegg de leser, enten innlegget engasjerer eller ikke. Mer for å vise at man har vært innom. Det sier ikke så mye om kvaliteten på innlegget eller bloggen.
Slik satt jeg og tenkte og reflekterte og klikket meg inn på den øverste bloggen på topplista – og ble sittende å gape. Mestro06 er en av de bloggene jeg ikke følger. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke forstår stort av de innleggene, og derfor bruker jeg ikke tid på dem.
Mestro06 er ikke den som har flest kommentarer på innleggene sine. Det er ikke det som får meg til å få hakeslepp. Men det faktum at til tross for at Mestro06 har ligget øverst eller nest øverst på topplista hele måneden, så har han knapt postet innlegg. 5 innlegg i løpet av 21 dager. Det er bare å bøye nakken og ta av seg hatten, Mestro06 har fått til noe vi andre bare kan drømme om.
Fremskrittspartiet er støttet av sveitsiske milliardærer via Borgerlig valgseier. Frihet og rettferdighetspartiet er støttet av en oligark med russiske interesser. Millionene sitter løst også hos norske rikfolk når det gjelder å sikre seg makt og politisk ininnflytelse. I mine øyne er det et demokratisk problem når pengesedler teller mer enn stemmesedler ved politiske valg.
Likevel. En ting er at LO og norske milliardærer støtter opp om politiske partier som fører en politikk som de ser gagner dem eller deres medlemmer, en helt annen ting er det når pengene kommer fra utenlandske interesser.
Når utenlandske interesser med virke langt utenfor landets grenser forsøker å påvirke demokratiske valg i Norge burde det ringe en varselbjelle hos de fleste. Den bjella burde ringe like klart og tydelig enten de interessene befinner seg i Murmansk eller Bern.
Sveitserne bak Borgerlig valgseier har med vitende og vilje valgt å flytte fra landet vårt fordi de ikke ønsker å bidra til fellesskapet slik demokratiet har bestemt at de skal. Når man har valgt å ikke delta i felleskapet har man samtidig mistet sin rett til å ha innflytelse på det fellesskapet man har valgt å ikke være en del av.
Atle Berge, mannen med millionstøtte til FOR bor vel fremdeles i Norge og har norsk statsborgerskap. Han har ikke frasagt seg stemmeretten i Norge slik de som har emigrert til Sveits har. Hans økonomiske bidrag til FOR blir da mer å sammenligne med beløpene norske rikinger gir til andre norske partier. Eller blir det det?
I et Facebook-innlegg i en gruppe mot amerikanske baser på Norsk jord, skrev Berge i 2024: «Jeg lever og bor mesteparten av min tid i Russland». Hvis han lever og bor i Russland, hvorfor er han da så opptatt av å støtte et lite parti uten innflytelse med millionbeløp? De emigrerte sveitserne støtter i det minste et parti som kan få regjeringsmakt.
Jeg er oppriktig interessert i å prøve å forstå hva eller hvem som har fått Berge til å gi bort disse pengene. Er det overtalelsesevnene til mennesker i partiapparatet til FOR? Jeg, som uføretrygdet medlem, får jevnlig sms om å bidra med valgkampstøtte til Rødt. Eller er det andre interessenter som påvirker? Kall meg gjerne russofob, selv om jeg selv ser på det mer som sunn skepsis. Jeg hadde vært like kritisk og stilt de samme spørsmålene hvis det var en forretningsmann so opererte i USA med tette bånd til Musk og Trump som rundhåndet delte ut fra pengebingen.
På meg virker han ikke som den skarpeste kniven i skuffen. Men det er jo og mulig at det er det inntrykket media prøver å skape. Men hvis han er sitert riktig i VG så forteller han at hensikten med turen han for tiden har til Kina er: å møte mange høytstående politikere og viktige folk, “og få fortalt meget viktige ting om det som skjer i Europa, som media, i alle fall i Norge, lyver totalt om”. På meg virker det som en fyr som er litt høy på seg selv og at han vet bedre enn andre, samt at han ikke er den beste når det gjelder å kommunisere.
Jeg er ikke så opptatt av kommunikasjonsevnene. Jeg er mer interessert i hvor lett han er å påvirke. Er det folka i FOR som har fått han til å donere pengene, eller er det russiske interessenter som har påvirket han til å gi denne generøse gaven? I går ble det regissert et perfekt rom til russisk propaganda på NRK i beste sendetid. Det samt all den media det har vært rundt reklamekampanjen på T-banen i Oslo er garantert verdt den millionen som er betalt.
