Noen ganger er det slik at når du bare skal sjekke en liten ting, son når jeg i innlegget Pengegaloppen skulle sjekke om Senterpartiet hadde hatt noen statsminister etter Per Borten,  så dukker det opp nye ting av interesse og så baler det på seg til det nesten blir en føljetong.

Den lille sjekken om Senterpartiets eventuelle statsministere gjorde at jeg følte for å lese meg opp på lekkasjesaken. Og mens jeg jobbet med den kom jeg til at Per Borten i grunn var en statsminister som hadde bidratt med mye, og kanskje ikke fått den heder og ære jeg mener han fortjener. Folk sitter gjerne igjen med to stikkord om Per Borten. Staur og underbukser. Det et kanskje viktigere ting han burde vært husket for.

Annonsørinnhold

Spar opptil 69%: Salg på Johaug, Under Armour, Twentyfour +++

Per Borten var trønder. Født i 1913 som odelssønn på en passe stor gård.  Hadde en ganske så tradisjonelt utdanningsløp for en odelssønn fra en gård på den størrelsen med både landbruksskole og en tur på Ås.

I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.

I 1945 hadde Bondepartiet lav oppslutning, blant annet på grunn av Vidkun Quislings tidligere medlemskap i partiet, og fordi flere sentrale Bondeparti-politikere hadde støttet Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Borten ble med på den møysommelige gjenoppbyggingen av partiet, et arbeid som gav resultater. Partiet opplevde en ubrutt fremgang i antall stortingsmandater fra 1945 til 1973.

Høsten 1949 ble Borten valgt til stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag, et verv han hadde til 1977.
Per Borten representerte noe nytt i Bondepartiet; han var ikke bare kun opptatt av bøndene og deres interesser, men hadde syn for helheten.
Borten ble gjenvalgt til Stortinget ved hvert valg fra 1953 til 1973. 24 år på stortinget. Det er ikke alle som nyter den tilliten.

I 1953 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og satt der uavbrutt i 20 år. I årene 1955–1967 var han partiets formann. I denne perioden byttet partiet navn til Senterpartiet ut fra et  ønske om å skaffe et bredere velgergrunnlag. Han så det  som en viktig oppgave å modernisere partiet med sikte på at det skulle appellere til en større velgergruppe enn bygde- og bondesamfunnet.

På Bortens initiativ besluttet Senterpartiet i 1963, som det første norske parti, å åpne sine landsmøter for pressen.
Nå er det vel utenkelig at ikke pressen er godt representert ved alle partiers landsmøter, og at landsmøtetaler såvel som debatter nesten går direkte ut i mediene.
Det var langt fra noen selvfølge på starten av 1960-tallet.

I 1965 ble han statsminister for en koalisjonsregjering bestående av Sp, Hø, Krf og V.
I hans regjeringstid ble folketrygden innført. Dette var det bred politisk enighet om, og arbeidet var igangsatt mens Einar Gerhardsen var statsminister så folketrygden hadde nok kommet omtrent på den tiden uavhengig av hvem som var i regjering.

Men i en rekke saker ble Per Borten en aktiv pådriver for viktige reformer. Han tok initiativ til pressestøtten, som førte til at Norge unngikk den avisdøden som rammet nabolandene og sikret en differensiert dagspresse ved støtte til «nr. 2»-avisene. Han engasjerte seg sterkt i det arbeidet for å sikre nasjonal styring av oljeutvinningen i Nordsjøen og inntektsstrømmene derfra. Borten-regjeringen sørget og for hjemkjøp av aksjer i Norsk Hydro, og sikret med det norsk styring over selskapet.

Borten og hans regjering gikk også motstrøms i andre saker. I 1970 kom loven om offentlighet i forvaltningen, som ble kjempet frem mot store deler av Arbeiderpartiet og Høyre og et nesten samstemmig byråkrati. Planene om et nytt universitet i Tromsø møtte kompakt skepsis fra det etablerte akademiske miljø, men ble gjennomført i 1968; også distriktshøyskolene møtte motstand. I denne perioden begynte også den omfattende satsingen på småflyplasser langs kystområdene. Sammen med admiral Thore Horve fikk Borten gjennom en oppreisning for 11 000 krigsseilere som jusen og den konvensjonelle visdom var ute av stand til å hjelpe, og han ble æresmedlem av Krigsseilerforbundet.

