Er det noe vi har mer enn nok av i år så er det tomatplanter. Gamle Gubben Grå har sådd frø, og da kan det jo fort bli litt mange planter. Spesielt hvis man sår flere slag. Utvalget på bildet over er vel ca halvparten av de tomatplantene vi har.
Selvsagt gøy når vi, eller Gamle Gubben Grå da, lykkes. Det er mange år han har sådd tomat-frø, og så har hverdagen tatt oss. Plantene har blitt glemt en dag eller tre for lenge – og jeg har kjøpt nye tomatplanter til han i bursdagsgave i mai. Men i år har vi altså mer enn nok av egenproduserte tomatplanter.
Likevel. Da vi var på plante-marked i dag var det nettopp tomatplanter Gamle Gubben Grå kjøpte. Han hadde lyst på gule plommetomater. De hadde både gule og oransje plommetomater. Siden han ikke klarte å bestemme seg for hvilken av de han ville ha, ble begge med hjem. De var utsolgt for chocolate-tomater, ellers hadde også de blitt med hjem.
Nå håper jeg på en riktig solrik, men og noe fuktig sommer slik at jeg virkelig kan fråtse i tomater utover sensommeren.
Og til dere som nå har tenkt å begynne å mase om drivhuset i garasjen. Jeg har kontroll på det og. Jeg har leid inn hage-service til å berede grunnen. Drivhuset er forhåpentligvis oppe i god tid før neste sesong.
Du kjenner typen. De som alltid synes de er viktigere og har dårligere tid enn andre. De som alltid bør komme først, og helst bukkes og skrapes litt for. Slike mennesker får alltid frem det verste i meg.
I går sto jeg ikke kø i kassa på matbutikken. Køa var litt lang, mange ute på helgehandel og han i kassa var ny. Jeg har ikke det minste ikke sett han der før. I tillegg er det ikke alltid bare de enkleste kundene som velger betjent kasse. Jeg fikk ikke helt med meg problemstillingen men ei et stykke før meg hadde en lang diskusjon med han i kassa om en stor haug brune bananer. Neste kunde telte mynter både lenge og vel. Tredje mann svarte klart og tydelig nei på spørsmålet om han skulle ha pose, etterpå brukte han kjeft fordi ekspeditøren ikke skjønte at han trengte pose..
Temperaturen bakover i køa begynte å stige. Det var som sagt fredag. Folk ville ha helg. Da det endelig ble min tur og varene mine for lengst var plassert på båndet brøytet en mann seg forbi meg. Han viste at han bare hadde et par varer, og signaliserte med all tydelighet at jeg burde slippe han foran meg. Jeg hadde absolutt ikke full handlevogn. Alt fikk plass i ett bærenett, men ok da. Det finnes folk som lever trailere liv enn meg. Da vinket han på to andre lengre bak i køa som og hadde et par, tre ting i hendene. De skulle tydeligvis også gå foran meg.
Desverre hadde ikke han som satt i kassa fått med seg dette forsøket på å snike i kassa, eller kanskje han bare overså det glatt. Han hadde begynt å slå inn mine varer, og fyren og gjengen hans måtte pent finne seg i å vente. Da kom det misfornøyde tilrop fra han bak meg mens han veivet med hendene: Tempo, tempo! Jeg snudde meg og så hardt på han uten at det virket å ha noen effekt.
Jeg pakket nef varene mine og bega meg mot bilen. Fyren bak meg og gjengen hans var ennå ikke ferdig i kassa. Jeg er usikker, men jeg tror de kranglet om pris.
Da jeg kom ut på parkeringsplassen og bort til bilen min så jeg de kom etter. De gikk rett bort til en Audi som sto parkert rett foran inngangen, langt unna alle oppmerkede felt. Noen folk er då viktige at de tydeligvis mener de kan tillate seg det meste.