Nå synes jeg ikke FOR og deres støttespillere klarte å benytte muligheten NRK ga de så godt. Det var vel Ine Marie Søreide Eriksen som vant debatten i går. Hun var utrolig klar og tydelig. (Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor ikke Høyre bytter ut Erna med henne.)
Nå lurer dere sikkert på hva Allan har klart å lire av seg blant alt fjaset og reklamen for alt fra støvsugere til hårfønere som han fyller bloggen sin med. Jo han har, som han pleier sånn halvveis ut i måneden, kåret månedens blogger her på blogg.no, Norges største bloggplattform. Det er der det skurrer litt for denne kjerringa.
Altså ikke at Mette blir kåret til månedens blogger for mai. Det har hun ærlig og redelig fortjent. Mette har en fin blogg som sprer budskapet om at en må bevege seg og holde seg i aktivitet, selv om helsa ikke er på topp. Hun har også kloke, selvskrevne dikt som ofte gir meg gode refleksjoner. Klok dame Mette, og har helt klart fortjent å bli kåret til månedens blogger. Det er som sagt timinga jeg reagerer på.
Å kåre månedens blogger for mai måned 21. mai blir som å kåre årets bok første september, eller årets sommer-hit en gang i mars. Med mindre den o så prominenete bloggkongen har blitt synsk i tillegg til alle andre gode egenskaper han har har blitt synsk i tillegg. Så synsk at han vet hvilke innlegg vi alle her inne på blogg.no kommer til å skrive av innlegg resten av måneden. Slike evner tror jeg ikke han har. Jeg mener, jeg har ikke snøring på hva jeg kommer til å skrive innlegg om i morgen eller i slutten av neste uke, og det tror jeg ikke mange andre bloggere har heller.
Gratulerer til Mette for vel fortjent heder og ære. Det er bare litt tidlig å konkludere med hva mai måned har å by på når vi har en drøy uke igjen av måneden.
Jeg regner med mange har fått med seg Frihet og rettferdighetspartiet sin storstilte reklamekampanje på Sporveien i Oslo i helgen. Det alle spør seg er selvsagt hvor et lite og nystartet parti har fått penger fra for å kjøre en slik kampanje. Prislappen er anslått til å ligge et sted mellom 500.000 og en milion kroner.
Vel, samme hvem som betaler så ser det ut som om partiet og den eller de som betaler har fått valuta for pengene. En bedre mediedekning i starten av valgkampen kunne vel ikke et lite, nystartet parti de færreste har hørt om ønsket seg.
En tanke slår ned i meg. Hadde jeg vært Fredrik Solvang ville jeg hatt Fred og forsoningspartiet i Debatten i kveld. Hadde jeg vært Marielle Leraand, lederen i FOR hadde jeg ikke latt en slik mulighet gå fra meg. Når jeg sjekker NRK sine sider ser jeg at Solvang har tenkt slik jeg tenker. Nå opplyser programleder Fredrik Solvang at giveren blir offentliggjort i Debatten på NRK1 klokken 21.15 i kveld.
Dagen i dag er av det litt rolige slaget. Jeg har huset for meg selv noen timer på formiddagen, og jeg nyter det. Jeg er et menneske som trives i mitt eget selskap.
Jeg har satt på en vaskemaskin, luftet hunder, ryddet og ordnet. Nå nyter jeg en velfortjent hvil. Lurt å benytte anledningen når jeg er alene. Det er fredeligere her da.
Jeg trodde jeg hadde gjort meg ferdig med feiringen av nasjonaldagen her på blogg. Den kan de som er interessert lese om i dette innlegget. Men så dukket Vivian opp på plassen over meg på topplista, og dermed var vi i gang med et innlegg om nasjonaldagen igjen.
Nei, jeg har ingen planer om å skildre dagen vår en gang til. De som ønsker det kan som kjent klikke seg inn på innlegget på lenken over her. Jeg har heller ikke behov for å kommentere innlegget til Vivian, og hennes feiring av dagen. Jeg forstår at den ble uforglemmelig. Jeg tenkte mer å dele noen refleksjoner om dagen og feiringen.
En uforglemmelig dag har jeg kalt innlegget mitt, inspirert av overskriften til Vivian. Og ja, jeg håper dagen ble fin og uforglemmelig for mange. Da på den positive måten. Og at vi kanskje teker litt etter hvordan hver enkelt av oss kan gjøre at dagen blir uforglemmelig for enda flere neste år. En aldri så liten evaluering av nasjonaldagen her, altså.
