Slapp av. Jeg tenkte ikke å begynne denne dagen med litt lett klaging på morgenen… i dag. I det minste ikke på egne vegne. Vel har denne kjerringa en kropp som ikke fungerer helt som den skal og lista med helseutfordringer er rimelig lang, men direkte syk ser jeg ikke på meg selv som.

Når jeg leser Vivian sitt innlegg Er det rart jeg har lyst til å gi opp blir jeg skikkelig sint. Er det en måte å behandle folk på?  Her har et møte blitt planlagt over lengre tid. Det skal holdes i Vivian sitt hjem. Så avlyser noen møtet samme dag som det skal være, men unnlater å fortelle det til vertskapet. Unnlater å fortelle det til Vivian som er den møtet skal dreie seg om. Hun får liksom bare greie på det i en bisetning i det hjemmesykepleien er på vei til å fyke ut døra igjen.

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg forstår at Vivian får lyst til å gi opp. En ting er at møtet ble avlyst. Hvorfor vet jeg ikke. Det kan jo skyldes sykdom hos en av partene som skulle være med. Slikt kan skje. Alle kan bli syke eller ha syke barn.
Jeg håper det skyldes det. Ikke at det bare var så mange andre og “viktigere” ting som måtte utføres, slik at dette møtet måtte avlyses.

Jeg tror at det som gjør at Vivian får lyst til å gi opp ikke bare handler om at et møte hun har forberedt seg til og sett frem til blir avlyst, men at de ikke en gang tok seg tid til å fortelle henne det.
At hun ikke var viktig nok til å få den beskjeden.
Det er den holdningen som gjør meg sint.

Det å avlyse møter på kort varsel gjør meg sint i utgangspunktet. Man skal ha en svært god grunn for å avlyse et planlagt møte mindre enn et døgn i forveien.  Det er noe med respekten for andres tid. Man planlegger jo dagen sin ut fra hvilke avtaler man har på programmet. Jeg husker et par ganger jeg dro til Drammen for så å oppdage at møtet jeg skulle på var blitt avlyst kort tid i forveien. Jeg tror de som hadde avlyst møtene også husker det…..

I Vivian sitt tilfelle, hvor de ikke en gang gadd å bruke tid på å si fra at møtet var avlyst synes jeg det må føles ekstra provoserende.  Det er som man signaliserer at det er ikke så viktig med Vivian. Hun sitter jo bare der i stolen sin. Om hun får beskjed fra morgenen av eller i en bisetning omtrent ved møtestart er uvesentlig.
Snakk om å føle seg nedgradert som menneske!

Jeg tror opplevelsen til Vivian ikke er enestående. Jeg tror Vivian har opplevd det før, og jeg tror mange, mange andre brukere og pasienter kan fortelle om lignende historier.
Det ser jeg ikke på som en formildende unnskyldning. Heller tvert i mot.

Pasienten i sentrum het det en gang i tiden. Jeg vet det begynner å bli noen år siden.
Men fremdeles er vel “Hva er viktig for deg?” ett av slagordene som går igjen på de glansede papirene, i stortingsmeldingene og i festtalene? Da vil jeg tro mange pasienter og brukere vil svare; Å bli behandlet med respekt. Det ble ikke Vivian i går.
Det er det som provoserer. Det er det som gir Vivian lyst til å gi opp og som gjør meg sint.