Denne kjerringa har næringsvett, så jeg har selvsagt spist meg mett også denne uka. Fastekurer, slanking og lidelse er liksom ikke noe for meg. Men bortsett fra kaviarbrødskiva og godteskåla jeg fotograferte i går morges, er det svært lite av det som har blitt foreviget. Dumt selvsagt, skal man liksom bli toppblogger burde en i det minste klare å huske på å fotografere maten sin.
Bildet over er av en potetpai jeg lagde for en stund siden. Arkivbilde her altså. Jeg har heller ingen lagrede innlegg om mat som venter på publisering. Jeg kunne selvsagt gjort som mange andre her inne, ikke minst ukemeny-bloggerne, og gått for ren reprise. Poste innlegg jeg har postet før, bare endre på datoen. Men siden jeg har et brennende ønske om å drive denne bloggplatformen opp og frem tror jeg ikke repriser av gamle blogginnlegg er noe vi bør satse på. Da bør de i så fall være gode. Så gode tror jeg ikke mine mat-innlegg er.
Så jeg tror heller jeg går for å fortelle hva jeg har hatt til middag denne uka, selv om jeg som sagt ikke har bildebevis på at det jeg skriver er sant. Nå hadde vel heller ikke bilder vært bevis på at maten er spist verken denne uka eller av meg. Men jeg regner med at dere tror meg på mitt ord. Jeg har ikke tenkt å juge på meg noen direkte fancy ukemeny,
Forrige lørdag var vi hos Datteren og fikk servert 17. mai-tapas. Det tapasbordet burde jeg ha tatt bilde av, for det hadde gjort seg på blogg! Men neida. Kjerringa var elendig blogger, og kjente ikke sin besøkelsestid da heller. Eller kanskje var det det jeg gjorde. Ikke herjet rundt med kamera og tok bilde av alt og alle, bare kost meg sammen med familien.
På søndag tok jeg opp en gryterett fra fryseren og tilsatte litt slitne grønnsaker og hermetikk. Den lagde jeg jo faktisk innlegg om. Så jeg har fotografert noe av det jeg har spist denne uka!!!
Mandag var jeg på møte på rådhuset, og ville ha en kjapp middag. Det ble pølse i brød. Lite å fotografere.
Tirsdag burde jeg ha fotografert maten. Helt klart, Gjerne med sånn bildeserie gjennom hele middagslagingen. Vi hadde grilla sjøkreps med hjemmebakt urtebrød. Urtebrødene ble litt godt stekt, men sjøkrepsen var prima.
Onsdag sto Gamle Gubben Grå for middagslagingen. Det ble ferdig-pizza. Ikke Grandiosa, men en av billigvaraintene fra Coop.
Torsdag var det atter jeg som sto ved grytene. Det ble stekt makrell med lun potetsalat. Burde helt klart fotografert, Men mens jeg driver og kokkelerer har jeg liksom ikke tid til å drive å fotografere, og når det ferdige resultatet lå på tallerkenen…. Ja, da er liksom spising i fokus. Stekt makrell er kanskje ikke heller det mest fotogene motivet.
I går lagde jeg og mat. Jeg følte for noe raskt og effektivt. Det ble ferdige gnocchi fra en pose på coop, kalkunburgere og en grønnsaks blanding. Langt mer fotogent enn makrellen, men plutselig hadde jeg spist opp mesteparten lenge før jeg begynte å tenke på å fotografere maten.
Nei, her må det skjerpings til. Jeg lover å fotografere maten jeg skal lage i dag, slik at jeg har bilder og innlegg klare neste gang en av disse evinnelige matbloggene kommer på plassen over meg på topplista.
Burde selvsagt ikke stappe i meg godteri. Jeg skylder galant på Ut i friluft og hennes helgeutfordring. Som den godte-gnomen jeg er tenkte jeg straks jeg så utfordringen på godteri. En annen god grunn til snop er at det er fredag, dessuten regner det.