Champagnefrokost er sikkert hyggelig det, og jeg har ingen behov for å bestemme hva folk har i glasset eller på brødskiva, Det er nok av “sivilt politi” ute på denne dagen. Bunad-politi og flagg-politi. Vi trenger ikke mat-og-drikke-politi i tillegg. Likevel vil jeg komme med en liten oppfordring. Det bli ikke en uforglemmelig dag hvis du knapt husker hva som skjedde etter frokost. Og en ting til; Har du barn er ikke champagnefrokost med venninnene god nok grunn for å overlate bunader og barn til bestemor for å kunne fortsette tradisjonene dere startet i russetida med å være drita lenge før barnetoget.
Barnetoget ja. Selve kronen på verket. Det ultimate ved vår feiring av nasjonaldagen. Vi har ikke militærparade slik mange andre land vi har. Vi har et tog av glade barn som vaier med flagg! Så la barnetoget atter bli det. Et tog av glade barn med eller uten instrument som viser at de setter pris på den friheten vi har her i landet. La det ikke fortsette utviklingen med å bli en parade for vellykkethet og intoleranse, slik det på mange måter har blitt.
Har du en bunad som har gått i arv i tre generasjoner, er det selvsagt fint at du har på deg den når du eller barnet ditt går i toget. Men det går fint an å gå i barnetoget også for de som ikke har verken gammel eller ny bunad. Hvert år når nasjonaldagen nærmer seg føler jeg behov for å forklare at jeg har bunad. Jeg har bare ikke kommet inn i den siden 1995. At vellykkethet, normalen, eller hva Søren jeg føler på mangler når jeg ikke ikler meg bunad slik som mange andre.
Du som kritiserer de som ikke møter opp og ikke er med på å feire dagen har du tenkt på at noen kanskje gjør det fordi de ikke har riktig “uniform”?
Jeg kan ta et eksempel. Det ligger mange år tilbake i tid. Nesten så langt tilbake i tid at jeg kom inn i bunaden. Vi overtok nøkkelen til huset i skogen 16. mai det året, så maidagene både før og etter nasjonaldagen ble brukt til å rydde og pakke ned ting i rekkehuset. Mens jeg ryddet uteboden skravlet jeg litt med nabokjerringa. Da kommer jo samtalen raskt inn på feiringen av nasjonaldagen som var om et par-tre dager. Naboene skulle ikke ned til sentrum. De hadde ikke skolebarn i toget. Sønnen på et par år forsto jo ikke stort av dagen likevel sa hun. Jeg mener at folk skal møte opp, vinke med flagg. Og jo barn på to år forstår kanskje ikke hvorfor vi feirer, men de har glede av hornmusikk, flagg, 17-mai-tut eller vindmølle og folkelivet. Jeg sa selvsagt ikke det. Folk får feire dagen som de vil. Vel jeg ryddet som kjent boden. Der lå og litt barnetøy som ungene hadde vokst fra. Blant annet ei skjorte Svigermor hadde kjøpt til en av guttene. Den var litt vel pynta etter min mening med kantebånd og broderier på skjortekragen. Den var derfor ubrukt og hadde fremdeles merkelappen på. Den ble lagt i en pose med arve-tøy som jeg spurte om naboen ville overta. Hun hadde en sønn litt yngre enn våre, og jeg har selv alltid vært glad for å arve tøy til mine barn, På nasjonaldagen møtte jeg på nabo-paret i byen da vi var nede for å se på barnetoget. Jeg hilste selvsagt, og vekslet noen få ord. Du vet, Gratulerer med dagen! og slikt man sier på en slik dag. Jeg påpekte og at jeg synes det var hyggelig å se de i byen. Hun hadde jo sagt at de ikke skulle det. Da svarte hun Vi kunne gå, for nå hadde vi klær å ha på gutten. Jeg så litt forundret på gutten i barnevogna. Jeg så den gutten så og si daglig. Han pleide da alltid å ha klær på seg. Rene og hele pleide de å være og, i det minste på starten av dagen før lekingen i sandkassa, og hagen begynte. Der satt nabogutten med vasskjemt hår, skjorta jeg hadde lagt i den posen med arve-klær, og jeg tror og jeg dro kjensel på pen-buksa i blått med seler.
