Nyter kvelden på terrassen. Endelig litt levelig temperatur ute.
Jeg ser det kommer noen litt mørke skyer. Håper på litt regn i natt. Det hadde gjort lufta litt friskere.
Det hadde og gjort planter og vegetasjon godt. Det er tørt nå. Veldig tørt.
Nei, jeg klager ikke på varmen, men litt nedbør nattestid hadde gjort godt.
I kommentarfeltet til innlegget Nok en blogger tar pause…. dukker det opp påstander om at en av bloggerne her inne jukser seg til høyere antall sidevisninger og derved høyere plassering på topplista enn det vedkommende egentlig skal ha. Jeg ønsker bare å presisere at det er en uttalelse den som fremsetter den får stå for, og ikke noe denne kjerringa hevder.
Jeg har hørt denne beskyldningen mot denne bloggen før. Til og med lest en intrikat forklaring på hvordan denne juksingen foregår. Den forklaringen forsto jeg like lite av som jeg gjør av innleggene til han der poetiske bloggeren.
Om det er noe i beskyldningene aner jeg som sagt ikke. Jeg forstår ikke hva hensikten med å bruke tid og krefter på å “jukse” når det ikke er noe annet enn heder og ære som står igjen ved det å være høyt oppe på topplista.
Hadde vedkommende reklamert for noe eller prøvd å selge egne produkter kunne jeg på en måte forstått at det kunne lønne seg å være høyt oppe på den lista, men så lenge man ikke driver med noen som helst form for markedsføring av annet enn egne tekster ser jeg som sagt ikke helt hva man skulle ha å tjene på det.
Det neste spørsmålet i mitt kjerring-hode er hva er juks?
Er det juks hvis jeg lager en overskrift som jeg antar gir noen ekstra klikk, eller velger et bilde som har samme virkning?
For meg er det en del av gamet. En del av det å blogge, å få leserne til å få lyst til å klikke inn på nettopp mitt innlegg.
Er det juks å reklamere for sin egen blogg på andre sosiale plattformer, for derved å øke antall lesere? Er ikke det mer en del av en markedsføring-strategi?
Hvilke blogginnlegg som er best og som derfor burde hatt flest klikk er vel litt avhengig av hvem som klikker seg inn på innleggene. Noen liker å lese om toppturer og nøkkelringer, noen liker å lese om matoppskrifter, noen liker å lese tankene til ei kjerring og noen liker å lese poesi jeg ikke skjønner noen ting av.
Bloggverden trenger alle typer blogger. Her er det helt klart mangfold som er vår styrke.
Det som derimot fort kan ødelegge hele blogg-plattformen og få oss til å miste enda flere lesere er strid og barnslige blogg-kriger. Skriking om juks som småunger som hopper paradis eller spiler Ludo gir ikke lesere, det skremmer de heller vekk. Hvem ønsker å bruke tid på å lese barnslige krangler mellom voksne mennesker?
(Ikke svar hvis du mener det er god underholdning.)
Jeg tror vi heller bør heie hverandre frem enn å skrike opp om juks hver gang noen får flere sidevisninger enn oss.
Ta det å bli forbigått heller som inspirasjon til å lage enda bedre blogginnlegg. Til å skjerpe seg, og legge enda mer arbeid i å få gode innlegg. Det kan være med på å løfte hele plattformen.
Mestro06 ligger over meg på topplista nå. Det antar jeg kommer av at flere har klikket seg inn på hans blogg enn på min. Hvorfor er ikke så viktig. Det det forteller meg er at i morgen må jeg mest sannsynlig skrive poetisk. Da har jeg nå noen timer på å forberede meg på at det skal bli så vakker poesi at mine lesertall stiger til himmels!
Ser dere! Jeg har alt begynt! Jeg har med det forrige avsnittet skapt forventning til et innlegg jeg først kommer til å skrive i morgen tidlig.
Er det å skape forventning til uskrevne innlegg juks eller bare godt håndverk?
