Jeg kjenner at jeg trenger en stor kopp te. Det er Mestro06 som er på plassen foran meg på topplista. Med andre ord tid for analyse av poesi. Det har aldri vært min sterke side.

Jeg er ikke død slår Mestro06 fast i overskriften. Relativt unødvendig start. Det er sjelden de døde skriver blogginnlegg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke redd for å dø fortsetter han. Det er ikke jeg heller. Jeg har sett mennesker dø to ganger. Sittet og holdt dem i hånden når de trekker sitt siste pust og puster ut for siste gang. Jeg var der da Mamma døde. Jeg var der da min elskede gjennom 35 år døde. Døden er ikke skremmende. Døden er fredfull.
Likevel – det man frykter er vel å ikke leve. Ikke være med videre.

I gode og onde dager De har det vært nok av i mitt og min elskedes samliv. Av begge deler. Både gode og onde. Så er det å huske de gode, men ikke glemme at livet ikke var en rosenhage og avdøde ikke en helgen.

Mulig han hadde et undervurdert og meningsfylt liv. Det ble veldig stille da han døde, selv om han ikke var av de som gjorde så mye av seg.

Sarkasme er en del av min skrivemåte. En del av min blogg. Jeg mener ikke å være ond. Jeg mener ikke å såre. jeg mener ikke å krenke og skade. Samtidig. Når folk publiserer publiserer de vel for å bli lest? For at folk skal lese og gjøre seg opp sine egne tanker? Det jeg ønsker er å formidle en åpenhjertig tilbakemelding på det jeg leser.
Det er lett for meg å bli mislikt i popularitetens favn. Åpenhjertighet er ikke ønsket i et lettkrenket samfunn.

Jeg er ikke ensom. Men jeg savner mannen jeg har delt livet med hele mitt voksne liv.
Jeg har vært gjennom mye. Noen ganger tenker jeg litt vel mye.
Jeg synes av og til synd på meg selv.

Jeg vil jo bestandig være meg selv. På russekortet mitt sto det “Bare jeg er meg. Se opp for etterligninger”. Jeg synes 40 år senere at det fremdeles er ganske passende.
Jeg vil ikke kalle meg et flott forbilde, men føler ingen grunn til å skamme meg over hvem jeg er. Egentlig er jeg litt stolt. Er det lov å si i 2025, eller krenker jeg noen med en slik uttalelse? Man kan muligens kalle meg en blomstrende figur.

Jeg gav aldri opp. Og jeg har heller ikke tenkt å gi opp nå heller. Livet er kanskje litt tungt akkurat nå, men jeg labber videre. Fortsetter livet.
Han gav meg aldri opp. Selv ikke når han hadde gode grunner til det. Vi ga aldri opp hverandre. Nå er jeg alene.

Min kjæreste. Du er savnet.

Om det er en lysere framtid foran meg i blogglivet vet jeg ikke, eller om den populariteten jeg har nytt godt av vil synke når jeg ikke lenger skriver så ofte om sorg og savn. Jeg antar det behovet vil avta med tiden. Jeg skal jo videre i livet mitt.
Jeg vil slett ikke skuffe mine lesere. De forventer vel at kjerringa skal komme med tanker om alt fra mat til politikk.

Jeg er kristen. Eller i det minste tror jeg på noe åndelig som er større enn meg selv.
Om det er en nødvendig opplysning aner jeg ikke.
Den observante leser vil se at setningsdelene med uthevet skrift er sitat fra Mestro06 sitt innlegg.
Så dette ble kjerringas forsøk på å kommentere hans innlegg på en poetisk måte.
Er det lov å håpe på noe annet enn poesi i morgen?