Ikke alle kan ta seg råd til å kjøpe penklær til barn i den verste voksealderen. Skjorter og dressbukser som kanskje bare blir brukt en gang. Sko som matcher. Bunad eller festdrakt. Da er det kanskje like greit å holde seg hjemme å slippe og føle på blikkene fra alle de som mønstrer deg og barnet ditt fordi du ikke følger gjeldende dress-kode.
På 17. mai var jeg i Oslo. Der så jeg mange slags bekledninger. Men en jeg merket meg var ei jente i barnetoget. Hun bar fane eller flagg og var ikledd en sånn rosa kose-dress i plysj. Ren og pen, og sikkert relativt ny. Jeg har ikke så greie på klær og merker, men den kan godt ha vært av et “riktig” merke. Hvis den var kjøpt inn til dagen var det en langt bedre investering enn en festdrakt som bare ville bli brukt en dag. Kosedresser bruker jo jenter i starten av ten-årene mye både til skole og fritid. Samtidig er du ei tøff jente som paraderer gjennom Oslos gater i barnetoget i ros plysj-dress mens venner og klassekamerater har belte-stakk fra Telemark eller Hardangerbunad arvet etter oldemor.
Mens vi er inne på bunader og bunadpoliti. La nå folk få lov til å bruke sine egne klær akkurat slik de vil. Bunad er en folkedrakt, ikke sant? Den tradisjonen med å sy sine fineste klær med vakre broderier og vevde bånd tror jeg ikke har sin bakgrunn i et behov for uniformering. De første slike draktene vil jeg anta var sydd av de fineste stoffene og de flotteste båndene de klarte å oppdrive. De broderte med små, nette sting for å dekorere festantrekket. Ikke nødvendigvis for at stakken skulle se helt lik ut som nabokjerringa og nabokjerringa til nabokjerringa. Jeg vet om bygder hvor man ved å se på for eksempel bringe-stykke på en bunad kan se på hvilken gård i bygda vedkommende stammer fra eller har tilhørighet til. Hvis jeg skaffer meg festdrakt igjen skal jeg designe den selv, og den kommer ikke til å være lik noen andres.
Så har vi flagg-politiet. De irriterer meg og. Nei, ikke det at man ikke skal ha flagget i bakken, at det skal heises klokka 8 og fires klokka 21. Det har med respekt for flagget å gjøre, og der kan nok og jeg være litt politi. Nei jeg tenker på alle de som poster at de bare vil se det norske flagget 17. mai. Jeg blir like små-irritert hver gang jeg ser en slik oppdatering på sosiale medier eller hører slike uttalelser. Hvorfor det? Hva er tanken bak en slik uttalelse? Jeg så to samiske flagg i toget i Oslo på lørdag. De gikk i en flaggborg bak mange norske flagg. Båret av to flotte mennesker i same-kofte foran en skole. Jeg tok overhode ikke noen skade av det.
Jeg vil og gjerne se mange, mange norske flagg på nasjonaldagen, og at de skal være i et klart og overveldende flertall. Men jeg forstår ikke hvorfor det ikke skal være lov med andre flagg i tillegg. I 2022 hadde vi mange ukrainske flyktninger på flyktningmottaket her. De ukrainske skoleelevene gikk i barnetoget på Hønefoss det året med ukrainske flagg. Det synes jeg var rørende å se, og ja jeg kjente på tårer i øyekroken og klump i halsen når de gikk forbi og vinket med flaggene sine og ropte Hurra!
Jeg vet om en dame, opprinnelig svensk, som tidligere pleide å ha med seg et lite svensk flagg og vifte litt med det når kjente gikk forbi i barnetoget. Hun følte det var feil å vinke med det norske flagget. Hun var ikke norsk. I tillegg var hun stolt svenske, og tok på seg sin svenske nasjonaldrakt på dagen. Hun gjør ikke det lenger. Verken svensk folkedrakt eller svensk flagg. Jeg holder meg heller hjemme. Jeg vil ikke provosere noen. sier hun.
17. mai toget skal ikke omgjøres til en Pride-parade. Man har andre dager og andre tog til det formålet. Men jeg hadde ikke reagert på et enslig pride-flagg. Jeg hadde tenkt at det måtte være viktig for den som valgte det flagget å vise sin identitet på den måten. Akkurat som andre ønsker å vise sin tilhørighet til Telemark eller økonomiske status ved å bære bunad.