I går skrev jeg om ny betydningen av ordet bloggpause. Nå skal det sies til Monica sitt forsvar at det har vært stille fra henne siden. selv om det ikke virket på innlegget som om det var intensjonen.
I dag kommer også bloggeren på plassen over meg på topplista med en kunngjøring om bloggpause. Eller hun bruker ikke ordet bloggpause. Hun skriver:
Dette vil jo da si at det blir stille her på bloggen
Grunnen til at det blir stille fra Vibbedille frem til onsdag, er at hun har tenkt seg på fjelltur. Ikke noe nytt når det gjelder den dama, men denne gangen er det ikke snakk om en dagstur men skikkelig langtur med flere overnattinger på diverse fjellstuer.
God tur ! sier jeg.
Med Vibbedille ute av produksjonen og langt inne i fjellheimen uten nett-tilgang og planer om å blogge gir det meg muligheten for å nå toppen på ny.
For en ting er sikkert. Denne kjerringa har ikke tenkt å ta pause fra blogginga.
Mange har sikkert fått med seg kunstverket «Komiker» av den italienske kunstneren Maurizio Cattelan.
Dee vet den bananen som er tapet fast til en vegg med gaffa-tape.
Fo tiden er bananen, jeg mener selvsagt kunstverket, utstilt på Pompidou Metz-museet i Frankrike Der var det e n besøkende som sist lørdag tok seg den frihet å ta en smakebit av bananen. (Jeg mener fremdeles kunstverket.)
Sikkerhetsvakter på museet grep «raskt og rolig inn», ifølge en uttalelse.
De sørget også for at en ny banan ble montert på veggen «i løpet av minutter».
Bananen blir regelmessig byttet ut, etter instruksjoner fra kunstneren, så det ville uansett ha skjedd før eller siden, ettersom bananer er en bedervelig frukt.
Jeg likte ideen om å smake på kunsten.
Et annet spørsmål som melder seg i mitt hode er om dette er snakk om original kunst eller en reproduksjon gjort av amatører.
Jeg mener siden den opprinnelig bananen kunstneren tapet fast blir byttet ut regelmessig av sikkerhetsvakter ved museet så er det jo ikke den kunsten kunstneren leget, men i beste fall en reproduksjon laget av en ungdom som har feriejobb som sikkerhetsvakt.
Vil ikke det gjøre bananen, unnskyld nok en gang. Jeg mener selvsagt fremdeles kunstverket, Vil ikke det gjøre kunstverket mindre verdifullt? Jeg mener mer eller mindre gode reproduksjoner pleier ikke ha den samme verdien som originalen….
Dere husker sikkert reaksjonene vi alle fikk ved slike overskrifter tidligere da de rosa herjet bloggverden. Hvis Sophie Elise, Isabel Raad eller Mammaen til Michelle hadde slike overskrifter på sine blogg-innlegg. Vi klikket oss engstelige inn på bloggene deres for med bankende hjerte å finne ut hvor lenge, hvor lenge måtte vi klare oss uten å få greie på hva disse egentlig ukjente personene hadde kledd på seg, spiste eller bedrev dagen med.
Eller tenk dere hvis Kokken hadde kommet med en slik overskrift! (Noe han gjorde med ujevne mellomrom når antall sidevisninger og inntektene sank.) Da ville blodfansen få åndenød, svettetokter og muligens ett og annet hjerteinfarkt. Hvordan skulle de overleve når jevnlige oppdateringer om Kokken uteble?
Når det nå er Monica på plassen over meg som forkynner blogg-pause er det ingen grunn til panikk.
Ja, for det var vel ingen som trodde at denne kjerringa hadde tenkt å ta seg ei pause fra blogginga? Nei her kommer det til å renne ut blogginnlegg med ujevne mellomrom som det pleier. Overskriften skyldes selvsagt at det er Monica og hennes innlegg so ligger på plassen over meg på topplista, og derved er inspirasjonen til dette blogginnlegget.
Men tilbake til Monica og innlegget hennes.