Det var da ikke slik før? Høvdingen så på meg med et spørrende blikk da vi drakk kaffe i går. Han hadde hørt om et drap på Dokka. Han synes han hørte om knivdrap, skyting, trusselsituasjoner hele tiden. Jeg gir han rett. Volden i samfunnet har garantert økt.
I lokalavisa i dag morges vakte denne overskriften min interesse.
Saken er egentlig gammelt nytt. Handler om en som gikk berserk i akuttmottaket på Ringerike Sykehus, min gamle arbeidsplass, i juni i fjor. Saken har nå vært i retten, og gjerningspersonen har fått sin dom.
Så midt på dagen i dag er det denne nyhetsmeldingen på radioen som fanger oppmerksomheten min.
Politiet meldte fredag ettermiddag om knivstikking på akuttmottaket i Haugesund sykehus. Operasjonsleder besluttet å kategorisere PLIVO etter melding om pågående knivstikking på akuttmottaket, opplyser operasjonsleder Victor Fenne Jensen. PLIVO er en forkortelse for pågående livstruende vold.
Det var ikke slik før…tenker jeg, akkurat som Høvdingen tenkte i går.
Joda. Gjennom 30 år på sykehuset har jeg selvsagt opplevd at enkelte pasienter har blitt utagerende. Jeg husker knyttneven som sneiet hodet mitt en natt på 90-tallet, vestibylen som ble ramponert en gang tidlig på 2.000 tallet og kampesteinene som haglet inn gjennom vinduet på venterommet en natt for noen år siden. Men jeg er overbevist om at det er mer vold, mer trusler og flere episoder nå. Mer alvorlige episoder og. Antakelig er det bare et tidsspørsmål før første helsearbeider blir drept på jobb. Eller det har vel alt skjedd, når jeg tenker meg om.
Det er ikke bare sykehusansatte som er mer utsatt for vold og trusler enn før. NAV- ansatte, betjeningen på apotek og ikke minst ansatte i skolen for å nevne noen. Vold og trusler er stadig tema på møter jeg er på når man tar opp arbeidsmiljø-utfordringer for ansatte i ulike yrkesgrupper. Det var ikke slik før.
Tiltak som blir satt inn, i det minste i vår kommune, er skjermede skranker, kurs i konfliktdempende kommunikasjon og øvelser med VR-briller. Vel og bra! Alle tiltakene som kan gjøre arbeidstakere mer forberedt på at slike situasjoner kan oppstå – og hva de skal gjøre – da er positivt.
Likevel. Slik jeg ser det er det ikke arbeidstakere manglende kunnskap om å håndtere vold og trusler som er utfordringen her. Det er at vi har et samfunn hvor Ola og Kari nordmann raskere og oftere tyr til vold eller truer med det. Det var ikke slik før. Hvorfor har samfunnet utviklet seg slik, og hva skal til for å snu den trenden?
Før du kaster deg over tastaturet for å fortelle meg at det er innvandringen som har skylden og at svaret på hva vi skal gjøre er å deportere alle som ikke “hører hjemme her”, tenk en gang til. Jeg tror nemlig svaret ikke er så enkelt.
Det er ikke vanlig i andre kulture å angripe sykehusansatte med kniv, eller å true læreren med represalier hvis poden ikke kommer inn på ønsket studie. Jeg spurte heller ikke om hvem som tyr til vold, jeg spurte hvorfor. Så kultur, religion og etnisitet er ikke svaret på spørsmålet. Det jeg lurer på er hva får mennesker i dag lettere til å ty til vold og trusler – uavhengig av hvilken religion de tilhører og uavhengig av hvor besteforeldrene er født.
Jeg har ikke svaret. Jeg er som sagt bare ei kjerring som deler mine tanker.
I dag skal jeg ha en rolig dag. Og nei, den blir ikke tilbragt på terrassen. Der regner det. Ikke er det varmt heller. 7 grader.
