Jeg har alltid likt historie.  I den siste uka har jeg lest mye om politikken på 60-tallet. Noe av det kom til uttrykk i innlegget Staur og underbukser.  På det innlegget fikk jeg en kommentar;

V. Quisling var aldri medlem av Bondepartiet. Men han var med i ei bondepartiregjering
frå 1931 til 1933.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nå handlet innlegget om Per Borten og hans tid i Bondepartiet (som ble Senterpartiet mens han var leder). Altså handlet innlegget om tiden etter krigen. Men ja, jeg hadde vel hørt at Vidkun Quisling hadde vært minister på 30-tallet, men hadde vel aldri reflektert så mye over hva slags regjering det var. Altså hvilket parti som styrte eller når det egentlig var. Så her ble vitebegjærligheten vekket.

Vidkun Quisling var forsvarsminister i Peder Kolstads regjering som tiltrådte i mai 1931, og i Jens Hundseids regjering. Altså praktisk talt i to regjeringer. Hundseid overtok som regjeringssjef da Kolstad døde i mars 1932.

Det var på anbefaling fra Nationen-redaktør Aadahl at statsminister Peder Kolstad valgte Quisling, som ikke var medlem av Bondepartiet, til forsvarsminister.
Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.
Ved Nansens død våren 1930 debuterte Quisling som politisk skribent med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansen død. Av kaptein Vidkun Quisling».  Her beskrev han blant annet sine tanker om oktober-revolusjonen og marxismen.
Teksten ble såpass populær at Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen bad Quisling skrive mer, og utover sommeren og høsten jobbet han med et bokmanuskript.
Ved siden av en tradisjonell bokutgivelse på Jacob Dybwads forlag ble teksten publisert som en artikkelserie i tretten deler i Tidens Tegn. 15. september stod første del av Russland og vi på trykk, og Thommessen gav hver eneste artikkel førstesiden.
«Russland og vi»-artiklene hadde også imponert Bondeparti-ledelsen, og var nok og medvirkende årsak til at han fikk en ministerpost.

Russland og vi hadde stort fokus på rasens plass i historien og politikken. Quisling ser på den russiske revolusjon som en «raseoppstand, der lavere – vesentlig orientalske – mennesketyper har reist seg og fordrevet de høyere, på samme måte som det lavere rasestoffet gjorde kort prosess mot det høyere under den store franske revolusjon hundre år før.»
Quisling anså marxismen som den viktigste hindringen for Norges nasjonale gjenreisning, og bolsjevikene blir omtalt som «en sammensvergelse mot den nordisk inspirerte europeiske sivilisasjon»

Jeg er litt usikker på om Bondepartiet egentlig var tjent med å ta med Quisling i regjering. Man kan vel si at han var en minister det stormet en del rundt.

Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale».

28. mai 1931, 16 dager etter at regjeringen hadde tiltrådt, kunne Arbeiderbladet avsløre at Vidkun Quisling var med i en hemmelig organisasjon kalt Nordisk Folkereisning. Organisasjonen hadde blitt formelt stiftet 17. mars 1931,
Ikke nok med at Arbeiderpartiet avslørte at organisasjonen fantes, de kunne også publisere programmet til bevegelsen.
Nordisk Folkereisning hadde fem ambisiøse hovedpunkter på programmet. De ønsket å «knuse marxismen, reise rasen, vinne arbeiderne, etablere et riksting og lede utenrikspolitikken i nordisk retning».
Programmet gikk  hardt til angrep på det parlamentariske systemet.  Quisling som var det politiske midtpunktet i organisasjonen, mente at parlamentarismen ikke kunne ta seg av «de nasjonale oppgaver». «Marxismen» – her refererte Quisling til Arbeiderpartiet – var hovedproblemet for samholdet i det norske folk, og han skrev at «den bosjevikiske og rabulistiske ånd brer sig i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig social revolusjon…».
Nordisk Folkereisning gikk heller inn for et korporatistisk samfunn etter fascistisk modell, der arbeidere og ledere i forskjellige bransjer skulle gå sammen i «næringsråd», som igjen skulle møtes i et «Riksting». Rikstinget skulle etter hvert sidestilles med Stortinget, noe som ville medføre en åpenbar omveltning av Norges politiske system.
Bevegelsen hadde et sterkt autoritært preg, og organisasjonens lover gav «føreren» alt ansvar og ubegrenset makt. Quisling krevde ufravikelig troskap og underkastelse fra medlemmene, og alle som ble tilknyttet Nordisk Folkereisning, måtte skriftlig bekrefte at de støttet bevegelsens politiske ideer.

Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen.

Etter påtrykk fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere gikk Quisling ut av Nordisk Folkereisning – uten at det hjalp så mye på kritikken og fascist-stempelet.

Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt. Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), en av forløperne til NHO, bestemte at lønnen skulle settes ned mellom 15 og 20 prosent på grunn av rasjonaliseringspolitikken. LO godtok ikke dette, og foreslo en reduksjon av arbeidstiden. NAF svarte med lockout. Lockouten varte fra februar til august i 1931. 60 000 arbeidere var utestengt fra arbeidsplassene, og 7,5 millioner arbeidsdager gikk tapt.
Mens lockouten pågikk lot Norsk Hydro og Union Co. noen kontraktsarbeidere utføre en del arbeid. Dette ble oppfattet som streikebryteri og førte til en opptrapping av konfliktnivået.
Om ettermiddagen 8. juni, tre uker etter at regjeringen Kolstad hadde tiltrådt, marsjerte 2 000 arbeidere til Hydros utskipningshavn og lasteplass på Menstad, hvor 100 statspolitifolk passet på kontraktsarbeiderne. Det ble et voldsomt sammenstøt der tre politimenn ble alvorlig skadet.

«Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene.
På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.

Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Enda han også under denne regjeringskonferansen holdt munn. Han sa stort sett aldri i noe i diskusjonene i regjeringen.
Etter intens lobbyvirksomhet valgte Stortinget og en enstemmig regjering å gå inn for å annektere området 10. juli 1931. Nå hadde regjeringen regjert i under to måneder.

5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet»
Nordahl Grieg skrev om dette i 1936.
Han nevner flere forhold som taler i mot at dette var et reelt overfall, og ikke noe som fant sted kun i Vidkun Quislings fantasi. Det ble utlyst en belønning på 5.000 norske kroner til den som førte til at gjerningsmannen/ mennene blir fanget. Tilsvarer over 131.000 kroner i dagens verdier. Likevel var det få med tips.
Forsvarsdepartementet var og bevoktet og de som bevoktet bygget hadde ikke sett noen komme eller gå.
Quisling fikk ubetydelige sårskader, men hadde helt klart tegn på hjernerystelse.
Saken ble heller aldri oppklart.

Etter at statsminister Kolstad døde i mars 1932 etter lengre tids sykeleie, overtok Jens Hundseid som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at Jon Sundby hadde forsvart Quisling, ble han med videre i den nye regjeringen.

Trontaledebatten ble spesielt opphetet det året. Etter at arbeiderpartitoppene Johan Nygaardsvold og Børge Olsen-Hagen hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon.
Talen ble, forståelig nok, en politisk bombe. Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer.
I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet.
Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget.
Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjennom Quislings dokumentasjon.
Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten.
Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander.
Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast.
Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør» 
Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn,

Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseid hadde jo ønsket å skifte ut Quisling som forsvarsminister. Quisling på sin side forsøkte å utmanøvrere Hundseid og ta lederplassen i Bondepartiet.

Det hele kulminerte med Kullmannsaken. Pasifismen var på fremmarsj i mange miljøer i mellomkrigstiden etter blodbadene under første verdenskrig. I Norge på var de fleste på venstresiden for nedrustning, mens høyresiden i større grad ønsket høyere bevilgninger til Forsvaret. I  1932 hadde den norske marineoffiseren Olaf Kullmann vært på en antikrigskonkress i Amsterdam der han holdt et innlegg for fredssaken. Kullmann mente Sovjetunionen søkte nedrustning, og advarte mot at dersom «imperialistene våget å avvise Sovjet tilbud om å starte internasjonal nedrustning», så «må offiserene streike». Kullmann kritiserte også forsvarsminister Quislings uforsonlige holdning til sovjeterne.

Tilbake i Norge ble Kullmann straks avsatt av marinens overkommando etter å ha gjentatt synspunktene sine i avhør. Martin Tranmæl og Arbeiderpartiet tok Kullmann i forsvar og oppfordret til miltærstreik om det skulle bli nødvendig.

Uten å ta opp saken med regjeringen forøvrig fikk forsvarsminister Quisling forfattet et notat på vegne av Forsvarsdepartementet der han gikk inn for å stille Kullmann for retten for «organisert landsforræderi og forberedelse til krigsforræderi». Quisling bad også om at det ble tatt ut tiltale mot Tranmæl og andre i arbeiderpartiledelsen

Notatet kom som et sjokk på justisminister Asbjørn Lindboe, som ikke ønsket å handle før saken var diskutert innad i regjeringen. Quisling gikk da til pressen, og saken fikk selvsagt god dekning. De borgerlige avisene støttet tiltale mot Kullmann men mange mente at Quisling gikk for langt når han krevde å stille Ap-ledelsen for retten.

Quisling var fast bestemt på å følge Kullmann-saken til ende, og var også villig til å kaste statsministeren dersom han ikke støttet Quislings syn. Hundseid var ikke villig til å gå til sak mot Arbeiderpartiets ledelse. Dette ble starten på en feide hvor både Quisling og Hundseid oppfordret dem andre til å trekke seg fra regjeringen. Det var Quisling som i sak gikk seirende ut av den feiden. I desember 1932 meddelte Hundseid at han ville trekke seg i løpet av våren 33.

Hundseid slapp å trekke seg. Opposisjonen sørget for regjeringsskifte. Venstre stilte mistillitsforslag under finansdebatten og fikk flertall for det. Dermed var det slutt på tiden i regjering for Quisling og resten av Bondepartiregjeringen.