Når jeg skriver at det ikke er grunn til panikk selv om Monica kunngjør at hun skal ha blogg-pause, så er ikke det fordi jeg mener Monica og hennes blogg er mindre interessant enn Isabel Raad og de andre jeg nevnte over her.
Grunnen til at panikken kan utebli er at begrepet blogg-pause har endret innhold.
Det betyr ikke lenger pause fra blogg, men pause med blogging.
Altså at man tar seg en pause fra det man ellers driver med og setter seg ned og skriver et innlegg på bloggen.
Denne trenden med blogg-pause og dens nye betydning brer raskt om seg. Kun 46 minutter etter at Monica skriver at hun har en blogg-pause i sola publiserer Bunny at han har blogg-pause mens han venter på at partneren skal bli ferdig hos barbereren.
At Monica, Bunny og nå Kjerringa skriver at de har blogg-pause betyr altså ikke at det blir stille fra oss på blogg. For Bunny sin del kom neste innlegg etter 6 timer og 39 minutter og jeg regner med at det ikke er lenge til vi får et nytt innlegg fra Monica heller. For min egen del så varer blogg-pausa til tekoppen er tom. Det kommer sikkert flere innlegg fra meg i løpet av helgen.
Så får vi se om ordet blogg-pause har den samme magiske virkning selv om det har endret betydning. Om dette innlegget får meg til å frese oppover topplista mens blodfansen trykker seg inn på bloggen med hamrende hjerte. Vil det bli stilt fra Kjerringa? Hvordan skal vi vite hva vi skal tenke da?
Helgeutfordringen fra Ut i friluft denne helgen er gul. Hva passer da bedre enn et bilde av denne kjolen som jeg kjøpte I mai? For meg er det Sommerkjole med stor S.
I dag følte jeg for å gå tur med hundene et annet sted i den hjemlige hundremeter-skogen. Kanskje ikke først og fremst for å gå så veldig langt. Det er varmt både for hunder og kjerring. Valget falt på Soknedalens skoger, nærmere bestemt Strømsoddbygda.
Jeg kjørte til Strømsoddbygda kapell og parkerte der. Så gikk vi en tur derfra og oppover mot – jeg tror det heter Bråta, eller noe slikt. Det var ikke den lengste turen. Verken hundene eller jeg følte for det i varmen. Ruslet bare litt rundt. Nøt skogens ro og frisk luft.
Dere kjenner meg. Finner jeg en kirke, eller et kapell, må jeg finne ut litt mer om den.
Planen om å bygge kirke i Strømsoddbygda ble tatt opp 1942, da en kommunal byggekomité ble oppnevnt. Det ble gitt tømmer til bygget og tomt til kirken av gården Aure. Bygget ble reist i løpet av 1953, og 6. oktober 1957 ble kirken innviet.
Kirken ligger ca. 24 km nord for Sokna. Du tar av i Sokna sentrum, retning Strømsoddbygda. Den ligger på en rydning i skogen på vestbredden av Strømsoddelven. Kirkegården er omgitt av tømret gjerde.
Kirken er laftet opp av tømmer på grunnmur av bruddsten. Tømmerveggene er laftet opp av jevnt og stort tømmer som er brunbeiset utvendig og lakkert innvendig.
Alteret er laget av en furustamme. Døpefonten er laget av en halvert trestamme. Prekestolen er dannet av en hul trestamme. Klokken har Innskrift: «Gud til ære gjennom Skogenes stillhet». Det er en helhetlig tanke gjennom bygget og interiøret i dette kapellet her det ligger langt inne i skogen.
Kirken har 100 sitteplasser. I kirka er det et lettveggsystem. Dette gjør at alter, prekestol og døpefont kan pakkes bort bak lettveggsdørene.
Jeg har aldri vært inne i kapellet. Det har jeg lyst til en gang. Jeg får følge med og se når det er Gudstjeneste der.
Sånn. Da har jeg ordnet meg et krus sterk te. Det er Mestro06 som ligger på plassen over meg på topplista. Det vil si tid for poesi. Litt dyster poesi.