Det jeg prøver å si er at neste år kan vi kanskje bry oss litt mindre om hvordan andre kler seg på nasjonaldagen. Se på det som viktigere at de er med og lager det til en uforglemmelig dag enn at de kler seg i den uniformen du har fastsatt reglene for. La oss vinke med flagg og juble over den friheten vi har her i landet. I disse dager kan vi ikke ta fred som en selvfølge. La oss vise at i dette landet som vi er så stolte av på en slik dag, er det rom for alle. Det er mitt ønske for neste års feiring.
I går satt jeg og koste meg ute på terrassen. Med ujevne mellomrom, alt for ofte, scrollet jeg litt på elefonen. Må jo holde seg oppdatert på hva som skjer i verden, og ikke minst på sosiale medier. Sånn midt på dagen blir topplista oppdatert, og jeg pleier å ta en titt på hvem som er så heldig å ligge på plassen over meg på den lista. Slik forbereder jeg meg litt på hva jeg skal skrive om i dagens første innlegg. I går så jeg at dagens innlegg skulle handle om mat. På plassen over meg lå en av disse evinnelige uke-meny-bloggene.
Er ikke det typisk? Her har jeg lagt opp til en skikkelig lat dag, og da står ikke jeg på kjøkkenet og kreerer de lekreste retter. Da går jeg for en enkel middag. I går hadde jeg tatt opp en boks med gryterett fra fryseren, skulle varme opp den til middag. Fylle på med rester fra grønnsaksskuffen og kanskje en boks fra matskuffen. Altså en skikkelig restemiddag . Ikke akkurat det man legger ut på blogg.
Her er altså bilde av middagen vår i går. Fransk pølsegryte fra fryseren tilsatt en halv sommerkål skåret i biter og en boks kikerter. Servert med pølsebrød.
Topplista viste og noe annet i går/dag. Den viser at blogglesere nøt nasjonaldagen uten febrilsk å holde seg oppdatert på blogg. Med 100 sidevisniinger kom du helt opp på en 29. plass. Før ville man som kjent ikke en gang ses på topplista med under 100 sidevisninger. Nå klarte man å synes der med 8 sidevisninger.
Greit nok på nasjonaldagen, men vi kan ikke la lesertallene ligge på et så lavt nivå gjennom sommeren. Vi må skape litt liv og røre på bloggene våre.
Mye av tiden i dag har jeg brukt på terrassen. Lest bok. Skravlet med Datteren i telefonen. Måtte jo ringe og takke for den trivelige dagen i går. Tatt en liten hvil på ute-sofaen. Jeg har tatt sjansen på å oppholde ute til tross for at det ble litt mye sol i går.
Isbilen kom perfekt en halv times tid etter middag. Den fikset desserten jeg egentlig ikke hadde tenkt på.
Kjolen på det øverste bildet var den jeg hadde på meg i går. En kjole til å bli glad av. I det minste blir jeg det. En skikkelig sommerkjole som lyser sommer lang vei.
Den andre kjolen ser dere her. Det er mer en hverdags-kjole. Gul den og. Ikke like fargerik, men behagelig å slenge rundt i hjemme uten at jeg må skifte for å ta en kjapp tur på Kiwi.
Fornøyd med kjolekjøpene. Håper på masse kjolevær så jeg får brukt de mye.
Datteren hadde spurt om vi ville feire nasjonaldagen i Oslo der hun bor. Bryte opp 17. mai feiringen slik jeg “alltid” har feiret den, Ikke se speidertoget som vekker Hønefoss mellom klokka 7 og 8, (det har jeg vel strengt tatt ikke sett på mange år). Ikke treffe storfamilien utenfor Fengselet ved 10-tiden for å stå der og se barnetoget og vinke til familiemedlemmer som går i toget og eller spiller i korps. Ikke stikke en kjapp tur ut til Min bardomsdal for å se borgertoget der, for så og stresse tilbake til Hønefoss for å få med seg russetoget for så å avslutte dagen sammen med storfamilien på min side av slekta, 17 mai er en viktig dag for meg, og det er viktig med tradisjoner på en slik dag.