Greit med nedbør. Det er tørt. Var skogbrann et stykke unna Drømmehuset på onsdag. Nære nok til å se røyken. For langt unna til at jeg var redd for at brannen skulle nå oss. Så regn er bra. Så lenge det ikke blir regn i ukevis.
Jeg stanger nesten hodet i spisebordet i lett oppgitthet når jeg klokken 06.28 klikker meg inn på Allan sitt siste innlegg. Skal folk begynne med å gi hverandre prestasjonsangst før frokost nå? Eller rettere sagt prestasjonsangst for å ikke ha en spennende nok frokost til å deles på sosiale medier.
Mener du seriøst, Allan, at jeg skal storme ut av Drømmehuset før jeg er riktig våken, kjøre ned til Rema1000, som er den eneste matbutikken som er åpen før 07.00 her i byen. Ja, kjøre. Det er over 6 km ned dit. Så lete desperat etter bagels, brie og strandaskinke. For du skjønner det, Allan. Jeg har ikke sånt liggende å slenge i kjøleskap og brødboks.
Jeg hører om unge foreldre i dag som har prestasjonsangst for ikke å levere “riktig” og fancy nok matpakke til sine håpefulle når de sender de på skole og barnehage. På sosiale medier legges det stadig ut bilder hvor foreldrene har lagt frukt og grønnsaker kuttet opp i hjerter og stjerner, bær, grønnsaks-vafler, yoghurt og middagsrester i matboksen til barna sine. Selvsagt lekkert dandert. En kvinne som hadde lagt hjemmelaget focaccia, grovbrød med sjokoladepålegg, cashewnøtter og en Kinder Milk-Slice i matboksen ble truet med å bli anmeldt for omsorgssvikt. Du skal være tøff forelder og tøff unge hvis du skal sitte i et slikt miljø å ha kneippbrød med brunost i matpakka. Noe som var helt vanlig matpakke da jeg gikk på skolen for lenge, lenge siden.
Nå vil altså Allan at dette hysteriet om å ha den mest fancye maten også skal gjelde frokosten du spiser hjemme i din egen trygge hule før du starter dagen med alle de krav den stiller.
Vel, Allan. Her klarer du dessverre ikke å påvirke meg. Du fikk meg til å spise burger til frokost for et par uker siden, men i dag spiser jeg brødskiva mi med kaviar nesten på trass. Noe frokost-hysteri nekter jeg å bli med på. Brødskive med kaviar har fødd opp flere enn den har slått i hjel.
Den nyeste målinga til NRK viser at det hadde blitt rødgrønt flertall hvis det hadde vært valg i dag. Rødgrønt flertall med et styrket Rødt, og et svekket SV og SP. Slike tall gleder denne kjærringa, selv om det er lenge til valget og mye kan skje. Flertallet er langt fra overveldende. Vi kan absolutt ikke ta seieren på forskudd.
Frp fosser frem også på denne meningsmålingen, og er nå større enn Høyre. Det liker jeg ikke.
Men glem Frp og høyresiden. Det er rødgrønt flertall hvor Arbeiderpartiet må samarbeide med SV , SP og ikke minst Rødt for å få flertall. Rødt har ikke tenkt å støtte Støre som statsminister uten å få noe tilbake, forklarer partileder Marie Sneve Martinussen. Å styrke velferden står øverst på hennes kravliste.
– Rødt kommer ikke til å være noen dørmatte, og det tror jeg heller ikke Støre forventer, sier hun.
Akkurat det er jeg ikke redd for. At Marie og Rødt skall fremstå som dørmatte, mener jeg. For Rødt er politikken viktigere enn posisjoner.
Jeg er selvsagt ikke overrasket over at folk ønsker rød politikk. Hadde dette vært valgresultatet ville Rødt få inn 10 representanter på tinget. En økning på 2. Det er tydelig at folk har fått øynene opp for vår politikk.
I en urolig og utrygg verden søker folk trygghet, fellesskap og solidaritet mer enn egosentrisk værning om egen bankkonto.