Tårer som plasket ned hos den man elsker, skriver Mestro06 om. Jeg tror jeg nesten aldri så min kjære, GGG, oppløst i tårer. Han, som jeg, tok det meste med fatning.
Så selv om jeg nå tar hans død med fatning. Er panseransikt, knall-sterk og hard, slik folk sier, så betyr ikke det at jeg ikke elsket han. Det betyr ikke at ikke dødsfallet hans berører meg. Det berører meg så mye at det er bra at jeg er knall-sterk. Det berører meg så mye at jeg trenger panser-ansiktet mitt for ikke å gå helt i oppløsning. Og ja det er hardt å fortsette livet uten han.
Det var svettedråper og blod, blod over alt. Blodstyrtning er ikke et vakkert syn.
Jeg forsøker å fortrenge de bildene. Bildene fra den kvelden da alt snudde brått og uventet. En fin dag som ble til et mareritt rett før leggetid.
Jeg elsket han, og jeg elsker han fremdeles. Selv om han ikke lenger er her.
Ikke en gang vår sterke kjærlighet var nok til å få hjertet hans til å fortsette å slå. Hans tid var forbi. Og jeg kunne ikke gjøre noe for å hindre det, samme hvor gjerne jeg ville.
Det er ikke så rart. Kjærlighet handler ikke om makt. Kjærlighet gir ikke makt over hverandre. Kjærligheten har ingen makt over hva livet gir – og tar.
Kjærlighet gir styrke. Vår kjærlighet har gitt meg styrke til å fortsette et skritt av gangen, en dag av gangen.
Kjærlighet handler ikke om oppdragelse. Man skal ikke oppdra eller forme sin elskede. Man skal godta og elske et menneske akkurat slik det er.
Jeg tror ingen ville beskrive verken han eller meg som utstrålende vakker, med en sjarmerende skjønnhet, men vår kjærlighet var vakker. Vakker for oss. Vi var sjarmerende for hverandre.
Han var overhode ikke et speilbilde av meg, eller jeg av han. Vi var ulike på så mange måter.
Kanskje vi utfylte hverandre?
Jeg fargerik. Han grå.
Sola steiker fra skyfri himmel for tiden. Hetebølge.
Jeg ønsker meg regn. Det hadde passet meg bedre. Regndråper som siler ned over panseransiktet.
Hvordan beskrive han jeg savner?
En mann som gikk livsveien uten å gjøre så mye av seg. En i mengden. En som trivdes med å være en i mengden. Ikke skille seg ut. Ikke være i fokus.
Han hadde et kjærlig hjerte. Han brydde seg om mennesker. Øynene hans skinte når han så på meg. Ikke alltid. Det hendte de lynte og. Men jeg vil huske de skinnende øynene. Jeg vil huske smilet. Det smilet jeg tror var forbeholdt meg.
Han var en del av livet mitt i 36 år. Han var – og er – en del av meg. Smilet og de skinnende øynene vil jeg bære med meg for bestandig.
Han ble revet fra meg av kreftens grusomme kraft.
Jeg beholder han likevel i hjertet mitt for bestandig.
Det er ikke hans nakne kropp jeg savner – eller ser for meg når jeg tenker han. Det er ikke begjæret jeg savner.
Jeg savner mer at han sitter der ved spisebordet i pysjamas og myser over dagens første kaffekopp.
Jeg savner stundene i kurvstolene på trammen. Samtalene våre og han med den forbanna sigaretten mellom de gule fingrene.
Sigarettene som var en så viktig del av livet hans at det til slutt kostet han livet.
Da vi ble sammen var sigarettene noe som irriterte meg. Som fanatisk ikke-røyker gjorde det det. Jeg sa cancer pulm (lungekreft) hver gang han hostet den første stunden for å skremme han til å slutte å røyke.
Han lot seg ikke skremme.
Han lovet at vi skulle være sammen til Dovre faller.