Gamle Gubben Grå er født og oppvokst i Oslo. Etter at han flyttet sammen med meg har vi bare vært i Oslo en 17. mai. Det var i 1994. Da arbeidet han på en restaurant i Oslo og var ukependler. Ville jeg ha noen timer sammen med han på nasjonaldagen måtte Datteren og jeg reise til Oslo. Vi så barnetoget på Karl Johan den gang før det var lunsj hos svigerforeldrene mine i Ullevål Haveby før Gamle Gubben Grå dro på jobb og Datteren og jeg dro tilbake til Ringerike for å feire resten av dagen sammen med min familie. Mamma hadde fødselsdag på 17. mai. Storfamilien på min side av slekta har alltid vært samlet til bursdagsfeiring etter at alle var ferdig med tog og korps. Det å samles har vi fortsatt med også etter at Mamma døde.
Gamle Gubben Grå lyste opp da jeg for en ukes tid siden sa at Datteren lurte på om vi kom innover til Oslo på 17. mai. 17. mai programmet for Oslo ble studert nøye. Det samme ble ruta for barnetoget (Det kunne jo tenkes at noe var endret etter at Gamle Gubben Grå gikk i det toget sist i 1976). Vi fant ut parkeringsmuligheter og begynte å sjekke hvor vi kunne få bestilt bord for å spise litt sammen med Datteren og samboeren hennes. Yngste- og Eldste Sønn ville og være med til Oslo, så jeg ville jo få tilbringe dagen sammen med familien min, om ikke hele storfamilien.
Det var gøy å se barnetoget i Oslo. Spesielt tror jeg Gamle Gubben Grå syntes det var stas. Vi sto og fulgte med på toget et par timer, helt til Gamle Gubben Grå sin gamle barneskole, Ullevål hadde passert der vi sto. De to stilige herrene på bildet over er Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn.
Etter at vi hadde fått vår dose barnetog ble det litt kaffe, senere litt is mens vi vandret rundt på Aker brygge og Tjuvholmen sammen med Datteren og hennes samboer. Det var gøy å se folkelivet, og jeg så heldigvis ikke så mye flatfyll som det jeg hadde fryktet, selv om jeg så en del ravende mennesker i bunad og med prosecco-flaska veivende i handa. Jeg synes det er like usjarmerende enten de er 14 eller 40.
Da datteren tidligere hadde hørt om mine planer om å bestille bord for å spise, foreslo hun at vi heller kunne dra opp til de etter at vi var ferdige med å gå rundt i byen. At det fort kunne bli like koselig som å sitte på en trang restaurant og kaste i oss maten slik at vi ble ferdige før det var tid for neste bordsetting. Datteren har arbeidet nesten 20 år i restaurantbransjen, så hun vet jo hvordan det er. Vi takket selvsagt ja til det, men da måtte hun si noe jeg kunne ha med til maten. Det var grunnen til at jeg startet dagen litt vel tidlig i går. Jeg var oppe ved 04.30 tiden for å bake focaccia.
Det var en skikkelig trivelig 17. mai feiring i går. Oslo viste seg fra sin beste side med sol fra skyfri himmel. Jeg som skrev for noen dager siden at jeg ikke ble solbrent lenger lever godt opp til tilnavnet Røde Brit i dag. Det var gøy å se folkelivet, men jeg er glad jeg ikke hadde med småbarn eller barnevogn. Det var litt mye folk enkelte steder.
Det å reise opp til Datteren og samboeren i stedet for å spise på en overfylt restaurant var den perfekte avslutning på dagen. De har det så trivelig i leiligheten sin, og de hadde fått det så fint ute på terrassen. Velkomstdrink i flotte cava-glass og et tapasbord som både smakte og så nydelig ut vi kunne ikke hatt det bedre på den flotteste restaurant i går. Kjelen med wienerpølser var også der. Vi har fra jeg var barn alltid hatt wienerpølser på 17. mai. Mye koseligere og ikke minst roligere der på terrassen enn i en overfylt restaurant.
Vi ble sittende mye lenger enn jeg hadde tenkt, først når det begynte å bli litt kjølig og sola var på vei ned brøt vi opp. Da nærmet klokka seg til min store overraskelse 22. Yngste Sønn fikk oss trygt og sikkert hjem og rundt 23 ble vi tatt overstrømmende i mot i Drømmehuset av to hunder som var elleville over å se oss. De fikk en god kveldstur før jeg sjekket litt snapper og fb oppdateringer for å få med meg litt av nasjonaldag-feiringen til storfamilien.
Jeg hadde en alle tiders dag i går. Det eneste jeg anger på er at jeg ikke tok noen stemningsbilder oppe hos Datteren. Vi hadde det så trivelig, og de hadde virkelig lagt seg i selen for at alt skulle være perfekt.