Per Borten satte ressurshensyn og miljøvern på den politiske dagsorden før disse ordene hadde funnet plass i det politiske vokabular.

Statsministeren kom godt ut av det med arbeidslivets organisasjoner. Ingen femårsperiode i etterkrigstiden hadde så få dagsverk tapt i streiker som samlingsregjeringens år. Det sier ikke lite, i og med det stort sett er Arbeiderpartiet som har styrt største delen av årene etter krigen. På 50-, 60- og 70- tallet var jo de fremdeles arbeidernes parti.

Så ja, Borten bør huskes for langt mer enn EF-strid, staur og underbukser. EF-striden dekket jeg greit i innlegget Alt var så mye bedre før i tida….. Der kom jeg og inn på dette med staur. Det at Per Borten sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering som , «å bære sprikende staur».

Da har vi bare underbuksa igjen. Under en varm sommerdag i 1969 arbeidet Borten ute på gården mens han lot seg intervjue av Dagbladet om et kommende statsbesøk av Dronning Elizabeth og Prins Philip.  Han hadde invitert de opp på gården sin. Varmen gjorde at han arbeidet kun i underbuksa. Fotograf Øystein Kleiven knipset bilder hele dagen, og dagen etter prydet et underbukse-bildene forsiden på Dagbladet, mens en lang rekke  lignende bilder stod inne i avisen. Bildene fant også veien til britisk presse, og tabloiden Daily Mirror trykket dem under overskriften “Nå er den norske statsministeren klar for dronningen.”

Borten hevdet siden at bildene ble tatt med telelinse uten hans samtykke. Hvem journalisten var? Per Vassbotn, som jeg ig var inne på i innlegget Alt var så mye bedre før i tida…..

Heller ikke etter regjeringstiden ga han seg som en engasjert politiker. Han satt på stortinget til 1977.

Til Senterpartiets landsmøte på Lillehammer i 1977 var Borten igjen blitt lansert som lederkandidat. Han krevde imidlertid at en enstemmig valgkomité skulle stå bak forslaget, noe som ikke skjedde. Borten takket dermed nei, men det var hektisk virksomhet under landsmøtet for å få ham til å snu, uten at Bortens støttespillere lykkes i det.

På 1970- og 1980-tallet var Borten blitt en stadig mer uttalt kritiker av politisk overvåkning og de hemmelige tjenester. Borten mente at Arbeiderpartiet brukte overvåkingen som et ledd i kampen mot kommunismen, men dette ble benektet av datidens Ap-ledelse. Bortens engasjement mot overvåkning og de hemmelige tjenester førte til at den stortingsoppnevnte Lund-kommisjonen ble nedsatt i 1994. Lund-rapporten fastslo at ulovlig overvåkning av norske borgere hadde funnet sted. Under de offentlige høringene i 1997 i forbindelse med Lund-rapporten beklaget Borten at han som regjeringssjef ikke fikk gjort nok for å begrense de hemmelige tjenestene, og han uttalte tvil om det i det hele tatt var nødvendig å ha hemmelige tjenester i fredstid.

Da han ga seg på stortinget i 1977 flyttet Borten hjem for godt. To år senere spurte Melhus Senterparti om han ville stå på listen til kommunevalget, og han takket ja til sisteplassen. En stor mengde personstemmer gjorde at han likevel ble valgt inn på fast plass. Også ved kommunevalget i 1983 fikk han fornyet tillit, og satt i kommunestyret i hjemkommune frem til valget i 1983.

Som statsminister hadde Borten vært tilhenger av bruk av kjernefysiske våpen til forsvaret av de vestlige landene. Etter at han ga seg som rikspolitiker begynte han å revurdere dette standpunktet. Han meldte seg inn i Nei til atomvåpen like etter oppstarten i 1980, og utover på 1980-tallet begynte han å engasjere seg aktivt i organisasjonen. Aktiv og engasjert til han var over 70 år.

En flott politiker som nok har bidratt med mye for landet vårt uten å ha fått den plassen i historien som han hadde fortjent.