Folk forstår at vi ikke kan lene oss tilbake og tenke at USA og Nato kommer oss til unnsetning hvis Putin skulle finne på noe tull. For det er mer trolig at Donald vil invadere Grønland enn at han vil bidra nevneverdig til verdensfreden.
Før pandemien, med Erna ved roret, stolte regjeringen på at markedskreftene ville skaffe oss det vi trengte av alt fra smitteværnutstyr til vaksiner. Beredskapslager var et ord de mente hørte til i historiebøkene. Nå oppfordres folk til å ha berredskapslager i sine egne hjem, og det står haugevis av vannkanten og hermetikk i kjellerboder og kott.
Folk forstår at det finnes viktigere ting enn å ha råd til den nyeste Teslaen. Ja, selv det å eie en Tesla gir folk skamfølelse i dag. Folk forstår at det er ok å bidra til fellesskapet slik at vi har et fungerende helsevesen og vårt eget forsvar.
Jeg tror ikke at fremgangen for Rødgrønn side kun skyldes Jens Stoltenbergs tilbakekomst i Norsk politikk. Jeg tror det er politikken mer enn personene. Rødt går jo også frem. Vi har ingen Jens.
Det er som sagt lenge til valget. Valgkampen har vel ikke kommet skikkelig i gang ennå. Mye kan skje og man skal absolutt ikke ta seieren på forskudd. Dette var bare noen refleksjoner fra ei politisk engasjert kjerring. Skrevet på oppfordring fra Bien.
I dag har jeg vært til kontroll hos fastlegen. Dere vet sjekket blodsukker og blodtrykk. Er det bare jeg som på en måte får eksamensnerver av et slikt besøk. Redd for å stryke på blodprøva.
Hadde det på samme måte for et par uker siden da jeg var hos øyelegen. Heldigvis besto jeg synsprøva da og slapp voksen-kjeft. For det er vel det jeg er redd for. Å få voksenkjeft hvis ikke alt er på stell.
Synet har jeg ikke så mye innvirkning på, tror jeg. Men blodtrykk og blodsukker følger litt av livsstil. Den kan man jo påvirke. Det har man et selvstendig ansvar for. Kan liksom ikke gi legen ansvaret for egen livsførsel.
Apropos voksenkjeft. Den kan jo gå begge veier. Er det noe jeg setter pris på så er det punktlighet. Jeg hadde time 9.10. Kom raskt inn og fikk tatt blodprøver, men klokka 9.40 satt jeg fremdeles og venter på å komme inn til legen. Kom vel inn litt før 10.
Jeg ga ikke legen kjeft. Sånn kan skje, og han både beklaget og forklarte hva forsinkelsen kom av. Jeg kan vise stor forståelse.
Legen ga ikke meg kjeft heller. Prøvene var ok. Blodtrykket var litt høyere enn sist. Det samme var blodsukkeret. Litt skjerpings fra min side i sommer og en lege som er mer i rute ved neste kontroll så tenker jeg jeg får orden på det. Jeg vet hvilke grep jeg bør ta.
Oppsummert så besto jeg vel legebesøket denne gangen også.
Det er selvsagt Allan som kommer med en slik idiotisk anbefaling på sin blogg. Og nei. Denne kjerringa kommer ikke til å løpe og kjøpe en slikt selvbalanserende personlig transportgreie. Så lett er jeg ikke å påvirke. Ikke en gang av den o så store bloggkongen. Jeg er alt ufør. Har ikke behov for noen flere mangler og skavanker på denne kjerringkroppen.
Jeg ser det hele for meg. Kjerringa ut på hoverboard-tur med en kopp kaffe-latte i ene handa og båndet med Charlie Chihuahua i den andre. For ei kjerring som ikke klarer å gå en liten tur rundt Grønntjern eller ned trammen uten å knekke en knokkel ville nok det bære strake veien til legevakta.