Dovre består fremdeles. Cancer pulm tok han fra meg.
Vi ble voksne sammen. Var sammen fra vi var unge og umodne til vi nå snart skulle tre inn i alderdommen sammen.
Nå må jeg bli gammel alene, uten han. VI som hadde planer for alderdommen. Nå når ungene var store skulle vi atter prioritere hverandre og kjærligheten høyt. Dyrke kjærligheten.
Nå skal jeg fortsette livet vårt alene. Leve for oss begge.
Jeg bærer han med meg i mitt hjerte.
Joda. Jeg gråter mine tårer (når ingen ser det). Jeg har mine bekymringer. Men jeg bærer han med meg videre. En usynlig skikkelse som jeg kjenner nærværet av. Som smiler av meg når jeg gjør noe merkelig, eller typisk meg. Som roser meg når jeg gjør ting jeg vanligvis ikke klarer eller tror jeg klarer. Som stryker meg over håret når han ser jeg har det vondt.
Min kjæreste, min elskede.
Jeg gråter kanskje ikke så mye, for ikke all verdens tårer vil kunne bringe deg tilbake.
Jeg tar heller med meg deg videre i livet mitt.
Lever vårt liv for oss begge.
Tar med meg alle gode minnene og alt det fine vi hadde sammen.
Jeg sa mange ganger at jeg elsket deg.
Jeg er ikke alene. Jeg bærer deg og vår kjærlighet med meg.
Jeg har erfart hva kjærlighet er.
Jeg vil huske deg i kjærlighet.
Her for noen dager siden, eller var det i går? Samme det. Jeg har høstet inn en mengde sukkererter på plantene GGG ordnet. Plantene begynte å bli gule i varmen, så jeg tenkte det var på tide å høste.
I dag har jeg “striglet” de, dvs kuttet av kvisten der de vokste og eventuelle stygge partier. Så har jeg forvellet de, delt de inn i passe porsjoner og fått de i fryseren. Samlet husmorpoeng med andre ord.
Det blir kos utover høsten å ta opp sukkererter og tenke på at de har GGG drevet frem. Det blir akkurat som om han fremdeles serverer meg mat, slik han så ofte gjorde.
Jeg tror Telia er en av de som ringer meg mest i løpet av ett år. Slår både Høvdingen og Datteren. Det er jo til tider nesten daglige oppringninger fra de. Nå kan det muligens komme av at jeg ikke alltid svarer når de ringer, slik at de føler at de må prøve en gang til. Det er jo rimelig utenkelig at jeg ikke er interessert i å høre hvilket fantastisk tilbud Kari, Gitte eller en av de andre telefonselgerne inne hos Telia har å komme med.
I går var det omvendt. Da var det jeg som ønsket å komme i kontakt med dem. Jeg tenkte jeg skulle si opp telefonabonementet til GGG. Det er slike ting jeg driver og rydder opp i gor tiden.
Jeg hadde egentlig tenkt å sende en mail, men fant ingen mailadresse. Jeg kan heller ikke logge meg inn på “Min side” for GGG. Jeg har ikke hans passord. Så for meg så eneste mulighet ut å ringe det såkalte Kundesenteret.
Jeg slo nummeret. Trykket 1 og 2 og hva nå den automatiske stemmen ba meg gjøre for muligens å få komme igjennom nåløyet å få snakke med et levende menneske. Til slutt sa den automatiske stemmen at de ikke hadde noen ledige kundekonsulenter, men hvis jeg trykket 1 skulle en av de ringe opp igjen til meg så fort det ble min tur.
Det er ett døgn siden. Jeg venter fremdeles.
Jeg er ikke noen forretningsstrateg. Langt derifra. Men for meg virker det som en god idé å bruke færre kundekonsulenter på å ringe folk som ikke er interessert i å prate med dem, og flere til å betjene de som ønsker å komme i kontakt med firmaet. Ta det gjerne som en idé til forbedring. Det var bare en kjerringtanke jeg fikk.
